Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten litteratur. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten litteratur. Vis alle innlegg

søndag 5. juli 2020

Rachel Cusk: "Kudos"

Fantastisk avslutning på Omriss-trilogien

"Kudos" er siste bok i Rachel Cusks Omriss-trilogi. Og for en avslutning! Det er som jeg leste av en eller annen litteraturkritiker (kan det ha vært Marta Norheim fra NRK?): hva mer kan man egentlig forvente av bøker? Cusk har alt! I alle fall mener jeg det, fordi jeg elsker sjangeren autofiksjon. Summen av alle digresjonene, alle historiene vi får høre, alt gjør denne serien til noe helt for seg selv. (Jeg har tidligere omtalt "Omriss" og "Transitt" på bloggen min.)

I denne siste boka er Faye (av mange antatt å være forfatterens alterego) på vei til en litteraturfestival, hvor hun skal promotere sin siste bok. Allerede på flyet skjer det: hun møter selvsagt en mann - en fremmed - som åpent forteller om livet sitt. Egentlig er han så stup trøtt at han bare vil sove, men han får hele tiden tilsnakk fra flyvertinnene som opplever at hans lange bein kommer i veien for trallen de prøver å få plass til i midtgangen. Han snakker i vei for å holde seg våken, og vår Faye er atter en villig lytter. Og igjen er historien om en hund i sentrum - som et slags bilde på det livet den fremmede har levd. Pilot, som var hele familiens midtpunkt, men som nå er død ... Og han forteller om tausheten i familien som var skapt ved å gjøre den helt alminnelige kommunikasjonen til et minefelt. Da var det enklere å ikke si noe i det hele tatt. Mannen, som har pensjonert seg i en alder av 45 år og hvor målet har vært å bli fri, og som har funnet alt annet enn frihet. I stedet befinner han seg i en tvangstrøye. 


Vel fremme på festivalen treffer Faye flere mennesker, og vi får også et lite innblikk i forlaglivets hemmeligheter. Hvordan man er nødt til å gå på akkord med egne kvalitetskrav og utgi bestselgere for å ha penger til de mer smale, ikke-innbringende forfatterskapene. Her som ellers er det pengene som rår. En ung forlegger reddet et forlag fra konkursens rand til noe som nå tegnet til å bli det mest innbringende året i forlagets lange historie - til alles forundring. Som han sa:

"Enkelte (forfattere) kunne ikke godta at det ble satt spørsmålstegn ved det de anså som en rett til å få hva de enn valgte å skrive, utgitt år etter år - uansett om andre brydde seg om å lese det eller ei."(side 37)

Suksesskriteriet var sudoku ... Det betydde at mindre populære forfatteres bøker kunne utgis, og da stilnet også de kritiske røstene ...

" ... for de fleste mennesker symboliserte selve lesehandlingen intelligens, sikkert fordi de i de formende årene ikke hadde likt eller forstått bøkene de ble tvunget til å lese. Det å lese hadde til og med konnotasjoner til moralsk vederheftighet og overlegenhet, foreldre ble jo bekymret for om det var noe galt med barna deres hvis de ikke leste, og enda hadde de samme foreldrene trolig hatet å måtte lære om litteratur. Ja, som han hadde nevnt, kunne det til og med være deres egne glemte lidelse i møte med litterære tekster som hadde etterlatt seg denne resten av respekt for bøker - hvis vi nå skal tro psykoanalytikerne når de sier at vi ubevisst trekkes mot å gjenoppleve smertefulle erfaringer. Et kulturprodukt som reproduserte den ambivalente tiltrekningskraften, men uten å kreve noe og uten å gjøre vondt, var derfor nødt til å bli en suksess. Eksplosjonen i bokklubber og lesegrupper og nettsteder som flommet over av leseranmeldelser, viste ingen tegn til å dø ut, for flammene fikk stadig næring av et slags omvendt snobberi som hans mest suksessfulle forfattere forsto fullt ut." (side 40-41)

Så møter Faye en journalist eller intervjuer som forteller om en venninne hun alltid hadde vært misunnelig på. Så blir kvinnen skilt og fasaden sprekker. Som hennes nærmeste fikk hun høre om alt som hadde vært galt i ekteskapet, og ikke minst hvordan eksmannen behandlet henne etter at bruddet var et faktum. Sakte med sikkert vokste det frem en glede ved å være vitne til dette havariet av et samliv, fordi det fikk henne selv til å føle seg bedre. Til slutt innrømmer hun at denne venninnen faktisk er hennes søster. Og at hun en periode ikke orket å ha så mye omgang med henne. Men - å frigjøre seg fra familierelasjoner er ikke enkelt, fordi det gir en følelse av å miste seg selv ...

Noen av personskildringene i boka fikk meg til å le. Som kvinnen som hadde sminket øynene sine så omhyggelig og dramatisk at de virket kontinuerlig forskrekket, "som om de tok inn inntrykksfulle og ekstreme ting bare hun kunne se" (side 121). Eller han som med sitt urørlige og pløsete ansikt ser ut som "en av de kjempestore, forvitrede statuene fra den romerske antikken" (side 125). Og hun som alltid hadde fortalt om skilsmissen sin til andre som om det handlet om en krigshistorie, mens det egentlig var en historie om forandring.

I en av samtalene på litteraturfestivalen sier en av deltakerne følgende:

"Livet, sa denne vennen, er nerdenes hevn, og denne sjarmerende forestillingen - at det var de latterliggjorte bokormene som endte opp med makten - måtte nyanseres litt når det gjaldt forfattere, siden spørsmålet om makt som regel forble ubesvart i deres tilfelle. Forfattere fikk bare makt når noen leste boken deres. Dette var kanskje grunnen til at så mange forfattere var besatt av å få laget filmversjoner av bøkene sine, siden det fjernet den arbeidskrevende delen av den transaksjonen." (side 162-163)

"Kudos" er full av betraktninger om litteraturens, forfatternes og forlagenes rolle, sammen med livshistorien til flere. 
Forlagsbransjens slit, folks forhold til bøkene og litteraturen og lesningens mysterier får rikelig med plass. De fleste kles naken og vi får dermed et solid innblikk bak fasadene til kultureliten. Selvbedraget går igjen i historie etter historie. Faye er skarpt observerende, og hun tar ikke så stor plass som hun gjorde i "Transitt". Aner vi likevel mer kynisme her enn i de foregående bøkene? Dette merkes både i personkarakteristikkene og i de mer spissede kvinne-mann-diskusjonene.

Dette er en bok, som i likhet med de to foregående, fikk meg til å tenke og reflektere over egne valg og livserfaringer.

Jeg anbefaler denne boka varmt for alle som liker bøker man kan bli litt klokere av, og som ikke nødvendigvis ha et plott og en spenningsstigning i bøkene man leser. 


Utgitt på engelsk: 2018
Originaltittel: Kudos
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Agnete Øye
Antall sider: 208
ISBN:
978-82-05-52313-5
Jeg har kjøpt boka selv

Karl Ove Knausgård: "Uforvarende"


 Knausgård om skrivekunsten

Forlaget Oktober har i serien Lese, skrive invitert noen utvalgte forfattere til å skrive om lesing og skriving. Hittil har det kommet ut fire hefter, som alle har essayets form og som "seier noko vesentleg og særeige om det å skriva, det å lesa", se forlagets presentasjon av serien på deres nettsider. Jeg er vel egentlig litt overrasket over at det ikke har kommet ut flere hefter i denne serien, men det kan kanskje indikere at det ikke er så mange forfattere som har ønsket å delta?

Karl Ove Knausgårds bidrag heter "Uforvarende" og det kom ut i 2018. Jeg er en stor beundrer av Knausgårds litteratur, og har lest nesten alt han har utgitt. Mye av dette har jeg skrevet om på bloggen min (15 bøker i alt), sist hans bok om Edvard Munchs kunst - "Så mye lengsel på så liten flate". Årsaken til min fascinasjon for Knausgårds forfatterskap er utvilsomt hans ærlighet, i tillegg til at han skriver fantastisk godt. Når han skriver om seg selv, åpner han opp 100 %. Han gir alt! Det gjør at uansett om jeg liker det han skriver eller ei, så slutter jeg aldri å respektere ham for det han står for. Og så er det denne blandingen av ulike sjangere, den skrivestilen som kalles autofiksjon, som det er svært givende å fordype seg i. Som leser får jeg alltid så mye mer enn jeg forventer. Han setter ord på følelser, opplevelser og tanker på en måte som vi andre bare kan drømme om å få til, og som vi håper skal smitte litt over på oss som leser tekstene hans. Rett og slett fordi han får oss til å se ting fra litt flere perspektiver enn vi klarte på egenhånd. Og vi håper selvsagt at vi skal bli bittelitt klokere enn det vi var før vi åpnet bøkene hans ... 


Innledningsvis påpeker Knausgård at spørsmålet om hvorfor han skriver, høres så enkelt ut, men at enkeltheten er forræderisk. Og når selv han sliter med å komme i gang, han som er en så genial forfatter, da skjønner jeg mer hvorfor så få forfattere har bidratt i Lese, skrive-serien til Forlaget Oktober.

"Kunst og litteratur utgjør en kontinuerlig forhandling med virkeligheten, er en utveksling mellom identiteten og kulturen og den materielle, fysiske og uendelig kompliserte verden de oppstår av.

Men det er ikke derfor jeg skriver. Og det var heller ikke derfor Munch malte. For forhandlingen er alltid personlig, aldri - eller ytterst sjelden - ideell eller representativ."
(side 13)

Lenge fulgte han selv noen grunnleggende regler for sin skriving, som at man ikke skal psykologisere når man beskriver karakterene. Dette kalles "show it, don´t tell it". Dette gjorde imidlertid at tekstene hans ble innelukkede og ufrie. Først da han brøt reglene og begynte å fortelle hvordan noe var, "når jeg begynte å beskrive mennesker i psykologiske termer", begynte tekstene å røre på seg. (side 14

Knausgård forteller om hvordan han slukte bøker som svært ung gutt. Den ene boka etter den andre, i ensomhet og uten å diskutere det han leste med noen. Skjønt, som han skriver - man er jo aldri alene når man leser. Uansett - han lærte ikke noe av bøkene han leste den gangen, han forbrukte dem og flyktet med dem. Inntil det dukket opp en bok som ikke forlot ham etter at siste side var vendt. Den boka het "Trollmannen fra Jordsjø" og var skrevet av Ursula K. Le Guin. Han reflekterer over hvorfor denne eventyrboka fikk så stor innvirkning på ham. Hvorfor ikke "Ulysses" av James Joyce? Barneboka relaterte seg til følelsene som angikk ham, og det var sterkt.

"Denne følelsesbaserte måten å tenke og forstå på er unik for litteraturen, eller for en del av litteraturen, og selv om jeg i mange år mistet den av syne, da jeg studerte litteratur og litteraturteori og trodde bare det cerebrale hadde verdi, at innsikt bare kunne nås ved refleksjon, forsvant den aldri - jeg leste Ulysses, og jeg beundret den voldsomt, men det var "De døde" som satte spor i meg, og da jeg leste Idioten av Dostojevskij, var det ikke refleksjonen den satte i brann, men følelsene.

Tankene og følelsene utelukker ikke hverandre, selvfølgelig, det er nettopp det motsatte som skjer i lesningen, og som jeg erfarte for første gang da jeg leste Ursula K. Le Guins barnebokklassiker, de føres sammen. Å lese er en annen måte å tenke på." (side 23)

I essayet er Knausgård innom mye kjent litteratur, som Hamsuns "Sult", der vi er så tett på hovedkarakteren at det verken finnes noe plott eller karakteroppbygging, men hvor alt handler om hva han ser. I motsatt ende av skalaen befinner Milan Kundera seg, hvor den allvitende fortellerstemmen ikke overlater noe til fantasien, fordi alt sies like ut.

"Misforholdet mellom den virkeligheten jeg levde i og den litteraturen jeg skrev, førte til at jeg på et visst tidspunkt bestemte meg for å kaste kortene og forsøke på noe nytt. Jeg ville komme nær virkeligheten, og den sjangeren jeg følte størst affinitet til da, var dagboken. Hvordan ville det bli om jeg kombinerte dagbokens jeg-nærhet og refleksjonstrang med den realistiske steg-for-steg-romanen? Reglene jeg satte opp da, var eksepsjonelt enkle. Jeg skulle bare skrive om ting som virkelig hadde hendt, og jeg skulle skrive som jeg husket dem, ikke gjøre research og ikke korrigere mot andre versjoner. Jeg skulle også skrive et visst antall sider hver dag, først fem, siden ti, og mot slutten opp mot tyve. På den måten ville jeg rett og slett ikke få tid til å tenke, til å planlegge og kalkulere, men måtte bare følge etter det som til enhver tid dukket opp på skjermen foran meg." (side 33)

Da Knausgård skrev Min kamp som til slutt ble seks bind, var målet å bryte hans egne forestillinger om verden, og la det som holdes nede av dem, flyte opp. "Den eneste måten å gjøre det på for meg, var å abdisere som konge av meg selv og la det litterære, altså skrivingen og skrivingens form, lede veien." (side 34)

Hvorfor sitter man gjerne igjen med en tomhetsfølelse etter å ha sett den besettende TV-serien Game of Thrones, som får en til å ville se enda en episode, så enda en og knapt klare å slutte? Hvorfor?

"Jeg tror det er enkelt. Det vi ser etter i kunsten, er mening. Det meningsfulle er forpliktende. Det forpliktende har konsekvenser. Faller et barn ned fra et høyt tårn, som det gjør i Game of Thrones, føler du kanskje sjokk, og et stikk av noe som minner om sorg, som i neste øyeblikk går over, for intrigene fortsetter, og det at de fanger, er hele poenget med dem. Barnet har du glemt. Følelsen er uforpliktende." (side 54)

Knausgård resonnerer videre og sammenligner denne hendelsen i Game of Thrones med Lars von Triers "Antichrist", der en tilsvarende hendelse er det sentrale i filmen. Men til forskjell fra TV-serien, slippes ikke taket i tematikken, og konsekvensene utforskes inntil det ytterste. En slik film kommer tilbake til en, kanskje flere år etterpå. Den forplikter på en helt annen måte. Fortsatt er det en illusjon, siden det "bare" var en film, men likevel ... Det er annerledes. 

Det lille essayet "Uforvarende" er skrevet i en godt gjenkjennelig Knausgård-stil, og jeg elsket det! Det fikk meg til å ønske å lese mer av Knausgård. Jeg har et par uleste bøker liggende, og det skal ikke bli lenge før jeg finner frem en av disse.

Jeg synes det er fint å følge tankestrømmen til Knausgård når han skriver om verker jeg selv har lest og skattet høyt, selv om jeg f.eks. aldri har tenkt om Milan Kundera slik Knausgård fremlegger dette. Kundera som var blant yndlingsforfatterne mine da jeg selv var i begynnelsen av 20-årene ... Alle leste ham, og bøkene ble mye diskutert i studentmiljøet. For øvrig på linje med de mest sentrale verkene til Dostojevskij, som jeg alltid har elsket. Og det er virkelig som Knausgård sier - at Dostojevskij appellerer til følelsene. Hans litteratur er heller ikke så tung som mange tror. Og så skjønner også jeg at James Joyce´ "Ulysses" er utenfor min rekkevidde som leser. Jeg har prøvd noen ganger, men jeg kommer aldri veldig langt ...

Lese, skrive-serien til Forlaget Oktober skal jeg stifte ytterligere bekjentskap med. Jeg har nemlig en bok til i samme serie liggende på vent.

Jeg anbefaler Knausgårds "Uforvarende" - enten du er en som elsker å lese om store forfatteres skrivekunst, som går med en drøm om en gang å skrive noe selv eller ønsker en inngang til Knausgårds litteratur.  

Utgitt: 2018
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 75
ISBN:
978-82-495-1986-6
Jeg har kjøpt heftet selv.

Karl Ove Knausgård (Foto: Rose-Marie Christiansen)

søndag 28. juni 2020

Audur Ava Ólafsdóttir: "Frøken Island"


En islandsk skatt av en bok

Audur Ada Ólafsdóttir (f. 1958) er islandsk professor i kunsthistorie og forfatter. Hun mottok Nordisk råds litteraturpris i 2018 for romanen "Arr". Både denne romanen, "Stiklingen" og "Regn i november" er oversatt til norsk. "Frøken Island" kom på norsk i 2019. For denne boka har hun blitt tildelt Prix Médicis étranger 2019. Naturlig er hun en av Islands mest populære forfattere. (Lenken peker til min omtale av "Stiklingen".)

Bokas jeg-person er Hekla. Hun blir født i 1942, og vokser opp med ambisjoner om å bli poet. Det er ikke noen fremtid i Dalir, der hun kommer fra, og en dag (i året 1963) pakker hun derfor tingene sine og reiser inn til Reykjavik. Blant eiendelene er en dyrebar skrivemaskin.

Hekla og barndomsvennen Jón John flytter sammen. Han er homofil, og det er ikke enkelt. Særlig fordi han er nødt til å ta seg jobb på en fiskebåt hvor miljøet blant gutta ombord er brutalt og macho. Han risikerer å bli slått helseløs dersom dette skulle komme ut. Hvilket han også blir, gang på gang ... Gutta skjønner at det er "noe" med ham.

Hekla og Jón John finner hverandre i det å stå utenfor, være annerledes. En gang hadde de også sin felles seksuelle debut med hverandre. Hekla blir hans alibi - hans påståtte kjæreste - når han atter entrer fiskebåten. Det er henne han kjøper gaver til når han er i land. Hjemme har han en symaskin, og han drømmer om å sy kostymer for et teater.

I det islandske samfunnet er det ikke enkelt å være en kvinne med forfatterambisjoner. Hekla skaffer seg derfor en jobb på dagtid, slik at hun kan skrive i all hemmelighet om nettene. Tekstene sine sender hun inn til aviser og forlag under pseudonym. Vi skjønner at det må til for at hun skal bli tatt seriøst. På jobben som servitør må hun finne seg i klåfingrete mannfolk som tafser hele tiden. Dette er lenge før metoo, og som kvinne må hun ganske enkelt bare finne seg i det. 


"- Menn fødes som diktere. De er i konfirmasjonsalderen når de må forsone seg med denne uungåelige skjebnen; at de er genier. Det spiller ingen rolle om de skriver bøker eller ikke. Kvinner blir kjønnsmodne og får barn som kommer i veien for at de kan skrive." (side 117)

Som en slags skjebnens ironi blir Hekla hele tiden oppsøkt av en mann som ønsker at hun skal melde seg på Frøken Island-konkurransen. Hekla er svært vakker, og mannen gir seg ikke. Hekla har imidlertid ingen drøm om å stille i en konkurranse som dette. Hun drømmer ikke engang om mann og barn. Hun vil skrive! Hennes vurdering av egne valg kommer godt frem i møtet med venninnen Isey som også vil skrive, men som har valgt den tradisjonelle veien med ekteskap og barn, og som aldri har tid til seg selv lenger. Men som Isey selv sier - hun vet hvordan livet hennes kommer til å bli til hun dør. Det er dette hun vil. Venninnen blir uansett et bilde på hva Hekla kan regne med dersom hun skulle velge å gifte seg og få barn.

Etter hvert møter hun en mann som også er poet. Hun skjuler sitt skrivetalent for ham, inntil det kommer for en dag. Ikke bare at hun kan skrive, men at hun er så uendelig mye bedre enn ham ... Han som sliter med å finne de riktige ordene, som sitter og filer og flikker på hver setning ... Mens hun skriver så blekket spruter ... og det med en kvalitet som langt overgår alt han noen gang har fått ned på papiret.

Denne romanen har flere lag. For det første får vi innblikk i den tradisjonelle og konservative islandske kulturen på 1960-tallet. Ikke ulikt hvordan det var i Norge på den tiden for øvrig, men bygdedyret var nok likevel mer allestedsnærværende på Island tross alt. Også i Reykjavik, landets hovedstad ... Enten man var homofil eller en utradisjonell kvinne som ønsket seg et selvstendig liv med egen karriere, ville man falle utenfor det gode selskap. Og det skulle ta mange år før verden så annerledes på dette.

Dernest er det spennende at forfatteren utforsker hva det vil si å være i et kjærlighetsforhold der begge parter de samme ambisjonene, men hvor kvinnen er dyktigst. Hekla skjuler sine talenter for ikke å komme i konflikt med kjæresten, inntil dette på et tidspunkt ikke går lenger og hun tar konsekvensene av dette. Men måtte det gå slik? ... tenkte jeg mens jeg leste. Eller var det så enkelt som at Hekla ikke så for seg en videre utvikling av forholdet, der barn ville kommet i veien for hennes kunstneriske utfoldelse?

I romanen er det mye usagt som man må lese mellom linjene, og i tillegg sitter man som leser igjen med en hel masse ubesvarte spørsmål. Dette er forfatterens stil, og det er også hennes styrke. For på den måten blir historien i en lenge etter at siste side er vendt. Man fortsetter å gruble og tenke og lure på hvordan det egentlig gikk. Nå tar riktignok romanen en noe uventet vending på slutten, og den skal jeg ikke røpe, men likevel ... Tiden var ikke inne for den store frigjøringen, som først kom på 1970-tallet. Og dette gjaldt både for kvinner og homofile.

Ellers ble jeg fascinert av beskrivelsen av far-datter-forholdet, hvor faren ønsket å oppkalle Hekla etter en vulkan på Island. Da Hekla forteller ham om at hun har blitt tilbudt å delta i Frøken Island, men har takket nei, svarer han:

"- Du skal gå med hodet høyt hevet, og ikke la deg måle og veie som på en oppvisning av sauebukker. Hekla min. Ikke lot vel Dalakvinnene, Gudrún Ósvífursdóttir og Audur den dypsindige, noe mannfolk forvirre seg." (side 142)

Faren drar også paralleller til hennes mor, som også hadde behov for å dra bort. "Hun hadde denne uroen i sjelen og ville ikke være der hun var." (side 143)

Dette er en roman som fikk meg til å reflektere og tenke, og som var krevende til tross for at boka som sådan fremstår som lettlest og rask å komme gjennom. Den passet fint til en ensom ettermiddag hvor jeg hadde fred og ro rundt meg. Boka er nydelig skrevet, med en jeg-forteller av det meget observerende og reflekterende slaget. Hun har god selvinnsikt og dette preger hennes fremstilling av det som skjer. Romanen er underfundig og stillferdig i stilen, og til å være islandsk er det overraskende mye dialog i den.

Dette er en roman jeg anbefaler varmt!

Utgitt på Island: 2019
Originaltittel: Ungfrú Island
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: PaxOversatt fra islandsk: Tone Myklebost
Antall sider: 218
ISBN:
978-82-530-4109-4
Boka har jeg kjøpt selv

lørdag 27. juni 2020

Rachel Cusk: "Omriss"


Jakten på sannheten i livene våre

Rachel Cusk (f. 1967) er en britisk forfatter. Hun har tilbrakt deler av sin oppvekst i USA, og bor i dag i England.

Cusk debuterte med romanen "Saving Agnes" i 1993. Aller mest kjent er hun for Omriss-trilogien som består av "Omriss" (2014), "Transitt" (2017) og "Kudos" (2018). I tillegg til denne trilogien, som kom på norsk i 2018-2019, er ytterligere tre bøker oversatt til norsk. 


Foreløpig har jeg kun lest "Omriss", og er allerede fra meg av begeistring! Jeg tror at noe av det geniale med boka er at den treffer noe hos oss alle. I tillegg er fortellerstemmen svært original. Vi har å gjøre med en jeg-person i denne fortellingen, men i stedet for at dette blir et trangt sted å være, opplevde jeg det stikk motsatte. Årsaken er at jeg-personen stort sett fremstår som lytter til andres historier. Vi får i grunnen vite svært lite om vår hovedperson - ikke annet enn et omriss som etter hvert tegnes av henne.

Faye er på vei til Athen der hun skal være lærer på et skrivekurs i noen dager. Hun er skilt. Allerede på flyet til Athen møter hun en mann, som gjennom romanen omtales som "sidemannen". Han er gresk og har en broket bakgrunn med en rekke mislykkede ekteskap bak seg. I løpet av flyturen forteller han henne sin livshistorie. Siden møtes de og drar på en båttur sammen, og det viser seg at den første historien han fortalte om seg selv har en hel del mangler. Flere detaljer kommer, og den opprinnelige historien som satte ham selv i et svært positivt lys, begynner å rakne. Som en påminnelse om at det ikke finnes noen objektiv sannhet om et levd liv, fordi de aller fleste av oss ser det hele så og si utelukkende fra vårt eget perspektiv, og ikke tar fullt ut inn over oss den effekten vi har på andre mennesker. Og har vi nå alltid så edle motiver som vi gjerne vil overbevise oss selv om?

Det er nesten ikke det tema Cusk ikke berører i sin roman. Som vårt forhold til skjønnhet, og hvor mye "indre raffinement" man tillegger vakre mennesker. Sidemannen får erfare at den vakre kvinnen han giftet seg med for andre gang, ikke var noe annet enn et tomhodet fjols som ikke hadde greie på noen ting. Hun ble sint når folk snakket om ting hun ikke visste noe om, og nektet å forholde seg til det. Eller som krangelen som gjorde det slutt på hans første ekteskap ... 

"Jo mer inngående detaljene ble spesifisert, desto større og mer virkelig ble krangelen. Begge ville mer enn noe annet få fastslått at de hadde rett, og at motparten tok feil, men det var umulig å legge skylden bare på den ene. Og til slutt innså jeg, sa jeg, at det aldri kunne løses, ikke så lenge målet var å få frem sannheten, for det fantes ikke én sannhet lenger, det var hele poenget. Det fantes ikke lenger en felles visjon, ikke engang en felles virkelighet. Begge så ting utelukkende fra sitt eget perspektiv. Det fantes bare synsvinkel." (side 73-74

Samtidig som vennskapet med sidemannen utvikler seg, er Faye i gang med skrivekurset. I møtet med deltakerne på kurset dukker enda flere historier opp. Gang på gang bekrefter disse historiene hvor vanskelig det er å fange den objektive virkeligheten - ganske enkelt fordi denne ikke finnes. Det finnes bare ulike synsvinkler.

En av deltakerne forteller om barna og deres ønske om å få seg en hund. Hun gir en gang etter for ønsket, og oppdager for sent at hun nærmest tankeløst ga avkall på siste rest sin egen frihet. For barna gadd selvsagt ikke å gå tur med hunden ... Hadde nå hunden enda vært av det søte slaget, men denne bare vokste og vokste, var ustyrlig og så glad i mat at den gjorde alt som sto i dens makt for å kunne glefse i seg enda et måltid. Til slutt steg hatet mot hunden og hun begynte å slå den ... Til barnas store forskrekkelse ...

"Omriss" er en bemerkelsesverdig bok som tar oss inn i de dypeste hemmelighetene i menneskers liv. Hva er det som får så mange til å røpe mer av disse hemmelighetene til i utgangspunktet vilt fremmede mennesker - f.eks. på et fly? - enn de antakelig ville ha røpet overfor ektefellen eller sin beste venn? Kanskje ligger det noe mer uforpliktende i dette, og kanskje også et dyptliggende behov for å kunne lette sitt hjerte? Eller til å få anerkjennelse fra andre - en gang for alle - for ting andre som hadde kjent en bedre, ville ha stilt mer kritiske spørsmål til? Cusk er som forfatter opptatt av å komme bak fasaden til mennesker, og det er dette hun utforsker i denne boka. Hva finnes bak tilsynelatende vellykkede menneskers fasader? Hva gir oss tilhørighet i livene våre? Hvem er vi når tosomheten er oppløst og vi går hver til vårt? Og hvem sin skyld er det at ting ikke fungerte slik vi håpet? Jeg tror som sagt at årsaken til at denne boka treffer så godt hos så mange lesere er fordi det er så mye gjenkjennelse i det hun skriver. Cusk skriver dessuten mye klokt om livet, og boka har høy sitatfaktor. Ingen slipper unna at livet er komplisert, men det er svært ulikt hvordan man takler utfordringene. De som er i stand til å se ting fra flere perspektiver enn kun sitt eget, klarer seg alltid best. Alle de andre forblir ofre i sine liv, rett og slett fordi det ligger lite eller ingen personlig utvikling eller læring i å ønske å legge all skyld på andre for alt som har gått galt. 

Jeg gleder meg allerede til neste bok i trilogien!



Utgitt på engelsk: 2014
Originaltittel: Outline
Utgitt på norsk: 2018
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Agnete Øye
Antall sider: 216
ISBN:
978-82-05-50066-2
Jeg har mottatt leseeksemplar fra forlaget

lørdag 20. juni 2020

Isabella Hammad: "Pariseren"

Imponerende og mesterlig debut

Isabella Hammad er født og oppvokst i et palestinsk nabolag i London. Moren er irsk og faren er palestinsk. I en alder av 26 år har hun debutert med romanen "Pariseren" (eller Al-Barisi). Det er ganske enkelt imponerende! Historien vi blir innviet i er ikke bare unik på en måte vi aldri har hørt den fortalt før, men romanen er i tillegg fantastisk skrevet! Er det én bok du skal lese i sommer, så er det faktisk nettopp denne! 

Isabella Hammad tilbrakte et år i Midtøsten for å gjøre research til boka, og hun har spesielt vært opptatt av sin egen families historie.

Det første vi møter i "Pariseren" er presentasjon av et rikholdig persongalleri. I første omgang kan dette virke litt overveldende. Mitt råd er derfor: sett deg kun inn i den delen av persongalleriet som du trenger etter hvert som handlingen skrider frem. Da får du eksakt den informasjonen du behøver for å forstå hvem som er hvem.

Hovedpersonen - han som etter hvert skal få tilnavnet Pariseren eller Al-Barisi på palestinsk - er Midhat Kamal. Det er ham vi skal følge fra han som 19-åring forlater Nabulus og reiser til Montpellier i Frankrike for å studere medisin, til han senere vender tilbake til Nabulus for - tror han - å overta farens tekstilforretning. Årene det er tale om er 1914 og frem til vi nærmer oss utbruddet av andre verdenskrig. Med andre ord snakker vi om årene før Palestina ble delt mellom jødene og palestinerne. En vesentlig effekt av boka er at vi får en økt forståelse for hvilket samfunn som var der før delingen. Historien bryter dessuten med myten om at området var uutviklet og først blomstret etter at Israel ble opprettet.

Vi får også innblikk i de økende spenningene i Midtøsten, som blant annet er utløst av den stadige økningen i antall tilflyttede jøder som kjøper opp landet deres. I begynnelsen er området et fransk protektorat, inntil det deles opp, og det som i dag er Israel og siste rest av Palestina, legges inn under et britisk mandat. Den manglende råderetten over eget land gjør at særlig bøndene er rasende. De ønsker selvstendighet.


I romanens innledning er Midhat på vei til Marseille med et skip. Om bord er en annen araber, Faruq al-Azmeh, som bor i Paris. Han skal senere komme til å få stor betydning for Midhat. Midhat ser tilbake på sitt unge liv, som så langt har bestått i å leve sammen med bestemoren i Nabulus, inntil han gikk på skole i Istanbul. Faren har ved ujevne mellomrom dukket opp på gjestevisitt i livet hans, bosatt som han er i Kairo med sin nye kone og andre barnekull. Forventningene til livet som student i Montpellier, der han skal innlosjeres hos en fransk familie, er preget av romantiske drømmer.

Midhat innlosjeres hos familien Molineu, som består av Frédéric Molineu og hans datter Jeanette. Han er professor i antropologi og hun studerer filosofi. Her kommer Midhat som et eksotisk tilskudd i en tid der arabere generelt ble ansett for å være et uutviklet folkeslag. Lite aner han at professoren studerer ham med stor antropologisk interesse. Det oppstår varme følelser mellom Midhat og Jeanette, men stadige misforståelser gjør at de ikke klarer å forløse dette. Da han noe klossete forsøker å gi Jeanette økt forståelse for en del mønstre i familien, særlig knyttet til hennes mors tragiske bortgang, ender dette ikke greit. Midhat reiser fra familien etter et års opphold, og da er vennen Faruq i Paris et kjærkomment halmstrå. Slik går det til at Midhat ender i Paris de siste fire årene av sitt Frankrike-opphold, og studerer filosofi i stedet for å fullføre medisinstudiene. Hjemme i Nabulus tror alle at han er utdannet lege når han vender tilbake.

Jeg skal ikke røpe så mye mer av handlingen i boka, men kan si så pass at ting ikke utvikler seg i den retningen Midhat hadde ønsket. Hans evige jakt på farens anerkjennelse gjør at han tar noen valg som gjerne skulle vært ugjort den dagen faren dør svært uventet. 


I tillegg til selve historien om Palestina og Midtøsten før delingen i 1948, inneholder romanen besnærende historier om samfunnet, familiekonstellasjoner, kjærlighet og kultur. Som jeg skrev innledningsvis er boka mesterlig skrevet. Den er kjemisk fri for blødmer og klisjeer. Dialogene og persongalleriet er meget troverdig beskrevet, og det med en slik moden innsikt at det nesten ikke er til å tro at boka er skrevet av en 26-åring. Beskrivelsen av Midhat som en fremmed fugl i Frankrike, og som også ved sin tilbakekomst til Nabulus oppfattes som annerledes, imponerte meg. Jeg likte også at fortellerstemmen er av typen allvitende, for dette tilførte handlingen atskillige perspektiver. 

Jeg opplevde at "Pariseren" holder samme kvalitet som jeg forbinder med forfattere av virkelig stort format. Isabella Hammad har solide kunnskaper. Dette merkes godt på alle lagene i historien, konteksten som handlingen utspiller seg i og alle detaljene som gjelder tidskoloritt, miljøbeskrivelser, kulturelle motsetninger osv. Det skal bli spennende å følge denne forfatteren videre. Jeg håper at hun kommer til å skrive mer om Midtøsten, evt. om det å være palestinsk innvandrer i London. Vi trenger flere slike bøker av den kvaliteten Hammad her har levert! 

Ikke gå glipp av denne romanen!

Utgitt i Storbritannia: 2019
Originaltittel: The Parisian or Al-Barisi
Utgitt i Norge: 2020
Oversatt: Pål H. Aasen
Forlag: Pelikanen
Antall sider: 598
ISBN:
978-82-8383-055-2
Jeg har kjøpt boka selv 


Isabella Hammad (Foto: Kathy Coulter)

søndag 7. juni 2020

Ian McEwan: "Kakerlakkene"

Politisk satire med slagside til Brexit

Ian McEwan (f. 1948) er blant Storbritannias beste forfattere. Han er også en av mine yndlingsforfattere og blant dem jeg har omtalt mest på bloggen min - i godt selskap med blant andre Stefan Zweig, Karl Ove Knausgård og Knut Hamsun. Det er alltid knyttet stor spenning til hans utgivelser! Likevel har to av hans siste utgivelser på norsk blitt liggende ulest hos meg en god stund nå. Det er mange årsaker til det, men det har uansett ingenting med Ian McEwan å gjøre. 

Et virkelig høydepunkt for meg var da Ian McEwan besøkte Litteraturhuset i Oslo 19. august 2015. Dette skrev jeg om på bloggen min

Den siste tiden har jeg for en stor del jaktet på lettleste, tynne bøker i mine ulest-stabler, og veien til McEwans "Kakerlakken" var dermed ikke veldig lang. Med sine 112 sider var den nemlig blant de tynneste jeg fant. Lettlest var den også, for det tok knapt 2-3 timer å komme gjennom den. 

"Kakerlakken" er skrevet som en politisk satire med klare paralleller til Brexit. Selve utgangspunktet for romanen har McEwan rappet fra Franz Kafka og hans novelle "Forvandlingen". Kakfas novelle åpner slik:

"Da Gregor Samsa en morgen våknet av urolige drømmer, fant han seg selv i sengen forvandlet til et digert, uhyrlig kryp."

Samsa har blitt en kakerlakk ... Omgivelsene oppfatter ham som ekkel og annerledes, men inni seg opplever han seg som den samme gamle.

Dersom du har lyst til å lese mer om denne novellen, finnes det en riktig fin artikkel i Legetidsskriftet, som er skrevet av Mia Tuft. 


I McEwans kortroman er det omvendt. Her er det en kakerlakk som er forvandlet til et menneske, nærmere bestemt til Storbritannias statsminister.

"Jim Sams, en flink men på ingen måte dypsindig mann, våknet den morgenen fra noen urolige drømmer og oppdaget at han var forvandlet til en kjempemessig skapning. En god stund ble han liggende på ryggen (dette var ikke yndlingsstillingen hans) og betraktet med bestyrtelse sine fjerne føtter, sine fåtallige lemmer." (side 11)

Jim føler avsky for sin nye kropp, og synes det lukter råttent av munnen sin. Han har et viktig ærende å utføre, men i farten husker han ikke helt hva. Etter hvert skal han likevel komme på det. 


"Landet skulle nå befris fra en avskyelig trelldom. Hos de beste var lenkene allerede i ferd med å løsne. Snart ville medsols-incubusen bli spiddet med høygaffel og revet ned fra nasjonens rygg. Det finnes alltid dem som nøler når døren til buret åpnes. La dem krype sammen i selvvalgt fangenskap, slaver av en korrupt og vanæret orden, med grafer og kakediagrammer som eneste trøst, med sin golde rasjonalitet, sin ynkelige engstelighet. Om de bare hadde visst at den enorme begivenheten allerede hadde glippet ut av deres kontroll, den hadde beveget seg hinsides analyse og debatt og inn i historien. Den utspilte seg allerede, her ved bordet. Den kollektive skjebnen ble smidd i varmen fra kabinettets stille lidenskap. Hard reversisme var nå hovedstrømmen. For sent å gå tilbake!" (side 33)  

På dagsorden står altså innføring av reversismen, en politikk som går ut på motsatt pengestrøm. Det skal bli ulovlig å ha penger i besittelse, og alle må jobbe hardt for å bli kvitt dem.

Alle som står i veien for lovforslaget må ryddes av veien, og her brukes alle mulige skitne triks. Hva som er sannhet og løgn har ingen betydning. Det som betyr noe er hva folket tror er sant, og det er like ille som sannheten selv. Innad blant landets egne politikere brukes "me too" for alt det er verdt, og i utenrikspolitikken sås det tvil om motiver på en slik måte at det diplomatiske samarbeidet står i fare. Det politiske spillet sikrer at alle nei-stemmene forstummer. (Det er kanskje den eneste måten man kan forstå det som skjedde i Storbritannia i forbindelse med Brexit? Hvor var de kritiske røstene ... ?)


Ian McEwan skriver som vanlig elegant, og med mye bitende, sarkastisk humor mellom linjene. Kanskje er det slik han ser politikerne - som noen usle kryp uten særlig intellektuell dybde, som bare er opptatt av å få rett, markere seg? Som er ute av stand til å vurdere de mer langsiktige konsekvensene av egen politikk? Sammenligningen med kakerlakkene, antakelig det eneste vesenet som kan overleve absolutt alt, er i så måte overtydelig. Jim Sams er for øvrig ikke den eneste som er forvandlet fra kakerlakk til menneske. De er en hel gjeng ... Ved å styrte menneskeheten ut i et elende de ikke kan slippe fra, øyner de muligheten til selv å kunne øke sin innflytelse i verden. "Nettosummen av universelt velvære vil ikke gå ned. Rettferdigheten forblir konstant." (side 110) Joda, det er mange dybder i denne historien. Likevel ble jeg litt skuffet. Først og fremst fordi jeg kjente på at slutten ble for lettvint ... Men når politikerne egentlig er kakerlakker, var det kanskje ikke mer å vente?

Selv om jeg ble litt skuffet over denne kortromanen, er jeg likevel ikke i tvil om at den hører med blant oss som elsker og beundrer Ian McEwans forfatterskap!


Utgitt i England: 2019
Originaltittel: The Cockroach
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 111
ISBN:
978-82-05-53531-2                                                                                                                        Jeg har kjøpt boka selv.         



Ian McEwan - bildet tok jeg da forfatteren
gjestet Litteraturhuset i Oslo i august 2015

lørdag 6. juni 2020

Elena Ferrante: "Eit år med Elena Ferrante"

Herlig gjensyn med Elena Ferrante

Det er drøyt to år siden sist jeg holdt en Elena Ferrante-bok - en lest sådan - mellom hendene mine. For et deilig gjensyn! Fortellerstemmen, den nydelige nynorske oversettelsen (utført av Kristin Sørsdal), all klokskapen, sitatfaktoren, alt jeg kjente behov for å lese høyt ... Boka ble slukt i løpet av en fredagskveld, og mannen min som tilbrakte kvelden min sammen med meg, måtte "finne seg i" at jeg leste en hel del høyt for ham. Han ble begeistret, han også! 

For innvidde Elena Ferrante-lesere er det unødvendig å fortelle at forfatternavnet er et pseudonym og at ingen (eller i alle fall ytterst få) har peiling på hvem som skjuler seg bak navnet. Men jeg gjør det likevel - i tilfelle noen som enda ikke har oppdaget denne fantastiske forfatteren, skulle få lyst til å stifte bekjentskap med henne og bøkene etter å ha lest dette innlegget. Hemmeligheten gjør at bøkene er forbundet med ikke rent lite mystikk. Jeg vil ikke gå så langt som å hevde at dette gjør at forfatteren aldri kommer i veien for bøkene, for jeg håper at vi lesere en gang skal få kjennskap til henne. Jeg sier "henne", for jeg er veldig, veldig sikker på at forfatteren er kvinne. Det får vi også bekreftet i sakprosaboken "Eit år med Elena Ferrante". Fortellerstemmen er utvilsomt en kvinne, og her er hun seg selv, fullt og helt. Ingen tvil om det! Det morsomme er at av det hun røper om seg selv i de små artiklene, kjenner jeg godt igjen i hovedpersonen i Napoli-kvartetten.

I årenes løp har jeg skrevet om syv av Ferrantes bøker på bloggen min. De første fire var Napoli-kvartetten (2012-2014). Fantastiske bøker om etterkrigstidens Italia, om mafiaens fremvekst i Napoli og om kvinners stilling. To av bøkene er allerede filmatisert, og jeg har selvsagt fått med meg begge sesonger på HBO Nordic. TV-serien er slett ikke verst, faktisk! 


Jeg har også skrevet om debutboka "Kvelande kjærleik" (1992), "Den dunkle dottera" (2006) og "Svikne dagar" (2002). De eneste av bøkene hennes som er oversatt til norsk og som jeg fremdeles ikke har lest, er "Hjemreise" (1992), "Natt på stranda" (billedbok, 2017) og "Frantumaglia. Tankar, brev og intervju" (2003). Sistnevnte kommer til å bli lest i løpet av kort tid.

"Eit år med Elena Ferrante" kom ut i Italia i fjor og på norsk i år, og boka inneholder en samling med spalter som tidligere har vært publisert i The Guardian. I forordet skriver Ferrante at hun har skrevet om emner som redaktøren i avisen har valgt ut for henne. Å skrive innenfor en strengt avgrenset ramme er noe hun aldri har gjort før. Resultatet er i alle fall meget vellykket. 51 artikler om høyst ulike emner som "Den mannlige forteljinga om kjønn", "Utropsreikn", "Den nødvendige skrivinga", "Å vere avhengig", "Mødrer", "Å elske kvarandre for alltid", "Stereotyp", "Sjalusi", "Misnøye" osv. - bare for å nevne noen. 


Sitatfaktoren i boka er meget høy. Og vinklingene hennes på de ulike temaene er tankevekkende. Som at hun hater utropstegn, fordi dette svekker troen på språket - at ordene i seg selv ikke er nok. For meg som bruker utropstegn i hytt og pine, var dette virkelig til ettertanke. Jeg merker allerede at jeg må ta meg sammen for å ikke å sette et utropstegn etter forrige setning ...

Om å skrive sier hun:

"Den som kjenner eit behov for å skrive, må absolutt skrive. Ikkje stol på dei som seier: Det er til ditt eige beste, ikkje kast bort tida på det der. Det å ta frå nokon motet med vennlege ord er ein mykje praktisert kunst. Vi skal heller ikkje tru på dei som seier: Du er ung, har lite erfaring, vent. Vi utset ikkje skrivinga til ei framtid der vi har levd nok, lese nok, har eit eige skrivebord i eit rom med utsikt til ein hage som vender mot havet, har utsett oss sjølve for ekstreme erfaringar, bur i ein stimulerande by, har trekt oss tilbake til ei hytte på fjellet, fått barn, reist mykje. Å gi ut, ja, det kan ein utan tvil utsette, faktisk kan ein heilt la vere å gi ut. Men skrive bør ikkje under noko omstende bli utsett til eit "etter at". Når skrivinga er måten vår å vere i verda på, må ho nødvendigvis stadfeste gong på gong forrangen sin for tusen andre ting i livet: kjærleik, studium, jobb. Ho tvingar seg på oss også når penn og papir eller anna er fråverande, ettersom hovudet vårt av kjærleik til det skrivne ordet dikterer setningar sjølv når vi manglar reiskapar å fange dei med."  (side 56-57)


I boka byr Elena Ferrante på seg selv, og uttrykket er svært personlig. Kanskje er det enklere når hun kan skjule seg bak anonymitetens slør? Selv kjente jeg som tidligere nevnt igjen hovedpersonen i Napoli-kvartetten i forfatteren, og dette er en påminnelse om at de aller fleste forfattere nødvendigvis bruker mye av seg selv og sine personlige erfaringer når de dikter seg videre inn i historiene de skaper. I litteraturen kan man gå så mye lenger og forfølge tankerekker etter "hva hvis" - på en helt annen måte enn i det virkelige livet. Jeg liker holdningene hennes, som når hun snakker om misunnelse og sjalusi. Dette er noen av de kjipeste følelsene i et menneskes liv, følelser som oftest fornektes, men som kommer i mange forkledninger. Ferrante mener sterkt at man skal holde seg for god til å snakke ned andre som har noe vi gjerne kunne tenke oss selv, fordi dette sier mer om oss selv enn om den vi snakker om. Våre tanker om andre er egentlig et speil av vårt eget indre. 

Ferrante mener at vi trenger stereotypene for å forstå verden. 

"Det er når vi bruker stereotypane uten å vere klar over at dei er grovkorna og fulle av fordommar, og forvekslar dei med røynda, at vi har eit problem. Dette skjer paradoksalt nok særleg når vi hentar materiale frå det vi har erfart direkte." (side 128)

Som regel har det lite for seg å gjøre andre oppmerksom på at deres virkelighetsoppfatning er full av stereotyper. De fleste vil forsvare seg, insistere på at de har rett i sin oppfatning av andre og fylle på med flere historier som kan bekrefte at de har helt rett. I verste fall blir de grundig fornærmet. Been there, done that ...

"Ein tekst er laga av ord, og jo vakrare utvalet og kombinasjonen av ord er, jo meir forførte blir lesarane. Men samtidig som dei skaper glede, formar orda førestillingar om verda, trenger inn i kroppen vår, breier seg utover, gir skakingar og endringar og formar blikket vårt, kjenslene, endåtil haldningar. Med andre ord har stil, bortsett frå å vere til behag, ein lang tradisjon for å bevege og rettleie oss. Vi forelskar oss i ein tekst også fordi vi heilt uventa lærer av han. Vi opplever at den levande og rike erfaringa til den som skriv, blir overført direkte til oss." (side 154)


Jeg håper at jeg har klart å overbevise deg om at dette er en bok du bare lese! Og ja - noe av den klokskapen forfatteren formidler, smitter over på deg. Vel og merke dersom du er mottakelig for dette ... 

Utgitt i Italia: 2019
Originaltittel: L´invenzione occasionale
Utgitt i Norge: 2020
Oversatt fra italiensk: Kristin Sørsdal
Forlag: Samlaget
Antall sider: 159
ISBN:
978-82-340-0177-2
Boka har jeg kjøpt selv.

torsdag 4. juni 2020

Gabi Gleichmann: "Aurelia"

Kvinneliv i et turbulent 1900-tall

Gabi Gleichmann (f. 1954) debuterte som romanforfatter med "Udødelighetens elixir" i 2012. Denne boka mottok han Aschehougs debutantstipend for, og boka ble oversatt til 16 språk. (Kilde: Wikipedia) (Lenken peker til min omtale av romanen, som jeg likte så godt at jeg ga den terningkast seks.)

I 2019 kom han ut med sin andre roman - "Aurelia". Jeg har registrert at den har fått litt blandet omtale hos kritikerne. Nå har jeg endelig lest den selv, og har gjort meg opp min egen mening.

Aron Kohns far dør av følgene av en hjerneblødning før Aron når frem til sykehuset. Vi er i Oslo.


"Jeg hadde alltid forestilt meg at jeg kom til å gråte og føle en lammende sorg når han døde. I stedet ble jeg sint over at han så plutselig hadde forlatt meg. Jeg følte meg sviktet. Opp gjennom årene var det så mye som hadde forblitt usagt mellom oss." (side 8)

I sorgen leter Aron, bokas jeg-person, etter fine stunder sammen med faren, i sin hukommelse. Det første han husker er da faren fortalte om sin fars død. Grusomme minner fra Auschwitz under krigen, der han ble tvunget til å begrave sin egen far levende ... Samtidig minnet faren ham om at den dagen han dør, så må Aron lese kaddish, det urgamle jødiske minneordet for henfarne, over ham ... Minnet er likevel fint, fordi dette var et av de sjeldne øyeblikkene der han følte nærhet mellom ham og faren.

Blant farens etterlatenskaper er det lite av personlige minner. Ingen nedtegnede minner fra livet hans, ingen fotografier eller brev. I en gammel koffert finner han imidlertid et brev fra en kvinne med navnet Aurelia Mohr, og det hun skriver i brevet snur opp-ned på det meste han har blitt fortalt. I kofferten ligger det også et manus forfattet av Aurelia - med tittelen "Min historie". Heretter er det hun som er fortellerstemmen, inntil de to siste sidene i boka. 


Aurelia - eller Golda, som hun opprinnelig het - vokser opp i Bratislava i årene 1909 - 1918. Siden skal vi følge henne via barnehjemmet Radost, som hushjelp i Beckov og senere til USA som gift kvinne med et matematisk forskergeni. Hun er sjelden eller aldri lykkelig. Mange ganger har hun lyst til å flykte fra sin skjebne - men uten å ha mot til å gjøre alvor av sine drømmer. Selv om livet hennes ellers er svært hverdagslig og uten preg av egne store bragder, er hele historien om henne en påminnelse om en tidsepoke der kvinner sjelden rådde over sine liv og var prisgitt sin klasse, sin familie eller mangel av sådan, ekteskap osv. Hun går nokså ensom gjennom livet, i likhet med Aron og hans far - som om det hviler en slags arvesynd over dem. Få eller ingen venner, så og si ikke noe sosialt nettverk, ingen tilhørighet noe sted ... Likevel har hun med sine egne ord udødeliggjort seg selv ved å skrive om sitt liv. 

Tilbake sitter Aron, som stiller spørsmål ved om traumer går i arv. 

"Hun var en av disse millioner kvinner, banale i sin normalitet, som fødtes under ufordelaktige omstendigheter på det turbulente 1900-tallet, kvinner som aldri fikk studere eller velge sitt liv, som ofte fikk en ublid behandling av skjebnen, kvinner som levde uten noen sinne å ha levd, de fleste av dem uten å etterlate seg noe, for så til slutt å falle i total glemsel.

Samtidig var Aurelia annerledes. Gjennom sin selvutleverende beretning har hun gitt livet sitt mening, gjort det forståelig og overvunnet døden, vist at det skrevne ord kan gi ansiktet tilbake til de glemte."


Fortellerstemmen i den delen der det er Aron som er bokas jeg-person og den delen der Aurelia er jeg-person, er nokså ulik. Gabi Gleichmann er en glimrende forfatter som har språket i sin makt. I Aurelia-delen er språket enklere enn hva jeg er vant til fra hans hånd, og tidvis oppfattet jeg enkelte sekvenser som litt klisjefylte. Samtidig tenkte jeg at jeg-personen Aurelia var en kvinne uten skolering, og at det var slik hun faktisk forfalte sin historie. Det ville blitt veldig feil dersom hun skulle blitt tillagt et annet språk. Jeg opplevde å bli fanget av historien fra første side, og leste boka nærmest uavbrutt. Hele tiden skjer nye vendinger i historien, som aldri sluttet å overraske meg. Historien er sterk, sår og tidvis brutal. Det handler om "uekte barn" som blir gitt bort, om å være jødisk i en tid der jøder ble stigmatisert og marginalisert, om egentlig å være sigøyner (som var mye verre enn å være jøde), om pillemisbruk og ublidt møte med psykiatrien, om opprørske barn, om ulykkelig ekteskap og utroskap, om drømmer om et helt annet liv ... For ikke å snakke om atombomben ...

Jeg likte denne boka godt! Den når riktignok ikke opp til "Udødelighetens elixir", men det skal uansett mye til. Dersom du liker en god historie, er dette en bok jeg er temmelig sikker på at du vil like!

Utgitt: 2019
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 232

ISBN: 978-82-489-2409-8
Boka har jeg kjøpt selv. 

onsdag 3. juni 2020

Patti Smith: "Apens år"

Personlig og nært

Når Patti Smith kommer ut med en ny bok, er det faktisk bare én ting å gjøre: å hive alt du har i hendene og kaste deg over boka! I alle fall dersom du har det som meg og er blodfan! Og skulle du likevel ikke ha oppdaget henne som forfatter enda, så er det faktisk på høy tid at du nettopp gjør dét! Jeg lover: du blir ikke skuffet!

Det er noen år siden jeg leste memoarbøkene hennes "Just kids" og "M Train" (lenkene peker til mine omtaler av bøkene). I mellomtiden har hun også kommet ut med boka "Om å skrive", men den rakk jeg dessverre aldri å skrive noe om her på bloggen. 


Patti Smith er multikunstner, og i tillegg til å være en enestående forfatter, er hun fremdeles - etter fylte 70 år - en av verdens beste rockemusikere. I juni 2015 var jeg så heldig å få med meg rockekonserten hennes under en Norwegian Wood-festival. Det ble en opplevelse for livet!

"Apens år" er en slags memoarbok hvor handlingen i all hovedsak er lagt til nettopp apens år i henhold til kinesisk astrologi - dvs. fra 8. februar 2016 til 28. januar 2017. Vi følger forfatteren på en reise, som starter på Vestkysten av USA - nærmere bestemt på Dream Motel (som egentlig heter Dream Inn, oppdager hun senere). Det er nyttårsmorgen og hun befinner seg i Santa Cruz. Alt hun bryr seg om er å få seg en god kopp svart kaffe, for noen dranker er hun såvisst ikke. Det er en kaffeløs jakt vi følger, og som til slutt ender på hotellrommet der hun må nøye seg med Nescafé og en elektrisk vannkoker. Noe fryktelig har skjedd. Vennen Sandy har havnet på intensiven etter akutt hjerneblødning. Sandy, som i sin tid var selve årsaken til at hun ble frontfigur i eget band, hvor han og Lenny Kaye fulgte henne i alle år etterpå ... Sorgen over det inntrufne er bunnløs. I en slags drømmetilstand observerer hun omgivelsene, hele tiden med referanse til stor litteratur hun en eller annen gang har fordypet seg i. 


"Eg sat på terrassen min, pakka inn i pledd som ein rekonvalesent i Trolldomsfjellet, og kjende at ei merkeleg hovudpine var i ferd med å bygge seg opp, truleg eit vêromslag." (side 17)

Her observerer hun at stranda nedenfor er forsøplet med godtepapir. Etter hvert skal hun oppdage at godtepapiret med kjente sjokoladeprodusentnavn likevel ikke ligner på originalen. Bokstavene er feil.

I en sekvens - også på jakt etter en god kopp med svart kaffe - havner hun oppi en diskusjon med fremmede om Roberto Bolaños "2666" - en bok hun kan så uendelig mye bedre enn alle de øvrige rundt bordet, men uten behov for å briefe med sine kunnskaper. I stedet lytter hun, stikker inn et spørsmål eller to.

Litteratur, film og musikk betyr alt for henne, og lykken er å komme over sjeldne eksemplarer hun lenge har jaktet på. Derfor oppsøker hun alltid antikvariater på sine reiser. Patti Smith er dessuten en lidenskapelig fotograf, og hun går for sort-hvitt- bilder. Disse bildene er strødd utover i boka, som i hennes foregående bøker, og dette tilfører teksten en helt egen stemning. Da jeg f.eks. kom over et bilde av de eiendommelige trærne som heter Joshua Tree, og som det er en hel nasjonalpark med i California (hvor jeg har vært på en reise), og som at på til har fått tittelen "Kjærleik. Kjærleik. Kjærleik.", kjente jeg at det varmet dypt inne i meg. Og så er det noe med det jordnære i absolutt alt hun skriver. Det er så menneskelig, og det gjør at vi kommer svært, svært nær henne. Hun byr virkelig på seg selv! Det eneste stedet vi ikke kommer inn er antakelig kjærlighetslivet hennes, som jeg uten videre går ut fra at hun har. Det er noe helt spesielt med observasjonene hennes, hvordan hun beskriver disse. Det er også mye tørrvittig humor mellom linjene. 


"Å krysse tidssoner er hardare å takle når ein reiser frå vest til aust enn andre vegen. Det er noko med pacemakerceller. Som ikkje er ein referanse til ei kunstig innretning, men til den delen av sinnet som held oss kroppsleg synkroniserte. Nokre veker på vestkysten hadde defintivt tulla med P-cellene mine. Groggy etter middag, deretter brått lys vaken klokka to om natta. Eg byrja med nattevandring, fanga i stilla. Utan trafikk var lufta påfallande død. Heime igjen, midt i februar, den gløymde månaden." (side 77)

Patti Smith reiser mye, og på reisene er det ikke arkitektur som tiltrekker oppmerksomheten hennes. Derimot er det forfattere, poeter og musikere - som regel døde for lengst, alle sammen. Hun oppsøker steder de har levd, steder de har preget o.l. Som Café A Brasileira, der statuen av den portugisiske poeten Fernando Pessoa sitter majestetisk på en stol utenfor - blant gjestene. Pessoa som er kjent for romanen "Uroens bok" ...

Det er ikke til å komme forbi at skriving opptar Patti Smith. Hun ser tilbake på sine siste møter med Sam, mens han fremdeles var i stand til å skrive. 


"Vi held fram, eg med å lese og transkribere, Sam med å skrive høgt i sanntid. Den meir djuptgåande oppgåva er å redde einsemda. Einsemda ein trengt til å skrive, det absolutte behovet for å krevje desse timane, som om ein blir slyngd gjennom verdsrommet, lik astronauten i 2001, aldri døy, berre halde fram vidare og vidare i filmriket som aldri tar slutt, inn i det uendelege vesle, der The Incredible Shrinking Man framleis krympar og er den evige herskaren i dette universet.
- Vi har blitt eit Beckett-stykke, seier Sam godmodig."
(side 115)

Hva er det som treffer i Patti Smiths litteratur, og nå med "Apens år" spesielt? For mitt vedkommende er det så mye. Det er stemningen i tekstene, alle referansene til litteraturen og filmens verden, måten hun formidler selv de mest hverdagslige ting på, det jordnære og ujålete. Samtidig er hun meget sofistikert i sine subtile beskrivelser, der man må kjenne til visse historiske hendelser for i det hele tatt å henge med. Det er også en fordel at man har interesse for litteratur og film, gjerne for klassikerne. Denne gangen kjente jeg også glede ved å ha vært de fleste stedene hun beskriver fra sine reiser. Flere ganger ble jeg sittende og humre og le, som når hun beskriver innsettingen av presidenten i slutten av januar 2017.

"Det var siste dag i apens år, og den gyldne hanen gol, for den utålelege gulhåra sjarlatanen vart tatt i eid, med handa på Bibelen, mindre kan det ikkje vere, og Moses og Jesus og Buddha og Mohammed såg ut til å vere heilt andre stader." (side 143)


Samtlige bøker av Patti Smith som er utgitt på norsk, er oversatt til nynorsk. Dette høyner virkelig bøkenes litterære kvaliteter, fordi nynorsk er et mye mer poetisk språk enn bokmål. Boka er nydelig oversatt av Brit Bildøen!

Jeg elsket denne boka! Og jeg anbefaler den selvsagt på det aller varmeste! Løp og kjøp!

Utgitt i USA: 2019
Originaltittel:Year of the Monkey
Utgitt i Norge: 2020
Forlag: Samlaget
Oversatt: Brit Bildøen
Antall sider: 162
ISBN: 978-82-340-0173-4
Jeg har kjøpt boka selv. 

 

I september 2018 var jeg i New York, og
oppdaget plutselig at Patti Smith og datteren
satt på et bord bak oss. Et magisk øyeblikk!

onsdag 1. mai 2019

Kjell Arild Pollestad: "Bibelen i kortversjon"

Med Bibelen som inspirasjon

Det begynner å bli atskillige år siden sist jeg var i befatning med Bibelen. I min ungdom leste jeg den faktisk fra begynnelse til slutt et par ganger. Historiene er fascinerende, og flere av dem har dannet grunnlag for verdifull livsfilosofi, også for meg. Da jeg kom over Kjell Arild Pollestads kortversjon av Bibelen, var det derfor med stor nysgjerrighet jeg nærmet meg den. Mannen min og jeg brukte et par kvelder i påsken hvor vi lyttet til lydbokutgaven. Det er Bernhard Ramstad som er oppleser. Lydboka fant vi på Storytel. 

Kjell Arild Pollestad (f. 1949) er forfatter, teolog og filolog. Frem til 2018 var han pater i den katolske kirke i Norge. (Kilde: Wikipedia) 

Pollestad har utgitt en hel haug med bøker, og selv om jeg ikke har lest noen av dem eller vet hva de inneholder, kjenner jeg på at titlene på bøkene hans tiltaler meg. Som "Lofottorsk på nonnebord" (1984), "Skål for Norge" (1987), "Maten er halve føda" (1991), "Humørpiller" (1992), "Livet er bedre enn sitt rykte" (1999), "Gleden er gratis" (2002), "Peters svar: kristendom for dannede hedninger og lunkne kristne" (2007) og "Jærsk kokebok. Mat frå fire generasjonar." (2013) - bare for å nevne noe. Her har vi åpenbart å gjøre med en forfatter som både har masse humor og livsglede! Etter å ha lest hans nydelige "Bibelen i kortversjon", kommer jeg til å ha øyne og ører åpne nest gang jeg kommer over en av hans bøker. 

Pollestads hensikt med "Bibelen i kortversjon" er å gjøre Bibelen mer kjent for folk flest. Han har en litterær tilnærming til tekstene, og han har konsentrert seg rundt de klassiske tekstene som jeg vil anta at de fleste godt voksne mennesker kjenner til. 

Bibelen har opp gjennom tidene gjennomgått mange endringer som er fremskyndet av et ønske om å modernisere tekstene og gjøre dem mer tilgjengelig. Trenden i dag er imidlertid at man har trådt et skritt tilbake, og dette har Pollestad sansen for. Det er noe med at dersom tekstene i Bibelen skal fremstå som guddommelige, trenger de en litt gammelmodig eller høytidelig innpakning. Alt kan rett og slett ikke moderniseres. Dette trenger heller ikke å gå på bekostning av tekstenes tilgjengelighet. 

Selv opplevde jeg det som interessant å få et gjensyn med de fem Mosebøkene, skapelsesberetningen, syndefallet, oppgjøret mellom Kain og Abel, kong Salomo og hans klokskap (derav "salomonisk dom" som begrep), med etiske dilemmaer som f.eks. begjær, fristelser og utroskap som Bibelen er rikelig utrustet med, Sara på over 90 år som fikk barn, utryddelsen av Sodoma og Gomorra, den babelske forvirringen, de ti landeplagene som rammet Egypt, Moses´ og jødenes 40 årige vandring i ørkenen, hyllest til kjærligheten osv. Det gamle testamentet har naturlig nok fått størst plass i denne boka, men vi får også høre om Jesus og hans virke på jorden fra Det nye testamentet. 

Som forlaget skriver i sin presentasjon av boka:

Bibelen i kortversjon er alt du trenger: Alle de klassiske historiene i Bibelen, levende gjengitt fra hebraisk og gresk til et moderne norsk, men med vekt på å beholde den opprinnelige meningen intakt.

De fleste vil mene det hører med til dannelsen å ha lest Bibelen. For å forstå vår egen kultur, og ikke minst kunne avkode tidlige tiders kulturuttrykk, må man kunne sin Bibel. Men en så stor og mangslungen tekstmengde kan virke vanskelig og komplisert å ta fatt på. 


Pollestad mener at de som tror at Bibelen bare er til for dem som søker den av religiøse grunner, går glipp av storartet litteratur. Historiene i Bibelen har hatt stor betydning i vår kristne kultur, og disse bør man ganske enkelt kjenne til for å kunne oppleve seg som et "dannet menneske". Dette handler om vår kultur!

Denne boka anbefaler jeg varmt! Lydboka er nydelig opplest av Bernhard Ramstad, og dersom du abonnerer på Storytel, bør du faktisk prøve denne utgaven! 


Utgitt: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 57 min.
Antall sider: 240
Oppleser av lydboka: Bernhard Ramstad
ISBN: 9788202484705 (papirutgave)
ISBN: 9788202532673 (lydbok)
Jeg hørte på lydboka på Storytel


tirsdag 16. april 2019

Marte Michelet: "Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet"

En av de viktigste bøkene som ble utgitt i Norge i 2018!

Det er noen år siden jeg leste Marte Michelets debutbok "Den største forbrytelsen", som handlet om ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust. Hun fikk Brageprisen for den boka. Marte Michelet (f. 1975) er for øvrig journalist, kommentator og forfatter. 

I 2018 kom Michelet ut med sin andre bok - "Hva visste Hjemmefronten? Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet". Med min interesse for andre verdenskrig generelt og Holocaust spesielt, måtte jeg selvsagt få med meg denne boka! At den har fått en del kritikk rundt forbi, er for øvrig som forventet. Man rører nemlig ikke ved det norske narrativet om Hjemmefrontens heltedåder ustraffet her i landet. 

Begrepet Hjemmefronten er benyttet som betegnelse både for den organiserte og uorganiserte motstanden som ble ytt overfor de tyske okkupantene under andre verdenskrig. Milorg og Sivorg var en del av den organiserte motstandsbevegelsen. I den ene enden av skalaen befant grupper seg som utførte konkrete aksjoner mot tyskerne, og som også sørget for å få avslørte motstandsfolk ut av landet. Det kunne også omfatte utgivelse av illegale aviser, og lytting på illegale radioapparater. I den andre enden befant folk seg som utøvet mer symbolsk motstand - f.eks. ved å gå med en spesiell type topplue, ha binders på jakkeslaget o.l. Disse ble kalt jøssinger. (Marte Michelet benytter denne forståelsen av Hjemmefronten i sin bok, og definisjonen samsvarer med Wikipedias definisjon.)

Utgangspunktet for Marte Michelets siste bok er en uttalelse som Gunnar Sønsteby kom med i et intervju krigshistorikeren Ragnar Ulstein gjorde med ham på begynnelsen av 1970-tallet. Der fremgikk det at Sønsteby fikk beskjed om jødeaksjonen (som fant sted i Norge i oktober 1942) tre måneder før den ble satt i verk. Denne uttalelsen står som en klar motsetning til det alle hevdet etter krigen og i særdeleshet i forbindelse med krigsoppgjøret i de norske domstolene: "Vi visste intet!" Denne uttalelsen gjorde at ingen ble dømt for medvirkning til drapet på de norske jødene ... At Hjemmefrontens menn skulle ha visst dette og ikke foretatt seg noe, kom forfatteren ganske enkelt ikke over. Da hun begynte å nøste i dette, raknet en hel fortelling ... 

Og som om dette ikke var nok, visste også den norske eksilregjeringen i London om at jødene i Europa ble deportert til "spesielle anlegg i det tyskokkuperte Polen, der de ble myrdet med gass". De visste også om Hitlers plan om å utrydde alle jødene i Europa. Likevel ble dette ikke nevnt i radiosendingene fra London. Hva kunne ikke ha skjedd dersom London-regjeringen hadde ønsket å mobilisere det norske folk til å hjelpe jødene slik at de kunne unnslippe den skjebnen som ellers ventet dem? At det i det hele tatt ble reddet jøder i Norge kan vi derfor ikke takke verken London-regjeringen eller Hjemmefronten for, men antinazistiske tyskere, blant annet en greve i Berlin (Von Moltke). 

For å forstå hva som skjedde under krigen, er det greit å ha med seg noen fakta. Da krigen brøt ut i Norge, skal det ha befunnet seg rundt 2100 jøder i Norge. 770 av disse ble deportert til tyske utryddingsleire, og kun rundt 30 av dem overlevde. I tillegg døde en del jøder i Norge, og det anslås at 760 døde som følge av jødeforfølgelsene i Norge. (Kilde: Wikipedia

Den såkalte jødeparagrafen i Grunnloven ble opphevet i 1851, etter iherdig kamp fra Henrik Wergelands side. Paragrafen ble gjeninnført under Vidkun Quislings NS-regjering i mars 1942. Den ble stående inntil frigjøringen av Norge, og endringen av Grunnloven ble da ansett ulovlig. Quisling ble dømt for dette. 

Det hersket en antisemittisme i hele Europa i mellomkrigstiden, og Norge var dessverre intet unntak. Det gjorde ikke akkurat saken noe bedre at Trygve Lie, sjef for Utenriksdepartementet i eksilregjeringen i London, mislikte jødene sterkt. De fleste nordmenn kjente ingen jøder personlig, og det viste seg at de nordmennene som faktisk stilte opp for enkeltpersoner blant jødene under den tyske okkupasjonen, var folk som kjente jøder og hadde stor respekt for dem. 

Drapet p
å Halden-toget 22. oktober 1942, der en norsk politimann ble skutt og drept av grenselosene Karsten Løvestad, ble brukt av de tyske okkupantene for alt det var verdt, og ble fremstilt som et jødisk angrep på staten. Aksjonen mot jødene startet 26. oktober. En av dem som ble drept under flukt var sønnen til Feldmann-ekteparet. Dette fikk dem til å ønske å flykte, og de ble drept av mennene som skulle hjelpe dem ... Angivelig fordi ekteparets desperate oppførsel kunne kompromittere fluktruten ... Disse to hendelsene ble brukt til å karakterisere alle norske jøder som ekstremt vanskelige og risikable å hjelpe. For det første oppførte "de" seg ikke som gode norske borgere, og innebar en ekstraordinær risiko å ta med over grensen. Og for det andre sprakk de så lett under forhør, og ville da avsløre alle sine hjelpere. Disse generaliseringene gjorde det svært vanskelig for andre jøder å få hjelp i de kritiske dagene, før døren lukket seg for alvor bak alle dem som ikke flyktet i tide. 

Et annet narrativ som ble brukt mot de norske jødene var at de ikke flyktet, selv ikke da de visste hva som kom til å skje med dem ... Men poenget var at nazistene var strategiske. Først arresterte de alle mennene og tok fra familiene alt de eide og hadde. Deretter innførte de en plikt om å melde seg daglig for kvinnene. Kvinnene ønsket ikke å forlate sine menn, og håpet i det lengste på at de ville bli løslatt. Dessuten hadde de ikke lenger midler til å komme seg unna. Derfor ble de værende ... 

Carl Fredriksens Transport, kodenavnet for en flyktningeoperasjon under krigen, får virkelig gjennomgå i Marte Michelets bok. Operasjonen startet 28. november, dvs. en måneds tid etter de første arrestasjonene av norske jøder. To lastebiler ble brukt og flyktningene ble kjørt til Orderudseter, som ligger noen hundre meter fra svenskegrensen. Deretter måtte flyktningene gå til fots. Carl Fredriksens Transport reddet ca. 1000 mennesker, og 358 av disse var norske jøder. I januar 1943 ble flyktningetransporten avslørt. (Kilde: Wikipedia) Etter krigen fikk de medvirkende i denne aksjonen heltestatus. Det historien ikke fortalte noe om, var den enorme profitten som fulgte med, og som ikke sto i forhold til utgiftene eller risikoen som ble tatt. Og innkomstene kom fortrinnsvis fra de norske jødene. De andre slapp å betale. 

Det er høy sitatfaktor i Marte Michelets bok, og den fortjener å bli lest flere ganger - av mange! Selv valgte jeg å høre lydbokutgaven, men jeg har også skaffet meg papirutgaven av boka. Jeg har selv lest en hel del om hvordan Norge håndterte jødeforfølgelsen under krigen, og jeg visste også på forhånd at eksilregjeringen i London forsømte seg grovt i forhold til varsling. Det Marte Michelet gjør i sin bok er å gå så grundig til verks at det i ettertid ikke kan herske noen som helst tvil om at mange visste hva som var i gjære ... 

Man kan selvsagt bare spekulere i dag, for fasiten får vi jo aldri, men det bør likevel være hevet over enhver tvil at flere jødiske liv kunne ha vært reddet dersom bare bitte litt mer hadde vært gjort i de kritiske dagene høsten 1942. Alle unnlatelsene der og da og unnskyldningene i ettertid holder ikke! Flere jøder kunne ha vært varslet. Og selv om det ikke var Hjemmefrontens primære oppgave å frakte sivile flyktninger ut av landet, kunne de ha gjort mer. De engasjerte seg jo da det gikk rykter om at alle studentene skulle tas av nazistene. Håndteringen av denne gruppen står i grell kontrast til håndteringen av jødene. Ikke bare det, for mens jødene ble flådd for så og si alle sine eiendeler for å få hjelp til å flykte, måtte studentene ikke betale noe som helst. De jødiske flyktningene ble utnyttet til gangs økonomisk, og de som ikke kunne betale, fikk heller ikke hjelp. 

På slutten av sin bok skriver forfatteren dette:

"Arbeidet med denne boken har, kanskje noe paradoksalt, gitt meg økt respekt for de kløktige, strategiske, selvoppofrende menneskene som gikk i bresjen for å skape den norske motstanden. Det er mulig å holde fast ved den respekten og samtidig akseptere at mange av de samme menneskene verken evnet eller ønsket å mobilisere for jødene. En okkupasjonshistorie som ikke stadig nyanseres og vurderes med nye øyne, størkner til en selvbedragersk jubileumskultur.

Vi må slutte å tenke at motstand mot den autoritære, høyreradikale, rasebaserte samfunnsvisjonen var, eller er, selvsagt for nordmenn. Først da kan vi forstå hva som faktisk sto, og fortsatt står, på spill" (side 344)

Det handler om at vi en gang for alle må skrive en ærlig krigshistorie, ikke er krigshistorie slik vi hadde ønsket at den var. Selv vokste jeg opp med foreldre av etterkrigstiden, og som strødde om seg med diverse visdomsord. Som at "når krybben er tom, bites hestene". Vi mennesker viser oss ikke fra vår beste side når kampen om knappe goder skal utkjempes. Det har vi også sett i nyere tid, der flyktningekrisen plutselig ble et spørsmål om hvem som skulle ha hva, hvem som var verdige og hvem som ikke var det. Til syvende og sist handler dette om vårt menneskesyn og viktige verdier. Det handler om hva vi står for, hvilke kamper vi tar og i bunn og grunn hva som gjør oss til mennesker - på godt og vondt. Det er nettopp derfor bøker som den Marte Michelet har skrevet, er så viktig. Den minner oss om alt dette! 

Min påstand er at Marte Michelets bok er en av de viktigste bøkene som ble utgitt i 2018! Hun skriver godt, overbevisende og med godt belegg fra tilgjengelige kilder! Jeg anbefaler denne boka på det varmeste! Fanny Waager fungerte svært godt som oppleser! 

Utgitt: 2018 
Forlag: Gyldendal (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydboka)
Oppleser: Fanny Vaager
Antall sider: 412
Spilletid: 12 t 48 min.
ISBN/EAN: 9788205504103 (papirutgave)
ISBN: 9788242169488 (lydfil)
Jeg har kjøpt papirutgaven selv, og mottatt lydfil fra Lydbokforlaget


Marte Michelet (Foto: Astrid Snipsøyr)

Populære innlegg