Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten kvinnekamp. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten kvinnekamp. Vis alle innlegg

tirsdag 27. oktober 2015

"Vivianes kamp" (Regissører: Ronit og Shlomi Elkabetz)

Intenst og sterkt ekteskapelig kammerspill fra Israel

"Vivianes kamp" er en israelsk film fra 2014, og den er skrevet og regissert av søsknene Ronit og Shlomi Elkabetz. Ronit spiller selv  hovedrollen som Viviane Ansalem, kvinnen som ønsker skilsmisse fra ektemannen Elisha. (Kilde: Wikipedia) Filmen vant hovedprisen (Sølvspeilet) i forbindelse med filmfestivalen Film fra Sør (som arrangeres i Oslo hvert år) i 2014, og den ble også nominert til Golden Globe i kategorien beste utenlandske film. 

Handlingen i "Vivianes kamp" finner sted i en rabbinerdomstol, og det er et fortettet og intenst kammerspill vi blir vitne til. Ekteparet Viviane og Elisha har vært gift i en årrekke, men nå orker ikke Viviane mer. Hun vil ha skilsmisse. For å få dette må ektemannen samtykke, og uten hans samtykke nekter rabbinerne å gi henne "gett", dvs. skilsmissepapirer. 

Vi skjønner etter hvert at det er viktig for Viviane å få sin skilsmisse uten at det hele skal ende i en skittentøysvask. Hun fremfører derfor ingen klagemål mot ektemannen, men fokuserer på at de ikke passer sammen og aldri har gjort det. Elisha forhaler prosessen ved ikke å møte opp i domstolen, og uten hans tilstedeværelse er rabbinerne øyensynlig låst og kan intet gjøre for henne. Etter sterkt press, dukker han opp til slutt, men kun for å fortelle at han ikke ønsker å tillate skilsmisse.  Rabbinerne insisterer på at Viviane må flytte hjem og gjenoppta samlivet med sin ektemann, fordi de ikke uten videre kan gi opp. Viviane stiller opp, men uten at samlivet på noen måte endrer kurs. 

Til stede i rabbinerdomstolen begynner rabbinerne etter hvert å spørre ut 
Viviane og advokaten om de har et forhold, og det hele ender nærmest som 
en farse. 
Vivianes desperasjon stiger etter som månedene - for ikke å si årene - går. Hun blir sintere og sintere, og skjønner ikke hva som er vitsen med å møte opp i rabbinerdomstolen når rabbinerne likevel ikke foretar seg noe som helst. Etter hvert forstår rabbinerne at noe må gjøres, og vitner innkalles. Nå utvikler rettssaken seg for alvor til en farse. Rabbinerne utspør vitnene om de mest intime detaljer om ekteparet Ansalem, og det ene mer aparte vitneprovet etter det andre avgis. Det handler om søsken og naboer, forretningsforbindelser og andre. Fellestrekket for disse er at alle som støtter Elishas sak beskriver ham som den perfekte ektemann, mens Viviane fremstilles som tvilsom. Vivianes vitner rakker ned på Elisha og fremhever Vivianes edle vesen. Med andre ord et klassisk ekteskapsdrama, men med den vesentlig forskjell at kvinner i de fleste siviliserte samfunn har rett til å avslutte et ekteskap som ikke lenger fungerer.

Hatefulle blikk utveksles i rettssalen.
Til slutt orker ikke Viviane å høre mer, og så kommer den egentlige historien om ekteskapet frem ... Det handler om en ektemann som har utøvd grov psykisk vold gjennom hele ekteskapet. At hun i det hele tatt har klart å holde seg oppreist i alle årene de har vært gift, er faktisk en gåte. Men selv ikke nå kan rabbinerne gjøre noe for henne ... Hvor langt må det hele utvikle seg før det er mulig å få "gett"? Hvor mye verdt er hennes ønske om frihet, om retten til å leve et anstendig liv? Hvor mange år er det mulig å holde det gående i rabbinerdomstolen uten at noe avgjørende skjer?

På gangen sitter partene og vitnene, mens de venter på at det skal bli deres tur.
I og med at handlingen i filmen i sin helhet foregår i en rabbinerdomstol og på et venteværelse, og handler om israelsk skilsmisselovgivning versus det moderne liv, er dette en krevende film å ta inn over seg. Her bør man ikke forvente seg for mye av ytre handling, og det er dessuten en fordel om man er interessert i andre kulturer generelt og jødisk kultur spesielt. Er man det, får man til gjengjeld desto mer ut av filmen. Skuespillerprestasjonene er formidable, og filmen bæres av karakterene i dramaet alene, uten ytre staffasje av noe slag. Jeg vil anta at filmens tema er rimelig provoserende i Israel, fordi den belyser kvinnenes svake situasjon i tilfeller der et ekteskap ikke fungerer og det er kvinnen som ønsker seg ut av det, mens mannen nekter. Innimellom alt det triste er det også rom for humor - særlig under vitneavhørene ... For meg som lever i et helt annet samfunn, der kvinner har rettigheter, var det sterkt å følge den fortvilte kampen for et verdig liv. Rabbinernes grafsing i ekteparets privatliv var også både tankevekkende og provoserende. Hva skulle de egentlig med disse detaljene når alt likevel sto og falt på ektemannens samtykke?

"Vivianes kamp" er den tredje filmen i en triologi som søskenparet Ronit og Shlomi Elkabetz har laget om kvinneundertrykkelse og ekteskap i Israel, kan vi lese på Film Fra Sør sin presentasjon av filmen.  De to foregående het "Take a Wife" (2004) og "7 Days "(2008). "Vivianes kamp" har for øvrig klare paralleller til den iranske filmen "Nader og Simin - et brudd",  som jeg har omtalt på bloggen min for 3 1/2 år siden (linken fører til min omtale).

Innspilt: 2014 
Originaltittel: Gett: Le procès de Viviane Amsalem
Nasjonalitet: Israel
Språk: Hebraisk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Ronit Elkabetz (Viviane Ansalem), Menashe Noy, Simon Abkarian m.fl.
Spilletid: 1 t 56 min.

søndag 19. april 2015

"Casablanca calling" (Regissør: Rosa Rogers)

En optimistisk film om kvinnefrigjøring i Marocco

I år arrangeres Arabiske filmdager for femte år på rad. I år som i fjor er det Victoria Kino i Oslo som er senter for begivenhetene (skjønt man i år har fått litt drahjelp også fra Saga kino). Filmutvalget er enda større enn tidligere, idet totalt 21 filmer skal vises i løpet av fire dager. Det er så mye interessant som vises at man egentlig ikke burde gjøre annet enn å løpe fra kinosal til kinosal i håp om å få med seg mest mulig. Dette var dessverre ikke mulig for meg, og jeg var derfor nødt til å gjøre noen valg. 

En av filmene jeg plukket ut var "Casablanca Calling". Et lite mirakel av en dokumentarfilm, skulle det vise seg! 

I filmen møter vi tre helt spesielle kvinner, såkalte morchidat, dvs. kvinnelige, religiøse predikanter.

"Siden 2006 har mer enn 400 kvinner tiltrådt rollen som morchida og målet deres er dette: å frigjøre kvinner (og menn) fra en kvinnefiendtlig tolkning av islam. Filmen følger tre kvinner som reiser rundt i Marokko og veileder jenter og kvinner i alle aldre om tema som arrangerte ekteskap, barneekteskap, vold mot kvinner, økonomisk utnyttelse av kvinner og selvmord blant kvinner. Motforestillingene i det marokkanske samfunnet er mange og ifølge én mann i filmen er kvinner tikkende bomber som må giftes bort så tidlig som mulig for å unngå katastrofe. Det er slike forestillinger morchidat-ene kjemper mot. Selv om vrangforestillingene er mange i et land med ekstremt høy analfabetisme, er pågangsmotet til kvinnene desto større. Og det kjennes godt med litt karismatisk, muslimsk feminisme midt i alle historiene om muslimsk mannem
akt." (Sitat fra arrangørenes presentasjon av filmen.)  


Kvinenne har ingen andre å rådføre seg med. 
Ønsket om å utdanne kvinner til å gjøre denne oppgaven er det myndighetene som står bak. Mange husker vel terroren i Casablanca i 2003 (les mer om dette på Wikipedia), et tema det for øvrig har vært laget en del filmer om - blant annet "Horses of God", som ble vist på Arabiske filmdager i 2013 (linken fører til min omtale av filmen). 


En av morchidatene vi møter i filmen.
Fattigdom, uvitenhet og ikke minst analfabetisme gjør at kvinnenes situasjon forverres betydelig. Når de blir møtt med påstander om hva profeten sier i Koranen, er de ikke i stand til å ta til motmæle. Mange forestillinger om hva som er lov og ikke lov, verserer, og dette harmonerer dårlig med et moderne samfunns krav. Morchidat-ene er godt skolerte i Koranen, går i dialog med kvinnene og gir dem konkrete råd. De retter også opp i tidligere misforståelser om hvor grensene for en kvinnes utfoldelse går - særlig når de ønsker å være gode muslimer. 

Underveis i filmen møter vi unge jenter i puberteten på et jenteinternat. Felles for disse unge jentene er at de kommer fra fattige familier, og at de ikke har noen å snakke med om alt de lurer på om livets mysterier - særlig i forhold til gutter, kjærlighet, ekteskap osv. En jente som har hatt kontakt med en gutt, og som blir straffet av sin far ved å bli tatt ut av skolen, tar sitt eget liv. Dette gjør et voldsomt sterkt inntrykk på jentene, fordi de jo føler at de har så mye til felles med denne jenta, som var helt normal og bare glad i å leve. 


En av morchidatene vi møter i filmen.
Rådene som gis er hele tiden innenfor islam, og morchidat-ene selv må tåle å bli møtt med kritiske spørsmål om hvordan de har valgt å leve sine liv. Hva med barna? Og hvem sørger for at mannen får mat på bordet når han kommer hjem fra jobb?

Koranen inneholder intet forbud for kvinner til å gå ut i jobb. Tvert i mot var profeten opptatt av at alle mennesker har en plikt til å tilegne seg kunnskaper. Som en av morchidat-ene innvendte da en ung mann mente at de hadde mye å lære av Vesten: de burde ikke glemme sine egne kulturelle røtter! En gang levde kvinner og menn som likeverdige mennesker, side om side. 

Også kvinnene på landsbygda får råd og veiledning i livene sine. 
Mye har skjedd til beste for kvinner (og menn) i Marocco i nyere tid. Bare det forhold at nedre giftealder er satt til 18 år, har betydd mye. Dette forhindrer likevel ikke at enkelte jenter er lovet bort til en fetter eller andre allerede mens de var svært smål ... Men som en av morchidat-ene ga som råd: Koranen forbyr tvangsekteskap, og man kan faktisk protestere uten å være en dårlig muslim av den grunn. 

Det tristeste var det å møte unge jenter på landsbygda, som jobbet for ingenting. De er analfabeter uten rett til et eget selvstendig liv. Mens de jobber, sover mennene i landsbyen, og alle pengene de tjener går til mennene. Mennene kan ikke en gang feie en gårdsplass uten å bli gjort til latter. I likhet med de fleste nødvendige oppgaver som hele tiden trenger på i et hjem ... Problemet med tvangsgifte av jenter eksisterer fremdeles, og det er en tragedie når det etter kort tid viser seg at ekteskapet var et feiltrinn fordi mannen ikke holder mål ... 

Dette er en modig og tankevekkende film, som virkelig gir grunn til optimisme! Veien til bedre forhold både for kvinner og menn i fattige land som Marokko, er utdannelse og kunnskap. Vel - det kommer til å ta tid, men hva annen kan man egentlig gjøre enn å påskynde denne prosessen? Det handler om holdninger og om mangel på rollemodeller. Den dagen mennene skjønner at de selv vil få det bedre - ja, et lykkeligere liv - når deres kvinner får bedre vilkår, den dagen vil fremskrittet komme i rekordfart! Ekstra givende var det for øvrig å se et kvinnesamfunn full av galgenhumor! 

Du kan lese mer om filmen på denne nettsiden:
- www.casablankacalling.com

Fikk du ikke med deg denne filmen i går? Vel, du har fremdeles sjansen til å få den med deg i dag! Kl. 16.00 vises nemlig filmen i sal 3 på Victoria kino. Det er fremdeles billetter å oppdrive! 

Innspilt: 2014 
Nasjonalitet: Marokko/Frankrike
Språk: Arabisk - tekstet på engelsk
Sjanger: Dokumentar 
Spilletid: 70 minutter

lørdag 20. juli 2013

Virginia Woolf: Et eget rom

Om kvinner og diktning

Virginia Woolf (f. 1882 d. 1941) regnes blant de fremste modernistiske forfattere i det tyvende århundre. Likevel var det på 1970-tallet kun én av hennes bøker som var oversatt til norsk, og det var "Til fyret"  (utkom i 1948 på Mortensens Forlag). Dette skriver Kari Skjønsberg om i sitt forord i den utgaven av "Et eget rom" som jeg sitter med (og som Daisy Schelderup har oversatt), og som utkom på Gyldendal Norsk Forlag i 1976. Tidspunktet for utgivelsen var nok ikke tilfeldig, idet norsk kvinnekamp pågikk for fullt på midten av 1970-tallet.

Fremdeles den dag i dag gjenstår det mye på at alle Woolfs bøker er tilgjengelig på norsk. Min utgave av essayet fant jeg for øvrig på et antikvariat i vår, og etter å ha besøkt Monk´s House i East Sussex i England i sommer, våknet min Virginia Woolf-interesse på nytt. 

Essayet "Et eget rom" utkom for øvrig på nytt i 2006 på forlaget Gyldendal, og i den forbindelse har jeg kun funnet en anmeldelse på nettet - fra Morgenbladet 27. januar 2006. Dessuten utkom den i 2012 - som del av essayet "Et eget rom/Tre guineas"" - på forlaget Pax, og i en nyoversettelse ved Merete Alfsen. Turid Larsen i Dagsavisen anmeldte essaysamlingen 14. januar 2012.

Virginia Woolfs essay "Et eget rom" er basert på to foredrag hun holdt for kvinnelige studenter som den gangen gikk på egne college i Cambridge, kan jeg lese på Gyldendals nettsider. Videre kan man lese: 

"Hun var blitt bedt om å snakke om kvinner og diktning. Men hun benyttet samtidig anledningen til å si noe både om kvinnepolitikk, kvinners kunst og om det mannlige og det kvinnelige. Og hun introduserte uttrykket et eget rom, som siden er blitt et begrep.Da forelesningene utkom i bokform året etter, var de sterkt bearbeidet og hadde fått den lettheten og elegansen som er typisk for Virginia Woolfs essayistikk."

Kari Skjønsberg åpner sin innledning til boka slik:

"Når alle andre påstander om kvinnens mindreverd er blitt gjendrevet, slår mannen triumfesset i bordet: Hvorfor er det ingen store kvinnelige billedkunstnere, komponister eller forskere? - Han vokter seg vel for å etterlyse de kvinnelige forfatterne, for de har for lengst befestet sin stilling, men han hevder bestemt at Marie Curie bare er et unntak som bekrefter regelen om kvinnelige forskere. Med dette argumentet mener han å ha fått det siste ordet og venter at vi nå skal bøye oss ydmykt for mannens selvfølgelige overlegenhet og innse vår egen begrensning.

Vi har i de siste årene funnet mange ytre årsaker til at kvinnen ikke har hevdet seg i kunsten og vitenskapen, men allerede i 1928 gav Virginia Woolf det avgjørende svar: Kvinnen har aldri hatt et eget rom! - Med det mente hun ikke bare bokstavelig talt et eget værelse der hun kunne låse seg inn og være alene. Hun tenkte vel så meget på rom i overført betydning, en plass i samfunnet og familien der kvinnen kunne utvikle sine evner og sin personlighet. Men først og sist måtte kvinnen bli økonomisk uavhengig slik at hun aldri behøvde å underordne seg eller smigre noen mann. Først da kunne hun gjennomskue mannen og se den aggresjon som fortærer ham innenfra." (side 5)

Og det er dette essayet handler om: retten til sitt eget rom og til å være økonomisk uavhengig - noe Virginia Woolf i 1928 mente måtte innebære en årslønn på minst 500 pund. Gitt slike rammevilkår ville tiden vise at det bodde vel så mange talenter i kvinner som i menn. Men all den tid kvinners rolle var definert så snevert som den var - inneholdende plikter som hushold, barnefødsler, strømpestopping - og for overklassekvinnene broderier, pianospill og den slags - så ble det ikke mye tid eller plass til selvutvikling. Å skrive var lenge noe som ble sett ned på, og man kunne bli bløt i hjernen av å lese for mye. Og når hun redegjør for de rammevilkår som ble Jane Austen til del - uten selvstendig inntekt før hun nærmet seg slutten av 30-årene, knapt råd til å kjøpe kladdebøker å skrive sine fantastiske historier i - og som måtte skrive i smug fordi hun ikke kunne stå frem som forfatter - ja, da skjønner vi at kravet til et eget rom og økonomisk selvstendighet ikke er et urimelig krav dersom man skulle ha håp om at kvinnelige talenter skulle få vilkår til å utvikle seg. 

Gjennom et slags navnløst alterego i universitetsbyen Oxbrigde (sammenslåing av Oxford og Cambridge) tar hun blant annet for seg kvinnenes fravær i diktningen, enkelte (eh ... egentlig ganske mange) menns behov for å holde kvinner nede for å beskytte sitt eget oppblåste ego, i særdeleshet utiltrekkende menns behov for å rakke ned på det annet kjønn ...

"Når professoren insisterte litt for ettertrykkelig på kvinnenes underlegenhet, da var det muligens ikke deres underlegenhet, men sin egen overlegenhet han var opptatt av. Det var den han beskyttet temmelig opphisset og med for stort ettertrykk, for han betraktet den som en sjelden og kostbar juvel. Livet er for begge kjønn - og jeg betraktet dem, der de albuet seg frem på fortauet - besværlig, vanskelig, en evig kamp. Det krever kjempemessig mot og styrke. Og ettersom vi er skapninger med illusjoner, krever det kanskje først og fremst selvtillit. Uten selvtillit er vi som spebarn i vuggen. Og hvordan kan vi snarest utvikle denne flyktige egenskapen, som likevel er så uvurderlig? Ved å tro at andre mennesker er oss underlegne. Ved å føle at vi har en eller annen medfødt overlegenhet over andre mennesker - det kan være rikdom eller rang eller rett nese, eller et Romney-portrett av en bestefar - for det er ikke ende på den menneskelige fantasis rørende påfunn. Herav følger at for en patriark som er nødt til å erobre, å styre, er det av veldig betydning å kunne føle at et stort antall mennesker, ja, faktisk halve menneskerasen, av natur er ham underlegen. Det må sannelig være en av de viktigste kildene til hans makt." (side 47)

Det rettes harde skyts mot datidens menn, og de vilkår som ble kvinnene til del. Fordi de heller ikke fikk reist noen steder, slik som mennene, men måtte holde seg i nærheten av familiens "lune" favn, fikk de heller ikke utvidet horisonten eller sine kunnskaper slik at de kunne sette sine egne liv i et større perspektiv. Woolf argumenterer iherdig for hvorfor ingen kvinne kunne ha skrevet noen av Shakespeares skuespill. Det ville vært en umulighet. Dessuten argumenterer hun fra side 126 og utover om hvorfor en fattig dikter ikke har en sjanse. I så måte kunne kvinners stilling sammenlignes med de fattigste ...

"Intellektuell frihet er avhengig av materielle ting. Poesien er avhengig av intellektuell frihet. Og kvinner har alltid vært fattige, ikke bare gjennom to hundre år, men fra tidenes begynnelse. Kvinner har hatt mindre intellektuell frihet enn slavesønnene i Athen. Kvinner har altså ikke hatt mulighet til å skrive poesi. Det er grunnen til at jeg har lagt slik vekt på penger og et eget rom. Imidlertid er disse ondene i ferd med å bedres, takket være det slit som ble utført av ukjente kvinner i fortiden, kvinner som jeg skulle ønske vi visste mer om. Og merkelig nok takket være to kriger: Krimkrigen som slapp Florence Nightingale ut av dagligstuen, og den europeiske krig som omkring seksti år senere åpnet dørene for gjennomsnittskvinner. Ellers ville dere ikke ha vært her i kveld, og deres mulighet for å tjene fem hundre pund i året ville vært ytterst minimal - og usikker er jeg redd den fremdeles er." (side 127)

"Et eget rom" er spekket med mye godt sitatstoff, og det kunne vært fristende å trekke frem enda flere sitater, men jeg setter en strek her. Essayet er blitt kalt en feministisk klassiker, og anses ved siden av Simone de Beauvoirs "Det annet kjønn" fra 1949 som antakelig det viktigste, skriver Bokklubben i sin presentasjon av boka. For virkelig å forstå Virginia Woolf, bør man ha lest dette essayet!

Jeg kan ikke annet enn å oppfordre sterkt til å lese denne boka selv! Og jeg lover i tillegg til en interessant vandring spesielt gjennom litteraturhistorien, hvor kvinner bare noen hundre år tilbake var så og si fraværende, og hvor det nærmest må anses som et under at det i det hele tatt var mulig for kvinner å produsere litteratur, mange lattervekkende beskrivelser av forholdet mellom menn og kvinner, slik det utvilsomt må ha fortonet seg for den store forfatter på slutten av 1920-årene. Skjønt noe satt på spissen er nok enkelte ting. 

Og så gleder jeg meg over at mens jeg skriver dette, så sitter jeg i mitt eget rom i huset vårt - et rom min mann insisterte på at jeg måtte ha da vi flyttet hit for fire år siden. Et rom  som jeg ikke deler med noen! 

Helt til slutt: Mens jeg googlet og gjorde litt research på hva andre har skrevet om denne boka, kom jeg over en rekke interessante innlegg. Rett etter Bokklubbens link dukket Lines Bibliotek opp - med den iøyenfallende artikkelen "Virginia Woolf", hvor hun hovedsaklig skriver om "To the Lighthouse", men også nevner essayet "Et eget rom". Deretter dukker det opp en artikkel på NRKs nettsider - Portretter, hvor Virginia Woolfs liv er omtalt. Her dukker også opplysningen opp om at Virginia Woolfs ektemann Leonard Woolf var jøde, og at ekteparet sto på Hitlers dødsliste. Ekteparet hadde planlagt å ta sine egne liv dersom Hitler-Tyskland skulle komme til å okkupere England. Så skjedde heldigvis ikke, men Virginia Woolf tok som kjent sitt eget liv i 1941 ... etter lang tids mental sykdom, vekselsvis med maniske og depressive perioder. Hun ble 59 år. 

Det er så og si umulig å skulle gi "Et eget rom" et terningkast. Hvis jeg likevel skulle prøve meg, må det bli terningkast fem denne gangen. 

Utgitt første gang: 1928
Originaltittel: A Room of One´s Own"
Utgitt første gang på norsk: 1976
Oversatt: Daisy Schelderup
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag 
Antall sider: 133 
Forord ved Kari Skjønsberg
Senere utgitt av Gyldendal i 2006 og av Pax i 2012


Byste av Virginia Woolf (foto: RMC)

lørdag 15. desember 2012

"678 Kairo" (Regissør: Mohamed Diab)

Når kvinner nekter å være ofre ...

Det er en god stund siden jeg ble oppmerksom på denne filmen, som regissøren og manusforfatteren Mohamed Diab står bak. Diab er for øvrig betegnet som en fremtredende ung manusforfatter i Egypt, kalt "Hollywood i Midtøsten", på IMDbs nettsider. Han har en rekke filmer på samvittigheten, og dersom man skal trekke frem en slags fellesnevner ved samtlige, må det være at de handler om viktige samfunnskritiske temaer. Det er verdt å merke seg at "678 Kairo", som handler om seksuell trakassering av kvinner i Egypt, ble laget før den arabiske våren, og at filmen er basert på virkelige hendelser. Hendelser som førte til at Egypt fikk en egen lov som forbød seksuell trakassering (i 2010). Selv om det ikke anmeldes mange tilfeller av seksuell trakassering, må dette ses som et skritt i riktig retning for å sikre kvinner mot det nedrigste av det aller nedrigste i alle samfunn, uansett hvilke, nemlig å måtte finne seg i seksuell trakassering fra menn uten å kunne gjøre  noe med dette. Filmen har vært vist på norske kinoer i høst, og DVD´en hadde release for et par dager siden. 


(NB! Filmen er langt på vei spoilet - dermed er du advart!) I "678 Kairo" møter vi tre kvinner fra tre ulike samfunnslag i Kairo, og alle utsettes for en eller annen form for seksuell trakassering. I første rekke møter vi fattige Fayza, som daglig utsettes for tafsing hver eneste gang hun befinner seg på en overfylt buss. Og hun er ikke alene. Rundt henne står det masse kvinner som lider i stillhet, mens kåte menn presser seg på den bakfra, og klår der det måtte passe dem. Fayza føler seg så skitten etter disse bussturene at hun ikke lenger klarer å være sammen med mannen sin, en enkel sjel som synes han har rett til kroppen hennes når han har lyst. Hvorfor har han ellers giftet seg med henne, om ikke for å kunne få tilfredsstilt sine behov når som helst? Fayza kan ikke fortelle noen om de daglige trakasseringene, fordi hun risikerer at hun selv vil få all skyld for det som skjer. Hun er og blir et offer for en helt umulig situasjon, helt til hun får se et TV-intervju med en kvinne (Seba) som har startet opp et kurs i selvforsvar. Fayza oppsøker Seba, og etter noen kurskvelder blir hun anbefalt å stikke overgriperne med hårnålene sine. 

Seba har selv blitt utsatt for trakassering under en fotballkamp sammen med mannen sin året før. I glede over at Egypt vant, kastet fotballmobben seg over henne, og det var på hengende håret at hun ikke ble voldtatt i samme slengen. Mannen hennes kunne intet gjøre, og er fortvilet vitne til det som skjer. Etterpå klarer imidlertid ikke ektemannen å gjenoppta deres samliv, fordi han vemmes ved tanken på at andre menn har tatt på hans kone. I stedet for støtte i en vanskelig situasjon, blir Seba altså stående alene med all sin skam. Ektemannen oppfører seg som om det er han - ikke kona - som er offeret. Og dette til tross for at de begge kommer fra et overklassemiljø, hvor han er lege og hun er kunstner, og hvor mannen sånn sett kanskje burde hatt mer moderne tanker om kvinnerollen. 

Parallelt med Fayza og Sebas historie, får vi også innblikk i Nellys historie. Hun og forloveden er standup-komikere, som for å få lov til å gifte seg har tatt seg andre jobber ved siden av. Mannen har endog gått så langt som til å ta seg en jobb i en bank - selv om han hater dette - for å bli akseptert av Nellys foreldre med tanke på ekteskap. Nelly jobber som telefonselger, og i den forbindelse utsettes hun hele tiden for seksuell trakassering fra menn på telefonen. De gangene hun slenger på røret fordi personen på telefonen har gått for langt, blir hun skjelt ut av sjefen for ikke å være diplomatisk nok. Det hele topper seg imidlertid da en mann på gata griper tak i henne og sleper henne av gårde langs bilen sin, mens han kjører. Nelly blir så forbannet at hun hopper opp på bilen hans og knuser frontruta. I mellomtiden kommer andre styrtende til og hjelper henne. Som den første kvinnen noen sinne i Egypt, anmelder Nelly mannen for seksuell trakassering. I tiden som følger utsettes hun imidlertid for press til å trekke anmeldelsen tilbake. Hun må da tenke på familiens ære! Og hva med hennes egen ære? Men Nelly nekter å være offer og hun nekter å trekke anmeldelsen tilbake. Og fordi hun er forlovet med en mann som elsker henne av hele sitt hjerte og som allerede har gått svært langt i å få beholde henne, får hun (uventet?) støtte fra ham. Men vi blir samtidig vitne til at dette har sin pris - også for ham. 

Fayza tar sjeen i egne hender, og når hun tar bussen til jobb - 678 Kairo - begynner hun å stikke trakasserende menn i skrittet med hårnålen sin. En etter en faller hylende menn sammen rundt henne i tiden som følger, mens hun forsvinner ut av bussen ved første anledning, så anonymt som overhode mulig. Etter hvert som flere og flere episoder med skadede menn kommer frem i lyset, blir det både avisskriverier og politietterforskning. Politietterforskeren skjønner etter hvert sammenhengen - dvs. at det må være en kvinne som står bak og at det handler om seksuell trakassering. Særlig når han gjør funn av små sitroner i lommene til "ofrene". Sitroner som de presser mot sine utvalgte kvinner, for å sjekke om det kommer noen reaksjon. Dersom kvinnen ikke gjør anskrik, begynner den virkelige trakasseringen. Gjør kvinnen derimot anskrik, kan de bare dra frem sitronen og si "unnskyld!" - som om dette virkelig ikke handler om noe annet enn en misforståelse. 

Jeg har lest haugevis av anmeldelser av denne filmen, og er litt forundret over at de fleste anmelderne er litt halvlunken til den. Jeg ble nemlig svært grepet av historien. Og jeg synes at regissøren har fått til å vise hvordan tre kvinner fra tre ulike samfunnslag - Fayza som den fattige arbeiderklassekvinnen, Nelly som den intellektuelle kvinnen og Seba som overklassekvinnen - opplever seksuell trakassering i et nokså kvinnefientlig samfunn. Noe av kritikken mot filmen går på at den er noe unyansert, og fremstiller menn flest som overgripere. I filmen fremkommer det imidlertid etter mitt syn nokså tydelig at det er fattige og ressurssvake menn som står bak f.eks. den typiske buss-tafsingen, som jeg har hørt om i flere tiår (om at man bør unngå overfylte busser når man reiser i muslimske land, og heller ta taxi). Når det er sagt synes jeg at regissøren har fått frem hvor vanskelig det også er for mennene å forholde seg til at kvinnene deres blir seksuelt trakassert, nær sagt uansett hvilket samfunnslag de tilhører. 

All den tid kvinnene ikke våger å fortelle om sine opplevelser på dette området, vil antakelig hver kvinne som står frem, bli oppfattet som så spesiell at det vel må være noe galt med henne siden nettopp hun ble offer for dette. Den diskusjonen har vi jo hatt i Norge også - og det i nær fortid. Er det offer eller overgriper som er mest skyldig f.eks. dersom kvinnen har vært lettkledd og nærmest har "oppfordret til det selv"? Mens den stakkars mannen ikke kan noe for at driftene tok overhånd ... I et samfunn hvor det er mye fokus på hva det vil si å være anstendig kledd som kvinne, vil en slik diskusjon nødvendigvis bli enda mer spisset - dvs. dersom enkeltstående kvinner i det hele tatt våger å stå frem og gi kvinnenes ståsted et ansikt, alltid med fare for at de selv blir stemplet som æreløse. 

Denne filmen, som inneholder en hel del sterke scener, håper jeg at riktig mange får med seg! Kvinnene som spiller hhv. Fayza, Seba og Nelly gjør dette meget overbevisende! Ett av høydepunktene i filmen er en krangel mellom kvinnene, der Fayza påstår at det er frigjorte og uanstendig kledde kvinner som Seba og Nelly som er skyld i all den seksuelle trakasseringen som bl.a. hun må lide for. Hvorpå Seba slynger ut at man må være gal som stikker menn med nåler ... Hvorpå Fayza blir fra seg av raseri og beskylder Seba for å gi råd hun ikke våger å følge selv ... osv. Filmens slutt er full av overraskelser, som også gir grunnlag for optimisme om at utviklingen går i riktig retning, tross alt. På bakgrunn av temaets aktualitet, skuespillerprestasjonene, dramturgien og miljøskildringene, har jeg kommet til den konklusjon at det her må bli terningkast fem og en halv

Innspilt: 2010
Originaltittel: 678 Kairo
Nasjonalitet: Egypt
Genre: Drama 
Skuespillere: Boshra (Fayza), Nelly Karim (Seba), Maged El Kedwany (Essam), Nahed El Sebaï (Nelly), Bassem Samra (Adel), Ahmed El Feshawy (Sherif) m.fl.
Spilletid: 99 min.




Fayza på 678 Kairo-bussen
Nelly, Seba og Fayza, kvinner fra ulike samfunnslag

søndag 3. juni 2012

"The Bostonians" (Regissør: James Ivory)

Trekantdrama og kvinnekamp på slutten av 1800-tallet

"The Bostonians" er en av flere filmklassikere som bl.a. Platekompaniet pøser ut til en svært billig penge for tiden. Med selveste Vanessa Redgrave i en av hovedrollene samt det faktum at filmen i sin tid ble nominert til en rekke priser (både Oscar og Golden Globe - bare for å ha nevnt noen av dem), var det helt klart at denne måtte havne inn under kategorien må-se-og-

eie-film.

Vi befinner oss på slutten av 1800-tallet i USAs Boston, og det er kvinnefrigjøring og et trekantdrama som er filmens tema. Filmen er basert på en roman av Henry James, og trekantdramaet foregår mellom feministen Olive Chancellor, Olives konservative fetter Basil Randsom og den unge kvinnen Verena Tarrant, som har store talenter innenfor retorikk. Olive gjør det hun kan for å sikre seg Verenas lojalitet, fordi hun innser at den politiske bevegelsen hun selv har ofret hele sitt liv til, trenger Verenas talegaver.

Verena går inn for oppgaven av hele sitt hjerte, og hun trekker fulle hus hvor enn hun opptrer. Kvinner som menn er fjetret når hun snakker om likhet mellom kjønnene - og det i en tid hvor overklassens kvinner stort sett ble betraktet som sjarmende pyntedukker, som hadde lite å tilføre intellektuelle samtaler. Olive får Verena til å love at hun aldri skal gifte seg, men forbli tro mot deres felles sak. Verena lover villig vekk, men det skal senere vise seg å bli vanskelig å holde dette løftet. Olives fetter Basil kaster nemlig sine øyne på henne, og han fascineres av denne kvinnen, som han selv mener har gått seg litt vill. Han er besatt på å få henne, men Verena kjemper i mot av all sin kraft. Olive betrakter det som skjer mellom de to, og engasjerer seg sterkt for å få slutt på forbindelsen. Hun ønsker å ha Verena for seg selv, og det er på et eller annet tidspunkt betimelig å stille spørsmål om det kun handler om saken, eller noe helt annet ...

Når man skal tolke handlingen i filmen er det et poeng å se hen til når romanen som filmen er basert på, ble skrevet. Henry James levde i årene 1843 til 1916, og "The Bostonians" ble først publisert som en føljetong i The Century Magazine i 1885-1886. Den utkom i bokform i 1886. Mellom linjene i filmen aner vi tendenser til lesbiske følelser - i alle fall fra Olive Chancellors side overfor Verena. Når dette ikke uttrykkes mer direkte, skyldes dette helt klart tiden romanen ble skrevet i. Man skrev ikke om så private ting den gangen - og i alle fall ikke om forbudte følelser - uten å vekke moralsk forargelse. Samtidig er det nokså tidstypisk at kvinnekamp nødvendigvis "må" handle om lesbiske følelser mellom kvinner, som om det å være opptatt av likestilling var noe svært ukvinnelig. Dette medvirket nok til at de første gryende tendenser til kvinnekamp ble opplevd som så provoserende og truende for mange menn. Både Vanessa Redgrave og Madeleine Potter var glitrende i rollene som hhv. Olive og Verena! Det var dessuten fornøyelig å se Christiopher "Superman" Reeve i rollen som den konservative Basil, som gikk på frierføtter gjennom hele filmen. Kostymene var fantastiske og bildet som ble tegnet av den amerikanske overklassen på slutten av 1800-tallet fremsto som svært troverdig. Her blir det terningkast fem! Et sterkt sådan!

In
nspilt: 1984
Originaltittel: The Bostonians
Norsk tittel: En kvinnes kamp
Nasjonalitet: Storbritannia, USA
Genre: Drama
Skuespillere: Vanessa Redgrave (Olive Chancellor), Christopher Reeve (Basil Randsom), Madeleine Potter (Verena Tarrant), Jessica Tandy (Miss Birdseye), Nancy Marchand (Mrs. Burrage), Wesley Addy (Dr. Tarrant), Barbara Bryne (Mrs. Tarrant), Linda Hunt (Dr. Prance)
Spilletid: 117 min.

Olive vil gjerne ha Verena for seg selv
Basil kjemper om Verenas hjerte
Verena selv slites i stykker mellom Olive og Basil ...

Populære innlegg