Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten rettssak. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten rettssak. Vis alle innlegg

søndag 14. oktober 2018

"Fornærmelsen" (Regissør: Ziad Doueiri)

En mesterlig libanesisk film!

Litt om den libanesiske regissøren Ziad Doueiri 

Det er ikke ofte norske kinogjengere får anledning til å se en libanesisk film. Jeg kan selv bare huske én film i overskuelig fortid, og det er "The Attack" ("L`Attentat"), som gikk på norske kinoer i 2013. I følge Filmweb.no ble imidlertid også "Det Lila sa" ("Lila dit ca") vist på norske kinoer i 2005. Felles for disse filmene og "Fornærmelsen" ("L´insulte") er at det Ziad Doueiri som har regissert dem. 

Vanligvis vises filmer som dette, som har et så åpenbart politisk budskap, kun på filmfestivaler for et relativt smalt publikum. Når jeg bruker begrepet "politisk budskap", mener jeg ikke at regissøren vil tvinge oss til å ta side i en konflikt. Nei, Ziad Doueiri klarer faktisk det kunststykke å provosere begge sider av en konflikt, og målet er helt klart å utvide perspektivet for begge parter. For først når man klarer å ta den andres perspektiv, er det et reelt håp om å løse konflikten. 

Jeg så "The Attack" på Arabiske filmdager i Oslo i 2013. Jeg skrev om filmen her på bloggen. Det gjorde jeg også i sin tid om romanen av Yasmina Khadra, som filmen er basert på. Min bokanmeldelse er fra 2008. 

Heldigvis har regissøren Ziad Doueiri blir så anerkjent at hans filmer nå vises på norske kinoer - hver gang! Doueiri (f. 1963) er libanesisk-født. Han gjorde seg bemerket allerede i forbindelse med filmdebuten i 1998, da "West Beirut" vant en pris på Cannes Film Festival. 

Oscarnominert tidligere i år

"Fornærmelsen" var en av fem filmer som ble nominert til Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film tidligere i år. Jeg har nå sett alle fem ("The Square", "Body and Soul", "Loveless" og "A Fantastic Woman"). "A Fantastic Woman" vant Oscar i denne kategorien. Selv er jeg overhode ikke i tvil om hvilken film jeg likte aller best. Det er "Fornærmelsen" - fordi den har alt! 

Litt om Libanon

For å få tilstrekkelig utbytte av filmen, er det viktig å kjenne til noe av den politiske situasjonen i Libanon. Libanon er et land i Midt-Østen med kystlinje mot Middelhavet. I nord grenser landet mot Syria, og i sør mot Israel. Helt siden Palestina ble delt i to mellom jødene og muslimene i 1948, har landet hatt en stor flyktningegruppe av palestinere i landet sitt. Det bor i dag litt mer enn seks millioner mennesker i Libanon. Mer enn 10 % av disse er libanesiske flyktninger. De bor i flyktningeleire. Som filmen "Fornærmelsen" viser, er det ikke lov for libaneser å ansette palestinere i ordinært arbeid. Filmen belyser også spenninger som eksisterer mellom libaneserne og palestinerne. For øvrig nevner jeg at ca. 50 % av landets befolkning er muslimer, mens 45 % er kristne. 5 % er drusere. Tallene er usikre fordi det ikke har vært gjennomført folketellinger i landet siden 1932. 

Alle land som har vært utsatt for borgerkrig, får sår som har vanskelig for å gro. Libanon er intet unntak. Borgerkrigen i 1975 førte til harde fronter mellom flertallet av befolkningen og minoritetsgrupper, og i årene som fulgte ble befolkningen i noen kristne landsbyer massakrert. FN satte inn fredsstyrken UNIFIL i 1978, og senere marsjerte israelske styrker inn i landet for å bombe ut PLO. Det klarte de. Lokalbefolkningen led. 
(Kalde: Wikipedia)

Om filmen

Tony Hanna og hans kone Shirine bor i en kristen bydel i Beirut. De venter sitt første barn. Leiligheten de bor i er trang og det er mye som ikke fungerer optimalt. En av de første kranglene dem i mellom som vi blir vitne til, er konas innvending om at de kan flytte tilbake til landsbyen der Tony vokste opp. Der står det et helt ubebodd hus som de kan overta. Tony avskjærer forslaget uten videre diskusjon. Vi forstår på blikket hans at han har vonde minner fra denne landsbyen, som han aldri har vendt tilbake til etter at familien flyktet derfra i 1975. 

Shirin og Tony
Tony står og spyler balkongen sin, og alt vannet renner ned på en bygningsarbeider. Denne mannen er Yasser, en palestinsk flyktning som illegalt er satt i jobb for å lede arbeidet med å reparere bygninger som trenger dette, før de smuldrer opp. Han kjefter på Tony, som later som om dette var et hendig uhell han ikke kunne noe for. Saken er imidlertid at han gjorde dette med vilje fordi han ikke ønsker at andre menn skal komme i nærheten av hans vakre kone. Yasser begynner umiddelbart å reparere det ødelagte avløpsrøret, hvorpå Tony bøyer seg over rekkverket og banker i stykker det nye røret. Episoden ender med at Yasser kaller Tony "en jævla kødd". Tony blir dødelig fornærmet, og hele filmen handler etter dette om at han ønsker en unnskyldning fra Yasser.

Selv om Yasser ikke er villig til å si unnskyld, ønsker sjefen hans å tvinge ham til å si dette likevel. Hans renomme står nemlig i fare dersom konflikten eskalerer, og saken havner i domstolene. Dessuten er Yasser en dyktig mann, som han har bruk for i forbindelse med oppdraget han har påtatt seg i den kristne bydelen. Yasser blir med til bilverkstedet som Tony driver. Tony hører på politisk agitasjon på en stor TV i verkstedet, og tonen er aggressiv. Yasser får ikke lyst til å si unnskyld - ikke for enhver pris. Det hele fører til at Tony sier at "Sharon skulle ryddet dere ut alle sammen når han hadde sjansen". Hvorpå Yasser slår Tony og brekker to ribbein på ham ... 

Etter dette er konflikten mellom Yasser og Tony fullstendig låst, og det går som det måtte gå. Saken ender i rettsapparatet. Så får media nyss i saken, og dermed eksploderer det mellom libaneserne og palestinerne. Dette bekymrer presidenten, som innkaller de to til en samtale. Men selv ikke han får hull på byllen. Utenfor bygningen setter Tony og Yasser seg inn i hver sin bil. Yasser får ikke start på sin bil, noe Tony får med seg i bilspeilet etter at han har kjørt et lite stykke. Han kjører tilbake og  hjelper Yasser slik at også han får kjørt av gårde. Vi aner en spire til noe nytt mellom de to. At de kanskje klarer å se menneskeligheten i hverandre ... 

Tony og Yasser forlater presidentboligen ...
Tony er provosert over at palestinerne har eneretten på all lidelse, fordi han og hans folk også har opplevd mye urett og lidelse. Han klarer imidlertid ikke å sette ord på dette. I stedet fremstår han som en sint og bitter mann, som ikke klarer å kontrollere sinnet sitt når det koker over. En atferd som ikke akkurat er egnet til å skape sympati ... 

Rettssaken som senere kommer viser at denne konflikten handler om så utrolig mye mer enn den bagatellen som utløste den. Og det er her filmen virkelig løfter seg til nye høyder! For det vi får høre er ting i alle fall jeg var ukjent med. Ting som skjedde under borgerkrigen på midten av 1970-tallet, og som det aldri har blitt snakket høyt om. Dermed har det meste ligget innkapslet som ubearbeidede traumer hos dem som opplevde det. Tony er en av dem. 

Yasser ønsker ikke at advokaten hans skal bruke ufine triks overfor Hanna-familien.
Dommen som til syvende og sist blir avsagt er så klok og så sindig at den alene gjorde det verdt å se filmen! Vi i Vesten har en tendens til å tro at vi har eneretten på humanisme, medmenneskelighet og alt som forbindes med et godt menneskesyn ... Jeg vil derfor instendig oppfordre til å se denne filmen, som gjør oss vesentlig klokere! 

Skuespillerprestasjonene er glitrende, og plottet er elegant bygget opp. Styrken ved filmen er at den ikke tar noen side i konflikten, men belyser begge sider med mye klokskap. Filmen er rett og slett mesterlig! Se den på kino! 

Innspilt: 2017
Originaltittel: L´insult
Engelsk tittel: The Insult
Nasjonalitet: Libanon, Frankrike
Språk: Arabisk (libanesisk)
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Adel Karam (Tony Hanna), Kamel El Basha (Yassar Abdallah Salameh), Rita Heyek (Shirine Hanna) m.fl. 
Spilletid: 112 min. 

søndag 3. juli 2016

"A war" (Regissør: Tobias Lindholm)

Dansk krigsdrama fra Afghanistan

Jeg ble oppmerksom på denne filmen av den danske regissøren Tobias Lindholm i forbindelse med Oscar-nominasjonene tidligere i år. "A war" - med originaltittelen "Krigen" - ble nemlig nominert i kategorien beste utenlandske film. Filmen hadde Norges-premiere i mars i år, og DVD´en har rukket å få release (foreløpig tilgjengelig i Norge gjennom spesialimport - da koster filmen 299 - jeg fikk tak i den på HMV i Aberdeen for et par uker siden). 

Tobias Lindholm er regissøren bak blant annet "A Hijacking" (2012), et knallsterkt kapringsdrama i somalisk farvann (linken peker til min omtale av filmen).  Og for alle som i sin tid så den danske dokumentaren "Armadillo" (2010) som i likhet med herværende film også handler om krigen i Afghanistan, tenker jeg at det er et must å se "A war". Pilou Asbæk spiller hovedrollen både i "A Hajacking" og "A war", og det samme gjør Søren Malling. 

Kompanisjef Claus Pedersen (spilt av Pilou Asbæk) og hans menn er stasjonert i Helmand i Afghanistan. Det er en komplisert krig vi er vitne til fordi virkelighetsbildet endrer seg hele tiden. Oppdraget soldatene har er å sikre at Afghanistan igjen skal bli et trygt land å leve i, men veien dit er lang og uforutsigbar. Taliban truer hele tiden i bakgrunnen, og hvem som er på hvilken side er det i grunnen ingen som kan være sikre på. For lokalbefolkningen handler det nemlig dypest sett om å overleve, og den kortvarige gevinsten kan like så godt være å jobbe for Taliban som for de utenlandske soldatene. Og når et hvert samspill mellom soldatene og lokalbefolkningen innledes med at soldatene peker på de som kommer med ørten maskinpistoler, etterfulgt av en nedverdigende kroppsvisitering, før man slippes inn i varmen, så skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at samspillet er meget skjørt. 

Sterkt samhold i kompaniet
I dagliglivet i leiren jobber soldatene med å rydde miner. En dag koster et bittelite feiltrinn utenfor den sikrede linjen at en ung soldat dør. Beinet hans er sprengt i stykker og blodtapet er så stort at livet ikke står til å redde. Dette gjør et sterkt inntrykk på kompaniet. 

Hvert skritt kan være fatalt, for området er minebelagt.
Hjemme i Danmark befinner kona til Claus seg. Claus og Maria har tre barn, som alle reagerer høyst ulikt på at pappaen deres er så langt borte over lang tid. Maria må takle utagerende adferd fra sønnen sin, og når det minste barnet har fått i seg en haug med piller og må på sykehuset for pumping i hu og hast, må de andre ungene være med. Hun har ingen til å passe dem mens hun er borte, og de er for små til å være alene hjemme. Maria savner mannen sin, og lever for de minuttene Claus ringer hjem. 

En ettermiddag ankommer en mann og hans barn leiren der Claus og kompaniet hans holder til. Han ønsker å få bli i leiren, fordi Taliban har truet familien hans på livet dersom han ikke verver seg som soldat for dem. Claus er fast bestemt på at mannen og barna hans ikke kan bli i leiren, og insisterer på at han må gå hjem. Ikke en gang barna får bli. Han lover imidlertid at de skal komme inn til landsbyen dagen etter for å jage bort Taliban. 

Venn eller fiende?
Dagen etter ankommer kompaniet landsbyen, og til deres store fortvilelse er alle drept - voksne som barn. Plutselig blir de utsatt for et bakholdsangrep. En av soldatene blir truffet. Claus er fast bestemt på at de må få soldaten ut av leiren før han dør. De har ikke en sjanse til å få dette til uten luftstøtte, og for å få dette må han ha en PID (positiv identification) på at det dreier seg om et fiendtlig mål (og ikke et sivilt mål). Kompaniet får luftstøtte, men det viser seg etterpå at det var kvinner og barn i huset som var identifisert med PID. 

Endelig hjemme hos familien - med en rettssak som venter ... 
Claus blir innkalt til avhør, og før han vet ordet av det er han anklaget for en krigsforbrytelse og blir sendt hjem. I den påfølgende rettssaken handler alt om følgende: hadde han PID eller hadde han ikke det. Claus vet at han ikke hadde dette, men måtte hevde det for å få luftstøtte. Samvittigheten plager ham. Det var ikke slik han hadde tenkt dette. Han risikerer fire års fengsel for forbrytelsen, fordi han tross alt ikke handlet med forsett. Kona hans utsetter ham for et krysspress: hun og barna trenger ham - ikke om fire år! Så spørs det hva Claus gjør - under ed - når det kommer til stykket ... Og hva jussen handler om under rettssaken ... 

Jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor akkurat denne filmen kom så langt som til å bli en av fem nominerte filmer til Oscar i kategorien beste utenlandske film tidligere i år (se mitt innlegg om Oscar-nominasjonene og vinnerne). "A war" er nemlig et sterkt krigsdrama med et sammensatt og komplisert plott, og hvor skuespillerprestasjonene er av ypperste klasse. Jeg tipper at denne filmen var den sterkeste utfordreren til vinneren "Son of Saul". 

Hva er egentlig krig i praksis? Det kan være uendelig mange edle motiver som har startet en krig, men til syvende og sist dreier det seg om hvem som overlever til slutt. Her passer jussen veldig dårlig inn, med mindre vi snakker om regelrette folkemord, der hensikten kun er å drepe og utrydde andre mennesker. Krigens uforutsigbare og uoversiktlige veier settes opp mot jussens irrganger, og denne filmen viser med all tydelighet hvor kort jussen kommer når det kommer til stykket. 

Det var i grunnen bare én ting jeg savnet i denne filmen, og som jeg tenker er et interessant moralsk, etisk og juridisk dilemma. Kompaniet til Claus ble beskutt da de befant seg i landsbyen hvor alle var drept. Fienden/Taliban var der. De kunne bare ikke se dem. Så kalte de inn luftstøtte på falske premisser (uten en klar og tydelig PID). I ettertid viste det seg at huset som ble bombet var full av kvinner og barn - altså sivile. Dernest ble dette fremsatt som et brudd på folkeretten. De drepte hadde ingen våpen. Men Taliban var jo der. Det var de som angrep. Mest sannsynlig brukte de sivilbefolkningen som et levende skjold. Og da de skjønte at slaget var tapt, stakk de. Sivilbefolkningen ble igjen. Beviset som ble fremvist i ettertid var at målet som var definert som PID, kun inneholdt sivilbefolkning. Er det virkelig slik at det er i strid med folkeretten å forsvare seg mot et angrep - også fra luften - når fienden misbruker sivilbefolkningen på denne måten? Dette elementet kom overhode ikke frem i filmen.

Denne filmen anbefaler jeg sterkt! Jeg tenker at det er viktig at slike filmer blir sett av mange, fordi den viser hvilke prøvelser soldater som sendes til land som Afghanistan faktisk gjennomgår. Den er dessuten så totalt forskjellig fra Hollywood-filmene innenfor temaet krig, fordi det der er om å gjøre å skape heltefigurer og hovedroller, med tanke på neste års Oscar-utdeling. Uten en tydelig definert hovedrolleinnehaver, kan man nemlig miste muligheten for å konkurrere innenfor kategorien beste mannlige/kvinnelige hovedrolle. I "A war" er det ingen helter, og det er det normalt heller ikke i det virkelige liv. En annen ting jeg vil fremheve som positivt ved denne filmen er at den er fullstendig ribbet for sentimentale triks. Den er heller ikke unødig voldelig, selv om jeg må advare mot noen sterke scener. Dette er rå virkelighet - verken mer eller mindre. Jeg gir toppkarakter!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Krigen
Nasjonalitet: Danmark
Språk: Dansk og arabisk
Sjanger: Krigsdrama
Skuespillere: Pilou Asbæk (Claus Michael Pedersen), Søren Malling (Martin R. Olsen), Dar Salim (Najib Bisma), Tuva Novotny (Maria Pedersen), Charlotte Munck (Lisbeth Danning),
Dulfi Al-Jabouri (Lutfi "Lasse" Hassan)

Spilletid: 111 min.

fredag 8. januar 2016

"Kvinnen i gull" (Regissør: Simon Curtis)

En jødisk kvinnes kamp for å vinne tilbake nazi-stjålet kunst

Hver gang jeg kommer over filmer som handler om jødenes skjebne i forbindelse med andre verdenskrig, trigges min interesse. "Kvinnen i gull" handler i tillegg om et av Gustav Klimts berømte malerier, som en gang hang på Belvedere i Wien. Den er basert på en sann historie og har Helen Mirren i en av hovedrollene. Jeg gikk derfor uten videre ut fra at det dreide seg om en meget god film. 

Det er 60 år siden Maria Altmann flyktet fra Wien. Hun var datter i en velstående jødisk familie, som opplevde å bli plyndret av nazistene etter at Østerrike ble okkupert. I tilbakeblikk ser vi en sjokkert ung kvinne som er vitne til hvordan naboer og andre vender seg mot dem. Dårlig skjult misunnelse slår ut i hat, og det livet hun og familien så langt har levd, smuldrer opp. 

Familien Altmann har gjennom mange år skaffet seg en verdifull kunstsamling, og blant disse er maleriet Gustav Klimt malte av Marias tante Adele Bloch-Bauer. Bildet henger på Belvedere i Wien. 


Belvedere i Wien (Foto: RMC)
Maria bor nå i Los Angeles, og hun har nylig arvet sin søster. Blant etterlatenskapene kommer hun over noen brev datert fra 1940, som forteller historien om hvordan nazistene stjal bildet av tanten, og om kampen for å få dette tilbake. Maleriet anses imidlertid som en viktig del av Østerrikes kunstskatter, og det har fått navnet "Woman in gold". Dette er Østerrikes Mona Lisa, og det er knyttet enormt mye følelser til akkurat dette maleriet. 

I Østerrike har man åpnet opp for at tidligere stjålne kunstskatter kan tilbakeføres til deres rettmessige eiere, og Maria ønsker å få retten over bildet av tanten. Dette skal vise seg å bli en vanskeligere kamp enn hun hadde forestilt seg på forhånd. Hun tar kontakt med Randol Schoenberg, som er advokat og sønn av en hun kjenner. I likhet med henne er han jødisk, og hans familie har også en gang bodd i Wien. Filmen handler om samspillet mellom Maria og hennes advokat, og hva han er villig til å gå gjennom for bildets skyld. Der hun ser bildet som et minne om tanten, der ser han hvor mye bildet er verdt. Det handler om makt og avmakt, om østeriksk arroganse og endeløse og kostbare rettssaker. Fasiten kjenner vi: Maria fikk sitt bilde til slutt, og det henger ikke lenger i Belvederes kunstgallerier. Der henger til gjengjeld en rekke andre berømte Gustav Klimt-bilder. "Kysset" blant annet ... 

Portrett av Adele Bloch-Bauer av Gustav Klimt
For å si det som det er: Det er Helen Mirren som mye godt redder denne filmen. Ryan Reynolds opplevde jeg som temmelig intetsigende i rollen som advokaten Randol Schioenberg. Helen Mirren hadde virkelig fortjent en mer spenstig medspiller enn dette! Og kanskje også et mer spenstig manus med mer "trøkk"? Samtidig er jeg glad for at regissøren har holdt seg til sannheten og ikke "spritet" opp hendelsesforløpet med usanne elementer for å gjøre filmen mer severdig og "spennende" ... Det gjorde for øvrig inntrykk å se at Maria - 60 år etter nazi-Tysklands jødeforfølgelse - skulle oppleve at enkelte østerrikere hetset henne da hun ønsket å ta fra dem nasjonalskatten deres. 

Jeg var ikke klar over at denne filmen hadde fått dårlige kritikker før jeg valgte å se den. I flere aviser har det variert mellom terningkast to og tre. Jeg mener at filmen ikke er  elendig. Historien som sådan er såpass interessant at jeg uansett ville ha valgt å se den en eller annen gang - men kanskje ikke som en fullpris-Blu-ray ... Det kan for øvrig være greit å merke seg at filmen har gått på norske kinoer (med premiere 28. august 2015) og at litt over 120 filmgjengere har gitt den en gjennomsnittskarakter på 6,7 av 10 mulige. I alle fall - noen storfilm er dette definitivt ikke!

Innspilt: 2015 
Originaltittel: Woman in Gold
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Helen Mirren (Maria Altmann), Tatiana Maslany (Maria Altmann den yngre), Ryan Reynolds (Randoll Schienberg), Daniel Brühl m.fl.
Spilletid: 109 min.

tirsdag 27. oktober 2015

"Vivianes kamp" (Regissører: Ronit og Shlomi Elkabetz)

Intenst og sterkt ekteskapelig kammerspill fra Israel

"Vivianes kamp" er en israelsk film fra 2014, og den er skrevet og regissert av søsknene Ronit og Shlomi Elkabetz. Ronit spiller selv  hovedrollen som Viviane Ansalem, kvinnen som ønsker skilsmisse fra ektemannen Elisha. (Kilde: Wikipedia) Filmen vant hovedprisen (Sølvspeilet) i forbindelse med filmfestivalen Film fra Sør (som arrangeres i Oslo hvert år) i 2014, og den ble også nominert til Golden Globe i kategorien beste utenlandske film. 

Handlingen i "Vivianes kamp" finner sted i en rabbinerdomstol, og det er et fortettet og intenst kammerspill vi blir vitne til. Ekteparet Viviane og Elisha har vært gift i en årrekke, men nå orker ikke Viviane mer. Hun vil ha skilsmisse. For å få dette må ektemannen samtykke, og uten hans samtykke nekter rabbinerne å gi henne "gett", dvs. skilsmissepapirer. 

Vi skjønner etter hvert at det er viktig for Viviane å få sin skilsmisse uten at det hele skal ende i en skittentøysvask. Hun fremfører derfor ingen klagemål mot ektemannen, men fokuserer på at de ikke passer sammen og aldri har gjort det. Elisha forhaler prosessen ved ikke å møte opp i domstolen, og uten hans tilstedeværelse er rabbinerne øyensynlig låst og kan intet gjøre for henne. Etter sterkt press, dukker han opp til slutt, men kun for å fortelle at han ikke ønsker å tillate skilsmisse.  Rabbinerne insisterer på at Viviane må flytte hjem og gjenoppta samlivet med sin ektemann, fordi de ikke uten videre kan gi opp. Viviane stiller opp, men uten at samlivet på noen måte endrer kurs. 

Til stede i rabbinerdomstolen begynner rabbinerne etter hvert å spørre ut 
Viviane og advokaten om de har et forhold, og det hele ender nærmest som 
en farse. 
Vivianes desperasjon stiger etter som månedene - for ikke å si årene - går. Hun blir sintere og sintere, og skjønner ikke hva som er vitsen med å møte opp i rabbinerdomstolen når rabbinerne likevel ikke foretar seg noe som helst. Etter hvert forstår rabbinerne at noe må gjøres, og vitner innkalles. Nå utvikler rettssaken seg for alvor til en farse. Rabbinerne utspør vitnene om de mest intime detaljer om ekteparet Ansalem, og det ene mer aparte vitneprovet etter det andre avgis. Det handler om søsken og naboer, forretningsforbindelser og andre. Fellestrekket for disse er at alle som støtter Elishas sak beskriver ham som den perfekte ektemann, mens Viviane fremstilles som tvilsom. Vivianes vitner rakker ned på Elisha og fremhever Vivianes edle vesen. Med andre ord et klassisk ekteskapsdrama, men med den vesentlig forskjell at kvinner i de fleste siviliserte samfunn har rett til å avslutte et ekteskap som ikke lenger fungerer.

Hatefulle blikk utveksles i rettssalen.
Til slutt orker ikke Viviane å høre mer, og så kommer den egentlige historien om ekteskapet frem ... Det handler om en ektemann som har utøvd grov psykisk vold gjennom hele ekteskapet. At hun i det hele tatt har klart å holde seg oppreist i alle årene de har vært gift, er faktisk en gåte. Men selv ikke nå kan rabbinerne gjøre noe for henne ... Hvor langt må det hele utvikle seg før det er mulig å få "gett"? Hvor mye verdt er hennes ønske om frihet, om retten til å leve et anstendig liv? Hvor mange år er det mulig å holde det gående i rabbinerdomstolen uten at noe avgjørende skjer?

På gangen sitter partene og vitnene, mens de venter på at det skal bli deres tur.
I og med at handlingen i filmen i sin helhet foregår i en rabbinerdomstol og på et venteværelse, og handler om israelsk skilsmisselovgivning versus det moderne liv, er dette en krevende film å ta inn over seg. Her bør man ikke forvente seg for mye av ytre handling, og det er dessuten en fordel om man er interessert i andre kulturer generelt og jødisk kultur spesielt. Er man det, får man til gjengjeld desto mer ut av filmen. Skuespillerprestasjonene er formidable, og filmen bæres av karakterene i dramaet alene, uten ytre staffasje av noe slag. Jeg vil anta at filmens tema er rimelig provoserende i Israel, fordi den belyser kvinnenes svake situasjon i tilfeller der et ekteskap ikke fungerer og det er kvinnen som ønsker seg ut av det, mens mannen nekter. Innimellom alt det triste er det også rom for humor - særlig under vitneavhørene ... For meg som lever i et helt annet samfunn, der kvinner har rettigheter, var det sterkt å følge den fortvilte kampen for et verdig liv. Rabbinernes grafsing i ekteparets privatliv var også både tankevekkende og provoserende. Hva skulle de egentlig med disse detaljene når alt likevel sto og falt på ektemannens samtykke?

"Vivianes kamp" er den tredje filmen i en triologi som søskenparet Ronit og Shlomi Elkabetz har laget om kvinneundertrykkelse og ekteskap i Israel, kan vi lese på Film Fra Sør sin presentasjon av filmen.  De to foregående het "Take a Wife" (2004) og "7 Days "(2008). "Vivianes kamp" har for øvrig klare paralleller til den iranske filmen "Nader og Simin - et brudd",  som jeg har omtalt på bloggen min for 3 1/2 år siden (linken fører til min omtale).

Innspilt: 2014 
Originaltittel: Gett: Le procès de Viviane Amsalem
Nasjonalitet: Israel
Språk: Hebraisk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Ronit Elkabetz (Viviane Ansalem), Menashe Noy, Simon Abkarian m.fl.
Spilletid: 1 t 56 min.

søndag 20. april 2014

Ferdinand von Schirach: "Tabu"

Om sannhetens illusjon

Ferdinand von Schirach (f. 1964) er en av Tysklands mest profilerte forsvarsadvokater, som så langt har utgitt fire bøker - to novellesamlinger og to romaner. Jeg har omtalt alle hans tre foregående bøker på bloggen min; "Forbrytelser" (2009), "Skyld" (2010) og "Collini-saken" (2011). I min verden har han allerede etablert seg som en forfatter hvis bøker jeg ganske enkelt bare få med meg! Jeg var derfor ikke sen om å anskaffe hans siste bok "Tabu" (2013) da den nylig utkom i norsk oversettelse. 

Innledningsvis i boka presenteres vi for fotografiets historie. Hvor mye akkurat følgende skal ha å si for utviklingen av historien om Sebastian von Eschburg, senere berømt kunstfotograf, skal etter hvert gå opp for oss ...

"En lys vårdag i 1838 ble en ny virkelighet skapt på Boulevard du Temple i Paris. Den forandret menneskenes syn, viten og hukommelse. Og til slutt forandret den sannheten." (side 7)

Sebastian vokser opp i en kald og distansert adelsfamilie der barn helst ikke skal synes eller høres. Kjærlighet er så og si ikke-eksisterende i denne familien.

"Barn hadde aldri stått i sentrum i Sebastians familie. Man lærte dem hvordan man skulle holde bestikket når man spiste, hvordan man kysset på hånden og at et barn skulle snakke minst mulig. Men mesteparten av tiden brydde man seg ikke om dem. Da Sebastian ble åtte år gammel, fikk han for første gang lov til å spise ved foreldenes bord." (side 13)

Ti år gammel sendes han på kostskole, og den som gråter da han drar er familiens kokke. Siden er det spesielt én hendelse som skal komme til å prege ham for resten av livet, og det er farens selvmord begått mens han to år senere er hjemme på sommerferie. Han opplever at sannheten blir fordreid, som om det ikke var et selvmord men en tragisk ulykke som forårsaket farens død.

"De neste årene på internatskolen satt Sebastian nesten bestandig i biblioteket og leste. Han var i India, i Sierra Nevada eller i jungelen, han kjørte hundeslede og red på drager, han fanget hval, var sjøfarer, eventyrer og tidsreisende. Han skilte ikke mellom historiene og virkeligheten." (side 41)
Goyas "Den nakne Maja"

Moren treffer en annen mann, som hun gifter seg med, og Sebastian ender etter hvert opp med å bryte kontakten med henne. Nå er han så godt som helt alene i verden - en ensom mann som skal komme til å elske sin egen grenseoverskridende kunst, der tabuer - bl.a. vold og sex - gjøres om til estetikk. 

Nære relasjoner er ikke det han er best på - naturlig nok kanskje, siden han ikke akkurat fikk dette inn med morsmelken - men én kvinne skal likevel komme til å bli en del av hans liv, og det er Sofia. Sammen skal de skape et kunstverk som for alvor fører til Sebastians berømmelse. Dette er inspirert av Goyas "Den nakne Maja". Sebastians bilde - med Sofia som Goyas Maja - får tittelen "Majas menn", og salget av bildet gjør ham til en rik mann. 

I andre halvdel av boka, der kapitlene har fått titler av farger ("Rødt", "Blått" etc.), er Sebastian arrestert med mistanke om mord. Det vil si så sikre er man på at et drap er begått at en eventuell tvil ikke er noe tema. 

Forsvarsadvokaten Biegler engasjeres av Sebastian, og spørsmålet er hvordan forsvaret skal legges opp for en mann som allerede har tilstått drapet på en ung kvinne. Problemet er bare at det ikke finnes noe lik ... 

"Tabu" fremstår både som en kriminalroman og et kunsterportrett. Selv om Ferdinand von Schirachs styrke først og fremst har vært som kriminalforfatter frem til nå, er jeg denne gangen av den oppfatning at det er kunstnerportrettet som utgjør bokas sterkeste del. Hva skaper stor kunst? Så visst ikke en oppvekst i en lykkelig familie, skulle man tro. Sebastian er sønn av to særdeles dysfunksjonelle foreldre, og han klarer seg mot alle odds relativt bra, selv om han sliter med å etablere nære relasjoner over tid. Når det for alvor går opp for ham at skjønnhet ikke er sannheten om livet og kunsten, forløses han for alvor i sin kunst. Så er spørsmålet om han til slutt skal komme til å falle for eget grep, fordi han drar sin higen etter sannheten, eller rettere sagt illusjonen om sannheten, litt for langt? 

Ferdinand von Schirach er en fantastisk forteller, som behersker en helt spesiell fortellerstil som for lengst har blitt hans varemerke som forfatter. Som kriminalforfatter står han helt for seg selv, og kan ikke sammenlignes med noen andre. Han er nokså nøktern i sine beskrivelser, han går temmelig rett på sak, det ligger mye mellom linjene og de virkelig dypereliggende meningene i teksten må leseren lete frem selv. Plottene i fortellingene hans er helt spesielle - kanskje fordi de faktisk er inspirert av virkelige hendelser, der ting sjelden er slik de tilsynelatende kan se ut til å være. I "Tabu" kan man kanskje si at plottet virker vel konstruert. Samtidig tenker jeg at hele boka er en kraftig påminnelse om at sannhetene kan være så mangefascettert, og at vi gjør en stor feil når vi uten videre "hopper i konklusjonene" fordi alt virker så utvetydig opplagt ... Og som en parallell til hovedpersonen selv i boka, Sebastian von Eschburg: i kunsten er alt tillatt! Jeg fant historien fornøyelig og underholdende, og satte ekstra stor pris på de underliggende psykologiske temaene i boka. Som jurist må jeg dessuten si at jeg elsket scenen hvor forsvarsadvokat Biegler spurte ut politimannen som hadde gjennomført avhøret av Sebastian ... Dette er rett og slett mesterlig! 

Jeg er for øvrig ikke enig med dem som hevder at dette er den svakeste boka Ferdinand von Schirach har skrevet. Tvert i mot opplevde jeg stigning i programmet i forhold til hans forrige bok - "Collini-saken"! Vi snakker uansett om en forfatter som ligger i det helt øvre skiktet av karakterskalaen. Helt til slutt: Boka er nydelig oversatt av Sverre Dahl!

Utgitt i Tyskland: 2013
Originaltittel: Tabu
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Sverre Dahl
Antall sider: 215
Boka har jeg kjøpt selv.


Ferdinand von Schirach 
Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 27.01.2014 - Hovedpersonen har en vag likhet med heltene i "Fifty shades"-litteraturen - Men dette er ikke Ferdinand von Schirachs beste bok.
- VG v/Ingvar Ambjørnsen - 27.02.2014 - Suset fra fortiden
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 16,01.2014 - Skarpt rettsdrama 
- Morgenbladet v/Lasse Midttun - 06.02.2014 - Kunsten, sannheten og blodet
- Bokofilia - 28.11.2013 
- Jeg leser - 28.01.2014
- Artemisas Verden - 07.04.2014

onsdag 4. september 2013

Albert Camus: "Den fremmede"

En politisk roman om dødsstraff

Jeg kan egentlig ikke huske når mitt forhold til Albert Camus (f. 1913 d. 1960) oppsto, men det jeg vet er at jeg for alvor begynte å lese bøker av ham på midten av 1990-tallet. 

Da en av boksirklene mine valgte ut "Den fremmede" for samlesing, fant jeg frem mitt eksemplar av boka - en utgivelse fra 1992, som Gyldendal i sin tid sto bak. Gyldendal har for øvrig utgitt boka på nytt, og den utgaven som i dag er tilgjengelig, utkom i 2006 - som en del av deres etter hvert omfattende klassikerserie i pocket. I tillegg inngikk "Den fremmede" i samlingen av Århundrets bibliotek fra De norske bokklubbene i sin tid - en serie hvis bøker man i dag er henvist til å finne på antikvariater og loppemarkeder, ut fra hva jeg kan se. For øvrig litt interessant at prislappen på min bok viser at jeg betalte kr 157 for den for nesten 20 år siden - mens den samme boka i dag (riktignok i en noe kjipere pocket-utgave) koster kr 149 ... 

Albert Camus mottok Nobels litteraturpris i 1957, og tre av bøkene hans ("Den fremmede", "Opprøreren" og "Pesten") er nevnt i 1001 bøker du må lese før du dør. "Den fremmede hører, til tross for sitt beskjedne format, til hovedverkene i det 20. århundrets litteratur", kan jeg dessuten lese på bokas smussomslag. Med "Den fremmede" fikk Albert Camus sitt gjennombrudd som forfatter i 1942. Det bør også nevnes at han var en samtidig og nær venn med Jean-Paul Sartre. Selv om han har utgitt en rekke bøker, har han kun skrevet fem romaner, hvorav tre ble utgitt mens han levde ("Den fremmede", "Pesten" og "Fallet" - de mest kjente og mest leste av hans bøker), og to etter hans død. De resterende bøkene er for en stor del av filosofisk og eksistensiell karakter. Interesserte kan lese mer om ham på Wikipedia

Bokas jeg-person er Meursault, "en fremmed på jorden". Han lever et nokså beskjedent og ubemerket liv i Alger da moren plutselig en dag dør. Moren har i den senere tid bodd på et gamlehjem, og Meursault har ikke vært den flinkeste til å besøke henne. Ikke tror han at moren ville hatt godt av besøk fra ham, og dessuten ville reisen frem og tilbake ha tatt den lille fritiden han hadde til disposisjon. 

I del en av boka ber Meursault om to dager fri fra jobben for å reise i begravelsen - dvs. først for å våke over den avdøde moren en natt og så delta i selve begravelsen. Han merker at sjefen ikke liker at han må ta fri fra arbeidet, og dette får ham til å unnskylde seg. Han kan jo ikke noe for at moren er død. Han tror at noe av årsaken til at sjefen ikke er særlig fornøyd er at han skal ha fri i to dager rett før en helg - og at han på den måten ville få en "hel liten ferie på fire dager" - og det kan han forstå! Sjefens misnøye med at han helt ufortjent får en slags ferie, altså ... Etter å ha spist på kaféen til vennen Céleste, drar han avgårde med to-bussen. 

Mersaults måte å beskrive sin deltakelse i morens begravelse understreker det faktum at han på en måte lever på siden av sitt eget liv. Han er først og fremst en observatør og i liten grad en deltaker i sitt eget liv. 

Dagen etter begravelsen treffer Meursault Marie Cardona da han tar seg et bad i sjøen. Dette blir innledningen på et forhold dem i mellom, som først starter med et kinobesøk og som deretter ender med at hun blir med ham hjem. Så blir han blandet opp i et drama med en tvilsom nabo om en kvinne, og dette skal bli innledningen til et drama som ender med at han ved et slumpetreff kommer til å ta livet av en araber. Det var aldri hans mening å ta livet av araberen, men den ulidelige varmen den dagen samt det forhold at han fravrister sin tvilsomme venn revolveren for å forhindre at han skal foreta seg noe dumt, gjør at dette bare skjer ...

I annen del av boka - den mest interessante, synes jeg - er Meursault arrestert for mordet på araberen. Vi følger ham i tiden etter arrestasjonen, og noe av det som gjør sterkest inntrykk på Meursault - og også på meg - er hans møte med fengselspresten. Meursault er ikke en troende, og dette finner presten det vanskelig å forholde seg til. 

"... han avbrøt meg og kom med en siste formaning, idet han reiste seg i sin fulle høyde og spurte om jeg trodde på Gud. Jeg svarte nei. Han satte seg indignert ned. Han sa at det var umulig, at alle mennesker trodde på Gud, selv de som vendte seg bort fra Hans åsyn. Dette var hans overbevisning, og dersom han noen gang skulle komme til å tvile på det, ville ikke hans liv ha noen mening lenger. "Er det det De vil," skrek han, "at mitt liv ikke skal ha noen mening?" Så vidt jeg kunne skjønne, hadde ikke det noe med meg å gjøre, og det sa jeg til ham. Men han holdt allerede Kristusfiguren foran seg tvers over bordet og stakk den opp i øynene på meg mens han skrek vilt: "Jeg er kristen, jeg. Jeg ber Ham om tilgivelse for dine synder. Hvordan kan du la være å tro at Han har lidd for deg?" Jeg la godt merke til at han sa du til meg, men nå hadde jeg fått nok. Det ble stadig varmere i rommet. Som vanlig når jeg vil bli kvitt en som jeg ikke orker å høre på, lot jeg som jeg var enig. Til min overraskelse triumferte han: "Der ser du, der ser du," sa han. "Du er troende, ikke sant, og du vil sette din lit til Ham?" Selvsagt sa jeg nei enda en gang. Han falt sammen i lenestolen igjen." (side 71)

Men om møtet med presten bærer preg av å være fullstendig absurd, blir ikke møtet med påtalemyndigheten noe mindre absurd. For her må den godeste Meursault stå til rette for alle sine synder, og man kan saktens lure på hva han egentlig skal dømmes for ... At han ikke husker sin mors alder, at han ikke var særlig flink til å besøke henne, om han var snill eller ikke snill mot naboens hund eller om det var amoralsk å innlede et kjærlighetsforhold allerede dagen etter morens begravelse ... Ja, påtalemyndighetens talsmann går heller ikke av veien for indirekte å ville dømme ham for fadermordet som skal opp til doms dagen etter - for har han ikke egentlig tatt livet av sin mor også, der hun satt og vansmektet på gamlehjemmet og ventet forgjeves på besøk fra sin kjære sønn? Det er ikke den ting man ikke vet å bruke mot ham. Til og med at han fremstår som intelligent får plutselig en negativ klang. Og slik vil påtalemyndigheten bruke alle midler for å få ham dømt til lovens strengeste straff - halshugging - og ikke etter en mildere bestemmelse som kun gir fengselsstraff. Det er av avgjørende betydning å få brakt på det rene hvilket motiv Meursault hadde for å begå drapet på araberen, men uansett hvor mye han understreker at han ikke hadde noe motiv, at det hele skjedde ved et uhell, snakker han for døve øver. 

"Jeg fulgte med og kunne oppfatte at de mente jeg var intelligent. Men jeg forsto ikke helt hvordan det kunne ha seg at det som hos en alminnelig mann var verdifulle egenskaper, kunne bli brukt som et knusende bevismateriale mot en som var skyldig. Det var i alle fall dette jeg merket meg, og jeg hørte ikke noe mer av det anklageren sa, før han utbrøt: "Har han så i det minste gitt uttrykk for anger? Aldri, mine Herrer. Ikke en eneste gang under forhøret har denne mannen virket berørt av den avskyelige misgjerningen han har begått." (side 101)

Noe av det mest bemerkelsesverdige med hele denne kortromanen er måten historien er fortalt på. Fordi jeg ikke klarer å si det bedre selv, siterer jeg fra "1001 bøker du må lese før du dør":

"Den fremmede er preget av total flathet. Selv om historien omfatter et drap med etterfølgende rettssak, virker det ikke som om disse hendelsene har noen tyngde, som om de bare driver forbi på sidene. Det blir klart at dette er helt avgjørende både for fortellingens hensikt, dens svært omdiskuterte forhold til eksistensialismens filosofi og pussig nok for dens lesbarhet. Med omhyggelig enkelthet forankrer Camus sin historie både i hverdagen og i fabelen, og det overlates til leseren å finne ut av denne tvetydigheten." 

Resten av artikkelen om "Den fremmede" i "1001 bøker" er meget interessant lesning. Noe av det jeg likevel savner her er en slags drøftelse rundt hvor politisk Camus, mannen som i litteraturhistorien betegnes som en rebell og som "talte imot all legitimering av vold og for menneskets rett til frihet og rettferdighet og til å ta ansvar for eget liv" (sitat fra bokas smussomslag), egentlig er når han beretter om Meursault. Denne mannen som riktignok hadde begått et drap, men ikke av en slik alvorlighet som han ender med å bli dømt for. Og fordi han dømmes til døden, og det i en tid der forsvaren i straffesaken ikke en gang våger å nedlegge noe som ligner på en påstand, fordi han ikke unødig vil provosere dommerstanden, så blir denne kortromanen en alvorlig protest mot dødsstraff som sådan. Det er vanskelig å tolke dette annerledes. Dødsstraff er en type straff som er fullstendig irreversibel når den først har trådt i kraft ... Er man død, så er man død, og da er det for sent å få omgjort en feil dom. Likevel skulle det ta nesten 40 år fra Camus roman utkom og til dødsstraffen (i 1981) ble avskaffet i Frankrike. Paradoksalt nok ble dødsstraffen i Norge til sammenligning avskaffet så sent som i 1979 - men med den vesentlige forskjell fra Frankrike at her til lands var dette en nokså sovende lovbestemmelse (ikke brukt siden landssvikoppgjøret etter krigen i 1948), mens den i Frankrike ble anvendt så sent som i 1977 ... 

Kanskje er flatheten i fortellingen et uttrykk for fremmedgjøring i eget liv? En fremmedgjøring jeg for øvrig sjelden gjenkjenner i det virkelige liv, men som ikke helt sjelden finner sted i litteraturens verden, og som forfattere til alle tider har lekt seg med og dratt ut til det helt ugjenkjennelige, i alle sin konsekvenser. I den forbindelse er det nærliggende å trekke visse paralleller til "Postkontoret" av Charles Bukowski og "Duen" av Patrick Süskind. Men mens Albert Camus´jeg-person i "Den fremmede" fremstår fullstendig uberørt av de dramatiske hendelsene som blir ham til del, opprøres hovedpersonen i Süskinds "Duen" så totalt av en due at hele livet hans rakner på grunn av denne. Fremmedgjorthet i eget liv har de likevel til felles.

"Den fremmede" er en meget original og fiffig liten historie, som fortsetter å gjøre inntrykk på leseren (i alle fall på undertegnede) lenge etter at siste side i boka er vendt. Ja, jeg vil faktisk hevde at den gjør mer inntrykk etter at den er lest enn mens man leser den! For særlig mens jeg leste første del av boka, hvor en uendelighet av det som for meg fremsto som temmelige uvesentlige detaljer, ble halt ut og utbrodert nærmest til det kjedsommelige, opplevde jeg del to i boka som langt mer spennende. Like fullt er det betimelig å stille spørsmål ved om noe slikt som dette kunne ha skjedd i virkelighets verden - ja, om historien som sådan i det hele tatt er troverdig. Kan et menneske virkelig stille seg til de grader likegyldig til sin egen skjebne at når det står mellom liv og død, så gjør man ikke sitt ytterste for å slippe unna? Om man så må lyve ... ? Men ikke ett øyeblikk vurderer Meursault å lyve, fatalistisk til det siste, og slik redder han kanskje sin egen selvfølelse og integritet, selv om han innser at intet - heller ikke dette - har noen som helst betydning. For alle skal vi dømmes til slutt - det er bare et spørsmål om når ... 

Det fremstår som litt pussig å skulle trille terning for denne romanen, men i så fall ville jeg ha gitt den en fem´er. For først og fremst er dette etter min mening en politisk roman heller enn en litterær roman ... og det sier jeg vel vitende om at dette sikkert er som å banne i kirka ... Historien gjør inntrykk, den opprører, den får en til å tenke - men en brannfakkel, slik den må ha vært i 1942, er den ikke lenger ... I alle fall ikke i den vestlige del av verden! Som en politisk litteratur-pamflett mot dødsstraff, som jo fremdeles foretas rundt omkring i verden, kan den likevel ha sin funksjon. Aller mest interessant fant jeg tidsbildet som tegnes i boka - særlig med hensyn til ærbødigheten overfor påtalemyndigheten, mot arbeidsgiver, mot det bestående - alt dette Albert Camus kjempet så innbitt i mot. Og kanskje er det takket være slike som ham, som hadde mot til å sette sine protester på dagsorden, som førte verden fremover, tross alt ... 

Utgitt i Frankrike: 1942 
Originaltittel: L´etranger
Utgitt første gang på norsk: 1965
Mitt eksemplar er utgitt: 1992
Oversatt: Leif Tufte
Forlag: Gyldendal 
Antall sider: 124


Albert Camus
Andre omtaler av boka:
- Lines bibliotek - 09.06.2011
- Jeg leser - 24.03.2009
- Anmeldervognen - 12.07.2009
- Marys Bokhylle - 05.08.2013
- Eseløret - 10.02.2011
- Epilog - 08.02.2012 
- Mettemor møter massene - 22.08.2010
- Siljes skriblerier - 24.03.2014

mandag 1. april 2013

Ferdinand von Schirach: "Collini-saken"

Rettsdrama på sitt beste!

Når den tyske advokaten og forfatteren Ferdinand von Schirach (f. 1964) kommer ut med ny bok, er dette en begivenhet jeg nødig vil gå glipp av. Tidligere har jeg lest novellesamlingene "Forbrytelser" (2009) og "Skyld" (2010), og herværende bok "Collini-saken" (2011) er hans tredje bok og første roman.  


Innledningsvis i boka møter vi Collini som har drept indiustrimagnaten Hans Meyer på et luksushotell i Berlin. Alt tyder på at drapet er begått på bestialsk vis mot en forsvarsløs mann, og Collini tilstår det hele og nekter til alt overmål å forklare seg om motivet. 

Caspar Leinen har nettopp etablert seg som selvstendig advokat og han er mer enn ivrig til å påta seg oppdraget da han blir oppringt fra straffedomstolen. Men det er før han vet hvem han skal forsvare ... For ikke å snakke om før han vet hvem som er drept. Hans Meyer er nemlig en gammel bekjent. Siden skal han gjøre det han kan for å komme løs fra oppdraget - inntil han møter den meget erfarne advokaten Mattinger, som er oppnevnt som bistandsadvokat for de pårørne av avdøde. 

"Mattinger ristet på hodet. "Ja, og hva så? I neste sak minner drapet Dem om en såkalt tragisk opplevelse i Deres barndom. Og i den følgende må De hele tiden tenke på at De en gang har hatt en venninne som ble voldtatt. En annen gang liker De ikke oppsynet på klienten Deres eller De synes at narkotikaen han handlet med, er menneskehetens største onde. De vil være forsvarer, herr Leinen, altså må De også oppføre Dem som en forsvarer. De har påtatt Dem forsvaret av en mann. Vel, kanskje var det en feil. Men det var bare Deres egen feil. De er alt han har der inne. De må fortelle ham om Deres forhold til den døde og så spørre om han fremdeles vil at De skal forsvare ham. Hvis han vil det - og bare det kommer det an på - må De ta Dem av ham, anstrenge Dem og gjøre tingene Deres ordentlig. Dette er en drapssak, ikke et seminar på universitetet." (side 37)

Etter dette skjønner Leinen at han ikke har noe valg. Han er nødt til å stå ved sitt oppdrag - riktignok etter å ha spurt mannen han er satt til å forsvare, og som ikke egentlig ønsker noe forsvar, om han har noe i mot dette. Collini har intet å tape og heller ingen innsigelser. 

Leinen innser at han kommer til å tape saken - inntil han faktisk begynner å legge sjelen sin i oppdraget som går ut på å forsvare noe de aller fleste anser som et rovmord uten noe forståelig motiv. Når gjerningsmannen selv ikke vil bidra til sakens opplysning, må han gjøre det selv. Og den som leter, finner. Og det han finner er så oppsiktsvekkende at ingenting blir det samme etterpå ... 

Nok en gang har jeg kommet over en velskrevet og poengtert bok av Ferdinand von Schirach, som holdt meg i åndeløs spenning helt til det siste. Uten å røpe for mye av handlingen er konteksten ytterst interessant, nemlig om hvordan den tyske stat omdefinerte alvorlige spørsmål om skyld og straff via en lovendring, noe som gjorde at krigsforbrytelser med ett var foreldet i 1968 - det året da tysk ungdom for alvor begynte å interessere seg for fedrenes synder fra andre verdenskrig. Igjen handler det om at ingenting er slik det tilsynelatende kan se ut som. Bokas tema fikk som følge at det kort tid etter utgivelsen ble nedsatt en komité med oppdrag å granske nazifortiden i justisdepartementet. Jeg gir terningkast fem!

Utgitt: 2011
Originaltittel: Der fall Collini
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt: Sverre Dahl
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 137


Ferdinand von Schirach
Andre omtaler av boka:
-VG 28.01.2013 - Elegant og viktig roman v/Ingvar Ambjørnsen
- Dagbladet 22.01.2013 - Nazibestefar som modell v/Cathrine Krøger
- NRK 23.01.2013 - En Hemingway fra Tyskland v/Knut Hoem
- Dagsavisen 16.01.2013 - Skarpt rettsdrama v/Gerd Elin Stava Sandve
- Jeg leser 26.02.2013 v/bloggeren Janicke
- Tones bokmerke 16.03.2013 v/bloggeren Tone H.
- Artemisias Verden 25.03.2013 - En spennende litterær perle v/bloggeren Anita Ness
- Den boka! 07.02.2013 
- Asker bibliotek 25.03.2013 v/Rannveig Kvanum
- Den har jeg lest 19.02.2013 v/ bloggeren Linn
- Aktuell 28.01.2013 - Et mesterverk v/Jan Erik Østlie
- Bokofilia 25.09.2012 (anmeldelse av den tyske utgaven) 

lørdag 28. januar 2012

"The Story of Qiu Ju" (Regissør: Zhang Yimou)

Byråkrati på landsbygda i Kina


Qiu Ju og ektemannen Qinglai er bosatt på landsbygda i Kina, hvor de lever av å dyrke chili i et slags bonde-kollektiv. Qiu Ju er gravid med sitt første barn, og svangerskapet er i siste fase.

En dag fornærmer Qinglai ved en inkurie sjefen Wang Shantang. Qinglai uttaler noe om at Shangtai bare driver med høns, og dette tar Shangtai som en grov fornærmelse og en nedvurdering av ham som mann siden han kun har fire døtre og ikke har vært i stand til å frembringe en sønn. I sinne sparker han Qinglai i lysken, med den følge at den ene testikkelen hans skades stygt. Han må oppsøke lege og klarer ikke å ta opp sitt arbeid i lang, lang tid.

Qiu Ju er rasende. En ting er at sjefen har sparket hennes mann, men at han forsøker å ramme forplantningsevnen hans, er å gå for langt. Hun ønsker en uforbeholden unnskyldning fra Shangtai. Selv er hun svært nervøs for at barnet hun bærer ikke skal være en gutt, og at hun og mannen heller ikke skal få anledning til å få et barn til dersom det skulle bli en jente.

Qiu Ju oppsøker det lokale politikontoret for å få hjelp, men alt hun oppnår er at politimannen foreslår en salomonisk løsning. Han mener at Shangtai hadde grunn til å bli fornærmet, men at det var galt av ham å sparke en underordnet. Derfor foreslår han at Shangtai må betale en erstatning. Qiu Ju vil imidlertid ikke ha penger, men en unnskyldning, en uforbeholden sådan. Det får hun ikke, og da Shangtai atpåtil strør 20 10 Yuan-sedler utover bakken og ber henne plukke disse opp, samtidig som hun må bøye seg for ham 20 ganger, snur Qiu Ju på hælene og går.

Deretter reiser Qiu Ju og hennes manns yngre søster Meizi inn til byen, og til slutt ender det med rettssak. I mellomtiden anmodes Qinglai om å ta røntgenbilde av ribbenene sine for å få et bevis på hvor alvorlig skaden faktisk var ... Qinglai ønsker etter hvert at de skal gi seg, livredd for at de skal bli stemplet som vanskelige i landsbyen. Qiu Ju gir seg imidlertid ikke! Men kan hun vinne mot et mannsdominert byråkrati når det kommer til stykket? Hvor det i prinsippet er den sterkestes rett som gjelder?

Dette er en historie om mot og en hardnakket tro på at rettferdigheten skal vinne til slutt. Det er også en historie om hvor galt det kan gå dersom det går prinsipper i en sak, og man ikke klarer å stoppe i tide. Stoltheten blir dyrekjøpt for Shangtai som ikke på noe tidspunkt er villig til å innta en mer ydmyk holdning. Med Kinas vakre og fargerike fjellandskap som kulisse følger vi den høygravide Qui Ju på hennes ferd oppover i byråkratiet. Gong Li er også denne gangen sterk og klar i sin rolletolkning, og det er ikke til å undres over at hun har oppnådd den anerkjennelse og berømmelse som har blitt henne til del i årenes løp. Da hun spilte inn "The Story of Qiu Ju" var hun relativ ung - fremdeles ikke 30 år. Dette er dessuten den andre filmen hun i sin tid spilte i, hvor Zhang Yimou var regissør. Filmen er for øvrig ikke så kontroversiell som "Ju Dou" var. Den har mottatt en rekke priser og nominasjoner, både som beste utenlandske film og for Gong Li´s prestasjoner i rollen som Qiu Ju. Jeg leste et sted at mange av scenene i filmen er spilt inn med skjult kamera, slik at dagliglivet i provinsen skulle fremstå så autentisk som mulig. Vi kommer svært tett på dagliglivets rutiner i landsbyen, og det er et fargerikt kulturliv som skildres. Jeg gir terningkast fem - et sterkt sådan!

Innspilt: 1992
O
riginaltittel: Qiu Ju da guansi
N
orsk tittel: Historien om Qiu Ju
Nasjonalitet: Kina
Genre: Drama (politisk drama)
Skuespillere:
Gong Li (Qiu Ju), Ge Zhijun, Yang Liuchun, Liu Peiqi, Lei Laosheng
Spilletid: 99 min.




Gong Li i rollen som Qiu Ju
Qiu Ju og Meizi har dratt inn til byen for å klage saken videre oppover i systemet
Qiu Ju
Qiu Ju og hennes familie

Populære innlegg