Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten sørstatslitteratur. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten sørstatslitteratur. Vis alle innlegg

tirsdag 10. oktober 2017

Colson Whitehead: "Den underjordiske jernbanen"

En annerledes Sørstatsroman

Om forfatteren

Colson Whitehead (f. 1969) debuterte som forfatter med "The Intuitionist" i 1999, og har frem til i dag utgitt seks romaner, et par sakprosa-bøker og flere essays. Han var med andre ord ingen nybegynner da han skrev romanen "Den underjordiske jernbanen", som han vant National Book Award for Fiction for i 2016 og Pulitzer Prize for Fiction i 2017. Dette er den eneste av hans bøker som er oversatt til norsk. Samtlige av hans bøker har mottatt litteraturpriser, så her bør det komme flere bøker på norsk etter hvert. I USA er han blant de mest anerkjente skjønnlitterære forfatterene i dag. 

Mitt forhold til boka og forfatteren

Da jeg fikk papirutgaven av denne boka tilsendt fra Kagge forlag tidligere i sommer, må jeg innrømme at jeg tenkte at jeg har lest min andel av plantasje-slave-bøker. Hva nytt kunne denne boka tilføre meg? Jeg hadde heller ikke hørt om forfatteren fra før. 

Jeg hadde ikke vært mange minuttene ute i sosiale medier med min forutinntatte holdning, før jeg fikk passet mitt påskrevet. For dette var en bok jeg bare måtte lese! Den var helt spesiell! Likevel tapte boka stadig i kampen med nye bøker som strømmet inn hos meg ... inntil jeg oppdaget at den foreligger som lydbok. Dermed rykket den veldig mye raskere opp i lesekøen. 

"Den underjordiske jernbanen"

Det første jeg måtte finne ut var hva "den underjordiske jernbanen" egentlig betydde. På en Wikipedia-side fant jeg svaret. Her står nemlig følgende: 

Den underjordiske jernbanen (engelsk The Underground Railroad) var et uformelt og hemmelig nettverk av hemmelige ruter og trygge hus som slaver på 1800-tallet i USA benyttet seg av for å rømme fra slaveriet i sørstatene til friheten i de frie statene i nord og i Canada. De fikk hjelp til flukten fra abolisjonister (motstandere av slaveri) og andre allierte (som eksempelvis kvekere) som var sympatisk innstilt for deres sak. Begrepet ble også benyttet på abolisjonister, både svarte og hvite, frie og slaver, som hjalp flyktningene. Andre flyktningeruter førte til Mexico eller oversjøisk.

Begrepet oppsto tidlig på 1800-tallet og dets høydepunkt var mellom 1850 og 1860. En beregning har antydet at ved 1850 hadde 100 000 slaver unnsluppet via «jernbanen». Britisk Nord-Amerika, hvor slaveri var forbudt og amerikansk lovverk ikke var gjeldende, var et populært mål da den lange grensen hadde flere steder som kunne krysses. Mer enn 30 000 mennesker skal etter sigende ha unnsluppet hit via nettverket på dets høydepunkt, skjønt amerikanske tall fra folketelling kan bare redegjøre for 6000.



Kart som viser ulike undergrunnsruter som rømte slaver benyttet 
Om boka

Cora er tredjegenerasjons slave og vi møter henne da hun er 16 år. Året er 1812. Cora har blitt fortalt at reisen fra Afrika startet da bestemor Ajarry ble tatt til fange og fraktet med et skip til Amerika. Mange døde underveis. Ajarry ble solgt en rekke ganger. En gang var livet hennes kun verdt noen kauriskjell og glassperler, en annen gang knapt en hel kasse med rom og litt krutt. Til slutt havnet hun på Randall-plantasjen. Hun fikk mange unger mens hun var i fangenskap, men bare ett ble over ti år. Det var Mabel, hun som skulle bli Coras mor. Historien om alle de døde barna - det ene etter det andre - fortelles brutalt og kortfattet. Mabel flyktet fra plantasjen da Cora var 10 år gammel. Akkurat dette - at moren reiste fra henne - har Cora store problemer med å forsone seg med. 

"De ble i det minste ikke solgt bort, sa en eldre kone til Ajarry. Det var sant - den gangen solgte Randall sjelden de små. Du visste hvor og hvordan barna dine kom til å dø." (side 16)

Første gang Cora blir spurt om hun vil reise med den underjordiske jernbanen, svarer hun nei. Tre uker senere svarer hun ja. Det er Caesar som overtaler henne. Han har lært å lese og skrive. Hans erfaringer fra en plantasje der han ble behandlet som et menneske, gjør at han ikke holder ut tanken på å bli på Randall-plantasjen, der slavene behandles verre enn dyr. Caesar har forbindelser til den underjordiske jernbanen. 

Boka handler om Cora og Caesars flukt fra bomullsplantasjen i Georgia. Det handler om å komme unna den fryktede slavejegeren Ridgeway, som har spesialisert seg på å jakte på rømte slaver. Ille har de hatt det frem til nå i sine liv, men blir de fanget, venter et sant helvete. Svære dusører er utlovet, og slavejegerne lukter blod på mils avstand. 

Menneskene som hjalp slavene med å flykte fra sine fangenskap blir i boka fremstilt som stasjonsmestre, og vi får inntrykk av at det dreier seg om ordentlige togstasjoner og tog som går under jorda. Vi får høre om både rutenett, togskinner og konduktører. I virkeligheten var den underjordiske jernbanen svært uformell, og hadde langt fra de ytre rammene som fortellingen i denne romanen illuderer. Flukten foregikk dessuten ikke under jorda. Det handler om mennesker - for det meste hvite - som satte livene sine på spill i kampen for å hjelpe flest mulig til å flykte fra Sørstatene til Nordstatene, der slaveri var forbudt. Det handlet dessuten om hemmelige stier og veier, om hus der flyktningene levde i skjul i ukesvis og noen ganger måneder mens slavejegere jaktet på dem, og deler av fluktveiene foregikk med båt og andre ganger på hesteryggen. 

Min oppfatning av boka

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen. Men alle som har lest litt om slavers flukt og deres stadige frykt for å bli røvet og ført tilbake til slaveriet ("Twelve Years a Slave", Frederick Douglass´"En amerikansk slaves liv"), vet at frie eks-slaver (enten de hadde rømt eller var frikjøpt) aldri kunne føle seg helt trygge. Farer truet overalt, og bare det faktum at det var mye penger involvert i å drive med menneskehandel, gjorde det litt for fristende for dem som drømte om lett-tjente penger. 

Selvsagt gjør en roman som "Den underjordiske jernbanen" inntrykk! Forfatteren er nøktern i sin fortellerstil, og dermed blir det aldri påtrengende tårepersete eller klisjéfylt. Underveis lurte jeg litt på om persongalleriet kanskje ble vel stereotypt. Var det ikke noen gode mennesker blant plantasjeeierne? Joda, de fantes absolutt. Caesar hadde bodd hos en av dem. Problemet var at det var så få av dem. Og siden det var opplest og vedtatt at "niggerne" ikke hadde menneskeverd på lik linje med de hvite, ble de behandlet deretter. 

I ettertid skulle jeg faktisk ønske at jeg hadde lest boka og ikke hørt på lydbokutgaven. (Vanligvis har jeg det på motsatt måte.) Årsaken er at jeg hadde litt problemer med oppleseren, som ble for kjedelig i opplesningen. Det ble for flatt og livløst. Det er mulig at dette skyldes at jeg er bortskjemt med fantastiske opplesere som virkelig setter alt inn på å gi bøkene liv. Akkurat dette fikk ikke Fanny Vaager til, synes jeg. Dette gikk ut over min opplevelse av boka på en uheldig måte. Det var først da jeg ble sittende og bla i papirutgaven at det fullt ut gikk opp for meg hvor godt boka faktisk er skrevet. 

Jeg likte boka godt, men ble nok ikke begeistret som jeg har inntrykk av at veldig mange andre har blitt. Deriblant et enstemmig kritiker-korps. Blant bokbloggerne har meningene om boka vært noe mer blandet. 

Bokbloggeren Beathe har skrevet en flott og begeistret anmeldelse av boka på sin blogg. Det har også Bokelskerinnen gjort. Tine var ikke begeistret, og opplevde historien rotete fortalt. Silje fra bokbloggen Så rart slet med å komme inn i historien og følte at hun ikke kom så veldig tett på karakterene i boka. Bente Bing elsket boka, og det gjorde også bloggeren My Criminal Mind. Elida fra bloggen My first, my last, my everything likte begynnelsen, men falt litt av på slutten. 

Denne boka filmatiseres! Jeg er nemlig overbevist om at det må bli en sterk opplevelse å få visualisert handlingen "Den underjordiske jernbanen"! 

Og selvsagt anbefaler jeg denne boka! Den er langt bedre enn det meste som er utgitt i nyere tid, hvor tematikken er umenneskelig behandling av slaver i Sørstatene. Dessuten tilfører den noe nytt. Boka er også helt fri for østkant-dialekt med a-endinger! Det skal oversetteren ha kred for! Jeg kan nemlig ikke tenke meg noe mer irriterende enn at oversetterne gir slavene østkant-dialekt i sine oversettelser. 

Utgitt i USA: 2016
Originaltittel: The Underground Railroad
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Kagge (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oversatt: Knut Johansen 
Oppleser på lydbok: Fanny Vaager 
Antall sider: 347
Spilletid: 9 t 39 min.
ISBN: 978-82-489-2039-7 (papirutgave)
ISBN: 978-82-421-6594-7 (lydfil)
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget

Colson Whitehead (bildet har jeg lånt av forlaget)

tirsdag 7. februar 2017

Carson McCullers: "Hjertet er en ensom jeger"

Nyutgivelse av gammel klassiker fra sørstatene

Carson McCullers (f. 1917 d. 1967) utga i løpet av sitt korte liv fire romaner og et lite knippe med noveller, et par skuespill, litt poesi og noen essays. "The Heart Is a Lonely Hunter" utkom i 1940 og dette var hennes debutroman. Den utkom på norsk for første gang i 1945, og den ble gjenutgitt i 1971. Nå foreligger den atter i en nyutgivelse, og mange er dem som har fått øynene opp for denne gamle klassikeren av en sørstatsroman.


I og med at jeg hadde hørt så mye fantastisk om denne romanen, startet jeg min lesning med svært høye forventninger. Overraskelsen var derfor veldig stor da jeg etter hvert skjønte at denne romanen ikke traff meg helt. 


Det mest fascinerende med romanen er kanskje at den kom ut i 1940, og at forfatteren den gangen bare var 23 år gammel. Det er nemlig ingen tvil om at det må mye modenhet og innsiktsfullhet til for å kunne skrive en roman som dette, hvor tematikken er de harde tredveårene, klasse- og raseproblematikk - for ikke å glemme kjønnsproblematikk og muligens også homofili. Her kalles de svarte for negre, slik det var vanlig å kalle dem før dette ble politisk ukorrekt å si. At oversetteren har valgt å beholde ord og uttrykk, slik de faktisk ble uttrykt da boka utkom i 1940, mener jeg er en nødvendighet og en styrke ved boka. Jeg er også glad for at vi ikke møter på bred østkantdialekt hver gang de lavere klasser åpner munnen. 


Det er de harde tredveårene og vi befinner oss i en liten by i Sørstatene i USA. I sentrum for handlingen står Biff Brannon, som driver New York Café der folk kommer og går. Hit kommer også døvstumme John Singer, og rundt ham kretser en håndfull mennesker som alle har det til felles at de er ensomme og søkende. Singer er en klok mann som forstår det meste av hva som kan vederfares ulykkelige mennesker, og fordi han aldri setter seg selv i sentrum, oppnår han stor tillit i sin lille krets. 


"I byen var det to stumme, og de var alltid sammen. Tidlig hver morgen kom de ut av huset der de bodde, og arm i arm gikk de bortover gaten på vei til arbeid. De to vennene var svært forskjellige. Den som alltid førte an, var en fet og drømmende greker. Om sommeren kom han ut i en gul eller grønn poloskjorte som var stukket uryddig ned i buksen foran og hang løst bak. Når det var kaldere, hadde han en formløs genser over. Ansiktet var rundt og glinsende, med halvt lukkede øyelokk og lepper som buet seg i et vagt, fåret smil. Den andre stumme var høy. Han hadde et våkent, intelligent uttrykk i øynene og var ytterst pertentlig antrukket." (side 9


Grekeren heter Spiros Antonapoulos, og etter en del utagerende atferd blir han innlagt på asyl. Dette sørger nemlig Charles Parker for gjennom å bruke sin makt og innflytelse i byen. Slik ble man den gangen kvitt brysomme og uønskede individer i samfunnet. Å være farget innebar en større risiko, den gangen som nå ... John Singer kommer aldri over dette. Savnet av vennen, som han riktignok besøker hver gang han har mulighet for det,  skal komme til å prege hans liv i en slik grad at livet nesten ikke er til å holde ut ... Vi forstår at det er noe mer enn "bare" et vennskap som har knyttet de to sammen.


Singer leier et rom i Kelly-familiens hus, og det gjør også flere andre. Der kommer han i kontakt med utleierens datter Mick Kelly, ei 12 år gammel jente som drømmer om å gjøre en karriere innenfor musikken. Ansvaret for småsøsknene hennes sluker henne imidlertid helt, og hennes egne drømmer ... ja, de forblir i grunnen bare drømmerier. Samtidig er det nettopp dette som holder henne oppe, godt støttet av den godeste Singer. I huset jobber også Portia, datteren av den svarte legen Benedict Copeland. I sin tid forlot kona ham sammen med alle barna deres. Hun kunne nemlig ikke leve med en mann som ikke klarte å underordne seg i samfunnet. Portia er den eneste han har kontakt med i familien. 


Gjennom Benedict Copeland personifiseres rasemotsetningene. Han er en borgerrettighetsforkjemper som ønsker å mobilisere til kamp for at de svarte skal oppnå like rettigheter som de hvite. Dette går ikke upåaktet hen i disse tider, hvor all slags motstand oppfattes som truende og farlig. Copeland er en stolt mann, og han nekter å innta en underdanig holdning overfor de hvite. Samtidig skjønner vi at det å tilhøre middelklassen og være svart og det å være fattig og hvit i grunnen går ut på ett. Man kommer seg ikke opp og frem i samfunnet når man er farget, selv om man får seg utdannelse.


"Han hadde prøvd å distansere seg fra de hvites stilltiende skamløshet i årevis nå. Hver gang han kjente motviljen melde seg, samlet han tankene og leste. Når han gikk rundt i gatene og ferdedes sammen med de hvite, beholdt han et verdig uttrykk i ansiktet og sa aldri noe. Da han var yngre, sa de alltid "boy" til ham, og nå var det "gamlefar". "Gamlefar, stikk ned på bensinstasjonen og hent en mekaniker til meg." Det var ikke lenge siden en hvit mann i en bil hadde ropt til ham. "Boy, gi meg en hånd med dette." "Gamlefar, gjør ditt og datt." Han overhørte dem, gikk videre med verdighet, og uten å si noe. 


For et par kvelder siden var en beruset hvit mann kommet bort til ham på gaten og hadde halt ham med seg. Copeland hadde hatt med seg doktorvesken, og var sikker på noen var kommet til skade. Men drukkenbolten hadde bare halt ham inn på en hvit kafé, og de hvite mennene langs bardisken hadde hånet og spottet ham. Han visste at drukkenbolten gjorde narr av ham. Selv hadde han beholdt verdigheten." (side 93)


Underveis møter vi rebeller, fylliker, arbeidsledige og psykisk syke mennesker. Vi får innblikk i hva fattigdommen gjør med mennesker og hva det vil si å gå sulten til sengs nesten hver kveld. Dette er historier uten happy ending, der hver og en går til grunne på hvert sitt vis. De harde tredveårenes depressive slør legger seg over den søvnige lille småbyen, der håpet er at alt skal bedre seg, men hvor det eneste som ligger rundt neste sving er en ny krig, men som ingen av romanfigurene er i nærheten av å kunne vite noe om. 


Gjennom persongalleriet har Carson McCullers med nokså bred penn tegnet et miljø som gir  oss innblikk i mange sider ved et amerikansk småbymiljø i sørstatene på slutten av tredveårene. Boka er godt skrevet. Når jeg likevel føler at jeg har lest det meste tidligere, må jeg minne meg selv om at boka utkom i 1940 og faktisk var temmelig enestående i sitt slag den gangen. Til sammenligning utkom Harper Lee´s "Drep ikke en sangfugl" først i 1961. Så hvorfor ble jeg likevel ikke så grepet som jeg kanskje hadde trodd og håpet på forhånd? Etter å ha bladd i papirutgaven av boka tenker jeg at det kanskje har å gjøre med at jeg valgte lydbokutgaven. Kanskje burde jeg ha lest papirutgaven denne gangen. Det er mange historier i boka, og i perioder kjente jeg på at det var en utfordring å holde de ulike personene fra hverandre. Dette er mye enklere å få til når man leser boka selv. 


Siden jeg alltid har interessert meg sterkt for litteratur og film om samfunnets outsidere, er tematikken i boka en innertier for meg. Jeg elsker også idéen om litteraturens enorme evne til å få folk til å tenke litt lenger, i stedet for å la seg fange av tidens strømninger, som kan være temmelig begrensede for et samfunn. Flertallet har sjelden rett, og samfunnsutviklingen går fremover fordi noen våger å bryte ut av konformiteten og det som er opplest og vedtatt som sant. 

Jeg håper ikke jeg skremmer andre lesere fra å lese denne boka. Jeg vil uten videre anbefale den sterkt, selv om den ikke slo meg fullstendig ut.


Flere bloggere har skrevet om denne boka, og fellesnevneren er begeistring; Tine sin blogg, Kleppanrova og Bøker & Bokhyller. Dessuten er boka anmeldt i VG og Dagbladet - også der av begeistrede anmeldere.


Utgitt første gang: 1940

Originaltittel: The Heart is a Lonely Hunter
Utgitt første gang på norsk: 1945
Denne utgaven er utgitt: 2016
Forlag: Aschehoug (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oversatt: Ragnhild Eikli
Oppleser: Bodil Vidnes-Kopperud
Spilletid: 12 t 10 min.
Antall sider: 383
ISBN: 978-82-03-37124-0 (papirutgave)
ISBN: 9788242163943 (lydfil)
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget


Carson McCullers (Foto: ukjent)

søndag 22. november 2015

Harper Lee: "Sett ut en vaktpost"

Skuffende fra ende til annen!

Harper Lee (f. 1926) er kjent for sin ene, svært berømte roman "Drep ikke en sangfugl" ("To Kill a Mookingbird" på originalspråket). Boka utkom i 1960, og timingen kunne ikke ha vært bedre. (Linken fører til min bokomtale.) På 1960-tallet kjempet fargede for sine rettigheter i et segregert samfunn, og her passet historien om en farget mann som urettmessig var anklaget for voldtekt meget godt inn. Handlingen var riktignok lagt til Alabama på 1930-tallet, men moralen var den samme: var du farget og noen sa at du hadde gjort noe galt, hadde du ikke en sjanse mot det (rasistiske) rettssystemet. 

Historien i "Drep ikke en sangfugl" grep oss lesere ekstraordinært fordi vi i tillegg fulgte den rettskafne alenepappaen Atticus og barna Småen og Jem. Småen/Jean Louise - eller Scout som hun kalles i den amerikanske utgaven - var en guttejente som fremfor alt var kjent for sin rettferdighetssans, og faren var hennes store forbilde. Han påtok seg rollen som forsvarer av en farget voldtekstiltalt mann, selv om han møtte sterk motstand i miljøet rundt dem. Rett skulle være rett! Og slik fullførte han mantraet enhver forsvarsadvokat har godt under huden: enhver tiltalt - skyldig eller ikke skyldig - har krav på en forsvarer! I tillegg fremsto han som en mann med gode holdninger, forut for sin tid. I ettertid har Harper Lees ene bok blitt stående som en klassiker som alle lesere med respekt for seg selv, ha lest.


Og måtte bare Harper Lee ha skjønt at hun skulle ha gitt seg der ... Selv er jeg nemlig helt ute av stand til å skjønne hva hun vil med romanen "Sett ut en vaktpost". Gjennom å fremstille faren Atticus som rasist, begår hun faktisk et durabelig karakterdrap på den Atticus som vi alle ble så glade i da vi leste "Drep ikke en sangfugl". Hvorfor gjør hun det? "Sett ut en vaktpost" kom ut i 2015 (også i USA), og det eneste motivet jeg klarer å få øye på, er jakten på en ny boksuksess, hvor man surfer på suksessen til den første boka. Men altså med stor risiko for at også den første boka dras ned!


I en artikkel på NRKs nettsider fremgår det at Harper Lee egentlig skrev "Sett ut en vaktpost" først (på midten av 1950-tallet), men at denne ble refusert. Etterpå skrev hun den romanen vi kjenner som "Drep ikke en sangfugl". Nå er altså det gamle manuset atter gravd frem, og det i en tid da det er stor takhøyde for å få utgitt det aller meste bare det er potensiale for en viss inntjening. Og bare for ha nevnt det: "Sett ut en vaktpost" er ikke så veldig mye dårligere enn mye annet middelmådig som utgis i mengder i våre dager. Det aller verste for meg er at Harper Lee med denne boka drar ned den "Drep ikke en sangfugl". Hadde hun enda skrevet om noen andre personer ... 


I "Sett ut en vaktpost" har det gått noen år, og Scout (som hun nå kalles også i den norske utgaven) som til vanlig bor i New York, har blitt en ung kvinne på 26 år. Vel hjemme i Alabama møter hun igjen barndomskjæresten som håper at de to en dag skal gifte seg. Han er blitt advokat og jobber i Atticus´ advokatfirma. Sjokket hun får da hun oppdager at de begge går på rasistiske møter er så stort at hun vurderer å reise bort for aldri mer å vende hjem igjen. Hva skjer etterpå? Vel, det er vel egentlig dette som er bokas tema.


Midtveis i boka lurte jeg på om jeg skulle gidde å lese/høre resten. Frem til midten av boka minnet den nemlig mest om en pubertal kjærlighetsroman. Jeg klarte ikke å tro på at en kvinne på 26 år kunne være til de grader uvitende om sex og det annet kjønn, slik Harper Lee fremstiller henne i boka. Etter midten av boka begynte det å skje noe, men det eneste jeg da klarte å se var karakterdrapet på Atticus. Og et noe forsinket tenåringsopprør fra Scouts side. En kvinne på 26 år, som fremdeles ikke har tatt sin elskede far ned fra pidestallen, og som sjokkeres over at han ikke er like så fantastisk som hun trodde han var da hun var liten... Fra den gangen hun trodde at faren visste og kunne alt som var verdt å vite her i verden ... Harper Lee burde ha vært beskyttet mot seg selv og blitt frarådet å utgi denne boka! Jeg angrer på at jeg leste den. Nå kan jeg nemlig aldri tenke på "Drep ikke en sangfugl" uten samtidig å tenke at Atticus egentlig var en godt skjult rasist ... 


Når det er sagt må jeg likevel berømme Bodil Vidnes-Kopperud for opplesningen i lydbokutgaven. Hun løftet leseopplevelsen!


Og til alle dere som ikke har samme litteratursmak som meg: les noen andre anmeldelser enn min, dersom du er usikker på om du har lyst til å lese boka. (Se linkene nedenfor.)


Utgitt i USA: 2015

Originaltittel: Go set a watchman
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Aschehoug (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbokutgaven)
Oversatt: Ragnhild Eikli
Oppleser: Bodil Vidnes-Kopperud
Antall sider: 281
Spilletid: 7 t 46 min.
ISBN: 9788252585476 (papirutgaven)
ISBN: 9788242162540 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget.


Harper Lee (Bildet er lånt fra Aschehoug)

Andre bokomtaler:
- NRK v/Leif Ekle - 15. juli 2015 - Uferdig Harper Lee - "Fra et litterært ståsted hadde det ikke vært noen tragedie om denne boka forble upublisert." 
-  Aftenposten v/Ingunn Økland - Harper Lee med vaklevorent rasismeoppgjør - "Skulle manuskriptet like gjerne fått hvile i fred?"
- Kleppanrova - 18. oktober 2015 - "Absolutt en bok man bør lese, den skildrer et flott tidsbilde fra Sørstatene på femtitallet."
- Tine sin blogg - 4. september 2015 - "Dette er en underholdende og lærerik roman som aldri ble kjedelig."
- Bøker & Bokhyller - 13. oktober 2015 - "Konklusjonen fra meg blir ... at "Sett ut en vaktpost" på mange måter er spesiell og interessant, og vel verdt å lese."
- Braut med bok - 27. juli 2015 - "Manuset ber preg av å vera lite bearbeida.

lørdag 31. august 2013

Jonathan Odell: "Helbredelsen"

Enda en bok om slaveri i sørstatene ... 

Jonathan Odell er født og oppvokst i Mississippi, kan jeg lese på bokas smussomslag. Byen bar preg av segresjon og rasisme under hans oppvekst, og han var selv aktiv i borgerrettsbevegelsen. Odell debuterte med romanen "Rge View from Delphi" i 2005. Hans andre roman - "The Healing" - er den første som er oversatt til norsk. 

I bokas åpningsscene befinner vi oss i 1933, mange år etter at slaveriet ble opphevet i USA. Like fullt lever rasismen i beste velgående, og med den en inngrodd tro på at de fargede var mindre verdt, mindre begavet, ja mindre berettiget til de samme godene som landets hvite befolkning. Gran Gran er en aldrende kvinne, og det er hun som forteller historien om sin egen fortid til foreldreløse Violet. Med ett er vi tilbake i 1847 ... 

Fruen på plantasjen mister sitt barn og etter dette skal ingenting bli det samme ...

"Det var da fruen omsider gikk fra vettet. Først ville hun at lille Rubina skulle piskes, og at de skulle helle salt i sårene, for hun var sikker på at jenta hadde smittet datteren. Men hun ombestemte seg fort. Det var tydelig at hun ikke kunne få seg til å skade Beckys venninne. Fru Amandas desperate leting etter noen å skylde på førte henne omsider til ektemannen. Hun forbnnet ham både natt og dag og kylte porselensserviset i veggene. Da herr Ben fikk tilsendt beroligende medisiner, svelget hun alt hun fikk fatt på. Det påsto i hvert fall de som jobbet oppe i huset." (side 21)

I sorgen etter datterens død tar fru Amanda fra en av negerslavene hennes nyfødte barn. Dette for å kompensere for sitt eget tap. At en annen mor er fra seg av sorg for å miste sitt barn, enser hun ikke. Fru Amanda kaller barnet Granada, og Granada vokser opp i noe mellom de hvite og de fargede. Hun slipper unna det harde arbeidet på gården, men fratas samtidig sine røtter. For ikke er hun et menneske med de hvites rettigheter, og ikke hører hun skikkelig hjemme blant dem som skulle ha vært hennes egne. Fruen dresser henne opp i kjoler, og slik blir hun en slags dukke som fruen leker seg med for å døyve smerten etter tapet av sin egen datter.

Ute blant slavene herjer det en sykdom som de hvite er overbevist om bare kan ramme de fargede. En periode er det fare for at hele besetningen med slaver kan komme til å stryke med, inntil herr Ben beslutter å kjøpe slavekvinnen Polly Shine, helbrederen. Polly er svært annerledes de fleste slaver Granada og de andre har møtt. Her ser de en sterk kvinne som stiller krav, og ikke bare det: herr Ben synes til og med å ha respekt for henne. Herr Ben har dessuten lenge sett med fortvilelse på sin kones dyrking av Granada, og han beslutter at Granada skal bli Pollys nye lærling. Dermed tar Granadas liv en helt ny vending. Hun får ikke lenger oppholde seg i herskapshuset, og hun er full av indignasjon over sin nye skjebne. 

Det er ikke bare Granada som er mistenksom og fientlig innstilt overfor Polly. De fleste slavene på plantasjen er overbevist om at Polly driver med voodoo, og følger henne med haukeblikk for å avsløre at hun egentlig driver med trolldomskunster. Men Polly er en klok og snarrådig kvinne som vet å utnytte sine kunnskaper, og etter hvert skal dette få stort betydning spesielt for Granada ... 

"Helbrederen" er enda en roman om slaveri i Sørstatene på 1800-tallet, og selv om historien denne gangen er helt annerledes enn den vi for eksempel får høre i Hillary Jordans "Mississippi", opplever jeg at dette er den av disse bøkene som er minst spennende. Kanskje har jeg rett og slett bare nådd et metningspunkt mht. romaner av denne typen? Der i det minste bøker om de svartes situasjon, som "Barnepiken" og "Bienes hemmelige liv" har et slags politisk budskap som apellerte til meg, opplevde jeg "Helbredelsen" som temmelig tam og klisjéfylt og uten egentlig noen nerve. Og så kjenner jeg at jeg blir nokså lei av å forholde meg til at slavene snakker bredt østkantdialekt i den norske oversettelsen, mens herrefolket snakker riksmål. Jeg synes boka fortjener terningkast fire - i det nedre skiktet av skalaen - som uttrykk for en leseopplevelse helt på det gjennomsnittlige. Da har jeg lagt vekt på bokas språklige kvaliteter. Dette er imidlertid en bok som mange har ulike oppfatninger av, og nedenfor har jeg derfor linket til andre omtaler av boka. 

Utgitt: 2012
Originaltittel: The Healing
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt: Kia Halling
Forlag: Pax
Antall sider: 354
Leseeksemplar fra forlaget


Jonathan Odell
Andre omtaler av boka:
- Bokelskerinnen 28.02.2013 - terningkast seks - "alt jeg ønsker meg av en roman"
- Solgunn Sitt 26.05.2013 - terningkast fire - "en litt over middels lesepplevelse"
- Beathes bokhylle 15.02.2013 - "kommer til å bli en av de aller beste bøkene jeg kommer til å lese i år"
- Groskro 03.03.2013 - "en perle av en bok"
- Karis bokprat 04.06.2013 - "den ultimate ferielektyre"
- VG v/Kristine Isaksen 04.03.2013 - terningkast to 
- Tines blogg 03.04.2013 - "en skjønn bok"
- Med bok og palett 26.06.2013 - "en sterk bok om betydningen av frihet"
- Bøker & bokhyller 07.03.2013 - "andre har nok blitt mer grepet av denne enn jeg ble"
- Les mye 18.03.2013 - "personleg likte eg dei to nemnde betre (Tilbake til Tall Oaks og Barnepiken), men denne er slett ingen dårleg etterkommar"

lørdag 13. april 2013

Hillary Jordan: "Mississippi"

Om forbudt kjærlighet, rasisme og Ku Klux Klan i sørstatene

Hillary Jordan var for meg en fullstendig ukjent forfatter da jeg første gang hørte om hennes roman "Mississippi". Så langt jeg har klart å finne ut har hun heller ikke gitt ut flere enn to romaner. Hun debuterte med "Mississippi" i 2008 og kom ut med "When She Woke" i 2012. Den siste er foreløpig ikke oversatt til norsk. Utover dette ligger det sparsomt med opplysninger om forfatteren som sådan på nettet. Ikke annet enn at hun vokste opp i Dallas, TX og Muskogee, og i dag bor i Brooklyn (kilde: Wikipedia), og slettes ikke når hun f.eks. er født. Forfatteren har imidlertid en hjemmeside, og her kan man bl.a. lese at hun mellom bokutgivelser og skriving reiser rundt og holder foredrag på litteraturfestivaler og biblioteker.


Handlingen i "Mississippi" er lagt til en bomullsplantasje nettopp i Mississippi i tiden før, under og etter andre verdenskrig. Flere jeg-stemmer slipper til i boka etter hvert som handlingen skrider frem. I første rekke møter vi Laura McAllan, en kvinne på over 30 år som fremdeles bor hjemme hos foreldrene fordi hun er ugift, og som ingen - heller ikke hun selv - tror noen gang skal bli gift. Men det er helt til Henry dukker opp. Han er ikke blant de mest romantiske, men han fremstår med en edel karakter og er skikkelig og solid på alle vis. Laura blir betatt av Henry, som er en mann av få ord og som ikke uten videre deler sine tanker og følelser med henne. Da han omsider frir, takker hun ja. 

Rett før bryllupet blir Laura introdusert for Henrys bror Jamie. Han er en lidenskapelig mann som vet hvordan man skal kurtisere en kvinne, og Laura blir sterkt tiltrukket av ham. Etter at Pearl Harbor blir angrepet og USA dras med i krigen, reiser Jamie ut som flyver. I mellomtiden bestemmer Henry at han og Laura skal flytte til Mississippi, hvor han plutselig har kjøpt en bomullsplantasje. Meningen er at Laura og barna skal bo inne i byen, slik hun er vant til, men slik skal det ikke gå. Henry er en ordholden mann, men det er dessverre ikke alle andre. Han blir lurt og det huset han trodde han hadde leid og betalt depositum for, viser seg for lengst å være solgt da de ankommer. I mellomtiden har det skjedd mye i Henrys familie, og det ender med at den lille familien må ta seg av Henrys svigerinne og hennes farløse barn samt den sta og egenrådige faren, som er en innbitt rasist. 

Livet på gården blir beinhardt, og alt regnet forvandler hele området til et gjørmehøl - derav originaltittelen "Mudbound". Vi introduseres etter hvert for Ronsel, en farget mann som også reiser ut i krigen som soldat, og hele hans familie. Hver gang noen fargede går utenfor de rammer som de mest rasistiske elementer i det amerikanske samfunnet har satt opp for dem, trer Ku Klux Klan frem fra skyggene og "gjenoppretter ro og orden" i rekkene.  Da Jamie og Ronsel kommer hjem fra krigen, begge med sine hemmeligheter i bagasjen, forrykkes den skjøre freden som har eksistert på gården, og ingenting blir det samme lenger ... Her er elementer av forbudt kjærlighet både på det ene og andre viset, her er intriger og til og med mord, og her er en gryende bevissthet rundt de fargedes posisjon i et samfunn med en stygg forhistorie med slaveri og annen rangs borgere osv.

Denne boka valgte jeg å "lese" som lydbok, og det var ingenting å si på Bodil Vidnes-Kopperuds opplesning. Jeg synes alltid at det er vanskeligere å vurdere en boks litterære kvaliteter når jeg hører lydbok fremfor å lese selv, men jeg vil likevel hevde at "Mississippi" er godt skrevet - uten at den har de typiske litterære kjennetegnene. Historien er sånn sett litt vel mye fortellende i stilen, og det overlates lite til leserens fantasi. Det har vært skrevet et utall av bøker om de fargedes posisjon i USA, om rasisme og Ku Klux Klan. Mitt første møte med denne type litteratur må ha vært "Onkel Toms hytte" i tidlig ungdom - en bok jeg husker at jeg gråt meg igjennom fra perm til perm, og nesten ikke klarte å lese bokstavene for bare snørr og tårer. Siden har "Bienes hemmelige liv" og ikke minst "Barnepiken" dukket opp, mens "Drep ikke en sangfugl" står som en av få virkelig store klassikere på området. Så hva har "Mississippi" å tilføre av nye ting? Svært lite i grunnen. Den er og blir en bestselger, men like fullt en bestselger som hever seg godt i konkurransen innenfor genren. Hvis det er noe jeg likevel skulle sette fingeren på er det at jeg synes det har gått litt inflasjon i å slippe for mange jeg-stemmer inn i bøkene for tiden. Dette virkemiddelet medvirker i seg selv til at leseren liksom får vite alt, og at lite overlates til leserens fantasi. Det andre er at boka slutter for brått. Det er på slutten det virkelig skjer noe, og vips så er det hele over. Som om forfatteren har blitt lei og ønsket å avslutte på en noen lunde hederlig måte. Denne boka kunne imidlertid kledd i alle fall hundre sider til. Min konklusjon og dom er etter dette at her blir det terningkast fire. Og jeg tror nok at jeg skal gi Hillary Jordans nye bok en sjanse så snart denne kommer på norsk. 

Utgitt: 2008
Originaltittel: Mudbound
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt: Benedicta Wundt-Val
Forlag: Lydbokforlaget (papirutgaven utkom på Pax forlag)
Spilletid: 9 t 8 min.


Hillary Jordan
Andre som har omtalt boka:

lørdag 19. juni 2010

Kathryn Stockett: "Barnepiken"

Utgitt i Norge: 2010
Original tittel: "The help"
Oversatt: Monica Carlsen
Opplesere: Birgitte V. Svendsen, Ingrid Vollan og Cathrin Gram
Spilletid: 17 t, 42 min.

Forlag: Cappelen Damm

I byen Jackson i Mississippi på 60-tallet ble segregeringslovene mellom hvite og svarte håndhevet med hård hånd. Man risikerte strenge straffer dersom lovene ikke ble overholdt, og noen kontakt mellom hvite og svarte utover det mest nødvendige, var rett og slett utilrådelig. En svart person som tok seg vel til rette, kunne risikere å få huset sitt brent ned av hvite i nattens mulm og mørke.

Både Abileen og Minny er hushjelper hos hvite mennesker. De er bestevenninner på tross av at de er svært forskjellige. Der Abileen er forsiktig, buser gjerne Minny rett på. Minnys skarpe tunge har kostet henne noen jobber. Samtidig klarer hun bare ikke å finne seg i å bli behandlet som en idiot av hvite ungjenter som ikke kan noe som helst. Men selv Minny blir rådvill da hennes hvite oppdragsgiver gir henne sparken fordi hun angivelig skal ha stjålet. Hennes troverdighet som svart er lik null, så hun har intet å stille opp med, selv om hun er uskyldig. Det skal likevel bli hennes berømte kokekunster som redder henne … igjen.

23 år gamle Skeeter er en hvit kvinne som har litt andre drømmer enn de fleste av sine venninner. Moren hennes ønsker intenst at hun skal gifte seg og få barn slik som Skeeters venninner har gjort, men Skeeter vil noe mer. Hun jobber i en avis, og drømmer om å bli forfatter. Mang en gang gremmes hun over sine håpløse venninner Elisabeth og Hilly. Spesielt Hilly er svært toneangivende mht. hvem som er inne og ute i det mer probre sosiale livet i byen Jackson. Å komme på kant med henne kan koste mer enn det smaker. Da Hilly plutselig får den ideen at svarte skal forbys å bruke samme toaletter som de hvite, skaper dette bølger i den lille byen.

Skeeter ønsker å skrive bok om rasediskrimineringen som foregår rundt henne. Hun begynner et samarbeid med Minny og Abileen, som begge er livredde for at dette skal bli oppdaget. Da er det nemlig ute med dem fordi de kan miste jobbene sine og bli utstøtt av samfunnet. Skeeter har en avtale med et forlag i ryggen da hun går i gang med å intervjue svarte hushjelper. Hun rystes over det hun får høre. Hushjelpene blir behandlet som om de ikke er mennesker, eller som mindre begavede. De hvites frykt for å bli smittet av alskens ulumskheter fra de svarte, skaper mange uverdige situasjoner. En hvit kvinne sa ikke i fra om at familien skulle flytte, av frykt for å gå glipp av en eneste dag med hushjelp. At hushjelpen dagen etter i praksis var arbeidsledig og ikke hadde fått anledning til å skaffe seg noe nytt, spilte tydeligvis ingen rolle. Og når man legger til at lønnen var elendig og egentlig ikke til å klare seg på i utgangspunktet, så får man det hele i perspektiv.

Skeeter får god hjelp av Abileen i skrivearbeidet, og etter hvert som bokprosjektet nærmer seg slutten, stiger også spenningen mtp. hvordan boka, som de ikke tør å utgi under egne navn, vil bli mottatt. Vil de hjemmeværende pur unge og nygifte hvite fruene skjønne hvem som står bak? Og vil de kjenne igjen historiene som hushjelpene har fortalt om dem? Det er vekselsvis Minny, Abileen og Skeeter som er bokas jeg-personer, og akkurat dette fortellergrepet opplevde jeg som svært vellykket.

Jeg falt pladask for denne boka, som jeg har hørt som lydbok. Selv om det er en del som er trist i boka, er den også rørende og morsom. Spesielt fikk jeg sansen for Minny, som ikke lar seg plukke på nesen av hvem som helst. Hun er også villig til å ta konsekvensene av sine utspill, og ikke en eneste gang setter hun seg ned og sutrer eller går over i noen form for offerrolle. Hun er rett og slett et grepa kvinnfolk. Noen ganger da latteren satte seg litt fast i halsen, tenkte jeg at det er godt at verden har gått videre. Samtidig er det nesten helt utrolig å tenke på at det bare er rundt 40 år siden det var helt legitimt for et helt samfunn å diskriminere mennesker så til de grader åpent utelukkende på bakgrunn av hudfarge. Som om et menneskes intelligens og verdi sitter i pigmentene … Et annet forhold jeg opplevde som svært lærerikt å få innblikk i, var de hvites indrejustis når noen forsøkte å hjelpe svarte mennesker. Dette gjorde man ganske enkelt ikke uten stor frykt og risiko for egen sosial posisjon. Det var altså ikke enkelt for hvite enkeltmennesker å bryte denne onde sirkelen.

Denne boka anbefaler jeg varmt! Terningkast fem!

Boka er filmatisert.

Andre bokbloggere som har omtalt boka:

- Knirk


Kathryn Stockett

torsdag 1. april 2010

"Bienes hemmelige liv" (Regissør: Gina Prince-Bythewood) - 2008

Rørende og vakker film

14
 årige Lily Owens lever sammen med sin voldelige far, og er dypt ulykkelig. Etter at hushjelpen Rosaleen er blitt utsatt for et rasistisk overgrep mens hun er på vei til å registrere seg som stemmeberettighet, en nyvinning for de fargede i 1960-årenes USA, bestemmer Lily seg for at de skal flykte sammen.

Lily er blitt fortalt at hun skjøt og drepte sin mor som fireåring. Dette har medført at hun føler at hun ikke fortjener å bli elsket. Blant etterlatenskapene etter moren har hun funnet en etikett med bilde av en farget jomfru Maria. Hun antar at dette har noe med moren å gjøre, og hun og Rosaleen reiser til en by i South Carolina. Tilfeldighetene fører dem til søstrene May, June og August, som driver en birøkterfarm og produserer honning. Der blir de tatt hånd om av den myndige August. June vil ha dem vekk, mens søte May, som egentlig er for god for denne verden, tar dem til sitt hjerte.

Søstrene er svært religiøse og åndelige av seg, og dette gir dem styrke til å håndtere vanskelighetene de ofte støter på som fargede. Lily finner endelig den kjærligheten hun har savnet et helt liv. Men hvor lenge kan hun bli før faren hennes finner henne?

Filmen er like nydelig som jeg opplevde boka, da jeg leste den for noen år siden. Det er for øvrig mulig at det er en fordel at det faktisk er noen år siden jeg leste boka, fordi jeg ikke så sterkt sammenligner den med filmen. Søstrene May, June og August er nydelig fremstilt, og jeg ble ganske enkelt veldig rørt. En flott film på alle måter!

Innspilt: 2008

Originaltittel: The Secret Life of Bees
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Dakota Fanning (Lily), Paul Bettany (T-Ray - Lilys far), Hilarie Burton (Deborah), Jennifer Hudson (Rosaleen), Queen Latifah (August), Tristan Wilds (Zach), Alicia Keys (June), Sophie Okonedo (May)
Spilletid: 105 min.






Populære innlegg