Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten lest 2015. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten lest 2015. Vis alle innlegg

søndag 3. januar 2016

Heidi Linde: "Norsk sokkel"

En av de viktigste norske bøkene som kom ut i 2015!

Heidi Linde (f. 1973) debuterte som barnebokforfatter med "Myggstikk" i 1998, og som romanforfatter i 2002 med "Under bordet". Siden har hun utgitt totalt syv barnebøker og seks voksenromaner. Selv har jeg bare lest "Agnes i senga" (2012) fra før av.

"Norsk sokkel" er utgitt som en roman, men kunne like godt ha vært plassert i sjangeren novellesamling. Men så er historiene i de seks delene av boka løslig knyttet til hverandre, og dermed oppstår det en forbindelse mellom hovedpersonene, som knytter det hele sammen. Uten at dette hadde vært nødvendig over hode ... Frode Grytten valgte til sammenligning det samme fortellergrepet i "Bikubesong".

Fem av de seks kapitlene i "Norsk Sokkel" har et kommunenavn som tittel, mens ett av dem har fått tittelen Platanias. Kommune- og stedsnavnene skal fortelle oss lesere hvor handlingen finner sted. Kapitlene innledes dessuten med politiske programerklæringer, forskrifter, utdrag fra Lovdata og Bioteknologinemnda - alt med sammenheng til det norske velferdssamfunnet. Det handler om barn med særlige hjelpebehov (f.eks. rusproblematikk), Folketrygdlovens formål, fosterhjemsplassering, verdig eldreomsorg, utviklingspolitikk og fosterdiagnostikk under svangerskapet. Dermed får vi som lesere en pekepinn om hva de ulike kapitlene handler om. Hvilket burde ha vært helt unødvendig, synes nå jeg ... Samtidig opplevde jeg nettopp dette som et forsøk på å knytte historiene opp til et slags overordnet prosjekt - den norske sokkel. Nei, vi snakker ikke om oljesektoren, men mer om det typisk norske, det som kjennetegner det norske samfunnet vårt. Sånn sett er det kanskje et paradoks at hovedpersonene i boka - alle som en - er etnisk norske. Men da er jeg kanskje vel kritisk ... 

Den historien som gjorde sterkest inntrykk på meg, finner sted på Lillehammer. Ragnhild er gift med alkoholikeren Trond. I alle år har hun drømt om at han skal slutte å drikke - til ingen nytte. 

"Så hadde han drukket og falt i trappa. Eller sovnet foran tv-en, så full at han verken hørte ulingen fra røykvarsleren eller ropene fra naboer og brannfolk som strømmet til litt senere ..." (side 34

Nå har mannen hennes bestemt seg for å slutte å drikke. En psykolog har klart det hun aldri klarte: å motivere Trond til å begynne et nytt liv. 

"Hun hadde ofte følt uro når hun hadde vært borte og kom tilbake. Men frykten hun kjente da hun nærmet seg huset den kvelden, var helt annerledes. Lukta slo imot henne straks hun åpnet døra, lukta av grønnsåpe. Han kom ned trappa, nybarbert, nydusjet, han smilte, og hun tenkte: Nå mister jeg ham." (side 34)

Ragnhild er redd. For hvem er hun når hun ikke lenger kan være i en offerrolle, der alle rundt henne synes synd på henne, kjører på med bekymret omsorg? Der hun kan spille førstefiolin og være den som kommer med siste nytt om det begredelige ekteskapet hun lever i ... Hvorfor er hun ikke glad og lykkelig over at mannen hennes endelig bestemt seg for å slutte og drikke?

I Skien møter vi Kristian, mannen som har alt, men som likevel ikke klarer å glede seg over dette. Han er så sliten hele tiden ... Når kona Synnøve hisser seg opp over hvordan rike nordmenn på Vestkanten har utnyttet to fillipinske au pairer, kan de i alle fall konstatere at de selv ikke har noe å skamme seg over. De bor riktignok i en bolig verdt mellom 8 og 10 millioner, men barna deres har aldri blitt hentet av au pairer i barnehagen. Det har de gjort selv. Eller når hun sammenligner dem med et foreldrepar til en gutt i klassen til sønnen, der faren har en overordnet stilling i NRK mens moren er kirurg. Det ligger noe kritisk, noe misunnelig mellom linjene. 

"Hun hørte ikke kritikken som lå under replikken hans, og da han forklarte henne det, ble hun irritert. Vi har ingenting å skamme oss over, sa hun, vi er ressurssterke vi også! Han sa: Skamme meg er det siste som kunne falt meg inn! Han åpnet enda en pappeske med bøker. Skråninga, Tyven, Øya, Halvbroren, Brødrene Karamasov som han aldri hadde kommet seg gjennom, Kundera og Knausgård, Kristian tok en slurk av glasset med rødvin og tenkte: Hvor mange av hjemmene omkring her har akkurat disse bøkene i bokhyllene?" (side 83)

Og slik kunne jeg ha fortsatt, tatt for meg kapittel for kapittel og presentert essensen i disse. Det skal jeg ikke gjøre. Det jeg derimot ønsker å få frem er at hver av delene i boka har stoff nok i seg til å bli en roman. Det handler på mange måter om essensen av den norske folkesjela, der vi preges av å ha fått det litt for godt. Så godt at vi er grinete misfornøyd fordi ikke alt er som vi ønsker likevel ... Siden velstands-Norge ikke er gammelt tross alt, er vi heldigvis i stand til å skamme oss over dette. Heidi Linde berører noe helt essensielt i dette romanen, og dette traff meg utrolig godt. Ikke fordi jeg selv er grinete misfornøyd med livet, men fordi jeg ser hva overflodssamfunnet gjør med samfunnet vår. (Det mest nærliggende eksemplet jeg kommer på i farten er det siste tåpelige handelsstuntet "Black Friday", som får folk som har mer enn nok fra før av, til å gå helt bananas i butikkene - som om vi levde i et fattig samfunn og endelig fikk mulighet for å skaffe oss noen livsnødvendigheter til en overkommelig pris. For ikke å snakke om at vi er blitt så selvgode at vi tror at vi sitter med fasiten på hvordan også andre helst bør leve livene sine.) Når blir det nok, liksom? Når blir vi fornøyde? Personene i boka er helt vanlig folk. Det kunne ha vært deg eller meg. Mange av situasjonene de står oppe i, valgene de har, er lett gjenkjennelige for de fleste. Og mangelen på mot til å forsøke å tre ut av de gamle mønstrene, gjøre noe helt annet, preger de fleste i boka. Slik det jo også er i virkelighetens verden. Selv når vi tror at et annen valg vil gjøre oss lykkeligere, våger vi ikke, men blir der det er trygt - selv om vi da velger enda mer av det samme som gjør oss ulykkelige eller som kjeder oss. Og når vi ikke orker å gå i oss selv, går vi løs på andre. De andres valg eller måter å leve på engasjerer oss mer enn våre egne liv, der vi faktisk har en mulighet for å gjøre noe med det. 

Selvsagt kunne Heidi Linde ha borret enda mer i hovedpersonenes liv enn det hun har gjort. Men når rammen for romanen er at hver del representerer kun 1/6, sier det seg selv at dette setter noen begrensninger. Men hvem vet? Kanskje går hun videre med noen av personene i nye romaner? Det ville i så fall vært spennende! 

For meg som kun har lest Lindes roman "Agnes i senga", opplevde jeg at Linde har atskillig mer å by på i "Norsk sokkel". Jeg er faktisk veldig enig med NRK-kritiker Marta Norheim i at "Norsk sokkel" er en av de viktigste bøkene som kom ut i 2015. Forfatteren viser god psykologisk innsikt i sine personportretter, hun berører noe essensielt i samfunnet vårt, og hun skriver drivende godt! Hun er ikke helt i toppsjiktet der Carl Frode Tiller befinner seg, men hun er på vei!

Jeg hadde både lydboka og papirutgaven tilgjengelig under lesningen/lyttingen. Tone Mostraum og Ola G. Furuseth leste nydelig! Så nydelig at jeg faktisk ikke ser bort fra at jeg kan finne på å høre lydboka på nytt.

Har du enda ikke lest denne romanen? Da bør du i så fall gjøre noe med dette!

Utgitt: 2015
Forlag: Gyldendal (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Opplesere: Tone Mostraum og Ola G. Furuseth
Antall sider: 293
Spilletid: 8 t 58 min.
ISBN: 978-82-05-48213-5 (papirutgaven)
ISBN: 9788242162663 (lydfilen)
Boka har jeg mottatt fra forlaget


Heidi Linde (Foto: Jo Michael)
Andre omtaler av boka:
- Dagens Næringsliv v/Frode Frøyland - 14. august 2015 - Et lite stykke Norge - Heidi Linde skriver bøker som er over gjennomsnittet lette å like. Språket glir lett, men trygler ikke om oppmerksomhet. I persongalleriet finnes ingen helter eller skurker, bare mennesker som ligner på deg, meg og naboen, men som allikevel, til tross og (kanskje) nettopp derfor alle er litt interessante. ...
- NRK v/Marta Norheim - 19. august 2015 - Den mørke versjonen av Norge rundtPersonane i romanen skammar seg over at dei har det altfor godt, og dei skammar seg over at dei ikkje greier å gle seg over det. Somme skammar seg også over at dei er handlingslamma og ute av stand til å ta val, både i det nære og i den store samanhengen. ... Den norske tilstanden er skarpt observert, og romanen blir aldri programmatisk, noko som ofte er tilfelle når ein har eit overordna tema og ikkje ein person eller ei handling som motor i teksten. Det er både moro og frykteleg å lese om den norske veremåten og den norske skamkjensla. «Norsk sokkel» er ein av dei viktigaste romanane så langt i 2015.
- Dagbladet v/Marie L. Kleve - 21. august 2015 - Heidi Linde berører og underholder med roman om den norske velferden - Ikke latterbrøl-gøy, men gjennomgående humremorsomt, og av og til lyst-til-å-lese-høyt-for-andre-morsomt. Linde mestrer kunsten å vise fram de små, rare tingene vi alle gjør som forteller så mye. Personene hennes er så grundig og omsorgsfullt beskrevet at du ser dem tydelig for deg, samtidig som du kan kjenne deg like mye igjen i barnevernsbarnet som i den slitne småbarnspappaen, og i den middelaldrende mannen som nøler med å sende moren sin på hjem. ... «Norsk sokkel» er til dels behagelig lesning om et til dels behagelig samfunn. Den både berører og underholder, men kunne gjerne stukket enda litt dypere.
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 12. august - Ubehaget i velferdssamfunnetKonfliktene og tematikken er ikke løst like elegant i alle kapitlene, noen har en tendens til å bli for pratsomme og lite poengterte, men Heidi Lindes litterære kvaliteter kan det knapt settes spørsmålstegn ved. «Norsk sokkel» er blitt en original og lettflytende fortelling om at livet er vanskelig, også i velferdsstaten.
- Aftenposten v/Anne Merethe K. Prinos - 15. august 2015 - Heidi Linde har skrevet et lett portrett av velferdslandetSpørsmålet er om ikke Linde i Norsk sokkel kunne ha kjørt hardere på den gode ideen om å tematisere Velferds-Norge. I mine øyne er i hvert fall ikke alle koblinger mellom det lille og det store like overbevisende. Hva betyr det for eksempel at den eneste som viser omsorg for Kristian – og for å være litt pompøs – forløser ham, i forbifarten avslører en naiv tro på folketrygden? Skal vi la oss omfavne av en omsorgsfull stat, og så vil alt gå bra?
- Artemisias Verden - 18. september 2015 -Men Norsk sokkel er nok ikke den boka jeg vil sette høyest av norske romaner i 2015. Beritbok og Bea likte den nok bedre enn meg. Det gjorde også Kleppanrova. Braut med bok sier noe av det jeg også mener:"Ho problematiserar ikkje velferdsstaten, men skildrar korleis det er å vera ein del av den. "
Og den vet vi jo hvordan er. Jeg føler i alle fall at jeg vil ha mer ut av en bok enn en skildring av tingenes tilstand.

- Kleppanrova - 1. september 2015 Absolutt en bok man bør les, fordi den tar opp mye sosialrealistiske i dagsaktuell tematikk som man bør tenke over. Det er veldig mye bra!
Jeg likte fire av historiene veldig godt og de var spennende, godt skrevet og komponert. Morsomt konsept synes jeg boka var, men de to historiene som jeg ikke likte kunne bare hatt noen grep, så hadde de også falt på plass i mitt hode.(Litt kritisk kanskje)

- Beritbok - 6. oktober 2015Med hånda på hjertet kan jeg fortelle at jeg likte alt ved denne boka. Absolutt alt, fra tittelen til hvor tynn tråden er mellom de forskjellige personene og historiene.
- Bea´s bokhylle - 15. september 2015Norsk sokkel handler rett og slett om vanlige mennesker som alle sliter med sine bekymringer for familien, helsa, økonomien og framtida. Skal jeg plassere denne romanen i en kategori må det bli i "nær-virkeligheten"-kategorien som det nylig slo meg at jeg liker så godt å lese bøker fra.
- Braut med bok - 16. august 2015Det finst vel ikkje noko meir klinisk og ubehageleg enn å forsona seg med at mor si har vorte for gamal til å vera heime åleine. Men det vert skildra med varme, utan dramatikk og moralisering. Denne tonen går gjennom heile romanen. Det er korkje ein hyllest eller ein kritikk til samfunnet, men ein illustrasjon av korleis det er å vera ein person som møter dei moglegheitane som ligg innafor velferdsmodellen. Men kva skjer når denne modellen skakar heile livsfundamentet? Når heile livet ditt dreiar seg kring å skjula at ektemannen din er alkoholiker, når han får eit fantastisk behandlingstilbod, og du plutseleg må bekymra deg for at han skal forlate deg?

lørdag 2. januar 2016

Helene Uri: "Fordi jeg elsker deg"

Når forelskelse  blir farlig

Helene Uri (f. 1964) er forfatter, språkforsker og professor i lingvistikk. Som forfatter har hun utgitt både fagbøker, barne- og ungdomsbøker og romaner. Det er fortrinnsvis som romanforfatter jeg kjenner henne, og av de 22 bøkene hun i årenes løp har utgitt, har jeg kun lest fem. Det både "Honningtunger", "Engel av nylon", "De beste blant oss" og "Den rettferdige" har til felles, er at de er creepy. Det du ser på overflaten, er aldri slik det kan se ut som. Aldri!  Folk kan smile til deg, virke velmenende som få - men bak ryggen din er de rett og slett onde og ekle. "Fordi jeg elsker deg", som er en ungdomsroman, er intet unntak. 

I bokas åpningsscene skjønner vi at noe helt forferdelig har hendt. 

"Jeg kan nesten ikke tro at det er sant. At jeg har opplevd det jeg har. Og at jeg har overlevd. At jeg er her nå. 

Du må fortelle meg alt, sa Berit til meg da jeg kom rullende inn på kontoret hennes.
- Alt? gjentok jeg.
- Jeg tror det er best.
- Men hvor skal jeg begynne? spurte jeg.
- Begynn med begynnelse, sa hun. - Alle historier har en begynnelse. Jeg kjenner bare slutten av din. Jeg vet hvordan det kunne endt." (side 5)

Elin opplever alle ungjenters store drøm: å bli sammen med den peneste, flotteste, nydeligste, kjekkeste gutten hun og alle venninnene vet om: Fredrik! Han har det nydeligste smilet man kan tenke seg. Han er flink på skolen, har en flott kropp og er oppmerksomheten i egen person. Hva mer kan hun egentlig forvente?

Etter hvert utvikler forholdet seg til å bli nokså ekskluderende i forhold til omverdenen. Det er bare de to, og Fredrik legger opp planene for alt de gjør sammen - enten det er tale om å gå ut og spise, gå en tur eller ... ligge sammen. Og fordi han er så fantastisk i ett og alt, gjør Elin som han sier, selv om noe inni henne protesterer svakt. De gangene hun faktisk gjør noe på egen hånd, opptrer Fredrik som et offer. Jaja, han skal vel alltids finne på noe, han også ... Mens Elin er borte, får hun ekle sms´er fra Fredriks venn Bjørn. Dette får henne til å søke trøst hos Fredrik, som opptrer som den tryggeste havnen man kan tenke seg. 

Så er det skoleball, og dit skal selvsagt Elin. Hun skal treffe Fredrik eksakt rundt middnatt, siden ballet slutter halv tolv. Men i siste time lar rektor ungdommene feste til middnatt likevel, og dermed blir Elin forsinket. Da hun ankommer hos Fredrik, som er alene hjemme denne helgen, ender det med at han slår henne. Hun får et blått øye. Hva er dette for noe? Men Fredrik angrer og dagen etter kommer han med favnen full av de flotteste roser, og i samtalens løp skjønner jo Elin at det egentlig var hennes skyld at han slo. For han ble jo så redd da hun ikke kom til avtalt tid ... Dessuten elsker han henne så høyt ... 

Mens tvilen råder i Elin, er hun vitne til hvordan moren faktisk virker forelsket i kjæresten hennes. Og det er jo ikke det minste rart, så oppmerksom som Fredrik er overfor henne. Til og med hans egen mor får ikke fullrost sønnen sin nok. Tenk at han har gitt henne en så flott rosebukett! Har Elin fått en så flott bukett noen gang? spør hun. Elin blir forvirret. Var det kanskje ikke nettopp hun som fikk denne buketten? Som Fredrik insisterte på skulle stå igjen da hun dro etter den helgen da han slo henne i ansiktet?

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen - ikke mer enn at det blir mer og mer creepy etter hvert som handlingen skrider frem. Dette førte til at jeg ikke klarte å legge boka fra meg, men leste den i ett fra begynnelse til slutt. Dersom denne boka ikke hadde hatt Helene Uri-stempelet, kunne historien som sådan ha vært relativt forutsigbar. Men ikke her! Man blir overrasket absolutt hele tiden. I tillegg er boka svært godt skrevet - tilpasset målgruppen, som er ungdom! At dette er en ungdomsroman, gjorde for øvrig absolutt ingenting for mitt vedkommende. Så spennende at den nettopp har adresse til ungdommen, som dermed får med seg ikke rent lite livsvisdom på veien, tenkte jeg. For boka har selvsagt en moral. Forelskelse kan være farlig - virkelig farlig! Og selv tenker jeg på hvor viktig det er at omverdenen ikke overkjører magefølelsen til den som lever i et usunt forhold, men faktisk lytter og tar signalene på alvor. For ting er ikke alltid slik det kan se ut, og den vet best hvordan det er, den som har skoene på ... Elin kommer med signaler på at noe ikke er som det skal være, men alle vender det døve øret til. Og hun er så ung at hun ikke klarer å finne ut av egne grenser selv ... Hvor høyt må hun rope for at hun skal bli hørt? Hvor galt må det gå?

Denne boka anbefaler jeg på det varmeste!

Utgitt: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 151
ISBN: 978-82-02-48677
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget


Helene Uri (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

fredag 1. januar 2016

Ida Hegazi Høyer: "Fortellingen om øde"

Magisk og realistisk

Ida Hegazi Høyer (f. 1981) er en av de spennende nye fortellerstemmene innenfor norsk litteratur. Hun debuterte i 2012 med romanen "Under verden" og har kommet med en ny roman hvert eneste år etter dette. Selv har jeg både "Under verden" og "Ut" (2013) stående i mine bokhyller, men har så langt bare rukket å lese "Unnskyld" (2014) - og nå nettopp "Fortellingen om øde" (2015). Høyer mottok Bjørnsonstipendet i 2014, og juryen uttalte i den forbindelse blant annet at "Høyer viser et skarpt blikk på sosiologiske strukturer". I 2015 mottok hun EUs litteraturpris (som en av 12 forfattere), og Morgenbladet kåret henne i 2015 til en av de beste norske forfatterne under 35 år. (Kilde: Wikipedia) Nevnes bør dessuten at romanen "Unnskyld" ble nominert til Bokbloggerprisen i klassen romaner i 2014. 

Etter å ha lest to romaner av Ida Hegazi Høyer, og dessuten nok en gang lest baksideteksten på hennes to første romanutgivelser (som det frister vanvittig å kaste seg over umiddelbart), sitter jeg med et inntrykk av at Høyers nisje - om man kan kalle det dette - er å skrive om små fortettede samfunn; enten det er husets fire vegger det er tale om, en øde øy, et trangt bygdesamfunn eller jeg-ets narsissistiske vesen. Her utforsker hun grensene for hvor langt vi kan gå og fremdeles være noe som forbindes med det å være menneske. Hun leter så og si opp det mørke vi alle har i oss, og hva det gjør med oss når vi utsettes for ekstreme prøvelser. Enten det er tale om en kjæreste som vi burde ha styrt langt unna, når vi utsettes for ekstrem ensomhet, hva som skjer når bygdedyret slippes løs osv.

Historien i "Fortellingen om øde" er så absurd at jeg nesten ikke har lest maken. Det aller mest absurde er at historien faktisk er sann! Den kalles Galapagos-affæren, og i 2013 ble den filmatisert under tittelen "The Galapagos Affair: Satan Came to Eden". For øvrig har jeg bare funnet en tysk Wikipedia-side med originalhistorien. 

De fleste av oss har vel en eller annen gang drømt om å strande på en øde øy, og hatt forestillinger om hvilket paradis dette måtte ha vært. Et slags evig Syden, der det kun er kos og avslapning som gjelder. Eller? I alle fall var dette en høyst reell drøm for en del mennesker i mellomkrigstidens Europa, og noen av dem tok faktisk skrittet helt ut og fullførte drømmen sin. En av dem som gjorde dette var tannlegen Dr. Friedrich Adolf Ritter. Han annonserte på forhånd at han aktet å bli en slags moderne Robinson Crusoe, solgte alt han eide, trakk ut alle tennene sine - og så reiste han til Galapagos-øyene. Her aktet han å livnære seg som vegetarianer, og eksperimentet hans besto i å leve til han ble 140 år. 

Ida Hegazi Høyer har diktet seg inn i historien til dr. Ritter - eller Carlo som han kalles i hennes roman. Hvordan var det å ankomme en øde øy? Fant han det paradiset han traktet etter? I begynnelsen må han kjempe med sjøløver for å berge maten han har med seg. Og etter hvert blir det viktig for ham å holde rede på dagene - inntil han skjønner at dette ikke har noen mening. 

"Om han virkelig skulle bli her til sin død, og om han virkelig aldri mer skulle se et menneske - hvilken rolle spilte dagene da, lurte Carlo, om de var ti eller hundre eller tusenvis, om ingen var her sammen med ham? I det gamle landet, i det gamle livet, ville han aldri tenkt tanken, men han var annerledes nå, øya hadde slipt ham til å ta sin egen nedrighet på alvor. Om ingen vet at jeg lever eller ser at jeg lever, lever med meg eller lever av meg, lever jeg egentlig da, undret han. Han hadde kommet for å puste hardere, hadde trodd at ensomheten skulle bringe ut noe rent, noe ekte. Men nå, han visste ikke engang om livet hans gjaldt. Og det var slik han bestemte seg for å skrive rapporter. Og det var slik det gikk til at han bygget en postkasse. Én dag måtte det komme et skip, og da, om han så var blitt en olding, om han så var blitt til bare knokkelstøv, ville noen kunne lese, lese om igjen, meningsløsheten til tross, det grimme forkvaklede slitet hans." (side 40-41)

De tankene Carlo gjør seg handler dypest sett om hvem vi er dersom vi setter livene våre utenfor den konteksten deltakelse i samfunnet, sammen med andre mennesker, er. Hvem er vi når ingen ser oss? Hvem er vi når vi ikke har noen å agere overfor? Carlo finner ikke det rene eller ekte ved eremitt-tilværelsen. Livet på paradis-øya er beinhardt, og det handler kun om å overleve. Behovet for kjærlighet tas ut på en øgle - som om mennesket ikke kan leve uten utøvelse av kjærlighet. Et formidlingsbehov oppstår, og Carlo begynner å skrive rapporter som han poster i en selvlaget postkasse på stranden der han selv en gang ankom. I begynnelsen skriver han kun om reelle hendelser, men etter hvert smører han på, dikter opp en innsjø og beskriver livet på øya som den idyllen han en gang drømte om at den skulle bli. 

Så en dag er rapportene hans borte. Noen har faktisk vært der og tømt postkassen, uten at han har merket noe som helst. Hvorfor har de ikke lett etter ham? Og hva har skjedd med rapportene hans? 

Det Carlo ikke vet, er at han er en berømt mann ute i den virkelige verden. Et ektepar - Wittermann - fristes til å reise til denne øya. Hun er gravid, han er helt fra seg av forelskelse og gjør det han kan for å tekkes sin kone. For det er hennes idé, dette at de skal reise ut til denne øya. Hvilken tabbe dette er, skjønner han da også de må sloss med de ville dyrene for å få beholde maten de har med seg. 

Om Carlo noen gang drømte om selskap? Kanskje - men ikke dette ... Ekteskapet til Wittermanns er temmelig dysfunksjonelt, og tilstedeværelse av disse menneskene skaper konflikter på øya. Men om Carlo trodde at det var slutt med dette, tar han i alle fall skammelig feil. For en dag ankommer det nemlig en baronesse med et harem bestående av fire menn. Og det er da helvetet virkelig begynner ... Om naturen var rå og brutal, så er menneskene enda verre ...

"Fortellingen om øde" er fornøyelig og humoristisk lesning. Ja, så er språket kanskje litt pompøst her og der, hvor Ida Hegazi Høyer leker med ordene, men det passer så utrolig godt til den fantastiske fortellingen som utspiller seg mellom bokpermene. Det var noe av det samme jeg tenkte mens jeg leste hennes forrige bok "Unnskyld", der språket er så naivistisk, fordi det først og fremst er en ung og troskyldig kvinne som forteller historien. Forfatteren skaper så og si sitt eget univers, der rammene for historien setter premissene for hvordan den nødvendigvis må fortelles. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, og det er stor fortellerkunst vi er vitne til! 

"I år av tåkestormers lys og mørke, i dagens hete og nettenes slør, hadde de levd her, side om side, men ikke før nå gikk det opp for Heinzel, akkurat hvor gal han var, denne andre mannen, denne eneste naboen. Og Heinzel fikk et sinne over seg, glødende av redsel og forakt. Som en ild å se inn i, så lenge sto han i den tause ørheten, før han endelig samlet seg til anklage. Med all respekt, dr. Ritter, sa han og lente seg frem. Han snakket rolig, hardt og sammenbitt. Du kjefter på min kone for å være glad i dyr mens du selv er så avstumpet at du ikke engang vil redde et menneskeliv. Tør jeg minne om, godeste doktor, at du selv har lagt din elsk på en øgle. Synes du virkelig, i lys av din medisinske kunnskap og visjonære innsikt, at en mann som begjærer en reptil, skal kunne bedømmes beslutningsverdig til noe som helst?" (side 195)

Selv om historien ender i forferdelse, er det først og fremst det humoristiske - her beskrevet som det ytterste av menneskets dårskap - som dominerer. Nettopp av den grunn humret jeg meg gjennom boka, lot meg fornøye av språket, lot meg rive med av personskildringene ... I og med at romanen er basert på virkelige hendelser, kan man ikke akkurat tilskrive forfatteren originalitet mtp. selve plottet. Måten historien er fortalt på, syder derimot av originalitet og et fortellertalent av de sjeldne! 

Denne boka anbefaler jeg varmt!

Utgitt: 2015 
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 238
ISBN: 978-82-10-05475-4
Jeg har mottatt et lese-eksemplar fra forlaget


Ida Hegazi (Foto: Paal Audestad)
Andre omtaler av denne boka:
- VG v/Gabriel Michael Vosgraff Moro - 25. september 2015«Fortellingen om øde» er en usedvanlig god roman. Historien, språket og menneskene som befolker den. Alt stemmer.
- Dagsavisen v/Kristin Buvik Sivertsen - 23. september 2015 - Vi burde være mer alene - (Intervju) - Gjennom litteratur kan vi få et pusterom fra de hektiske livene våre, og kanskje også andre typer innblikk. Høyer skriver bøker med absurde innslag for å minne oss på at livet også er uforståelig.
– Alle bøkene mine har elementer av det absurde eller det litt surrealistiske. Jeg liker å ha døra på gløtt til det uforståelige. Slik er jo livene våre også, det er på langt nær alt vi skjønner. Litteratur er et av de få feltene i våre profesjonaliserte og pragmatiske liv der vi faktisk kan tåle å åpne den døra litt, eller hvor det kan finnes et rom for det uvirkelige. Og da tenker jeg at det rommet må holdes åpent.
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 25. september 2015 - Den bærbare tragedie I Ida Hegazi Høyers «Fortelling om øde» slipper ingen unna sin egen menneskelighet. Heller ikke på en paradisøy.
«Fortellingen om øde» er skrevet med et dvelende, drømmeaktig, men samtidig presist språk, som både kler tidskoloritten og skaper den nødvendige distanse.- Aftenposten v/Atle Christiansen - 10. oktober 2013 - Naturen tar revansjØya hviler fra begynnelse til slutt i sin ville natur og røper sin viten mot slutten; at mistilliten alltid vinner blant menneskene. Den tungsindige kvinnen lærer at "Det er ikke havet som stiger (…) det er vi som synker." Kvinnens replikk er megetsigende.
- Tine sin blogg - 25. oktober 2015Ida Hegazi Høyer bruker et fantastisk språk, og har betraktninger som treffer meg hjemme, så jeg anbefaler gjerne denne videre!
- Meldingar til massene v/Merete Røsvik Granlund - 3. november 2015Uferdig øymysterium: Fortellingen om øde er tidvis frisk og fin, men har ikkje blitt ein fiksjon lesaren kan fortape seg i. ... Det er Hegazi Høyers store styrke at ho kan kunsten å fortelje gjennom slike visuelt sterke bilete utan å overforklare eller prøve å presse ein narrativ logikk inn i alt.

- Elikkens bokhylle - 7. desember 2015 - Det er lenge siden, om noen gang, en norsk forfatter har flørtet med magisk realisme på denne måten. Ingen innertier, men like fullt fornøyelig og befriende annerledes.
- Groskro´s Verden - 26. november 2015Handlingens hovedramme er sann. Det var faktisk mennesker som dro til Galapagos øyene i Stillehavet og bosatte seg, men forsvant, endte som lik og noen overlevde. Ida Hegazi Høyer har skrevet en roman med det som ramme og det var en underholdende bok. Jeg likte boken, men den er ikke årets beste.
- Med bok og palett - 29. november 2015 Hegazi Høyer skriver om hvordan et liv uten sosial kontakt er vanskelig å gjennomføre. Vi er avhengig av andre i forhold til både positive og negative relasjoner. I romanen viser hun til hvor lite som skal til før det oppstår problemer og uenighet når mennesker møtes, særlig under vanskelige og uvante forhold. Menneskene vi møter er svært ulike, og det sier seg sjøl at det må bli konflikter, til trass i at de egentlig har samme målsetting. De vil være fri!
Forfatteren skriver svært godt. På en enkel måte, men med mange nyanser. Historien er fascinerende, ikke minst pga at dette er bygget på en vanvittig, sann historie.

torsdag 31. desember 2015

Karl Ove Knausgård: "Om vinteren"

Vinterlige tekster fra Knausgård

Karl Ove Knausgård (f. 1968) debuterte med romanen "Ute av verden" i 1998. Det gikk seks år til hans neste roman "En tid for alt" (2004). I årene 2009-2011 utga han seksbinds-serien "Min kamp". Alle Knausgård-entusiaster har dessuten fått med seg essay-samlingen "Sjelens Amerika" (2013). Senere har han utgitt et par fotobøker i samarbeid med fotografen Thomas Wågeström - blant annet "Nakker" som utkom i 2014. Nå er han atter klar med et nytt prosjekt; en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten i fire bind - med navn etter de fire årstidene. Den første heter "Om høsten" og den andre heter "Om vinteren", og begge bind utkom nå i høst. De to neste - "Om våren" og "Om sommeren" - kommer i 2016. I alt har Knausgård utgitt 14 bøker i årene 1998 - 2015. Og dersom den norske Wikipedia-artikkelen om forfatteren er 100 % oppdatert, så har han mottatt 11 litterære priser i årenes løp. Bøkene hans er oversatt til 18 språk.

Jeg har selvsagt sikret meg de to første bindene i encyklopedien. Dessverre har "Om høsten" forsvunnet i mengden av uleste bøker i heimen, men den dukker nok opp en gang. I mellomtiden har jeg hoppet rett på bind to - "Om vinteren". Dette er også det bindet jeg tidligere i desember var så heldig å få en signatur i fra forfatteren!


Signatur fra Karl Ove Knausgård (Foto: RMC)
"Om vinteren" er for øvrig skrevet av en far til et barn som snart skulle bli født, står det på bokas smussomslag. 

Boka er delt i tre deler - en for hver av vintermånedene. Desember og januar inneholder brev til en ufødt datter, mens februar inneholder brev til en nyfødt datter. Karl Ove Knausgård og hans kone er i dag firebarnsforeldre. 

Brevene tar for seg ulike temaer, som blir gjennomanalysert i nokså korte tekster. F.eks. handler noen av tekstene om menneskets anatomi; nesen, ørene og hjernen. Disse minner sterkt om essayet "Nakker" i sin oppbygning. Andre tekster handler om barndomsminner - både egne og barnas: den første snøen, julegaver, julenisser, kosedyr, fyrverkeri, tannbørster og støvletter. Mens atter andre handler om våre omgivelser: månen, vann, kulde, vinter, fonner og bål. For ikke å glemme dyrene: ugler, bjørnen, oteren, haner og fisk. Variasjonen i temaer er stor. Og for alle oss som har latt oss fascinere av Knausgårds observasjonsevne og glede over å beskrive det han ser, er denne samlingen av tekster fornøyelig lesning. Både der dette vekker egne minner og dermed blir gjenkjennelig, og der hvor han tar tankespinnet så mye, mye lenger enn hva jeg selv noen gang har vært i nærheten av gjøre og dermed utfordrer meg som leser. 

Aller best er Knausgård når han beskriver det jeg forbinder med det universelt menneskelige, slik han gjør i "Det sosiale". 

"Hvor stor kraften i det sosiale er, merker man ikke før det tas bort, omtrent som en narkoman først kjenner heroinets makt når det ikke er er. Samtidig er det jo i den ensomme og i den narkomane kampen står, det er i deres indre kreftene reiser seg, mens det ytre, heroinen og det sosiale, eksisterer uavhengig av dem, og er like passive som indifferente overfor dem. 

Jeg behøvde altså andre mennesker, fraværet av dem rev og slet i meg. Men hva behøvde jeg dem til? Til å bli sett? Til å bli tatt på? Til å bli bekreftet? Jeg mislikte å bli tatt på, så det var ikke det, men jeg ville bli sett og jeg søkte alltid bekreftelse - likevel var det ikke det heller, for som forfatter kan man både bli sett og bekreftet uten å møte et eneste menneske. Men hva var det da? 

Det sterke behovet for andre, som likesom stod og ropte inne i meg når jeg gikk rundt i det tomme huset, eller gikk rundt på den tomme øya, ble gradvis svakere, og kunne være helt borte i timer av gangen, etter hvert også dager. Siden vårt indre aldri eller tomt eller stille, selv ikke når vi sover, men alltid fylt av inntrykk, tanker og følelser, sev det noe annet inn i det rommet som først det sosiale hadde bebodd, deretter trangen til det sosiale. Det var de ikke-sosiale hendelsene. De var vel så rike og komplekse, bare av et helt annet slag." (side 127-128)

Tilsvarende kunne jeg ha trukket frem hans tekster om seksuelt begjær og livsfølelse og hva dette gjør med det vi forbinder med det dypt menneskelige ved oss. 

Hva var det jeg likte så sterkt ved de fleste tekstene i "Om vinteren"? Jeg tror det er flere ting. Det ene er at jeg fikk en slags deja vu til lesningen av "Min kamp", der digresjonene er mange og vel så viktige som selve hovedtråden i bøkene, som jo på et vis er forfatterens eget liv. Mange er nok dem - særlig blant dem som ikke har lest "Min kamp"-serien - som tenker at "Min kamp" er en eneste lang egotrip om forfatteren, og at dette er noe de virkelig ikke har behov for å lese. Mens det blant oss som faktisk har lest serien, er en opplevelse av at det er så mange fascetter ved disse bøkene, som egentlig handler mer om det universelt menneskelige enn om forfatteren som sådan. For ikke å snakke om alle preferansene til litteraturen underveis. Men for å få frem disse sidene, må han nødvendigvis by på seg selv, og det er nettopp dette han gjør. Alle digresjonene bygges ut langs den røde tråden, og blir dermed vel så viktige som alt det andre. 

I den nye encyklopedien rendyrkes formen fra Min kamp-digresjonene videre. Tekstene er i all hovedsak for korte til å kunne kalles essays, og kan vanskelig stå helt på egne bein. Men i denne samlingen, der et mangfold av temaer tas opp, hører de sammen og bidrar til å danne et større hele. Så det andre er faktisk tekstenes kvalitet som sådan, og fascinasjonen av hvordan det er mulig å gå inn i et så vidt spekter av temaer og samtidig gjøre dette til god litteratur. Det tredje er den dypere menneskelige innsikten han viser i flere av tekstene, som når han skriver om hvorfor det er viktig å unngå at barna føler seg krenket av foreldrene sine. Her viser han at han har tenkt så mye, mye lenger enn de fleste gjør. Å lese disse tekstene får leseren til å tenke videre på hvilken betydning dette kan ha for ens eget liv. 

Jeg mener at Knausgård har lykkes godt, selv om jeg må medgi at et lite knippe - kanskje 3-4 av de i alt 60 tekstene - ikke ga meg så mye som resten. Dette er likevel for bagatellmessig til at det rører ved min opplevelse av boka som helhet. Dette likte jeg å lese! Og jeg gleder meg til resten!

Boka er nydelig illustrert med bilder av Lars Lerins vinterbilder. Samarbeid av denne typen mellom kunstnere og forfattere burde faktisk flere få øynene opp for!

Jeg anbefaler boka på det varmeste! 

I mellomtiden intensiverer jeg jakten på "Om høsten" i heimen ... 

Utgitt: 2015 
Forlag: Oktober
Antall sider: 272
ISBN: 978-82-495-1561-5
Boka har jeg kjøpt selv.


Karl Ove Knausgård (Foto: RMC)
Andre omtaler:
- VG v/Sindre Hovdenakk - 5. november 2015Bok to i Karl Ove Knausgårds «årstidssyklus» er bedre enn den første.
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 6. november 2015 - Knausgårds vinter - Det gjenstår å se hva skissene i Knausgårds lille årstidsverk kan lede opp til. Men det er klart nok skrevet til at man gladelig følger med videre.
- Dagbladet v/Frank Wandrup - 5. november 2015 Dette er andre bind i Karl Ove Knausgårds Vivaldi-prosjekt, altså fire bøker viet hver sin årstid, formulert som brev til en datter som på det skrivende tidspunktet er under utvikling i mors liv.
Den musikalske henvisningen er ikke helt tatt ut av lufta, ettersom det går an å lese småstykkene i både «Om høsten», som kom i september, og «Om vinteren» som satser i et musikkverk.

- Dagsavisen v/Trond Haugen - 7. november 2015 - Her kommer vinteren «Om vinteren» har lite å by på når det gjelder litterær nyhet. Den oppleves som en bok for gamle mennesker i alle aldre. Som sådan tiltaler den også meg. Men kritikeren i meg kjeder seg og sovner på sofaen, lykkelig uvitende om forlagets sperrefrister, og drømmer om den litteraturen som forandrer verden. I den drømmen dukker også Knausgård opp, mens han tumler rundt i snøen, skamløst fallende, lattermild, fri og uforutsigbar. Han skriver andre bøker.

fredag 25. desember 2015

Betty Smith: "Det vokser et tre i Brooklyn"

Nyutgivelse av nostalgisk klassiker!

Betty Smith (f. 1896 d. 1972) vokste opp i Williamsburg i Brooklyn, og var etterkommer av tyske immigranter. Hennes debutroman "A Tree Grows in Brooklyn" er basert på hennes egne opplevelser. Boka utkom i 1943, og siden skrev hun ytterligere tre romaner. "A Tree Grows In Brooklyn" er filmatisert. Det er også romanen "Joy in the Morning" (1963).

Tidligere i år kom Betty Smiths debutroman ut på norsk i en nyoversettelse med tittelen "Det vokser et tre i Brooklyn". Det er Gyldendal forlag som står bak utgivelsen av boka, som av The New York Public Library er kåret som en av de mest leserverdige romanene fra det 20. århundret. Romanen godt kjent blant norske lesere selv om det er en del år siden sist den ble utgitt. 

Mange er de som har fortalt meg at "du lese denne romanen på originalspråket! Boka er så poetisk, og du mister så mye av dette ved å lese den på norsk!" Jeg har likevel valgt å lese boka på norsk, og jeg skal senere i dette innlegget komme nærmere inn på hva jeg synes om den. 

Sentralt i romanen står Frances Nolan (eller Francie som hun stort sett kalles), som i 1912 er 11 år gammel. Vi følger henne til hun er rundt 17 år. Hun og broren Neeley vokser opp med faren Johnny, en sjarmerende drukkenbolt, og moren Kathy, som har flere jobber for å få endene til møtes. Familien er altfor stolt til å be om veldedighet. De vil klare seg selv, uansett hvor ille det i perioder står til. Sånn er det bare. 

Tross fattigdommen innhentes familien aldri av simpelhet eller vulgaritet. Selv når faren går på fylla, har han en viss stil. Både Kathy og Johnny har skjønt at veien ut av fattigdommen er utdannelse, og de gjør mye for å sikre at barna skal få skolegang. Hver kveld leses det enten fra Shakespears samlede eller fra Bibelen. Såpass kunnskap er det greit å ha med seg i livet. 

Francie er ei jente helt for seg selv. Selv om hun er omgitt av mye kunnskapsløshet og til tross for at barn kan være riktig nådeløse mot hverandre, særlig overfor dem som trår litt utenfor de vante sporene, er hun meget bevisst på hva hun vil. Det handler ikke bare om å overleve, men om å "leve". Hun viser tidlig talenter innenfor skrivekunsten, et talent som dessverre blir svært dårlig ivaretatt av lærerinnen hennes. Hun skjønner nemlig ikke hvorfor Francie kaster bort talentet sitt på å skrive om det tarvelige. Nei, i hennes verden er det kun det vakre som har plass i litteraturen. 

"Francie var ti år da hun begynte å skrive for å få utløp for fantasien sin. Det hun skrev, var av liten betydning. Det viktigste var at forsøket på å skrive historier gjorde henne i stand til å skille mellom virkelighet og fantasi. 

Om hun ikke hadde begynt å skrive, kunne hun med tiden ha blitt en skrekkelig løgnhals." (side 212)

Francie observerer våkent det som skjer rundt henne, og der hun selv ikke er i stand til å trekke de store lærdommer ut av det som skjer, hjelper fortelleren oss til å tenke litt lenger. Vanligvis er dette noe som ville ha irritert meg (fordi det blir overtydelig), men ikke her. Fortellerstemmen hører nemlig med i historien, og man vender seg til at han/hun er med i bakgrunnen. Det handler om ungjenter som har havnet i "uløkka" og som hundses av de (ulykkelige og misunnelige) eldre kvinnene, det handler om overgrep som forties fordi man så nødig vil få sitt barn stigmatisert for all fremtid, det handler om mødre som elsker sønnene sine høyere enn døtrene og det handler om knuste drømmer. Likevel er det en rød tråd av håp her. Håp som handler om at alle kan få til det de vil bare de jobber hardt nok. Landene de kom fra inneholdt ingen slike håp, for en gang fattig betydde alltid fattig. Men ikke i Amerika ...

Faren jobber med å servere og synge, og han kommer i berøring av et annet liv et sted "der ute". 

"Moren og faren satt på kjøkkenet. Der ville de bli sittende og prate til det lysnet av dag. Faren fortalte om kveldens jobb; alle menneskene han hadde sett, hvordan de så ut, og hvordan de snakket. Nolan-familien fikk liksom aldri nok av livet. De levde sitt eget liv til fulle, men det monnet ikke. De måtte fylle på med livet til alle de menneskene de kom i kontakt med." (side 57)

Tanten Sissy er et frivolt og samtidig elskelig menneske. Intet mindre enn tre ganger gifter hun seg, hele tiden med en lengsel etter å føde et barn som ikke allerede ved fødselen er dødt. Der moren ikke stiller opp for Francie, der er tanten 110%. Det handler om noen avgjørende øyeblikk i livet, som da vitnemålet skal deles ut ... På grunn av henne skjønner også Francie at det finnes ting i livet man ikke skal si nei til, selv om det kanskje ikke er det mest fornuftige der og da. 

Francie vender stadig tilbake til treet, som vokser på tross at at noen har hugget det ned. Like fullt nekter det å gi opp og vokser opp igjen. Bokas tittel henspeiler også på nettopp dette treet. For meg ble dette et symbol på overlevelsesdriftene i mennesker. Løvetannen er også et slikt symbol. Boka er også en historie om den amerikanske drømmen og altså en klassereise. Uansett hvor ille det ser ut, kjemper Kathy, Francie og Neeley seg opp og frem her i livet, og selv om faren Johnny tilsynelatende ikke har så mye å bidra med, har han likevel noe. Blant annet et ukuelig humør og en optimisme som smitter over på resten av familien. Han drikker riktignok opp det meste av det han tjener, men de få dollarene han tross alt bidrar med, er forskjellen på å klare seg med et nødskrik eller å gå til grunne i bunnløs fattigdom ... 

Jeg ble sterkt grepet av historien i "Det vokser et tre i Brooklyn", selv om historien som sådan både er naiv, melodramatisk og tidvis klisjéfylt. Kanskje er det nostalgien som likevel gjør at romanen blir stående som den klassikeren den faktisk anses som? Det er noe dypt rørende ved historien og som de fleste som har levd en stund, kan kjenne seg igjen i. Det å ha lite, å måtte nøye seg med å betrakte de flotteste leker fra vinduet ute på gaten, å bestemme seg for å jobbe hardt for å komme seg videre - lenger enn foreldrene klarte. Francie er på et vis et løvetannbarn, der hun vokser opp i et nabolag hvor kodeksen er beinhard. Dessuten har hun en mor som verdsetter broren atskillig høyere enn henne selv, men som etter hvert likevel anerkjenner det som bor i henne. Uten denne iboende sulten etter å få til noe annet med livet sitt, ville hun antakelig ha gitt opp for lengst. 

Det er mulig at noe av det poetiske har gått tapt i oversettelsen, for selv sitter jeg igjen med at boka mangler en hel del på å være et litterært mesterstykke. Miljøskildringen og tidskoloritten er like fullt både unik og autentisk - så pass at jeg som leser kunne kjenne luktene og levende så for meg slumkvarterene i Williamsburg. Noen ganger ble enkelte scener nesten vel mye dickenske, men bare i kortere perioder. Som da lærerinnen Miss Garnder, som "ikke hadde annet her i verden enn en urokkelig tro på sin egen ufeilbarlighet" (side 375), ønsket sin elev Francie lykke til videre i verden, og ikke skjønte hvorfor hennes yndlingselev sluttet å levere inn stiler etter at hun selv hadde kritisert stilenes "tarvelige innhold". Francie skrev nemlig om fattigdom og drukkenskap, det vil si livet hun kjente til. Mens lærerinnen helst hadde sett at hun skrev om feer og alver ... Ulykksaligvis gikk Francie hjem og brant opp alle stilene sine. Utvilsomt et minne fra forfatterens eget liv, dette ...

Min konklusjon er at dette er en nydelig oppvekstroman fra Williamsburg i Brooklyn, en gang et av de fattigste strøkene i New York. Selv om det var motsetninger mellom tyske, irske og jødiske immigranter, kom de helt greit ut av det med hverandre. Jeg ønsker også å trekke frem at språket i boka er rikt, levende og fargerikt. 

Måtte riktig mange få øynene opp for denne romanen, som er både historisk interessant og riktig underholdende!

Utgitt i USA: 1943
Originaltittel: A Tree Grows in Brooklyn
Utgitt på norsk: 2015 (nyoversettelse)
Forlag: Gyldendal 
Oversatt: Vibeke Saugestad
Antall sider: 519
ISBN: 978-82-05-48166-4
Jeg har mottatt et lese-eksemplar fra forlaget


Betty Smith (Foto: ukjent)
Andre omtaler av boka:
- VG: 7. august 2015 - Klassiker full av X-faktor
- Tine sin blogg - 13. august 2015 

mandag 7. desember 2015

Kjell Askildsen: "Vennskapets pris"

Novelle-mesteren er tilbake igjen!

Kjell Askildsen (f. 1929) er novellemesteren fremfor noen innenfor norsk litteratur! Personlig har jeg riktignok Frode Grytten som min store norske novelle-helt, men ikke veldig langt bak kommer Kjell Askildsen. Jeg har flere av bøkene hans i min boksamling.


Askildsen debuterte med novellesamlingen "Heretter følger jeg deg helt hjem" i 1953. Han var da 24 år. I løpet av sin over 60 år lange forfatterkarriere har han utgitt 16 bøker (i alle fall dersom Wikipedias bibliografi er oppdatert) - i det alt vesentlige novellesamlinger. Det er ikke veldig mye dersom man sammenligner ham med andre nålevende forfattere. Da han i år kom ut med novellesamlingen "Vennskapets pris", var det 19 år siden forrige utgivelse. I mellomtiden har det riktignok kommet flere utgivelser - blant annet "Samlede noveller" i 1999 og "Alt som før - Noveller i utvalg" i 2005 - men dette er nyutgivelser av gammelt stoff. Novellene i "Vennskapets pris" er skrevet i perioden mellom 1998 og 2004. 


Det som kjennetegner Kjell Askildsens noveller er ordknapphet eller minimalisme. Jeg siterer fra Wikipedia:

"Askildsen har skapt en særegen stil innen den norske novelletradisjonen og har, etter utgivelsene på 1980-tallet, fått ry som en av de fremste norske forfatterne innen sjangeren gjennom tidene. I begynnelsen av forfatterskapet var det særlig Hemingway-skolen med sin karakteristiske, kjølige ordknapphet som inspirerte ham. Senere utviklet han seg gjennom den franske nyroman-tradisjonen. På 1980-tallet utviklet han sin helt særegne stil: ordknapp, nøktern og urovekkende med de store livsspørsmål som tema."


Novellesamlingen "Vennskapets pris" består av 12 noveller, og de fleste av disse har mannsnavn - som "Konrad T.", "Willy Hassel", "Georg", "Gerhard P." osv. Dersom det ikke hadde vært for Askildsens novellesamling "Thomas F´s siste nedtegnelser til almenheten", ville jeg ha fått assosiasjoner til Dag Solstad. 


I den grad man kan si at novellene har et fellestrekk, så er det at de handler om møter mellom mennesker. Sånn sett er tittelnovellen "Vennskapets pris" nokså dekkende for tematikken i denne samlingen. Et annet trekk er at fortid møter nåtid. Det ligger noe der i fortiden som kommer frem i møtene med menneskene som befolker novellene. Hovedpersonene er jevnt over sære eller ensomme eller helst begge deler. Og de drikker. Og lyver. Uansett hva som skjer, er det ikke særlig plass til å dvele ved sympatiske følelser. Snarere fremkaller noen av scenene en trang til å le fordi flere av situasjonene har et komikkens skjær over seg. Mest av alt er det hovedpersonens klossethet i forhold til sosiale settinger som er årsaken til dette.


I et minimalistisk språk maner Askildsen frem nokså kalde møter, der det gjerne oppstår kjedelige situasjoner hvor det er naturlig å ønske seg langt bort, uten at det er mulig å slippe fra. Mens jeg leste enkelte av novellene kjente jeg på et ubehag. Ubehaget er en konsekvens av at mennene i novellene mangler evnen til å kommunisere med sine omgivelser. De kommer ikke på de "riktige" forløsende ordene, de ordene som kunne ha gjort møtene annerledes. Vi aner også at det bak tilsynelatende beherskede fasader, koker av følelser. Og da snakker vi ikke om glede, men først og fremst om gammelt nag og det som kort og godt er dekkende under begrepet "ugreie" følelser". Følelsene slippes sjelden ordentlig løs, ikke annet enn i små, små drypp. 


Jeg opplevde at kvaliteten på novellene var noe sprikende. På sitt beste er Askildsen helt genial, og selv må jeg nok innrømme at det var de lengste novellene som falt mest i smak. Tittelnovellen "Vennskapets pris" og "Konrad T" var dem jeg likte best, mens 2-3 av de øvrige knapt gjorde inntrykk i det hele tatt. 


Ubehaget berører noe eksistensielt i oss mennesker, og evnen til å fremkalle en slik sinnstilstand ved hjelp av få, presise ord, er nettopp det som gjør at disse novellene hever seg høyt over det meste som skrives av noveller i dag. Kjell Askildsen er en språkets mester!


Selv om novellene i "Vennskapets pris" holder en noe ujevn kvalitet denne gangen, gjør de beste novellene den vel verdt å få med seg! For en leser som ønsker å være oppdatert på noe av det viktigste som skjer innenfor norsk litteratur, er novellesamlingen et must! Terje Holtet Larsens oppleserstemme passet perfekt til novellene!


Utgitt: 2015

Forlag: Oktober forlag (i papir)/Lydbokforlaget (lydbok)
Spilletid: 1 t 42 min.
Oppleser: Terje Holtet Larsen 
ISBN: 978 82 495 1598 1 (papir)
ISBN:  9788242162830 (lydbok)
Boka har jeg mottatt fra forlaget. 


Kjell Askildsen (Foto: Nils Petter Lotherington -
lånt av forlaget)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Sindre Hovdenakk - 2. november 2015 - Historisk comeback for Kjell Askildsen Kjell Askildsen eier en helt egenartet evne til å skrive frem lavmælt spenning mennesker imellom, sylskarpt presise og ofte kammerspillaktige historier som treffer deg med ubarmhjertig sikkerhet.
- NRK v/Leif Ekle - 30. oktober 2015 - Den gamle mesterDet er umulig å tenke «Kjell Askildsen» uten samtidig å tenke «språk». Askildsens setninger er av det slaget som, uansett hvor enkle og kortfattede de er, kan romme små verdener av innhold og mening.
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 28. oktober 2015 - Askildsens magi Det er kommunikasjon som går i stå, og det er samtaler som flyter ut i ingenting. Som i tittelnovellen «Vennskapets pris», der to menn som en gang for mange år siden var gode venner, møtes på nytt. De oppdager at de ikke lenger har noe særlig å snakke om, men at den ene av dem bærer på et gammelt nag. Det hele er tatt på kornet, minimalistisk, stramt og ubarmhjertig.
- Dagens Næringsliv v/Mina Ghabel Lunde - 19. august 2015 - Men det er ikke mer å si! - Intervju med forfatteren - Jeg bruker like lang tid på en novelle som en annen forfatter bruker på en roman, sier Askildsen, som mener de hittil uutgitte tekstene føles slik i dag som de gjorde da han først skrev dem. Han er fornøyd med at de utgis.
- Jeg er veldig glad for det som skjer nå, veldig glad. Det blir et forlenget punktum.

- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 30. oktober 2015 - Tilbake i Askildsens univers - Flere av fortellingene i «Vennskapets pris» handler om middelaldrende menn som opplever noe fullkomment trivielt, gjerne at de ser en person gå forbi som de har sett gå forbi tidligere, enten i samme retning eller motsatt vei. At Askildsen fascinerer og tiltrekker så mange lesere skyldes i hvert fall delvis at han makter å gjøre slike situasjoner interessante. Vi har alle heftet oss ved uvesentligheter, men det er ikke gjenkjennelsen som er drivkraften. Hovedpersonene opplever ikke noen større epifanier, i høyden føler de seg kanskje vagt oppskjørtet eller så tar de seg en ekstra halvliter. Allikevel blar leseren om som om det var en krimroman.
- Aftenposten v/Ingunn Økland - 31. oktober 2015 - Kjell Askildsen med nydelig og rått comebackIkke alle novellene er helstøpt og avrundet på klassisk Askildsen-vis. De kan bli liggende i grenselandet mellom det gåtefulle og uferdige. Men alle disse tekstene har noe ved seg, og på sitt beste lever boken opp til Askildsens egen høye standard. Den utfyller forfatterskapet og gir nye nyanser til helt sentrale motiver.
-
Tine sin blogg - 21. november 2015 Innfallsvinklene er veldig forskjellige, og det er fantastisk at han greier å si så mye med så få ord. Noen historier føles litt ubehagelig, mens andre er snodig. Vi er innom erotikk, ensomhet og løgn og bedrag, så jeg opplevde denne samlingen som variert, selv om novellene har den samme grunnfølelsen.
-
Ebokhylla mi - 19. november 2015 - Jeg forstod ikke hvor Askildsen ville med denne novellesamlingen, jeg - som i utgangspunktet er veldig glad i forfatteren. Jeg fant svært få poeng med hver av novellene, og som samling totalt sett så gav de meg svært lite. Dessverre. Askildsen skriver likevel særdeles godt. Også disse novellene har en språklig kvalitet som langt overgår de fleste. Men de grep meg ikke.

søndag 6. desember 2015

Linn Ullmann: "De urolige"

Hudløst om å vokse opp med kunstnerforeldre

Linn Ullmann (f. 1966) er forfatter og journalist. Hun har utgitt seks romaner; bl.a. "Nåde" og "Det dyrebare" (linkene fører til mine omtaler av disse bøkene). 

Romanen "De urolige" kom ut for knapt to uker siden, og ut fra det jeg har fått med meg er boka anmeldt i absolutt alle aviser av litt størrelse. Den har fått en strålende mottakelse. Boka har solide litterære kvaliteter, og det er dette som er fundamentet i boka, ikke at hun skriver om sin spesielle oppvekst med mesterregissøren og faren Ingmar Bergmann og skuespillermoren Liv Ullmann. 

Ingmar Bergmann (f. 1918 d. 2007) var gift fem ganger. Han var aldri gift med Liv Ullmann, som han var sammen med mellom kone fire og fem - dvs. mens han fremdeles var gift med kone fire (fra 1965 - 1970). De to fikk datteren Karen Beate (som Linn egentlig heter) i 1966.

"Å se, å huske, å begripe. Alt kommer an på hvor du står. Første gang jeg kom til Hammars, var jeg knapt ett år gammel, og visste ingenting om den store og omveltende kjærligheten som hadde brakt meg dit. 
Egentlig var det tre kjærligheter.
....
Jeg vet ikke hvilken av de tre kjærlighetene som kom først. Men jeg begynner med den som oppsto mellom moren og faren min i 1965, og som tok slutt før jeg var gammel nok til å huske noe av den.

Jeg har sett bilder og lest brev og hørt dem fortelle om tiden de var sammen, og hørt andre fortelle, men sannheten er at man ikke kan vite så mye om andre menneskers liv, særlig ikke sine foreldres, og i hvert fall ikke hvis foreldrene har gjort et poeng av å forvandle livet sitt til historier som de siden forteller med en benådet evne til ikke å bry seg det minste om hva som er sant og hva som ikke er det." (side 9-10)

Ja, hva er det egentlig å huske? Vi lager vel alle våre egne historier, dem vi helst vil fortelle, dem vi helst vil definere oss selv gjennom. Noen ønsker å fremstå som ofre, som de som har det verst, og da er det disse historiene de husker. Andre ønsker å huske storheten i sitt eget liv, og da er det dette som blir trukket frem gang på gang. Hva er egentlig sant? Og hva er viktigst? Det som reelt sett er sant, eller det som faktisk har formet våre liv? For er det ikke narrativene våre som former oss aller mest og ikke først og fremst det som faktisk skjedde? Dette ble jeg sittende og tenke på mens jeg leste boka til Linn Ullmann. En formidabel roman i all sin stillferdighet. Ja, for den er stillferdig, denne romanen, som handler om et levd liv - på siden av livene til hennes berømte foreldre som gjorde så godt de kunne, men som kanskje egentlig hadde mer enn nok med seg selv? 

Linn Ullmann beskriver det lille barnets sårhet og savn etter spesielt moren, som stadig var på reisefot. Barnet som vokste opp med barnepiker. Barnepiker som stadig ble byttet ut og som hun ikke knyttet noen bånd til. Hver sommer reiste hun til Hammars for å besøke faren sin, som ett av hans i alt ni barn med fem forskjellige kvinner. 

"Han sa at ting ble borte. Han sa at ordene forsvant. Hvis han hadde vært yngre, ville han skrevet en bok om å bli gammel. Men nå som han var gammel, orket han ikke. Han manglet kraften han hadde hatt som yngre. Dette resonnementet førte til at en av oss, jeg husker ikke hvem, fikk idéen om at vi skulle skrive en bok sammen. Jeg skulle stille spørsmålene, og han skulle svare, jeg skulle transkribere samtalene, og så skulle vi redigere oss frem til en bok basert på materialet som da forelå. Når vi var ferdig og boka kom ut, kunne vi ta jeepen og dra på bokturné." (side 60)

Faren var 87 år da idéen om boka oppsto (2005), mao. et par år før han døde (2007). Når Linn Ullmann ankom Hammars for å besøke faren, hadde hun med seg båndopptaker, og så begynte samtalene dem i mellom. Det ble noen lydbånd etter hvert. Likevel skulle det ta mange år før hun orket å begynne å arbeide med materialet. Ikke var lydkvaliteten den beste heller ... 

Så er hun tilbake i barneårene på Hammars, der hun og faren så film på kinoen hans hver dag presis kl. 15.00. Hvilke filmer så de sammen? Det forteller hun ikke om. Bare at de så film og at det var viktig å møte opp presis. Så gikk årene og farens fokus på å være presis begynte å slippe taket. Han begynte å bli gammel ...

Mens moren gjorde karriere i Amerika, var Linn redd for at moren skulle bli borte der borte i Amerika, at hun aldri skulle komme tilbake. Moren var borte i flere måneder av gangen, og de gangene hun ikke ringte som avtalt, raste verden fullstendig sammen for henne. Var moren død? Var det derfor hun ikke ringte? Og når moren var hjemme igjen, kunne det bli vel mye av mors-bekymringene. 

"Det er ikke det at mamma uroer seg hele tiden, det kan gå dager og måneder mellom hver gang hun uroer seg for meg. Uro av typen hva om barnet mitt dør. Men nå som hun er hjemme, uroer hun seg hele tiden. Dag og natt og natt og dag og dag og natt. Jeg tror hun vil ta igjen all uroen hun ikke følte da hun var bortreist." (side 175)

Inni mellom alt savnet og lengselen, er det også plass til humor. Som da hun beskriver en rolle moren spilte i en musical på Broadway. Ikke kunne hun synge og ikke kunne hun danse, men det var på ingen måte til hinder for at hun tok rollen. "Hun har flere solonumre og treffer ikke en eneste tone i en eneste sang ... " (side 214)

"For å skrive om virkelige personer, som foreldre, barn, kjærester, venner, fiender, onkler, brødre eller tilfeldig forbipasserende, er det nødvendig å gjøre dem fiktive. Jeg tror det er den eneste måten å blåse liv i dem på. Å huske er å se seg rundt, igjen og igjen, like forbauset hver gang." (side 289)

Fremdeles mens faren levde, ble det opprettet en stiftelse som skulle ta hånd om dokumenter (som brev), fotografier o.l. etter ham. Moren Liv Ullmann donerte i den forbindelse hele samlingen av brev som hun og Ingmar Bergmann hadde skrevet til hverandre. Før hun ga dem fra seg, ble brevene kopiert opp, og disse har Linn Ullmann hatt tilgang til mens hun arbeidet med boka om faren (og moren). Selv beskriver hun seg som en kvinne med rykkete bevegelser, en som snakket høyt og gikk fort, som hadde skingrete stemme og som ingen ønsket å ha noe med å gjøre de første årene etter farens død. Det kom heller ikke noen bøker fra hennes hånd i disse årene. "Et velsignet barn" utkom i 2005, bokprosjektet startet omtrent på den tiden, faren døde i 2007 og den neste boka - "Det dyrebare" - kom ut i 2011. 

"Ingen av dem kunne lage mat; kanskje en av grunnene til at de ikke greide å leve sammen lenger, var at ingen av dem kunne lage mat, det er å sette det på spissen, jeg vet det, men ingen av dem kunne stryke tøy eller vaske gulv, ingen av dem visste hvordan man tok hånd om et barn, jeg snakker ikke om kjærlighet, de hadde kjærlighet, jeg snakker om arbeidet, jeg snakker om det som følger av å stifte hjem og familie, de var barn av borgerskapet, likevel var de helt ute av stand til å leve dette moderne borgerlige skandinaviske middelklasselivet. Og det ville de jo heller ikke. De ville være frie. De ville være barn. De snakket om frihet og kunst, men kom løpende tilbake til tryggheten hver gang det ukjente ble for mye. De var barn av den lille verden. Moren og faren min ville være bortkomne sønner, begge to, og når festen var over, ville de hjem. Eller bort. Eller hjem. Eller bort. Den bortkomne sønnen er den mest elskede." (side 306-307)

Like fullt hadde faren noe - den evnen til å få andre til å føle seg som den eneste ene. Helt til man oppdaget at man ikke var den eneste ... Og selv om han ikke var praktisk anlagt, og elsket kvinner - mange kvinner! - hadde han et pragmatisk forhold til kjærligheten. Han mente at dersom man ikke legger et praktisk fundament når man bygger opp sine relasjoner, kan man bare glemme det. "Kjærlighet uten praktisk sans er dødsdømt. Du kan ikke ... hvordan skal jeg få sagt dette ... Du kan ikke bygge hus av en neve sand og en million vakre ord." (side 377)

"De urolige" er en hudløs roman, en roman som griper deg som leser og som gjør at du selv kjenner på hvor sårbart livet er. Samtidig viser den hvilken kraft kjærligheten tross alt har, når man vet at den er der, selv om man ikke kan nå den man er glad i fordi vedkommende befinner seg svært langt borte. Linn Ullmann opplevde aldri at de var tre. Alltid var det henne og moren, henne og faren eller moren og faren - men aldri de tre samtidig. Morens kjærester kom og gikk, og enkelte får vel - for å være helt ærlig - det glatte lag, slik hun beskriver dem i boka. Underveis veksler hun fra jeg-person-perspektivet til tredjeperson entall. Da er det som om vi kommer enda tettere på henne, fordi det da ikke lenger er noe filter mellom det som skjer og det som formidles. I alle fall hadde dette en slik effekt på meg. 

Selv om navnene på hovedpersonene aldri nevnes, er vi aldri i tvil om hvem dette handler om. Kanskje er det enklere å dikte når navnene er utelatt? Slik er det med minner - man kan aldri være sikker på at de er reelle. Man sorterer ut, og litt avhengig av hvordan man er skrudd sammen, er man tilbøyelig til å huske det som passer med ens egen natur.  Noen er optimistiske av natur, andre pessimistiske, sårbare eller hva det skulle være. Likevel tror jeg ikke vi lesere trenger å tvile på at det har hatt sin pris å vokse opp med så profilerte kunstnerforeldre som dem Linn Ullmann har hatt. Og det til tross for at dette ikke er en roman der forfatteren tar oppgjør med og deretter avstand fra valgene som foreldrene i sin tid gjorde. Tvert i mot går hun sterkt inn for å forstå dem, forstå hvorfor de var slik de var, og hun gir mye til oss lesere uten at hun på noen måte blamerer ut foreldrene sine. Det er godt gjort, synes jeg! Sitatet jeg har tatt med fra side 306-307 i boka ovenfor, sier i grunnen alt. Dette er riktignok sett fra en voksen datters ståsted, mens det barnlige blikket mer var preget av kaotiske følelser. Følelser som gjorde at moren tok henne med seg til Amerika, uten at hun fikk så mye større del i morens liv av den grunn ... Det var barnepiker der også ... 

Det er så vidt vi får vite noe om Linn Ullmanns voksenliv, selv om mann, barn og hund er der i bakgrunnen. Jeg opplevde dette som en styrke ved romanen, fordi alt det andre dermed får fullt fokus. Det viktige og sentrale i romanen kunne fort ha forsvunnet eller mistet sin kraft dersom mengden av detaljer hadde økt. Det var i grunnen bare én ting som skuffet meg litt under lesingen, og det var at vi aldri fikk vite hvilke filmer hun og faren så sammen i barndommen ... 

"De urolige" er den beste norske skjønnlitterære romanen jeg har lest hittil i år! Måtte riktig mange få øynene opp for denne romanen! 

Bloggeren Reading Randi har også skrevet om denne boka.

Utgitt: 2015
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 411
ISBN: 978-82-495-1201-0
Boka har jeg kjøpt selv.
Forfatterens nettside


Linn Ullmann (Foto: Agnete Brun - lånt av forlaget)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 21. november 2015 - Scener fra et dramatisk livUllmanns språk, hennes evne til å få alt til å dirre, til å selv gjøre poesi ut av farens føtter under hans dødsleie, gjør at hun opererer på et helt annet nivå enn de aller fleste norske samtidsforfattere.
- NRK v/Marta Norheim - 21. november 2015 - Rått og vakkert fraktalfamiliedramaDette er ingen skandaløs eller utleverande roman. Det er heller ikkje eit oppgjer med foreldre som sette sine eigne behov først. Alle tre har rikeleg med gode, sære og ja, litt latterlege sider. Som alle andre. Hovudpersonen har skilsmissebarnerfaringar som mange andre i sin generasjon, og bruker på gjenkjenneleg vis dei verkemidla barn har i møtet med vaksne som vil noko anna enn barnet. Den aldrande faren misser minnet og til slutt døyr han. Alle fedrar døyr. Den fine balansen mellom det almenne og det heilt spesifikke får denne romanen til å dirre av intensitet. Forfattaren unngår elegant å snuble ned i dei openberre fallgruvene som finst når eit barn skal skrive om sine kjente foreldre.
- Aftenposten v/Finn Skårderud - 21. november 2015 - Intervju med forfatteren: - De urolige er en kjærlighetsroman, i flertall. Det er min kjærlighet til mine foreldre. Det er deres lange vennskap. Og det er kjærligheten til et sted, min fars hjem på den svenske øya Fårö. Det er faren, moren og jenta som har det travelt med å bli voksen. De er sårbare i sine kjærlighetsforsøk.
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 20. november 2015 - Sjarmerende og nådeløst fra Linn Ullmann - ... Linn Ullmann etterlater ikke leseren veldig lenge i elendighetsrommet. Det er overskuddet og kreativiteten, sanseligheten og den nådeløse humoren som preger sidene i denne nesten berusende velskrevne romanen.
- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 27. november 2015 - Som i et speil - "Naturligvis tar hun seg friheter, både kompositorisk og sannsynligvis i gjengivelsen av enkeltopptrinn, og selvsagt er prosaen fortettet slik den også er i romanen hennes, men dette er Linns fortelling om Liv og Ingmar. Selv har hun valgt å utelate navnene på de tre hovedpersonene - de er "jenta", "faren" og "moren" ... "
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 20. november 2015 - Formsikker Ullmann På en merkelig, sår måte er «De urolige» en slags hyllest til avstanden mellom foreldre og barn. Når barn skriver om sine foreldre, kan det fort gli over i anklagens form. Ullmann dveler i stedet ved utilgjengeligheten på en måte som gir interessante betraktninger. For ingen slipper unna. Når jeg-personen trenger hjelp med lydopptageren hun brukte til samtalene, spør hun sin egen sønn om hjelp. Han er oppgitt over hennes tekniske hjelpeløshet, og hun spør seg selv når han begynte å snakke til henne med en voksen manns stemme.
Fortellerstemmens store kapasitet for øm erindring kommer raskt til å slite ut enkelte lesere. Men mange vil se en formsikker og overbevisende fortelling om hukommelse, tilhørighet og foreldre.
- Tine sin blogg - 5. desember 2015Skriveteknikken og språket Linn Ullmann bruker er glimrende, og jeg liker godt måten hun har vinklet romanen. Omstendighetene rundt hennes egen barndom og farens alderdom skildres på en hudløs måte, uten at det blir sensasjonspreget.

Populære innlegg