Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten journalistikk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten journalistikk. Vis alle innlegg

lørdag 17. februar 2018

"The Post" (Regissør: Steven Spielberg)

En hyllest til pressefriheten!

"The Post" er nominert til to Oscars i kategoriene beste film og beste kvinnelige hovedrolle. Min påstand er at dette er en viktig film, selv om jeg ikke har den helt store troen på at akkurat denne filmen kommer til å vinne Oscar i år. Den kommer ikke opp mot "Spotlight", som vant i kategoriene beste film og beste originalmanus i 2016. I likhet med "The Post" (Washington Post) handlet denne filmen om en avisredaksjon (Golden Globe) som gjennom gravejournalistikk kom med avsløringer som fikk store samfunnsmessige konsekvenser. Mer om dette senere i innlegget. 

"The Post" hadde for øvrig Norgespremiere på norske kinoer 16. februar 2018.

Steven Spielberg (f. 1946) har svært mange kjente filmer på sin merittliste. På bloggen min har jeg kun omtalt tre av disse: "Amistad" (1997), "War Horse" (2011) og "Bridge of Spies" (2015),  men jeg nevner også Indiana Jones-filmene, "The Color Purple" (1985), "Schindlers liste" (1993), "Jurassic Park" (1993), "Redd menig Ryan" (1998), "Catch me if you Can" (2003), "Terminalen" (2004), "Klodenes kamp" (2005), "München" (2005) og "Lincoln" (2012). 

Amerikanernes deltakelse i Vietnamkrigen (og i de fleste andre kriger også, bare for å ha presisert det) har alltid vært meget omstridt. Det kan stilles spørsmål ved motivet for deltakelse i krig, hvorvidt man holder seg innenfor etiske og moralske grenser i krig, om fremstillingen av fienden både før, under og etter krigen osv. Et ordtak sier at "sannheten er krigens første offer". Hvordan får man folket til å støtte opp under en krig når all fornuft tilsier det motsatte? Man lyver så klart. Og skjuler alt som kan tale mot dette. Amerikanerne står sånn sett ikke i noen særstilling her. Men man kunne kanskje forvente at en supermakt fra Vesten hadde hatt renere mel i posen ... Særlig fordi noe av retorikken går på at "we are the good people", at man opptrer i rollen som verdenspoliti, at man forfekter demokratiske verdier osv. "The Post" handler om hvordan Washington Post avslørte at politikere i årtier hadde ført det amerikanske folket bak lyset om fremdriften i Vietnamkrigen. Saken fikk navnet "Pentagon-papers". 

Året er 1966 og militæranalytiker Daniel Ellsberg følger forsvarsminister Robert McNamara og president Lyndon Johnson hjem fra et besøk i Vietnam. McNamara uttrykker i samtalen dem i mellom at hele krigen er håpløs. Da de lander i USA og blir intervjuet av journalister, uttrykker han derimot stor tillit til krigen. Ellsberg stusser over den manglende ærligheten overfor offentligheten. 


Styremedlemmene i The Washington Post har aldri tidligere vært nødt til å
forholde seg til en kvinne ...
Noen år senere jobber Ellsberg som sivil militærentreprenør i Pentagon, og har tilgang til hemmeligstemplede dokumenter. Dokumentene viser at helt tilbake til da Truman var president i første halvdel av 1950-tallet, har det vært kjent at Vietnamkrigen var helt håpløs. (Vietnamkrigen foregikk fra 1955 til 1975.) Mens det motsatte har vært kommunisert utad ...  Ellsberg kopierer opp dokumentene og sender dem i første omgang til The New York Times. (Han hadde i så måte en atskillig mer krevende jobb enn Snowden, fordi det dreide seg om svære dokumentmengder.)


Katherine Graham og Ben Bradlee - spilt av Meryl Streep og Tom Hanks
Parallelt følger vi Katharine Graham (spilt av Meryl Streep) som nettopp har arvet avisen The Washington Post etter ektemannens død. Amerikansk presse hadde aldri tidligere vært ledet av en kvinne. Katharine er svært uerfaren som leder, og blir stadig overkjørt av sterke menn i redaksjonen og i styret. Samtidig som avisen skal børsnoteres, havner den delikate lekkasjesaken fra Ellsberg i fanget på redaksjonen. Årsaken er at The New York Times har fått rettsforbud om å skrive om regjeringens langvarige bedrag av amerikansk offentlighet. Skal de våge å skrive om saken, eller skal de la være? Mye står og faller på om Washington Post og The New York Times baserer seg på samme kilde. Dersom avsløringene først er gjort er det uansett vanskeligere å ta dem for dette, fordi dette vil slå tilbake på myndighetene. Katherine, som risikerer å ødelegge hele avisen som har vært i familiens eie i generasjoner, velger å kjøre saken. Med risiko for at både hun og hele redaksjonen kan havne i fengsel ... 


Skal de våge å kjøre saken, eller lar være?
Hendelsesforløpet i filmen er komplisert, og jeg har derfor støttet meg ikke rent lite på Wikipedias gjengivelse av plottet når det kommer til mer dyptgripende detaljer. 

"The Post" er en viktig og engasjerende film, som ikke minst er sentral i disse tider med en president som til stadighet forsøker å manipulere media og som roper "fake news" litt for ofte. Media har en svært viktig rolle når den fungerer slik som det beskrives i denne filmen og i "Spotlight". En slik gravejournalistikk krever både store økonomiske muskler og integritet. Dette er det dessverre alt for lite av i dag - også i norsk presse. 

Steven Spielberg har i et intervju i The Guardian uttalt følgende:

“The level of urgency to make the movie was because of the current climate of this administration, bombarding the press and labelling the truth as fake if it suited them,” Spielberg tells me, recalling the sense of offence he felt at documented, provable events being branded fake news. “I deeply resented the hashtag ‘alternative facts’, because I’m a believer in only one truth, which is the objective truth.”

Det er i grunnen aldri en ulempe å ha med Meryl Streep i en hovedrolle, fordi hun er og blir en dyktig skuespiller. Samtidig ser jeg en tendens til at hun blir bittelitt karikert uansett hvilken rolle hun spiller for tiden. Det så jeg også her. (I "Florence Foster Jenkins" fungerte dette veldig fint, for her skulle hun være litt "skrudd". Hennes rolletolkning reddet faktisk en film som ellers fort kunne ha blitt helt middelmådig.) Tom Hanks har en viktig birolle som redaktøren Ben Bradlee i denne filmen, og han er i grunnen den samme uansett hvilken rolle han spiller. Noen karakterskuespiller er han ikke. Jeg opplevde at kombinasjonen av disse to skuespillerne i denne filmen ikke ble helt god. Det er litt synd, fordi jeg tror at filmen kunne ha fremstått mye bedre med andre skuespillere. Samtidig må jeg berømme Meryl Streep for fremstillingen av en sosietetskvinne som gradvis utvikler seg fra å være litt keitete i forsamlinger med hardbarkede journalister og styremedlemmer, til å bli en kvinne som tar grep og som står for noe viktig. 

Dette er absolutt en film jeg ikke vil nøle med å anbefale! Filmen kan ses på som en hyllest til pressefriheten. Jeg stusser riktignok over at akkurat denne filmen er blant de ni Oscar-nominasjonene i kategorien beste film i år. Jeg har heller ingen tro på at Meryl Streep kommer til å vinne i kategorien beste kvinnelige hovedrolle, selv om jeg ikke har sett noen av de øvrige fire filmene som er nominert. 

(Fasiten er at denne filmen ikke vant noen Oscars.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: The Post
Nasjonalitet: USA
Språk: engelsk 
Sjanger: Drama/biografi
Skuespillere: Meryl Streep (Katharine Graham), Tom Hanks (Ben Bradlee), Alison Brie (Lally Graham), Carrie Coon (Meg Greenfield), David Cross (Howard Simons), Bruce Greenwood  (Robert McNamara) m.fl.
Spilletid: 116 min.

søndag 28. februar 2016

"Spotlight" (Regissør: Tom McCarthy)

Min favoritt-film blant de Oscar-nominerte i klassen beste film

Filmen "Spotlight" er blant annet nominert til Oscar i kategorien beste film. Her konkurrerer den med "The Big Short", "Bridge of Spies", "Brooklyn", "Mad Max: Fury Road", "The Martian", "The Revenant" og "Room" (samtlige linker peker på mine omtaler av disse filmene). "Spotlight" hadde førpremiere på Gimle kino i går (filmen har Norges-premiere først den 11. mars), og etter å ha sett filmen, er jeg ikke i tvil: dette er min favoritt-film i kategorien beste film!

"Spotlight" er nominert til seks Oscar´s; beste film, beste mannlige birolle (Mark Ruffalo), beste kvinnelige birolle (Rachel McAdams), beste regi (Tom McCarthy), beste redigering og beste originale manus.

Tom McCarthy (f. 1966) debuterte som filmregissør i 2003, og selv om det ikke har blitt veldig mange filmer i årenes løp, har han gjort seg svært bemerket på mengder av filmfestivaler. At han med filmen "Spotlight" får et realt gjennombrudd, hersker det ingen tvil om. Dette er en regissør man bør merke seg, rett og slett!

Det er litt av et stjerneteam av skuespillere som er med i "Spotlight"! Michael Keaton kjenner vi fra mange filmer, og det er naturlig å trekke frem hans hovedrolle i "Birdman", filmen som (av for meg uforståelige grunner) vant Oscar i kategorien beste film i fjor. Mark Ruffalo er kanskje mer kjent for de fleste, skjønt jeg forbinder ham aller best med romantiske komedier. Her skiller "Blindness" seg riktignok ut - en film som er basert på Nobelprisvinneren José Saramagos roman "En beretning om blindhet". Liev Schreiber er en av mine favorittskuespillere, og det borger for kvalitet når han er med. En av de siste filmene jeg så ham i, var "The Butler". Ellers forbinder jeg ham med roller i Holocaust-dramaer av en eller annen grunn. 

Handlingen i "Spotlight" er fra virkeligheten, og foregår i The Boston Globe´s nyhetsteam som heter nettopp Spotlight. I motsetning til all den øvrige overfladiske journalistikken som vi lesere stort sett blir bydd fra mediene, er Spotlight et journalistteam som etterforsker saker der andre medier og til og med rettsvesenet har gitt opp. Dette krever mye ressurser, og det kan gå måneder før det blir nyhetsstoff av etterforskningen. The Globe fikk Pulitzer-prisen for Public Service i 2003 for nettopp den saken denne filmen handler om. 


Spotlight-teamet i The Globe
The Globe avslørte ikke bare at et seriøst stort antall katolske prester utnyttet barn seksuelt. I tillegg avslørte avisen at den katolske kirken selv gjorde det nærmest komplett umulig å komme til bunns i saken. Prester som ble avslørt som pedofile, fikk fortsette som før, bare i andre kirkedistrikter. De ble altså ikke tatt ut av stillingene sine. Handlet det om at kirkens renommé for en hver pris måtte bevares? Ja - men ikke bare det. Det handlet også om at sex er så tabubelagt i den katolske kirken, særlig i forhold til de katolske prestenes sølibat-løfte, og at svært mange likevel ikke klarer å overholde dette løftet. Sex - uansett form -  er noe man ikke snakker om, heller ikke når den er pervertert ... Og hvor vanskelig er det ikke for en myndighetsperson å reagere på hva en underordnet har gjort, når man selv har svin på skogen? Når man rett og slett er redd for selv å bli avslørt ...


Mark Ruffalo i rollen som grave-journalisten Michael Rezendes
I filmens åpningsscene befinner vi oss i 2001 - i tiden før 11. september. The Globe har hyret inn en ny journalist, Marty Baron (spilt av Liev Schreiber). Tilfeldighetene fører ham og Spotlight-teamet bort i en sak som handler om presten John Georghan som har misbrukt flere barn, uten at kirken har forsøkt å stoppe ham. I stedet omplasserte de ham rundt i Massachusetts. Denne saken fører journalistene på sporet av muligens så mange som åtte prester med samme historie som Georghan. Underveis møter de flere som har vært utsatt for seksuelt misbruk av prestene, og det de får høre er gruoppvekkende. Fellesnevneren er oppvekst i svært dysfunksjonelle familier, der kirken har vært halmstrået som har holdt barna oppe. Da presten - nesten Gud i egen person - startet misbruket av dem, hadde de ingenting å stille opp med. I begynnelsen følte de seg spesielt utvalgt - etter hvert kom de ikke løs. Barna ble fanget i et nett der de selv hadde mye å tape dersom det hele ble avslørt. 


Teamet jobber intenst for å avsløre kirkens løgner
Rett før det store gjennombruddet i saken, får hele historien en ny vending. Nå handler det ikke lenger om åtte prester, men kanskje om så mange som 80-90 ... Dvs. rundt 6 % av alle de 1500 katolske prestene i hele distriktet. Og det verste av alt: hvor ugjennomtrengelig hele saken fremstår som, fordi kirken har gjort og fremdeles gjør alt som står i dens makt for å forhindre at noen som helst skal få innsyn i det som har skjedd og fremdeles skjer ... Underveis aner vi også at det skjuler seg noen vonde skjebner også blant de pedofile prestene. De har selv i sin tid blitt misbrukt av andre prester. Det hele har altså skjedd gjennom generasjoner, der offer blir overgriper. For The Globe var det ikke viktig å ramme enkeltpersonene. Systemet som sådan derimot ... 


Teamet jobber seg gjennom kataloger som viser sykmeldinger og
forflytninger av de involverte prestene. Det avtegner seg et bilde av at det
dreier seg om rundt 90 prester - bare i Massachusetts ... 
Natt til i morgen får vi vite fasiten, for da deles nemlig Oscar-statuettene ut. Jeg håper at det blir "Spotlight" som får prisen i kategorien beste film! Mark Ruffalo er dessuten fantastisk i rollen som grave-journalisten Michael Rezendes. Filmen vil nok møte en del konkurranse med "The Revenant", men jeg tipper at tematikken og aktualiteten i "Spotlight" trumfer amerikansk "ur"-historie denne gangen.  

Jeg husker godt den gangen saken verserte i mediene, fordi den fremkalte et slags "Bjugn-gufs" hos meg. Vi får oss jo nesten ikke til å tro at noe slikt som dette virkelig kan være sant. Det aller, aller verste er at jeg tror en sak som dette ikke er enestående for den katolske kirken, selv om et sølibat-løfte setter seksualdriftene hos mennesker under et svært sterkt press. Et press de færreste er i stand til å leve med i år ut og år inn, enten de er prester eller "alminnelige mennesker", når det kommer til stykket ... Filmen "Spotlight" er virkelig tankevekkende! 

Jeg anbefaler denne filmen sterkt!

(Fasiten etter Oscar-utdelingen: Denne filmen fikk to Oscar´s: for beste film og beste originalmanus.) 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Spotlight
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Mark Ruffalo (Michael Rezendes), Michael Keaton (Walter "Robby" Robinson)Rachel McAdams (Sacha Pfeiffer), Liev Schreiber (Marty Baron), John Slattery (Ben Bradlee Jr.)Brian d'Arcy James (Matt Carroll) m.fl.
Spilletid: 129 min.

søndag 16. november 2014

Fredrik Græsvik: "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan"

En helhetlig fremstilling av Afghanistan-krigen

Fredrik Græsvik (f. 1967) har vært utenriksreporter i TV2 siden 1994, og i årenes løp har han dekket mange kriger og væpnede konflikter. På Wikipedia kan man lese at han har hatt et spesielt ansvar for Midtøsten-dekningen i TV2. Ikke bare var han til stede i Bagdad da USA angrep Irak, men han var også på Serena hotel i Kabul i januar 2008 da Dagblad-journalisten Carsten Thomassen ble drept av selvmordsaktivister. Dette har han skrevet bok om ("Skuddene på Serena hotell" - 2008).

I alt 12 nordmenn er drept i forbindelse med norsk deltakelse i krigen i Afghanistan, hvorav 10 er soldater (alle er navngitt på side 311-312 i boka). Blant disse er fire norske soldater som ble drept av en bilbombe mens de oppholdt seg i en og samme bil i april 2011. (For øvrig en type hendelse som Erika Flatland skrev om allerede i 2010, i sin første bok i en triologi, som handler om tre kamerater fra en bygd som alle ble drept samtidig ...) 

Hva var det som gjorde at Norge valgte å delta i denne håpløse krigen i Afghanistan, og hvorfor kunne det aldri gå bra? I "Den tapte krigen" tegner Fredrik Græsvik først og fremst det store bildet var denne internasjonale konflikten, og med et særskilt blikk på Norges bidrag. Fordi han er så grundig i sin tilnærming, tror jeg at boka for ettertid kommer til å bli stående som den boka - den Afghanistan-boka man rett og slett bør lese for å forstå de fleste aspektene ved denne krigen. Boka kommer derfor til å ha aktualitet i mange år fremover, tenker jeg. 

Det er langt mellom de virkelig gode bøkene om Afghanistan, men selv vil jeg særlig trekke frem disse to bøkene, som jeg selv har lest og omtalt på bloggen min:
- Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer: "Alt dette kunne vært unngått" - En reise gjennom det nye Afghanistan (2014)
- Fredrik Barth: "Afghanistan og Taliban" (2008)
Et par andre bøker det kan være verdt å merke seg er dessuten "Drømmekrigen" av Anders Sømme Hammer og "Brødre i blodet" av Emil Johansen - i tillegg til en rekke skjønnlitterære bøker som kan bidra til å belyse det afghanske folkets situasjon. Sentrale forfattere er i så måte Atiq Rahimi, Yasmina Khadra og Khaled Hosseini. Dessuten ønsker jeg å trekke frem filmen "Osama", som regissøren Siddiq Barmak står bak. 

Den første boka - "Alt dette kunne ha vært unngått" - handler i all hovedsak om hvordan det har gått i Afghanistan, den andre - "Afghanistan og Taliban" - om hva som er det største problemet i Afghanistan: alle stammene og alle soldatene som skifter side i konfliktene før man får snudd seg. De som før var ens allierte, blir fort ens fiende - men da med kunnskaper om dine strategier i den samme konflikten. Et element som også Fredrik Græsvik er innom, er vestens manglende ivaretakelse av sivilbefolkningen, som primært er opptatt av sin egen sikkerhet her og nå. Å tenke på dette i neste uke kan være for sent ... 

"Den tapte krigen" begynner med å tegne et bilde av Vesten før 11. september 2001. Sikkerhetstjenesten i USA mottok mange tegn på at noe var i gjære i ukene før, men dette var et nokså konstant bilde som ikke avvek fra hvordan det jevnt over pleide å være. I Nord-Afghanistan ble den afghanske opprørslederen Ahmed Shah Massoud drept den 9. september, og senere viste det seg at Al-Qaida sto bak. 

På tidspunktet for 11. september hadde det vært stortingsvalg i Norge, hvor Arbeiderpartiet hadde gjort det dårligste valget siden krigen. Den nye regjeringen Bondevik var fremdeles ikke dannet da sjokkmeldingene om angrepet på USA rullet inn over nyhetskanalene. Basert på datidens sentrale politikeres memoarer, nyhetskilder og utallige intervjuer, tegner Græsvik et detaljert bilde over det som skjedde. I denne konteksten kommer alle de fatalt forhastede beslutningene i et særdeles dårlig lys. 

"Og det var kanskje det største problemet i dagene etter 11. september. Vi ble alle grepet av en form for massehysteri som både statsledere og media bidro til å hausse opp. Det var våre lederes oppgave å sørge for å ta de riktige avgjørelsene, men det var vanskelig i det krigsopphissende klimaet som rådet. Når den ene etter den andre i ettertid sier at avgjørelsene som ble tatt var forhastede og beslutningsprosessen preget av varierende grad av panikk, viser det at mange av dem egentlig ikke evnet å lede i krise på en tilfredsstillende måte." (side 57)

Angrepet på USA føltes som et angrep på alt Vesten sto for - frihet og demokrati. "Det var et angrep på oss alle". Uten klart definerte mål, ble Afghanistan og Taliban angrepet - fordi de lot Osama bin Laden og hans kumphaner trene og oppholde seg på afghansk jord. Taliban hadde ikke gjort Vesten noe, og man overså det faktum at det etter årtier med krig faktisk var en slags ro og orden i Afghanistan tross alt (slik jeg har forstått det). Kvinnenes situasjon var riktignok meget dårlig, men uansett hvor mye Vesten i senere år har forsøkt å forsvare krigen som sådan utfra humanitære hensyn, var det i alle fall ikke kvinnenes manglende rettigheter i det afghanske samfunnet som førte til krig. Den presidenten som etter hvert fikk støtte fra Vesten til å styre et samlet Afghanistan har heller ikke gjort kvinnenes situasjon spesielt enklere ... 

Oppildnet av å vise krefter i Midtøsten i en tid hvor Afghanistan burde ha vært mer enn nok å "gape over", innledet USA samtidig til krig mot Irak. Dette ble en gigantisk tabbe. Når man også legger til at det ikke forelå noen tilfredsstillende samlende plan for angrepet - ikke annet enn iveren etter å ta Saddam Hussein, nærmest koste hva det koste ville - skjønner man at dette ikke kunne gå bra. Det skjønte også flere, og dermed fikk ikke USA den FN-støtten de hadde håpet på. Når man legger til at "bevisene" mot Irak var forfalsket, så måtte det gå som det gikk: enda et land slengt ut i et kaos uten sidestykke. Målet var "bekjempelse av terror", men middelet kunne knapt vært verre egnet til å oppnå akkurat det. Vi kan vel - uten å ta for hardt i - si at det er det stikk motsatte som er oppnådd ... 

"I desember 2011, nesten åtte år etter invasjonen, trakk amerikanske styrker seg ut av Irak etter å ha brukt mesteparten av de siste årene av den lange krigen til å beskytte seg selv. De etterlot seg et land i borgerkrig. Det var et langt verre sted for irakere flest å være enn da diktatoren Saddam Hussein styrte landet med jernhånd. 

Irakkrigen var et sidespor. Ja, et regelrett blindspor. Tilliten og sympatien Bush og USA hadde fått i verden etter angrepene 11. september 2001, forsvant hos mange. Ikke bare blant amerikanernes allierte, men enda viktigere blant potensielle fiender der ute i de store muslimske folkemassene. Samlet virket Krigen mot terror nå mer enn noen gang som et vestlig korstog mot muslimene. Ampre fronter tilspisset seg, og venner ble fiender. Bush klarte å gjøre verden til et farligere sted, og vi ble med ham - også da han mistet totalt fokus på å stille de som sto bak angrepene mot USA 11. september 2001 til ansvar. Vi fortsatte å stå ved USAs side i Afghanistan, også etter at Irak-krigen hadde gjort det tydelig at amerikanerne hadde en taktikk som ikke bidro til å gjøre verden tryggere. Tvert i mot." (side 105)


Kart over Afghanistan
Fredrik Græsvik redegjør for mange enkelthendelser under Afghanistan-krigen, blant annet slaget om Banken i Maimana, der soldatene ble møtt av et bakholdsangrep i november 2007. Alt for mye av motstanden mot internasjonal intervensjon ble i denne perioden tilskrevet karikaturtegningene av Mohammed

"Det var noe annet og langt farligere som hadde trigget aggresjonen mot de utenlandske soldatene: En underliggende forakt for utlendinger som gjorde livet vanskeligere for et folk som drev med utstrakt handel over porøse landegrenser. Mange av Afghanistans smuglerruter for blant annet narkotika går gjennom denne provinsen. Nordmennene var i ferd med å bli en utfordring for de som ville fortsette med ulovlig handel." (side 124

Græsvik er også innom fredsprosessene som ble ledet av USA, og som aldri tok inn over seg at Tailban fremdeles var en viktig maktfaktor, selv om de var fordrevet fra Kabul. Veldig tidlig i invasjonsprosessen hadde for øvrig Taliban vært i dialog-modus, men det var aldri interessant å snakke med dem. Dette betegner Græsvik som en tabbe - og han er ikke alene om å mene dette. 

Uten på noen måte å glorifisere innsatsen til de norske soldatene i Afghanistan, tar Græsvik til orde for å vise frem litt av hva det innebar å være soldat i dette landet - og det i en konflikt som sentrale norske politikere vegret seg for å kalle krig. Det blir litt som danskene forsøkte å formidle i filmen "Armadillo", og krigsveteranen og forfatteren Phil Klay forsøker å skildre i krigsnovellesamlingen "Hjemkomst". Noen ganger skapte media selv problemer, ved å trekke ut enkeltepisoder som var svært situasjonsbetinget, og som handlet mer om indrejustisen blant soldatene enn ting vi andre egentlig trengte å kjenne til. 


Hamid Karzai (Foto: ukjent)
Allerede i desember 2001 ble Hamid Karzai tatt i ed som overgangsadministrasjonens leder i Afghanistan. I juni 2002 ble den samme mannen tatt i ed som Afghanistans president. 

"Man trenger ikke å dykke dypt ned i Afghanistans historie for ¨forstå at byggingen av en statsmodell med en sterk sentralmakt ikke var det smarteste man kunne foreta seg. Det var i hvert fall ikke det enkleste. En rekke folkegrupper med forskjellig kultur og med sterke historiske motsetningsforhold gjør det nærmest umulig å styre nasjonen fra Kabul. Nøkkelen til suksess kunne være å desentralisere makten. En løsere føderasjon av flere stater ville trolig være enklere å bygge, og gitt et sikrere resultat." (side 215)

Og videre:

"I 2004 befant det seg bare 15 000 amerikanske soldater i Afghanistan, et land med 30 millioner innbyggere. Tre år senere, i 2007, etter at opprøret hadde økt betraktelig i styrke, befant det seg fortsatt forholdsvis få amerikanske soldater i landet. De var nå 25 000 mann. Når Obama overtok, befant det seg 32 000 amerikanere i Afghanistan. Disse kjempet sammen med 29 000 soldater fra andre Natoland. Samtidig hadde USA over 160 000 soldater i Irak. Dette viser hvor store feilprioriteringer det var snakk om. Hadde Bush latt Irak være i fred, og samtidig valgt en strategi som ikke la grunnlag for rekruttering til Taliban, hadde han kanskje hatt muligheten til å kontrollere situasjonen i Afghanistan." (side 226)

Jakten på Obama bin Laden fortsatte, og i mai 2011 lyktes det amerikansk etterretning å ta livet av ham. Men var kampen mot terror av den grunn vunnet? 

Græsvik påpeker at Taliban er en gruppe forkvaklede sjeler, men at argumentene for å inkludere gruppen i fredssamtaler er at de faktisk er der, og at man derfor blir nødt til å forholde seg til dem. "Å fjerne dem eller ignorere dem er ikke mulig. Å forhandle med dem betyr ikke å akseptere deres politikk, men å forholde seg til realitetene." (side 243)

Etter mange år med krig, hardnet motstanden i det afghanske folket, og antall selvmordsbomber - hovedsaklig rettet mot sivile - hadde steget betydelig. Dette kostet også mange soldater livet. 

"I dagene etter 11. september 2001 kom det signaler om forhandlingsvilje fra Talibans side. Det dreide seg om å utlevere Osama bin Laden til en tredjepart, for eksempel Osama bin Ladens egentlige hjemland Saudi-Arabia. Hadde amerikanerne fulgt dette sporet, kunne de satset på en begrenset militæraksjon i Afghanistan. En aksjon som først og fremst ville slått ut al-Qaidas treningsbaser. Nato hadde sluppet å sende inn mange hundre tusen soldater, og USA kunne spart seg igangsettingen av en omfattende regimeendring." (side 269)

Videre skriver Græsvik på side 273 at amerikanerne gjennom alle tider har vist en foruroligende manglende evne til å forstå at verdensopinionen kan støtte andre syn, andre ledere og andre ideologier enn deres eget. Denne største svakheten ved USA har bidratt til dårlig krisehåndtering i forholdet til Kina, Sovjet og senere Russland. Men det kanskje verste av alt: "Vår svakhet er at vi spiller med det tapende laget fordi vi frykter konsekvensene av et kjøligere forhold til kjempen i Vest."

Græsvik tar også for seg noen av de utfordringer man som krigsreporter kommer borti. Noe handler om redaksjonens prioritering av stoff, og at man ikke kan være over tid på et sted og følge utviklingen tett. En og samme reporter skal gjerne dekke både Afghanistan, Irak og den arabiske våren ... Ønsket om å ivareta sikkerheten til egne ansatte og ønsket om en god historie, gjør at redaksjonene ofte tyr til frilansstoff fra kompliserte krigssoner. Det gjør noe med vinklingen, og nettopp derfor er bøker som dette, der dedikerte journalister har gravd seg dypt ned i de kildene som foreligger, og deretter tegner et balansert bilde av hva det hele dreier seg om, viktige. Akkurat i dette synes jeg Fredrik Græsvik har lykkes godt! Så får det heller være at mye av stoffet er kjent for dem som har fulgt godt med underveis. Dette måtte imidlertid være med for at boka skulle fremstå som en komplett fremstilling av krigen i Afghanistan, hvilket jeg antar har vært forfatterens ambisjon. 

"Den tapte krigen - Norge i Afghanistan" er et solid stykke arbeid, som jeg mener inneholder en balansert fremstilling av krigen i Afghanistan. Det eneste jeg savnet var at Norges innsats i enda større grad hadde vært plassert inn i en bredere kontekst, men det var ikke målet med boka, jf. dens tittel. Det er selvsagt lett å være etterpåklok, men slike bøker burde leses av våre politikere med tanke på å trekke lærdom ut av dette. Det kommer garantert  verdenskonflikter senere, hvor lærdommen vil kunne komme til nytte! Evnen og viljen til evaluering står imidlertid sentralt i læringsprosessen i så måte. 

Det er svært merkbart at det er en dyktig journalist som har skrevet boka, og dette er en form for journalistikk jeg gjerne hadde sett at det var mer av i våre medier! Nyansene, respekten for de involverte på alle sider av konflikten og analysene han foretar - alt bærer bud om klokskap og en dyptpløyende forståelse for hva det hele dreide seg om når det kom til stykket! (Boka kunne for øvrig ha tjent på noe bedre korrekturlesing.)

Jeg anbefaler denne boka varmt! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Pax
Antall sider: 332
ISBN: 978-82-530-3737-0
Jeg har mottatt et anmeldereksemplar fra forlaget.


Fredrik Græsvik (Foto: Ukjent)
Andre omtaler av boka:
- Bergens Tidende v/Sven Erik Omdal - 23. september 2014 - Bokettersyn av en håpløs krig - «Den tapte krigen» er et journalistisk produkt, og det er ment som en kompliment. Boken veksler mellom reportasje og refleksjon, der reportasjeinnslagene, enten det er fra slagmarken eller fra familiene som lever i angst hjemme, er det som skiller denne boken mest fra andre Afghanistanbøker. Græsvik har vært i krigen, og det merkes.
- Bistandsaktuelt v/Bjørn Johannessen - 28. oktober 2014 - Politiker-kritikk i ny bok om Afghanistan - Forfatteren resonnementer er jevn over godt begrunnet, men særlig på et punkt har jeg problemer med å følge ham. Bokens innledende kapitler rommer mye relevant tvil om USAs motstandere i Afghanistan lar seg beseire militært, skal man vinne afghanernes «hearts and minds» må det militære aspektet balanseres med bærekraftige utviklingstiltak som kommer den jevne afghaner til gode. Noe forbauset leser jeg da på s.267; «For lite ressurser ble lagt inn i startfasen av krigen, og det er hovedårsaken til at USA og Nato tapte krigen i Afghanistan. Det ble satt inn for få soldater, det ble brukt for lite penger, og man håpet at det hele ville være over på forholdsvis kort tid….». Sistnevnte kan nok være riktig, få vil hevde at amerikanske politikere fra presidenten og nedover i rekkene hadde påtrengende mye kunnskap om afghanske forhold forut for krigen. Men det er all grunn til å betvile at løsningen lå i å sende flere soldater, spør bare britiske og sovjetiske krigshistorikere.
- Dag og Tid v/Astrid Suhrke - 3. oktober 2014 - Afghanistan utan undertekst - For dei fleste lesarane vil ikkje boka kome med noko nytt, spesielt om dei har sett NRK- og TV 2-seriane om Noreg i Afghani­stan og elles fylgt debatten. Ein spør seg difor kvifor Græsvik har skrive denne boka. Er det krigsreporteren som vil hylle soldatane, som han meiner er blitt for lite verdsette av den norske befolkninga og svikne av politikarane? Vil han slå fast ein gong for alle at Noreg faktisk var i krig i Afghanistan, og at krig er farlege saker, ikkje å forveksle med å drive jenteskolar og humanitær bistand? Eller er bodskapen at når soldatar seier «krige er betre enn sex» og ropar «til Valhalla» når dei durar ut av leiren i Maimana, er det no eingong slik soldatar kan tulle og vitse?

tirsdag 4. november 2014

Francesca Borri: "I krigen - Et vitnesbyrd fra Syria"

Når meningsløsheten tar overhånd ...

Francesca Borri (f. 1980) er en av få vestlige journalister som har vært til stede i Syria mens borgerkrigen har rast de siste årene. Borri er italiensk og boka hennes utkom i Italia tidligere i år under tittelen "La guerra dentro". Hun har vunnet mange priser som følge av at hun har rapportert fra krigen i Syria siden 2012. Artiklene hennes er oversatt til 11 språk, kan jeg lese på Spartacus´ presentasjon av henne på deres nettsider. Egentlig er hun jurist, men hun begynte å skrive da hun forsto at maktspillerne ble mer opprørt over hva hun skrev enn hva hun gjorde som jurist. Hun har tidligere skildret konflikter på Balkan og i Midtøsten, og hun har skrevet to bøker om dette. 

"I krigen" er rykende fersk i norsk oversettelse. Krigen i Syria er et tema som dukker opp i nyhetsbildet om og om igjen, og jo mer jeg hører om denne krigen, desto mindre opplever jeg at jeg forstår. Mitt håp var at jeg skulle forstå litt mer etter å ha lest boka. Og det gjorde jeg! Boka innfridde og vel så det!


Syrias president Bashar al-Assad
(Foto: ukjent)
Hele boka må for øvrig betraktes som en flengende kritikk mot medienes dekning av denne krigen spesielt og alle andre kriger generelt. Det hele blir så overfladisk, så styrt av hva sjefsredaktørene tror at seere og lesere vil ha, at det aldri blir plass til gravejournalistikk eller analysejournalistikk. Det er i alle fall ikke krigsreporterne som får slippe til med analyser, men helst folk som aldri har vært der det skjer. Borri har vært i den syriske byen Aleppo, hvor kampene foregår fremdeles, og er selv så ydmyk at hun innrømmer at heller ikke hun kjenner til alt som skjer i denne byen, som er delt mellom den såkalte frie syriske hæren og Assads soldater (sistnevnte representerer sittende styresett). Og hva Den frie syriske hær består av ... ja, se dét er en stor del av problemet ... 

Når jeg skal skrive om mitt inntrykk av denne boka, vet jeg nesten ikke hvor jeg skal begynne. Hele boka har vært en så gruoppvekkende opplevelse å lese, jeg sitter igjen med så mange inntrykk og det er så mange sitater jeg har lyst til å vise frem at det nesten ikke er en eneste side som ikke har fått et eseløre etter min lesing. Og så må jeg selvsagt begrense meg. Mitt mål med denne bokomtalen er helt klart å få flere til å lese denne boka, og derigjennom at flere også vil kunne forstå hva konflikten dreier seg om.


Aleppo (Foto: AP, The Telegraph)
Aleppo var en gang en stolt og vakker by helt nord i Syria, med over 2 millioner innbyggere av det mer velstående slaget. I dag er byen delt i to, og den ene delen, der hvor opprørerne holder til, er for lengst blitt en nedbombet og fullstendig ødelagt bydel. Hvor mange mennesker som har dødd er det nok ingen som vet, men det antydes rundt 200 000. Mens ca. 7 millioner - nesten halvparten av Syrias befolkning - er på flukt, og setter nabolandene under et formidabelt press. Som forfatteren skriver på side 16 i boka: "Sannheten er at det eneste sikre, i Aleppo, er å dra sin vei."

"Den frie syriske hær strever først og fremst med å opparbeide seg internasjonal støtte, da man antar at 5 % av de 800 til 2000 soldatene som ifølge ulike forskningsinstitusjoner deltar, kan spores tilbake til islamsk fundamentalisme. Kampen her begynte faktisk med to bilbomber som en al-Qaida-gruppe hevdet å stå bak. Det var den 10. februar. Og de som uttrykkelig tar sikte på en islamsk stat, er i dag blant de mest aktive brigadene i Aleppo, Ahrar al-Sham, Østens Frie Menn. 

.... De er libyere, irakere, tsjetsjenere, afghanere. De er likevel ikke de eneste utlendingene som deltar i Den frie syriske hær. Det er nemlig slik Aleppos innbyggere i bunn og grunn ser på opprørerne: som utledninger. Aleppo er den økonomiske hovedstaden, Syrias Milano. En rik by med et blandet borgerskap, med kristne og muslimer, uten de store forskjellene, med sunnier og sjiaer - en by som er sentrert om forretningslivet og er full av fabrikkeiere og næringsdrivende. Dens bidrag til demonstrasjonene de siste månedene har vært marginal, krigen kom utenfra - da Tyrkia åpnet grensen og Aleppo var første stopp på veien for opprørerne. Den frie syriske hær her er ikke som den er lenger sør, i Homs og i Hama: Den består ikke av gutten, av faren som forsvarer sitt eget kvartal, sin egen boligblokk. Opprørerne er syrere fra landsbygda, fattige syrere som beskylder Aleppos innbyggere for å være likegyldige, kyniske, opportunistiske. Mens disse på sin side anklager opprørerne for å ha rykket byen opp med roten uten å ha den minste anelse om hva man ser for seg i framtiden, foruten ordet sharia, i et land der de arabiske sunnimuslimene utgjør 63 % av befolkningen." (side 19-20)


Francesca Borri (Foto: ALESSIO ROMENZI)
Og slik fortsetter Borri å borre i materien, og budskapet er fortettet, gjentagende og manende - som en slags stream of consciousness som aldri tar slutt. Hun beskriver et folk som til å begynne med ikke en gang tenkte på at Assad skulle fjernes. Folket ønsket reformer og det var årsaken til demonstrasjonene som startet i mars 2011 - før det hele føyde seg inn i rekken av muslimske land som deltok i den arabiske våren. Fordi demonstrasjonene umiddelbart ble møtt med vold, utviklet det hele seg til en borgerkrig. I mesteparten av Syria har riktignok livet stort sett fortsatt som normalt, mens kampene altså pågår i noen få byer. Aleppo er blant de hardest rammede, ut fra hva jeg har forstått. Hvordan kunne det skjer?

Forfatteren understreker at man for å forstå forferdelsen burde ha opplevd Damaskus´skjønnhet en gang i livet, opplevd Aleppos skjønnhet - "den elegante stilen i et syrisk hus, teppene, gårdsrommene med roser og pastellfliser, smijernslampene ..." I dag har mange rykket tilbake til steinalederen - ingen muligheter for å få vasket seg, folk dør av helt banale sykdommer, de livene bombene ikke tar, tar sulten ... Man må gjøre fra seg der man finner et sted, ja, selv kattene som ellers blir spist i mangel av mat, ser syke ut ... Hit kommer verken FN eller Røde Kors ... bare saudiarabere ... For rundt 300 dollar kan man selge den mindreårige datteren sin som brud til saudiaraberne, og så har man i alle fall en sjanse til å få mat til sønnene sine. 


Damascus (Foto: ukjent)
Revolusjonen i Syria ligner på de fleste andre revolusjoner vi kan lese om i historiebøkene. Det handler om et land hvor mange mennesker lever i den ytterste nød, mens makthaverens kone kan finne på å kjøpe lamper og divaner til 450 000 dollar, skriver Borri. Det handler om et regime som har kommet til veis ende - "i likhet med mange av regimene i området - fordi det allerede var dømt til å smuldre opp". Dermed er det ikke bare et spørsmål om militær overlegenhet, skjønt det ikke akkurat roer gemyttene at Assad-regimet mottar støtte fra land som Russland og Iran ... 

"For den arabiske våren var i all vesentlighet en revolt mot regimer som brydde seg mer om interessene til de få som satt ved makten, samt deres vestlige venner, enn interessene til landets borgere. Jo da, det var en revolt som bare lyktes i Tunisia og Egypt, resten er for øyeblikket litt av en katastrofe - men den signaliserte likevel en postkolonial utmattelse, der den gamle geografien med formell suverenitet og substansiell avhengighet går mot slutten. Og den overprøvde en tese som har vært mer seiglivet enn de fleste. Etter Berlinmurens fall, i en verden der demokratiet så ut til å gå sin seiersgang i land etter land, var Midtøsten unntaket. Der kulturen visstnok ikke egnet seg for demokrati. Det var tesen om det arabiske unntaket, nå gjort til skamme av tusen Tahrir-plasser - og faktisk også før det, av mange år med sosiale sammenstøt og fagforeningsopprør. 6. aprilbevegelsen, ikonisk for sin motstand mot Mubarak, kaller seg det til minne om 6. april 2008, da politiet skjøt mot de streikende arbeiderne: Den arabiske våren ble nemlig ikke født med Facebook. Dypest sett var den et krav om selvbestemmelse, om reell, ikke bare formell, suverenitet. 

Virkelig makt: makten til å bestemme." (side 63)

Og jeg tar i samme slengen med et sitat til på side 66 - et sitat som får meg til å tenke på Amin Maaloufs fantastiske essay "Identitet som dreper". 


Amin Maalouf: "Vi trenger mer enn
en identitet."
"11. september reduserte alt til å handle om islam. De økonomiske, sosiale og politiske faktorene forsvant fra analysene om Midtøsten: Alt hadde sin opprinnelse i religionen. Den arabiske våren lyktes i å knuse denne forenklede likningen som sier at araber er lik muslim. I Tunisia og i Egypt så man tunisere og egyptere, ikke muslimer og kristne. Her bruker imidlertid alle religionen, trusselen om sekterisk krig, for å oppnå egne mål - mer land. Men det gir ingen mening å definere regimet som sjiamuslimsk, selv om familien Assad og samtlige av hærtroppene er sjiaer: Planøkonomien har nemlig tillatt Assad å skape seg et nepotistisk nettverk som borgerskapet har nytt godt av, og som for det meste består av sunnimuslimer. Det er ikke annet enn et regime av rovdyr, og opposisjonen er ikke annet enn en opposisjon av fattige og ustøtte. Sjiaer og sunnier og kristne om hverandre. Alle fokuserer på religion nå. Men for å forstå Syria, hadde Abdallah rett: Marx er mer nyttig enn Koranen."

Man er mer utsatt for bomber fra fly i brødkøene enn ved fronten, fordi Assads styrker (som er de eneste som har fly) ikke tør å slippe dem ved fronten av frykt for å skade sine egne. Borri nevner også alle snikskytterne - på begge sider av konflikten - som kommer på jobb som om det handlet om alminnelig skift-arbeid. Mens hun oppholdt seg i Aleppo, møtte hun på mennesker som hadde mistet alt. De hadde ikke mer enn de sto og gikk i. Og den byen som en gang sto på UNESCOs verdensarvliste, er jevnet ved jorden. Det er ingenting igjen. Det er de grusomste historier som fortelles. Ved siden av likene, ligger det gjerne et til - av et menneske som ville sikre avdøde litt verdighet ved livets slutt og fjerne det fra skuddlinjene - før det selv ble skutt av en snikskytter. 

Borri forteller om rammevilkårene for en gjennomsnittlig krigsreporter. 70 doller pr. artikkel tvinger freelance-journalisten til å skjære ned på det meste. Ikke en gang forsikring får de råd til for den lønna. Informasjonen skal helst være rask og minst mulig dyptpløyende. De intelligente leserne finnes, i motsetning til hva sjefsredaktørene synes å tro, og de vil ha intelligente saker. At noe fremstilles enkelt, trenger ikke å bety at det skal overforenkles. Så det er ikke det minste rart at en gjennomsnitts-avisleser ikke skjønner så mye av det som skjer i Syria. Det som er å finne om krigen i en gjennomsnittsavis gir sjelden eller aldri innsikt i det som skjer. Til det er stoffet for overfladisk fremstilt. Det er kanskje en grunn til at Borri har følt behov for å skrive nettopp denne boka?

Så har man diskusjonen om bruk av nervegass. Vesten- i alle fall USA - har sagt at dersom nervegass blir brukt, må Assad-regimet regne med intervensjon. Og nervegass er brukt - man vet bare ikke av hvem. 

"Det er imidlertid ikke slik at araberne er mer barbariske enn andre. De største kjemiske våpenarsenalene i verden, selv om de er i ferd med å nedbygges, tilhører fremdeles USA og Russland. Når USA underskrev Konvensjonen om forbud mot kjemiske våpen i 1993, skyldes det ikke at de er et mer opplyst land enn andre land i krigene sine, i Pakistan eller i Tsjetsjenia, men fordi de ikke har bruk for dem. Grunnen til at Syria har alle disse lagrene med sarin, er at nervegass er de fattiges atomvåpen. Her er det bare Israel som har atomvåpen. For alle de andre landene omkring er det nervegass som gjelder. Eller selvmordsbomber. På den annen side forstår man fint lite av Syria om man ikke forstår Israel. En av årsakene til forskjellen mellom Libya og Syria, mellom intervensjonen i Libya og ikke-intervensjonen i Syria, er at Libya ikke grenser mot Israel, men det gjør Syria. Og at Israel har funnet en slags likevekt med Assad-familien: Israels eneste problematiske grense er nå den mot Libanon. Assad-familien har alltid begrenset seg til ord - mens for Israel fortoner disse opprørerne som litt vel muslimske, litt vel arabiske liksom, og dermed klarer de ikke helt å bestemme seg for om de foretrekker Assad eller opposisjonen: et trygt diktatur eller et uvisst demokrati." (side 135-136)


Krigens uttrykk, slik den var i 2012.
Og her er vi vel ved problemets kjerne, som i tillegg kompliseres ved at det er islamske fundamentalister som er best organisert - at opposisjonen ikke fremstår som noe alternativ til det sittende regimet. Man vet ikke helt hvem de er, og de er i alle fall ikke noen enhetlig organisasjon. Det Vesten frykter aller mest er at makten skal gå til ytterligående islamister. Og når man rådfører seg for eller mot intervensjon, så snakker man med alle andre enn syrerne selv, påpeker Borri. 

"Problemet er at det vi kaller Den frie syriske hær ikke er annet enn et vidt synonym for motstand. Den har aldri inkludert alle opprørsgruppene, og av ulike grunner har den heller ikke vært i stand til å koordinere dem, til å skille ut noen prioriterte områder og formulere en strategi." (side 167)

Det opprørerne i alle fall er sikre på er at de er imot ISIS (Den islamske staten i Irak og Syria), "som for øyeblikket har overtaket og dominerer grenseovergangene - og dermed de helt essensielle forsyningskanalene fra Tyrkia". (side 168)

"Syrerne snakker ikke lenger om "frigjorte områder", men om Øst-Aleppo og Vest-Aleppo. De forteller deg ikke lenger om Assad, om urett, om undertrykkelse, og med mobiltelefonene sine viser de deg ikke lenger bilder av barn og søsken drept av regimet, men rett og slett de nydeligste fotografier av Aleppo før krigen. For det er ingen her som fremdeles kjemper mot regimet. Nå er det opprørerne som kjemper seg imellom. 

Den som ikke er engasjert i plyndring og utpressing, er engasjert i kampen mot ISIS (Den islamske staten  Irak og Syria), en gruppe tilknyttet al-Qaida som har kalifatet som mål og ganske enkelt kaller seg al-Dawlat, Staten, som et nytt regime. "Og om mulig er vi til og med enda mindre frie enn vi var før", sier en av de siste, gjenværende aktivistene. Fortsatt i live. "For før, hvis du ikke engasjerte deg i politikk, var det ingen som brydde seg om dine private valg. Nå forbyr de musikk, alkohol. Sigaretter," sier han. "Det dreier seg ikke bare om de kristne og alawittene. Nå står også sunnimuslimer i fare, folk som meg, som fortolker Koranen på en annen måte enn det al-Qaida gjør. For om Assad prøver å ta livet mitt, så prøver disse andre å ta livsstilen min." (side 176)

På grunn av vilkårene som blir spesielt freelance-journalister til del, er det vanskelig å nå frem til land som krever visum for å kunne reise inn. Dermed blir mange lands kriger glemt og/eller neglisjert - som Sør-Sudan, Bahrain, Tsjetsjenia, Den sentralafrikanske republikk ... For å få visum må man ofte oppgi hvilken avis man jobber for, og det er ikke lenger noen aviser som bestiller artikler på forhånd - siden ingen vil ha ansvaret for at du kan bli drept ...  De fleste aviser i dag er lavkost-aviser, og er det noe som koster, så er det gravejournalistikk. Journalistene kunne i det minste samarbeidet seg i mellom, for å dekke hele bildet der de er. Men Borri har til og med opplevd at en konkurrerende journalist sendte henne rett i armene på snikskytterne for selv å komme først til en demonstrasjon ... 

Rammevilkåene skaper i seg selv overfladisk journalistikk. Ikke rart vi lesere - intelligente eller ikke intelligente - forstår så lite av det som skjer ... Det er jo knapt noen som lenger går i dybden. Nettopp av den grunn elsker jeg å lese bøker som denne som Francesca Borri har skrevet. For nå forstår jeg mer enn hva hundrevis av avisartikler kunne ha formidlet. Det hun skriver om i sin bok er krigens meningsløshet, og hvor ikke bare maktapparatet opprørerne protesterte mot korrumperer, men også opprørsbevegelsene selv ... Fordi de til slutt er så utarmet at det i grunnen bare handler om å overleve, og når mennesket er der at det kun handler om å overleve - da mister man sin menneskelighet. Jeg skal ikke begi meg inn på noen filosofisk diskusjon om hvorvidt mennesket er et humant vesen eller ikke, slik andre har gjort før meg - jeg bare konstaterer at slik er det krig virker inn på mennesker, når den bare har vart lenge nok ... 

Francesca Borris´"I krigen - Et vitnesbyrd fra Syria" er en slik bok alle burde lese - ikke bare en gang, men flere ganger. Hun gir lidelsene et ansikt, og får frem krigens omkostninger. Og for meg som har lett etter noen logiske forbindelseslinjer å knytte kunnskap om konflikten opp til, så kan jeg vel si at det fant jeg ikke. Det var kanskje noen der til å begynne med, men så ble krigen mer og mer grumsete, mer og mer uoversiktlig - helt til selv ikke opprørerne selv vet helt hva det hele handler om - utover overlevelse ... Og dermed vet vi som leser denne boka at det er slik krigen i Syria har blitt: uoversiktlig, grumsete og faktisk ikke lenger til å forstå. 

Boka er - for å bruke et forslitt begrep - et knyttneveslag rett i magen. En vond og nødvendig bok, som jeg håper riktig mange kommer til å lese!

Utgitt i Italia: 2014 
Originaltittel: La guerra dentro
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Spartacus 
Oversatt:Kristin Gjerpe og Astrid Nordang
Antall sider: 196
ISBN:978-82-430-0915-8
Boka har jeg kjøpt selv


Francesca Borri (Foto: ukjent)


Andre artikler om boka:

- NRK v/Ingunn Rauk - Den eigentlege krigen er utanfor Syria  - 29. oktober 2014 - "– Det eg verkeleg ikkje kan akseptere er er det som skjer der ute, og då meiner eg hos redaktørane og avisene, seier Borri, som meiner måten medieindustrien dekkjer krig på er beint fram skammeleg."
- Dagens Næringsliv v/Eirik B. Traavik - 24. oktober 2014 - Ensomt vitne (bak betalingsmur)
- Klassekampen v/Åsne Seierstad - 1. november 2014 - Å vaske blod av poteteneInsisterende: Det er det dypt menneskelige som imponerer mest ved Francesca Borris «I krigen – et vitnesbyrd fra Syria».
- Vårt Land v/Olav Solvang - 29. oktober 2014 - Villig til å dø for krigens ofre "I april var Francesca Borri den eneste utenlandske journalisten i Syria. Hun trodde hun skulle dø i bomberegnet."

mandag 27. oktober 2014

Frode Fanebust: "Dypt urettferdig"

En brannfakkel av en bok om Nordsjø-dykkerne!

Om forfatteren:

Frode Fanebust (f. 1968) er først og fremst sakprosaforfatter, og man kan vel egentlig si at han har spesialistert seg på å avsløre skapte myter både på det ene og andre området. Før denne siste boka "Dypt urettferdig", som handler om Nordsjødykkerne, har han skrevet "Krigshistorien - Toralf Fanebust og sannheten" (2009), "Selvbedraget - Norge og klimakrisen" (2010), "Krigshistorien - Oppgjør med mytene" (2010), "Oljelandet - Fortellinger fra innsiden" (2012) og "Makt - Myter - Media: Det er mye verre enn du tror" (2013). Bortsett fra den siste boka, som er utgitt på Kolofon, er samtlige av hans bøker utgitt på Pax forlag. Så også den aller siste. 

Frode Fanebust er for øvrig utdannet siviløkonom ved NHH og har i tillegg bachelor i historie fra UiS, hvor han for tiden tar mastergraden i historiedidatikk.

Om bakgrunnen for boka:

Jeg var tidligere i høst på pressekonferansen til Pax og Spartacus på bokhandelen Eldorado, og en av dem som presenterte sine bøker var nettopp Frode Fanebust. Jeg ble så grepet av hans korte presentasjon at jeg siden aldri var i tvil om at nettopp denne boka måtte jeg bare få med meg. For det handlet om historisk bedrag og det handlet om en helt marginal gruppe i samfunnet som har fått mye oppmerksomhet i media over flere år. En gruppe som er fremstilt som så elendig behandlet av staten Norge at penger aldri blir nok - selv om det hele kanskje handler aller mest om penger likevel, når det kommer til stykket? 

Hvordan har noen få dykkere, blant annet dekket bak organisasjonen Nordsjødykker Alliansen, en organisasjon hvis medlemsmasse er hemmelig, klart dette? Kanskje ved hjelp av et knippe journalister som er brukt - bevisst eller ubevisst - som mikrofonstativer eller som "nyttige idioter" - og som ikke har utøvd en viss sunn kildekritikk  - kanskje av frykt for å ødelegge en god historie? Journalister som fremtrer mer som aktivister enn som de kritiske journalister man skulle anta at de i sin tid ble utdannet som? Ja, for det må være lov å sette det hele så vidt på spissen når vi som har fulgt med i debatten, har blitt presentert for dødstall på 20 % - ja, enkelte steder opp mot 40 % - mens det i realiteten var fire - 4 - norsk dykkere som døde i Nordsjøen (av dykkerrelaterte skader) på norsk sokkel over 25 år (1965 - 1989)? Totalt døde 17 dykkere i denne perioden, de fleste britiske, og altså fire norske. Dette er utførlig dokumentert og etterprøvbart i Frode Fanebust sin bok, jf. også en tabellarisk oversikt på side 180 i boka. De døde er dessuten navngitt, slik at det ikke skulle være rom for tvil hvem Fanebust viser til i sitt tallmateriale. Og dersom det verst tenkelige skulle være tilfelle - at vi heller ikke kan stole på denne boka - burde det være en veldig enkel sak å komme opp med flere navn, og motbevise Fanebusts påstander! 

Fanebust har hatt samtaler med mange nordsjødykkere, men mange tør ikke å stå frem med fullt navn av frykt for hva som da kan skje ... Det beskrives sterke krefter i miljøet, som har vært preget av konflikter mellom ulike grupperinger i en årrekke. 

Fanebust er for øvrig ikke den første som stiller et stort spørsmål ved mangelfull kildekritikk fra journaliststanden. Finn Sjue gjorde det også i boka "Journalistikkens uutholdelige letthet". Og for å si det sånn: det er ikke bare i Nordsjødykker-saken at kildekritikken nærmest har vært fullstendig fraværende. Slik er det på mange andre områder også, særlig der den lille mann står opp mot staten, og hvor journalistene "føler" at det er veldig mye troverdighet ute og går, uten at man sjekker sannhetsgehalten gjennom nokså enkle grep. Eller i det minste spør seg om det kan være tale om andre agendaer, vikariende motiver m.m.

Frode Fanebust hevder at det norske samfunnet er rundlurt i det som har blitt kalt dykkersaken. 

"En milliard kroner eller mer er sløst bort på en gedigen bløff. Pressens og politikkens udugelighet seiret over kildekritikken og fornuften, med det resultat at millioner ble gitt i erstatning til mennesker som ikke skulle fått en krone.

Bløffen har pågått i mange år og i ulike medier: aviser, bøker, radio, TV. Og den lever i beste velgående. Faktisk har den vokst seg så stor og modig at den har gitt oss en parallell virkelighet, hvor enhver nordsjødykker er en helt. En helt som har blitt rost opp i skyene av landets statsminister, for så å bli sveket. En helt som egenhendig har hindret en plattform å tippe rundt, men blitt nektet sin rettmessige belønning. En helt som har ofret alt for det norske samfunnet, men som verken fikk takk eller oppreisning. 

En helt - og et offer. 

Hele tiden fantes en sannere historie tilgjengelig. Man kunne ha spurt andre nordsjødykkere enn dem som alltid bar ropert, og fått vite dette:

(Vi har) prøvd å mane til varsomhet, både i miljøet og overfor journalister når fiksjonen har tatt overhånd. Men når journalistene gir blaffen, nører de opp under ulykksalig splittelse. Når vi likevel har valgt å ta et oppgjør med kulturen, skyldes det vår frykt for fremtiden. Sett at vi vinner fram i rettssalen. Da vil et erstatningsoppgjør koste samfunnet fem milliarder (pluss/minus). Da er det ikke lenger synd på oss, og journalistene vil granske oss med millimetermål. Ganske fort vil det komme fram at mange har bløffet sin egen og andres rolle. Dermed kan hele gruppen bli hengt ut, også uskyldige, til spott og spe i den enkeltes lokalmiljø. Ved å ta belastningen, kan vi i hvert fall hevde at dykkerne selv har tatt et oppgjør med omtrentlighetskulturen som media dyrker." (side 7-8)

Om boka:

I bokas første del redegjør forfatteren for hva dykkeryrket egentlig innebærer. Ja, for dykking er ingen ufarlig "sport", og mye kan gå galt dersom man ikke vet hva man driver med. Ulike gasser kan være livgivende på enkelte dyp, og rene giften på andre dyp. Den store frykten er dykkersyken, og trykk-kammerbehandlingens varighet er proposjonal med hvor langt ned dykkeren har vært. For det er ikke vann som først og fremst kjennetegner dykking, men trykk. (side 23)

Hvor sanne er alle historiene om de mest hårreisende dykk? Alle dykkere pliktet å føre sin egen dykkerlogg, og her fremgikk samtlige dykk m.m. som de hadde gjennomgått. I Nordsjødykker-saken gjelder imidlertid at jo mer spektakulære historier om egne dykk, jo mindre sannsynlig er det at denne dykkerloggen er tilgjengelig. Mistet i brann, stjålet av eks-kona, gjenglemt her eller der - dette er historier som forklarer hvorfor loggene - "de mest interessante" - ikke er gjenfinnbare. 

"Vi endrer fakta hele tiden, skriver om historien for å gjøre tingene enklere, for å få dem til å passe med vår foretrukne versjon av hendelsene. Vi gjør det automatisk. Vi skaper nye minner uten å tenke. Hvis vi forteller oss selv at noe hendte mange nok ganger, vil vi begynne å tro det, og etter hvert kan vi faktisk huske at det hendte. 
- Steven "S.J." Watson" (side 61)

Noe av det mest hårreisende som har skjedd er at enkelte politikere har sammenlignet nordsjødykkerne med krigsseilerne. Mer enn 4300 norske sjømenn mistet livet under andre verdenskrig - som en direkte følge av at minst 673 skip ble senket. Noen av krigsseilerne overlevde flere torpederinger og kom hjem som menneskelige vrak. Både de som døde og de som overlevde ofret virkelig alt for Norge. De fleste valgte i utgangspunktet heller ikke selv å bli krigsseilere, for det var på mange måter omstendighetene som gjorde at det ble slik. De seilte i utenriksfart da krigen brøt ut, og så kunne de ikke lenger vende hjem sånn helt uten videre. Det var ikke på noen måte eventyrlige avlønninger som lokket. Når krigsseilerne likevel valgte å fortsette å seile, og ikke gå i land f.eks. i England, snakker vi både om et aktivt valg og om virkelig å ofre seg. Mange fikk ikke en gang en anstendig lønn med risikotillegg. (Les mer om dette i Kristine Storli Henningens bok "Om vi heftes", som utkom tidligere i år.) 

Kan man si det samme om nordsjødykkerne som krigsseilerne, fire døde i alt (eller fem dersom man teller med en norsk dykker som døde på britisk sokkel)? Hvor blir faktum om eventyrlige avlønninger, som lokket til tjeneste, av? Ja, det faktum at mange valgte dette yrket selv om det var risikabelt, helt frivillig, fordi det var så god fortjeneste å hente når det gikk bra. Og det gikk bra for de aller fleste - akkurat dette må vi ikke glemme! I tillegg til de fire (eller fem) døde, fikk en del dykkere selvsagt senskader. Men antallet, som bygger på den såkalte Haukeland-undersøkelsen, ble forvrengt i media, slik at det så ut som det snarere var regelen enn unntaket at man var kvestet for livet etter en yrkeskarriere som dykker i Nordsjøen. Sannheten var at det kun dreide seg om 1-2 % som fikk invalidiserende senskader. For øvrig et tankekors at det av Haukelands rapport fremgikk at mange av dykkerne var traumatisert fordi de hadde vært vitne til så mange dødsfall. Hvilke dødsfall, spør Fanebust, idet han retorisk gjennomgår de dødsulykkene som fant sted, og hvor det som går igjen nettopp var fraværet av vitner. Det forhold at man skulle ha sett så mange av sine arbeidskollegaer dø, førte for øvrig til at diagnosen posttraumatisk stressyndrom (PTSD) satt noe løst. PSTD er en diagnose som i det vesentlige bygger på skadelidtes egen beskrivelse av traumer, og som er vanskelig å overprøve utover at man evt. må verifisere at opplevelsene som sådann er sanne. Dette ble i liten grad gjort - utover at Haukeland-rapporten åpnet for at ikke alle snakket like sant. 

Noe av det jeg likte med Frode Fanebusts bok - fordi dette viser at han ønsker å balansere sin fremstilling - er at han beskriver et kynisk arbeidsliv, der enkeltpersoner ble både brukt og misbrukt, der myndighetene burde ha vært mer på banen men var sørgelig fraværende (og lot seg blende at profesjonelle oljeselskapers representanter), der en arbeidsmiljølov ikke gjaldt for dykkerne, som kanskje kunne trengt ekstra vern, der dispensasjoner fra myndighetene var det vanlige og ikke at man fulgte hovedreglene osv. Fanebust neglisjerer ikke at dette er et faktum. Han neglisjerer heller ikke at det er skammelig at norske myndigheter ikke tok ansvar tidligere. Saken er at denne delen av historien er "god nok" for dem som var ute etter å lage skandale av det som skjedde. Men på et eller annet tidspunkt tok det helt av, og den historien som stort sett har fått lov til å versere i de seneste år, er rett og slett ikke sann. Dette bedraget har ført til at alle (?) nordsjødykkere har fått om lag 5 millioner i erstatning - enten de rent faktisk ble skadet eller ikke. Det er altså ikke gjort noe forsøk på å differensiere mellom dem som selvsagt var i posisjon til å få erstatning, opp mot dem som ikke skulle hatt det (og som utgjorde flertallet). 

Hvor spesielle var egentlig dykkerne?

"Dødsrisikoen for nordsjødykkerne i norsk sektor har sannsynligvis vært høyere enn for sammenlignbare yrkesgrupper, men i virkeligheten på et nivå mellom en fjerdedel og en femtedel av dødelighetstallene som har vært referert i mediene. Totalt har 17 dykkere omkommet i norsk sektor, fire av dem nordmenn. Til sammenligning har 44 nordsjøarbeidere omkommet i fallulykker, 49 i helikopterulykker og 141 i ulykker som skyldes konstruksjonssvikt.

Det er dokumentert at noen dykkere er påført varige og til dels alvorlige fysiske helseskader som en følge av dykkingen. Men Haukeland-undersøkelsen viste også at flertallet av pionerdykkerne hadde en helse på nivå med jevnaldrende som ikke hadde vært dykkere. Forskerne problematiserte selv at sykdom ikke behøvde å ha sammenheng med karrieren som dykker, samt at det var indikasjoner på at ikke alle hadde gitt sannferdige opplysninger. Mediene ser ikke ut til å ha fanget opp forskernes advarsler. De har også vist liten interesse for helseskader hos andre nordsjøarbeidere, tross at det er dokumentert både løsemiddelskader og høyere kreftrisiko, samt forsøk fra oljeselskaper på å tildekke virkeligheten gjennom egne rapporter og ved å legge hindre i veien for fri forskning." (side 156)

Fanebust navngir også en norsk journalist som har fått pusle omtrent alene med dette i en årrekke, hvilket han betegner som oppsiktsvekkende. Hvorfor var ingen andre journalister interessert i en sak som dette? Og hvorfor gravde ingen dypere i saken? I stedet ble det bare skrapt i overflaten, og dermed kunne dette skje. For noe av det som overrasket Fanebust aller mest var nemlig at opplysningene var der, og at han ikke trengte å lete lenge etter dem. Det hadde mao. ikke krevd rare kildekritikken for å finne frem til relevant faktum i saken.

"At nordsjødykkerne kjemper for sin sak, er å forvente. At de selv - og deres kamporganisasjoner - påstår at de står i en særstilling, er helt naturlig. Men vi andre kan med fordel tenke litt grundigere over om de har rett." (side 156)

Helt til slutt i sin bok tar Fanebust opp det store paradokset om at 271 av de i alt 288 som har omkommet i arbeidsulykker i norsk sektor av Nordsjøen, ikke var dykkere. 

"Hvem snakker for dem og deres pårørende, og for de etterlatte eller to eller fem tusen nordsjøarbeiderne som siden 1967 må ha blitt minst like skadde og traumatiserte som mange av pionerdykkerne?  .... I rettferdighetens navn: Burde ikke også disse fått sine millioner i erstatning? Det vil være den naturlige følgen av hvordan samfunnet taklet dykkernes krav. Og det ble faktisk gitt erstatning til de overlevende ved Kielland-ulykken, til og med en "romslig" en, om vi skal tro den offentlige utredningen som kom i etterkant. De som ikke var (synlig) skadet fikk 25 000 kroner. De som var blitt skadet fikk mellom 50 000 og 425 000, avhengig av alvorlighetsgrad." (side 168)

Og videre på side 169:

"Det er med andre ord ikke spørsmålet om millionerstatninger som er absurd, men samfunnets skylapper i forbindelse med en enkelt yrkesgruppe og politikernes håndtering av pionerdykkerne. Vi burde hatt - og må få - en bedre beredskap for dem som opplever traumatiserende ulykker og kollegers død. Det må gis rom for yrkesskader som ikke følger en vedtatt mal. Her finnes det nyttig lærdom å trekke av dykkersaken. Men det fantes aldri noen grunn til å sortere en liten gruppe arbeidere og drysse mer enn en milliard kroner utover dem. Det var et narrespill som fikk oss til å glemme det som var større og viktigere."

Frode Fanebusts bok fremstår både som grundig, troverdig, godt dokumentert og tankevekkende. Det kanskje aller verste er at dette ikke er det eneste området hvor dårlig kildekritikk fra medias side er med på å skape historier uten rot i virkeligheten. Slik det ofte kan bli når man aldri spør den hvis side som byr på "den beste historien", hvilken agenda de har ... Det holder ikke å "føle" at noen er mer troverdig enn andre, og norsk journalistikk bør være tuftet på mer enn tilgrunnliggende konspirasjonsteorier om at staten eller andre aktører hele tiden forsøker å unndra sitt ansvar. 

I dykkersaken var det i ytterste konsekvens ikke opplagt at det var staten - og ikke oljeselskapene selv, som jo faktisk var dykkernes arbeidsgivere - som skulle ta hele ansvaret. "De lærde" har stridet om dette i en årrekke, og det er vel derfor ikke tilfeldig at en sak som dette måtte gjennom hele rettsapparatet i Norge og altså helt opp til Høyesterett , før domstolen i Strasbourg kom med den endelige dommen som Norge må rette seg etter. Mange av manglene som har vært presentert underveis i det som kalles Nordsjødykker-saken, har mer skyldtes dårlig kompetanse og elendige systemer enn unndragelse satt i et bevisst system (slik konspirasjonsteoretikerne påstår). Bevares - det fritar selvsagt ikke for ansvar - men det hele blir tross alt seende litt bedre ut - og sannere! - når systemet ikke i tillegg skal demoniseres. 

Jeg håper at denne boka blir lest av riktig mange og at det kommer opp en samfunnsdebatt i kjølevannet av avsløringene. Evaluering er et riktig trendy moteord for tiden, men det betyr i grunnen bare at man i etterpåklokskapens grelle flombelysning må lete etter hva man kan lære av dette - forhåpentligvis uten for mange tendenser til syndebukk-tenkning (for det kommer det jo sjeldent noe godt ut av - i alle fall vil de som aller mest trenger å lære noe av dette, antakelig gå i skyttegravene og begynne å skyte tilbake i stedet, slik vi dessverre har sett tendenser til allerede hos enkelte politikere ... Hvorfor ikke lese boka først, liksom?). En sunn og god evalueringsprosess vil forhåpentligvis føre til at sentrale aktører lærer noe av dette, og tenker seg litt mer om neste gang man står oppe i et lignende dilemma. Joda, en god historie - men er den sann? Eller: representerer den hele sannheten? For eksempel ... I siste konsekvens maktmisbruk på sitt verste ...

Jeg for min del har mye godt mistet interessen for den norske journalistikken på en rekke områder, fordi den fremstår som for løssalgsorientert (les: fordummende) med all sin ufullstendige kildekritikk. "Den gode (og salgbare) historien" er alt som teller ... Balansen er fraværende. Da blir man ikke klokere av å lese - bare dummere. Det verste er at slik journalistikk bidrar til å skape parallelle og usanne virkeligheter, som våre rikspolitikere biter på!

Jeg anbefaler Frode Fanebust sin bok "Dypt urettferdig" på det varmeste! Måtte han få Fritt Ord-prisen for denne modige boka! Og så er jeg spent på hva denne boka vil føre til ...

Utgitt: 2014 
Forlag: Pax
Antall sider: 191 
ISBN: 978-82-530-3736-3
Boka har jeg fått fra forlaget 

Frode Fanebust (Foto: lånt av forlaget)
Andre artikler om boka:
- Aftenbladet v/Tor Gunnar Tollaksen - 8. oktober 2014 - Forfatter mener nordsjødykkere har svindlet staten - "- Bløff er et sterkt ord, men dykkersaken er et uvanlig godt eksempel på historieforvrengning. Det er noe alvorlig galt med det bildet som er skapt av dykkerne. Nordsjødykkerne er ikke en samstemt flokk, men en uensartet gruppe som rommer både ærlige folk, løgnhalser og de som henger seg på for å få erstatning de egentlig ikke har krav på, sier Frode Fanebust."
- NRK v/Rolv Christian Topdahl og Lars Navestad - 8. oktober 2014 - Nordsjødykkerne har holdt politikerne for narr - "Har fått nesten 6 millioner i erstatning. Nylig ble nordsjødykkere med psykiske eller fysiske lidelser i gjennomsnitt tilkjent 2,2 millioner kroner hver i erstatning fra staten. Dykkerne har da totalt fått 5,8 millioner kroner i erstatning for skader de har pådratt seg på jobb. Siden dette gjelder om lag 260 dykkere, har staten utbetalt rundt 1,5 milliarder kroner til nordsjødykkerne."
- Yr.no v/Hanne Høyland og Siri Wichne Pedersen - 11. oktober 2014 - Forfatter avviser kritikk mot "Dypt urettferdig" - " – I sin kritikk av meg, begynner stortingsrepresentant Erlend Wiborg i feil ende. Han svarer med at nordsjødykkerne er verdige, og enhver kritikk er uverdig. Slik er det ikke, sier Frode Fanebust til NRK.
Denne uken kom boken hans «Dypt urettferdig». I boken skriver Fanebust at flere nordsjødykkere har holdt staten for narr, og at de ikke har fortjent millionerstatningen de har fått.
Etter å ha lest Fanebusts uttalelse, fortalte Frp-politiker Erlend Wiborg at han ikke er særlig imponert over Fanebusts krasse uttalelser.
– Jeg synes det er uverdige uttalelser, som også er veldig uheldige. Her er det snakk om en gruppe mennesker som har lidd betydelig, sa Wiborg til NRK på torsdag.
Erlend Wiborg (Frp), mener det finnes nok av dokumentasjon på at nordsjødykkerne hadde krav på erstatning.
Wiborg var selv med på å behandle saken i Stortinget i sommer. Da ble det klart at nordsjødykkerne fikk 2,2 millioner kroner hver i erstatning fra staten."

- Bok365 v/Cora Skylstad - 27. august 2014 - Sannhet på dypt vann - "– Overdrivelser.
Fanebust mener det har versert betydelige overdrivelser i media av hvor stor andel av nordsjødykkerne som har fått men. Det har for eksempel blitt hevdet at 35 prosent av tidligere dykkere opplevde sterke smerter i hverdagen. Mindre kjent har det vært at disse tallene kommer fra en undersøkelse utført blant den andelen dykkere som meldte seg uføre ved Haukeland sykehus, ifølge Fanebust."

- Groskro´s Verden - 18. november 2014 - "Forfatteren har skrevet en ganske kort bok, kun på 191 sider, men det er mye fakta, tall og dokumentasjon på at dykkerne faktisk har klart å lure til seg langt mer i erstatning enn det de har krav på. Blant annet er det 17 dykkere som har omkommet, og kun fire av dem var norske."

Populære innlegg