Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten historie. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten historie. Vis alle innlegg

søndag 12. juli 2020

Yuval Noah Harari: "Sapiens. En kort historie om menneskeheten."


Morsom historiefortelling 

Yuval Noah Harari (f. 1976) er en israelsk historiker og professor ved historisk institutt på Det hebraiske universitetet i Jerusalem. Han har skrevet de tre bøkene "Sapiens. En historie om menneskeheten" (utgitt i 2011 - på norsk i 2014), "Homo Deus. En kort historie om i morgen" (utgitt i 2015 - på norsk i 2016) og "21 tanker for det 21. århundre" (utgitt i 2018 - på norsk samme år). Det er forlaget Bazar, som nå er eid av Cappelen Damm, som står bak utgivelsene i Norge. 


Jeg siterer fra Wikipedia (den norske siden):

Harari skriver om «den kognitive revolusjonen» som skjedde for rundt 70 000 år siden, da homo sapiens utviklet språkferdigheter og strukturerte samfunn, steg til toppen av næringskjeden og bedre kunne mestre omgivelsene, hjulpet av jordbruksrevolusjonen og fremskyndet av den vitenskapelige revolusjonen. Bøkene hans undersøker også de mulige konsekvensene av en futuristisk bioteknologisk verden der intelligente biologiske organismer (mennesker) blir forbigått av sine egne kreasjoner. Han har uttalt at «homo sapiens slik vi kjenner dem vil forsvinne om et århundre eller så». Fri vilje, bevissthet, intelligens og lykke er temaer som blir behandlet i bøkene. (Lenkene peker til andre Wikipedia-innlegg.)

Jeg har selvsagt lagt merke til disse bøkene, for de har ligget i enhver bok-stabel i nær sagt samtlige bokhandlere jeg har vært innom i løpet av de seneste årene. Så hvorfor kastet jeg meg ikke over dem tidligere?, tenker jeg etter å ha lest den første boka "Sapiens"? Ikke før mannen min og jeg mottok en insisterende julegave sist jul fra et familiemedlem, kom den første boka i hus. Denne boka måtte vi ganske enkelt lese, mente gavegiveren. Nå er "Sapiens" lest, og jeg ble virkelig begeistret at jeg sporenstreks sikret meg de to neste bøkene. Og jeg kan forsikre om at jeg er en kritisk og kresen leser, som ikke gidder å bruke tiden min på dårlige bøker. Det er derfor bloggen min stort sett (med noen unntak) inneholder begeistrede bokomtaler.

Harari innleder sin bok med å fortelle at det er tre viktige revolusjoner som har formet historien. Det er den kognitive revolusjonen som sparket historien i gang for ca. 70 000 år siden. For ca. 12 000 år siden kom jordbruksrevolusjonen, som førte til at menneskene - de såkalte "sankerne", som levde som nomader - ble bofaste. For ca. 500 år siden kom den vitenskapelige revolusjonen, som innledet noe helt nytt i menneskenes historie. "Sapiens" forteller hvordan disse tre revolusjonene har påvirket mennesker og dyr. Mennesket var med andre ord et ganske betydningsløst dyr i begynnelsen av sin historie. 

Det er en utrolig fascinerende historie som fortelles i "Sapiens". Bokas styrke ligger utvilsomt i at Harari aldri er påståelig. Dersom det er tvil - og det er det egentlig hele tiden - åpner han opp for ulike tolkninger, ofte med en humoristisk vri. Han skriver om utviklingen av språket vårt, og hvilken betydning dette fikk for deling av informasjon mellom mennesker. Sladderen var viktig i disse tidligste tider, og det er den jo forsåvidt i dag også. Det handlet om at det var sett en løve eller bison i nærheten, men også om hvem som hatet hvem, og hvem som var juksemakere osv.

Harari mener at det som fikk mennesker til å kunne leve sammen i større byer, var evnen til å skape fiksjon eller myte. "Store antall fremmede kan samarbeide godt hvis de tror på en felles myte." (side 40) I et senere kapittel snakker ham om dannelse av religion, som en samfunnsoppbyggende sak. Hvor mye enklere var det ikke for en hersker å få legitimitet dersom han kunne hevde at han var utpekt av gud? Og at de som ikke fulgte ham, ville bli straffet i all evighet ...

Mens de fleste historikere mener at jordbruksrevolusjonen var et fremskritt for menneskene, hevder Harari at dette var en felle. Mens sankerne bare kunne dra til et annet sted dersom det ble uår, var jordbrukerne "stuck" der de var. Kostholdet som stort sett besto av hvete, var mindre variert, og selv i gode år risikerte de å lide av mangelsykdommer. Sankerne hadde et mye mer variert kosthold. Det var heller ikke tryggere å være bofast, for jevnlig kom det mennesker som ranet fra dem alt de hadde. Og etter hvert som samfunnsstrukturene vokste frem, måtte de betale skatter til dem som til enhver tid hevdet å ha rett til å innkreve dette. 

"Hvorfor sluttet ikke menneskene med jordbruk da planen slo feil? Delvis fordi det måtte gå mange generasjoner før de små endringene akkumulerte og forandret samfunnet, slik at ingen kunne huske at de hadde levd annerledes noen gang da den tid kom. Og delvis fordi befolkningsveksten hadde brent menneskehetens broer. Hvis befolkningen i en landsby hadde vokste fra 100 til 110 da de begynte å pløye jorden, hvilke ti ville melde seg frivillig til å sulte i hjel slik at de andre kunne gå tilbake til gode, gamle dager? Det var ingen vei tilbake. Fellen hadde smelt igjen." (side 95)

En av de mest fascinerende deler av Hararis bok er når han snakker om myter og imaginære ordener. Jeg nøyer meg med å sitere et lite avsnitt, samtidig som jeg understreker at dette virkelig er verdt å fordype seg i.

"Hvordan kan man få folk til å tro på en imaginær orden som kristendom, demokrati eller kapitalisme? For det første må man aldri innrømme at ordenen er imaginær. Man må alltid insistere på at ordenen som understøtter samfunnet, er en objektiv virkelighet skapt av store guder eller naturlover. Folk er ulike, ikke fordi Hammurabi sa det, men fordi Enlil og Marduk forordnet det. Folk er like, ikke fordi Thomas Jefferson sa det, men fordi Gud skapte dem slik. Frie markeder er det beste økonomiske systemet, ikke fordi Adam Smith sa det, men på grunn av uforanderlige naturlover." (side 118-119)

Harari har også en interessant vinkling på hva kultur egentlig er. Det er vanlig at en kultur f.eks. vil forby noe fordi det er "unaturlig". Men ingenting er unaturlig fra et biologisk perspektiv. Alt som er mulig er faktisk naturlig, sett fra et biologisk perspektiv. Våre sannheter om hva som er naturlig og unaturlig er hentet fra kristen teologi, ikke fra biologien.

Religion har vært menneskehetens tredje viktigste samlende kraft etter penger og imperier, hevder Harari på side 207 i sin bok. 

"Religionens viktigste historiske rolle har vært å skulle gi disse sårbare strukturene overmenneskelig legitimitet. Religion forsikrer at lovene våre ikke er et resultat av menneskers innfall, men er pålagt oss av en absolutt øverste myndighet. Dette bidrar til at i det minste noen fundamentale lover ikke kan utbedres, og gir dermed sosial stabilitet."

Boka har stor sitatfaktor, og jeg kunne ha nevnt så mye, mye mer. Som alle de ulike mennesketypene som opprinnelig fantes på jorden (hvor homo sapiens vant), utvikling av skriftspråket (fra det helt enkle til det kompliserte), om de tidligste tiders arkiver (der gjenfinnbarhet var essensielt), om vitenskapen (viktigheten av å innrømme at vi ikke vet alt og er nysgjerrig på å finne ut av nye ting, hvilket ikke var noen selvfølge i tidligere tider), rasistiske teorier som bunnet i evolusjonslære, troen vår på penger som betalingsmiddel, oppdagelsen av verdens utkanter, handel mellom ulike land, bygging av stater og nasjonale identiteter, krigens ofre, lykke (både for dyr og mennesker - hvor lykkelig er vi egentlig?) osv. 

Boka inneholder et stort vell av detaljer om nær sagt alt som tenkes kan, og Harari vrir og vrenger på tidligere "vedtatte sannheter" om historien vår. Dette gjør han på en meget intelligent, humoristisk og ydmyk måte. Jeg tror det er nettopp derfor bøkene hans har blitt så umåtelig populære som de har blitt. Det var i alle fall derfor jeg elsket "Sapiens"! Så får det være at han på noen detaljer har blitt arrestert for unøyaktigheter, som f.eks. hvor mange muslimer det finnes i verden. 

Samtlige av mine bøker er i pocketutgave med liten skrift. Jeg trodde at det skulle bli et problem under min lesning. Det ble det overhode ikke. "Sapiens" er den reneste pageturner, og jeg fikk bare lyst på mer og mer etter hvert som jeg leste. Sidene gikk unna i høyt tempo, og boka var full av eselører til slutt. Dette for å markere sider jeg har lyst til å finne tilbake til senere.

Dette er en bok jeg virkelig anbefaler til alle som er interessert i historie og samfunnsutvikling! Jeg gleder meg allerede til å lese de to neste bøkene av samme forfatter.
Utgitt på engelsk: 2011
Originaltittel: Sapiens. A Brief History of Humankind.
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Bazar Forlag AS
Mitt eksemplar: 2018 (utgitt av Cappelen Damm)
Oversatt: Lena Stokseth
Antall sider: 442 (noter fra s. 401, register fra s. 425)
ISBN:
978-82-02-60229-1
Jeg har fått boka i gave. 

søndag 31. mars 2019

Ketil Bjørnstad: "Verden som var min - Åttitallet. Historien om et liv. Historien om en tid."

Strålende oppfølger i Verden som var min-serien!

"Åttitallet" i serien Verden som var min av Ketil Bjørnstad er en del av en romansyklus som skal handle om alle ti-årene forfatteren har lagt bak seg. Tidligere har han utgitt "Sekstitallet" og "Syttitallet", og i mellomtiden har også "Nittitallet" kommet ... uten at jeg helt har klart å henge med. Akkurat dét akter jeg å gjøre noe med! "Redningen" for meg denne gangen var å velge lydbokutgaven, og det er det mulig at jeg også kommer til å gjøre med den neste boka. Selv om dette er bøker jeg egentlig ønsker å lese selv, fordi jeg personlig ikke føler at Anders Ribu´s oppleserstemme ble riktig for meg ... Jeg liker å høre forfatterens egen fortellerstemme når jeg leser akkurat disse bøkene, fordi de er så personlige. 

Som i de tidligere bøkene i serien, tar Ketil Bjørnstad utgangspunkt i sitt eget kunstnerliv. Han var en svært ung mann da han gikk inn i 1980-årene, bare 27 år gammel, men hadde allerede rukket å utgi syv romaner og ni "skiver". Dette var jo før CD`ene kom. Mon tro om ikke hans formidable produksjon i kombinasjon med bare syv årig folkeskole senere ble årsaken til at kritikerne var spesielt hard overfor ham? For meg som har fulgt hans forfatterskap gjennom flere tiår - helt fra begynnelsen av 1980-tallet og frem til i dag - og som også har likt bøkene hans svært godt, har det vært underlig å være vitne til spesielt måten enkelte kritikere har hamret løs på ham. Ordene som er blitt brukt, det massive i kritikkene ... Det har vært spesielt. At det har vært både vanskelig og sårt for forfatteren i alle disse årene, har jeg ingen problemer med å forstå. Jeg kan heller ikke erindre at noen annen forfatter har fått gjennomgå på samme måte. I tillegg har jeg følt på at også leserne av bøkene blir latterliggjort. Forstår vi ikke forskjellen mellom god og dårlig litteratur? Og hva er nå egentlig god og dårlig litteratur? Uansett - kritikken mot Ketil Bjørnstads bøker står i grell kontrast til hvordan bøkene hans er blitt mottatt internasjonalt. For meg er og blir han en høyt skattet forfatter, som jeg gjerne vender tilbake til - gang på gang. At han skriver bøker som som har mye undertekst og som tåler å bli gjenlest, forteller meg at det handler om kvalitetslitteratur. 

Noe av det jeg kanskje savnet i de to foregående bøkene i serien "Verden som var min", var at forfatteren skulle gi enda mer av seg selv. Det gjør han til gjengjeld til gangs i "Åttitallet"! Selv om han også her holder noe tilbake, spesielt når han kommer inn på egen utroskap ... Det er mange hensyn å ta, og fordi han selv overhode ikke har sansen for litteratur som utleverer andre (eksempelvis Edouard Louis og hans utlevering av foreldrene sine i boka "Farvel til Eddy Bellegueule", eller en ikke navngitt norsk forfatter som ikke kan forstås som andre enn Vigdis Hjorth og hennes roman "Arv og miljø"), er dette en naturlig konsekvens av hans egne holdninger og verdier. Leseren levnes imidlertid liten tvil om hva som har skjedd, men detaljene får vi ikke. Jeg opplevde dette som helt greit, og forstår ikke kritikken jeg har lest rundt dette, og som etter mitt syn kun handler om egen nysgjerrighet og ikke om kvalitet eller ikke kvalitet ved virkelighetslitteratur. 

Jeg opplevde det som naturlig og også svært befriende at Ketil Bjørnstad beskriver egne følelser knyttet til anmelderi av hans egne bøker på åttitallet. Dette gjelder selvsagt ikke alle norske anmeldere, men noen få som har hengt på ham i alle år, og som har slaktet alt han har skrevet. Dersom han hadde vært for generell og ikke navngitt anmelderne han siktet til, ville mange lesere trodd at det gjaldt flere. Nettopp av den grunn var det nødvendig å navngi dem. Ingenting av det han skriver om dette, overrasket meg. Det usaklige i de kritikkene det vises til, har nemlig slått meg litt for mange ganger. Som at bøkene er Wikipedia-avskrifter og at han ville ha strøket i norsk dersom dette hadde vært en eksamensoppgave. Det er da det reneste sludder! For øvrig er også Ketil Bjørnstad innforstått med at man aldri går i klinsj med en anmelder, og han har derfor holdt seg i skinnet i alle disse årene. Men i en personlig bok der det faktisk er meningen å være utleverende, bør ingen være overrasket over at han skriver om egne følelser rundt dette. Noe annet ville vært rart. 

"Åttitallet" er, i tillegg til å dra den røde tråden gjennom Ketils liv, også en slags minnebok om hva som skjedde - både i Norge og internasjonalt - i denne perioden. Aleksander Kielland-ulykken og drapet på John Lennon i 1980, og avslutningen med massakren på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989 - bare for å nevne noe. 

1980-tallet var mitt tiår, og jeg hadde derfor stor glede av den kavalkaden jeg ble dratt gjennom i boka. Dessuten var det nostalgisk å bli minnet om flere av romanene hans, som det er altfor lenge siden jeg leste. "Bingo! eller En dyd av Nødvendighet" (1983), "Oda!" (1983), "Det personlige motiv" (1985), "Vi anklager! Treholtsaken og rettssikkerheten" (1986), "G-moll-balladen" (1986), "Oppstigning fra det usynlige" (1988) og "Stormen" (1989) - bøker jeg leste - alle som en - på åttitallet, og som jeg fremdeles har stående i mine bokhyller. Spesielt "Oda" og "Stormen" har jeg lyst til å lese om igjen. Mens jeg leste boka lyttet jeg også til "Mine dager i Paris" (1983), "Natten" (1985) og "The Shadow" (1990). Dette var for øvrig tiåret der han samarbeidet med Lill Lindfors, Ole Paus, Lava, Stavangerensembelet, Sissel I. Andersen og Randi Stene. Mange av skivene hans fant frem til min platesamling i denne perioden. Musikken er så variert og har en spennvidde det er få forunt å ha. "Natten" er en av mine favoritter! Det er også "Mine dager i Paris", med Ole Paus´ umiskjennelige, rustne stemme!

I boka følger vi Ketil Bjørnstad i hans hjemlige liv på Sandøya, der han lever med "den andre", kvinnen i hans liv som ikke ønsker å bli navngitt i bøkene hans. Og vi blir introdusert for katten Movitz, som slåss for sitt revir og den beste hunnkatten på øya, som tilfeldigvis er hans egen mor ... Livredd som Ketil er for å bli tykk, stikker han fingeren i halsen og kaster opp - lenge før spiseforstyrrelsen bulimi var allment kjent. Han ante ikke at han hadde en sykdom, han ville bare ikke bli tykk igjen, som han hadde vært som ung gutt ... Vi møter også en mann som i perioder lever over evne, og som tross sin fortid som raddis, har sansen for det gode luksusliv. Som bor på de beste hoteller, som nyter den beste vin, oppsøker fine restauranter, helst ikke vil bli oppfattet som kjip og som strør rundt seg med penger han strengt tatt ikke har råd til å bruke. Samtidig beskriver han snobberi med en god porsjon humor. Som da han bor på Hotel Ritz og får gjennomgå av personalet fordi han ikke har press i buksene sine, mens en amerikansk familie, der familiefarens skjorte er tilgriset med ketchup, slipper unna ... Fordi de var amerikanere! Hva annet kunne man forvente? Eller når Kjell Bekkelund kaller ham inn til hovedstaden fra Sandøya samme dag, og det ligger i luften at han har store planer for ham. Og Ketil avspises med en meget kort visitt, en kopp kaffe og en kjeks før han kastes ut - mens kjøkkenet dufter av den nydeligste mat og bærer bud om en middag han ikke er invitert til. Et bilde på makten i egen person, som bare kan knipse og som umiddelbart får det som man vil ... 

Noe av det sterkeste med hele romanen er beskrivelsen av Treholtsaken, og Bjørnstads engasjement i denne saken. Han skulle ikke bli den eneste. Mange skarpskodde jurister mente at det ble begått et justisdrap av Treholt og at bevisene ikke holdt mål. En av disse var Mads Andenæs, som i dag er professor ved Det juridiske fakultet i Oslo. Hvilken pris betalte han for sitt engasjement? Det får han nok aldri noe eksakt svar på, i og med at finanskrisen etter jappetiden kom nesten samtidig, og førte til at antall konserter sank betydelig. Temperaturen i kritikken av hans litteratur steg samtidig, og fra å være en forfatter  som stadig kunne regne med å få bøkene sine utgitt som månedens bok i Bokklubben, var ikke dette like selvsagt lenger. En NRK-serie om Edvard Grieg ble også avlyst ... 

Jeg ser at enkelte kritikere mener at boka med sine 797 sider er for lang. Jeg er ikke enig i dette. Med de to foregående bøkene har Bjørnstad lagt seg på en linje og et konsept som krever dette omfanget, og da er det dette vi får. Styrken i "Åttitallet" er at den er så ærlig. Rent bortsett fra når forfatteren ønsker å beskytte noen som aldri har bedt om offentlighetens oppmerksomhet, er han utleverende som få. Vi får anledning til å bli kjent med ham slik han er eller var, og han gir alt. Det står det respekt av! Det skal ikke bli lenge til jeg starter på "Nittitallet"! Så mye er sikkert! 

Lydboka er 28 timer lang, men gikk som en drøm. Boka var med meg over alt, og jeg slukte den! Det eneste jeg skulle ønske er at Lydbokforlaget hadde funnet en oppleser som jeg mer hadde kunnet identifisere med forfatteren. Samtidig er Anders Ribu en flott oppleser - det er jo ikke dét. 

Jeg anbefaler boka på det varmeste! 

Bloggeren Reading Randi har også skrevet om boka. 

Utgitt: 2017
Forlag: Aschehoug (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Antall sider: 797
Spilletid: 28 t 5 min.
ISBN: 978-82-03-36233-0 (papirutgave)
ISBN: 978-82-42-173549 (lydbok)
Jeg har mottatt leseeks./lytteeks. fra forlaget


Ketil Bjørnstad (Foto: Frøydis Urbye)

fredag 30. desember 2016

Ian Buruma: "Vekten av skyld"

Om krigsoppgjør og vekten av skyld

Det er nesten to år siden jeg oppdaget Ian Buruma (f. 1951), den nederlandsk-amerikanske forfatteren som er professor i menneskerettigheter og journalistikk, og som også har studert asiatisk kultur.  Han har en rekke bokutgivelser bak seg over tematikken Kina og 1900-tallets Japan. Buruma har selvsagt vært verdenskjent lenge før jeg ble oppmerksom på ham, men han kom for alvor opp på min radar med utgivelsen "År null - En fortelling om 1945". (Linken peker til min omtale av boka.)

"Vekten av skyld" er ikke en ny bok. Den utkom nemlig i 1994 under tittelen "Wages of guilt". Men selv om den først utkommer nå, over 20 år etter, er det forunderlig nok like aktuell. Nå har dessuten forfatteren ført til et forord til boka, siden den kom ut på nytt i 2015, men ellers er boka uendret, slik jeg har forstått det. 

Boka er delt inn i fire deler, og hver del tar for seg ulike sider både ved Tyskland og Japans deltakelse under andre verdenskrig. Det handler om hvilke ugjerninger som ble begått i Auschwitz, Hiroshima og Nanjing, og det handler om rettsprosessene etterpå. Dessuten om hvordan landene på ulikt vis har taklet byrden ved egne bidrag under krigen, noe som gjerne fremkommer ved hvilke debatter som har vært tillatt i offentligheten, hvordan skolene formidler kunnskap og hvilke minnesmerker man har reist. Buruma har sammenlignet og analysert likheter og forskjeller, og han har forsøkt å komme frem til hva som skyldes kultur, styresett og menneskers iboende egenskaper. Var tyskere og japanere spesielt farlige folk, siden de kunne begå slike grusomheter? Er det f.eks. noen likheter mellom Hitler og den hellige japanske keiseren? Hvordan påvirker det skyldfølelsen hos folket når man i det ene tilfellet med rette og med alles velsignelse kan demonisere lederen, mens det var helt utenkelig å gjøre noe tilsvarende overfor en guddommelig keiser? 

Forfatteren skriver følgende på side 315 i boka:

"I 1945 var det japanske folket politiske barn. Før den tid var de blitt tvunget til å underkaste seg helt og holdent en stat drevet av autoritære byråkrater og militære, og en religiøs kult hvis yppersteprest også formelt var leder for de væpnede styrker og dessuten imperiets suverene monark. 

Situasjonen har endret seg siden den tid, men ikke tilstrekkelig. Fordi japanerne ble ansett som et farlig folk, ble de presset, ikke minst av MacArthur selv, til å trekke seg unna den onde verden og gjemme seg under Amerikas skjørt. Japan ble kort sagt tvunget til å undertegne en sjenerøs versjon av Versaillestraktaten: tap av selvstendighet uten dermed å bli strupt økonomisk. Japanerne ble oppmuntret til å bli rike, mens militære affærer ble tatt ut av deres farlige hender. Staten ble drevet av det samme byråkratiet som drev det japanske imperiet, og valgsystemet ble rigget slik at det samme korrupte konservative partiet holdt seg ved makten i nærmere førti år."

I Tyskland var det annerledes. Nå var det riktignok slik at det var mye man ikke snakket om i et par-tre tiår etter krigen. Det måtte et generasjonsskifte til for å få det til å løsne, men da løsnet det også for alvor. Den mye kritiserte Hollywood-serien "Holocaust" som kom i 1979 medvirket dessuten til at sannhetsvitner trådte frem. Det ble stuerent å snakke om Holocaust.

Buruma redegjør for det tyske sorgarbeidet - Trauerarbeit - som har preget Tyskland i etterkrigstiden, dvs. etter den første tiden som mest av alt var preget av fortrengning. 

"Bare de som har lidd et tap, kan sørge. Men nøyaktig hva var det tyskerne hadde mistet? Jødene, selvfølgelig, men det ble i liten grad opplevd som et tysk tap. Mange tyskere hadde mistet hjemmet sitt, sønnene sine, de absurde idealene sine og lederen sin. Men å sørge over dette var ikke hva ekteparet Mitscherlich mente med Trauerarbeit: Å begråte Hitler i 1945 var umulig. Tredve år senere skulle Margarete Mitscherlich si at den manglende evnen til å sørge ikke lenger gjaldt de yngre generasjonene. Hun hadde rett: Man sørger over jødene i Tyskland, og i visse miljøer sørger man også over Hitler." (side 37-38 - referansene er hentet fra Alexander og Margarete Mitscherlich´ berømte bok "Sorgens umulighet" - "Die Unfähigkeit zu trauern".)

En annen stor forskjell mellom Tyskland og Japan var at mens tysk krigshistorie var forbundet med Auschwitz, som var en uhyrlighet utført av tyskere for å utrydde det jødiske folket, hadde Japan Hiroshima og Nagasaki, som var en uhyrlighet utført av amerikanerne mot japanerne. Atombomben overskygget japanernes egne uhyrligheter, som f.eks. massakren i Nanjing.

De første årene etter krigen var både i Tyskland og Japan preget av dyp nød og fattigdom. Det var en tid preget absolutt forfall og fordervelse, skriver Buruma. Fattigdommens foredlende kraft er først og fremst en intellektuell forestilling. Paradokset er at det meste som ble skrevet innenfor litteraturen fra denne tiden, romantiserer krigen. 

Buruma beskriver også tyskernes angst for at sorgprosessene og minnesmerkene skulle bli kitsch. Det var også frykten for kitsch som gjorde at tyskere generelt ikke lot seg begeistre av den amerikanske TV-serien Holocaust. 

"Kitschen ligger klar til å smekke fellen om deg i Auschwitz. Kitschen blåser opp det banale ved å pøse religiøsitetens varmluft inn i den. Kitschfølelser er alltid falske. Å besøke dette åstedet for så mye lidelse, en lidelse ingen beskrivelse kan gi et fyllestgjørende uttrykk for, er opprørende, skjønt ikke fordi man får en bedre forståelse av hvordan det faktisk var å være et offer her, men fordi et slikt besøk roter opp følelser man ikke kan stole på. Det er fristende å søke den moralske varmen som følger identifikasjonen - så enkelt og så overmodig - med ofrene: Det kunne like gjerne ha vært meg, og så videre. Steder merket av lidelse og redsel øver en fascinasjon som altfor lett kan gli over i masochistisk nytelse. Fantasien dreier mot et morbid ønske om å bli skrekkslagen og rystet. Det er kanskje denne formen for kitsch det er vanskeligst å motstå, især når man er oppdratt, som fredsaktivisten Makoto Oda sier det, med offerets ståsted som utgangspunkt." (side 90)

Buruma trekker frem det mest berømte diktet om dødsleirene, nemlig "Todesfuge" ("Dødsfuge" på norsk, og "Death Fugue" på engelsk)) som jøden Paul Celan skrev i 1945. Diktet er blitt en klassiker, som alle tyskere kjenner fra skoletiden. 

Mens det etter krigen ble gjennomført krigsforbryterrettssaker mot nazister (Nürnbergprosessene), fant det ikke sted tilsvarende rettssaker i Japan. Ikke fordi de japanske soldatene var mindre grusomme enn de tyske soldatene, men rett og lett fordi de japanske grusomhetene var del av et militært felttog og ikke planlagt drap på et helt folk. Samtidig har også japanerne en del å svare for, og som det ikke er blitt tatt tilstrekkelig tak i etter krigen. Også her ble det utført medisinske eksperimenter på krigsfanger, sivile ble voldtatt og drept over en lav sko i Kina (Nanjing) og tusenvis av kvinner ble tvangsprostituert - bare for å nevne noe. Tokyoprosessene var annerledes enn Nürnbergprosessene. Mens de tiltalte i Tyskland prøvde å unnslippe straff ved å hevde at de kun fulgte ordre, var skikken helt annerledes i Japan. 

"Men spørsmålet om ansvar er alltid en kinkig affære i Japan, hvor formelt ansvar er enklere å identifisere enn faktisk skyld. Ikke bare tok mange ... på seg skylden for det deres overordnede hadde gjort (en vanlig praksis i Japan, både i kriminelle gjenger, politikken og bedrifter), men mennene på toppen hadde ofte ikke kontroll med sine skruppelløse underordnede. Følgelig kan det neppe sies å være en overraskelse at skyndsomt opprettede domstoler over hele Asia, bestående av menn som hadde minimal kjennskap til japanernes mentalitet og levemåte, ikke var i stand til å plukke ut hvem i den japanske kommandokjeden som hadde vært ansvarlig for hva. Som en følge av dette ble mange anklaget for feil forbrytelser på feilaktig grunnlag." (side 186-187)

Mens tyske skoleelever fikk i oppgave å analysere manipulerende tekster av Hitler for å lære hvordan man som individ bør opptre i en stat bygget på falske normer, skjedde ikke det samme i Japan. Der fortsatte krigshistorie - den sanne - å være tabu, noe man ikke snakket om. De som sto i bresjen for endringer i en utviklende retning, fikk imidlertid kjenne på kostnadene ved dette i begge land. I Tyskland ble etterkrigstidens sorgprosess for øvrig påvirket av murens fall og sammenslåingen av det frem til da delte landet til en helhet. I Øst-Tyskland hadde man nemlig ikke hatt en tilsvarende prosess som i Vest-Tyskland.

Men hvordan sørger egentlig fremtidens generasjoner over fedrenes synder? Museumskurator Christoph Stölzl sier det slik:

" ... man kan ikke sørge psykologisk over noe man ikke har gjort". Han refererte selvfølgelig til det gamle problemet med å være tysker etter Auschwitz. "Det eneste man kan gjøre," sa han, "er noe symbolsk, seremonielt. Det ville ha vært fint å ha en Auschwitz-dag hvert år og donere penger til Amnesty International. Det ville ha vært mer produktivt enn all denne sjelegranskingen. Men det er typisk for tysk idealisme å lengte etter det umulige og unnlate å gjøre det mulige." (side 254-255)

Det har ikke vært bare enkelt å minnes grusomhetene under krigen, og Buruma nevner en tale som Philipp Jenninger, Bundestag-presidenten, holdt i Bonn den 10. november 1988, femti år etter Krystallnatten. Det hele begynte så bra og endte så katastrofalt for Jenninger. Fallhøyden var stor dersom man ikke gjorde det riktig, veide hvert ord på gullvekt og nøye overveide konsekvensene av sine uttalelser. Kanskje var det ikke nok Trauer i talen hans? Og det er forskjell på en minnestund og en nøktern historisk tale ... Jenninger ble degradert etter dette. Noe tilsvarende skjedde med borgermesteren Motoshima som i en tale den 12. desember samme år begynte å snakke om keiserens (ene-)ansvar for krigen. 

Hovedkonklusjonen i boka er at Tyskland i svært stor grad har klart å forsone seg med sin fortid, mens det samme ikke kan sies om Japan. Her har man en vei å gå ...

Nok en gang har jeg lest en uhyre interessant bok av Ian Buruma! Han imponerer med sine solide kunnskaper. Det som nettopp gjør denne boka så spesiell og annerledes det meste annet jeg har lest innenfor tematikken, er det personlige preget. Ikke bare levendegjør det stoffet, men det hele blir ikke strengt klinisk og historisk "korrekt" ... grensende til det kjedelige. Hele tiden fletter han historier sammen, trekker sammenligninger, kommer med egne betraktninger, analyserer, refererer til historiske kilder, berømte bøker og filmer. Noe av dette hadde jeg hørt om fra før av, men f.eks. endte jeg med å bestille Masuji Ibuses bok "Sort regn" fra et antikvariat. Boka handler om Hiroshima etter atombomben i 1945. Dessuten oppdaget jeg at filmen "Das Schrechliche Mädchen" ligger på nettet i fullversjon. Den skal jeg se! Tenk om ungdommer fra videregående skole oppdager Ian Burumas bøker, og leser disse parallelt med lærebøkene sine? Hvilken økt forståelse de vil få av verden og det som skjedde den gangen! Skildringene i boka er kraftfulle, intense, krevende og tankevekkende, og boka fungerte som den reneste pageturner for meg! 

Jeg gir mine beste anbefalinger til Ian Burumas bok! Jeg håper at Forlaget Press utgir flere av hans bøker! 

Aftenposten anmeldte boka tidligere i høst (Krigens sanne ansikt - Buruma beveger seg mellom populærkultur, politikk og historie, sosialpsykologi og reiseskildring, utvunget og elegant, men aldri lettvint. Dette er uten tvil en moderne klassiker om krigsoppgjør og skyld, fortrengning og tilgivelse.).

Utgitt: 1994
Originaltittel: Wages of guilt
Utgitt i Norge: 2016 
Forlag: Forlaget Press 
Oversatt: Christian Rugstad 
Antall sider: 348
ISBN: 978-82-328-0092-6
Boka har jeg kjøpt selv

Ian Buruma (Foto: ukjent)

lørdag 20. august 2016

Ketil Bjørnstad: "Verden som var min - Syttitallet - Historien om et liv. Historien om en tid."

Likte du Ketil Bjørnstads "Sekstitallet"? Da kommer du til å like "Syttitallet" enda bedre!

Det er alltid knyttet stor spenning til Ketil Bjørnstads bokutgivelser. Ekstraordinært spennende er det at han har ambisjoner om å utgi seks bøker, hvor han tar for seg hvert ti-år av sitt liv. Som undertittelen indikerer, skriver han ikke bare om sitt eget liv, men også om den tiden han har levd i. En anmelder kalte dette i sin tid "å ta en Knausgård", men jeg vil på det sterkeste understreke at det er tale om vidt forskjellige bøker. Der Knausgård i Min kamp-serien riktignok tar utgangspunkt i sitt eget liv, men samtidig gjør beskrivelsen av dette til noe universelt som alle kan kjenne seg igjen i - der tar Bjørnstad utgangspunkt i sitt eget kunstnerliv som er alt annet enn universelt, og så løfter han dette inn i den samtiden han har levd i og forteller samtidig historien om norsk musikkliv fra innsiden. Akkurat dette har gjort at jeg har gledet meg ekstraordinært mye nettopp til "Syttitallet", fordi det skjedde så mye spennende på 1970-tallet. Jeg ble for øvrig svært begeistret for hans "Sekstitallet".  (Linkene peker til mine bokomtaler.)


Ved innledningen til 1970-tallet var Ketil Bjørnstad 18 år. Han er sterkt overvektig og han er forelsket. I Aimée ... 


"Han følger henne med blikket. Hun er midt på broen nå. Hvorfor går hun tur alene, hun også? Hun har jo venner. Han vet til og med navnet på noen av dem. Han trodde det bare var ham selv og et par andre idioter som gikk slik, både morgen og kveld; tanketurer som førte ham langt ut på viddene, selv om han aldri kom lenger enn til Monolitten. 


Det første han tenker, er at han må gjemme seg. Hun må ikke se ham slik. Det var denne julen han ble sittende med faren og Tormod og spise ribbe på kjøkkenet til langt på natt. Moren som regnet med at fire kilo ville holde helt til Nyttårsaften, men allerede natten til Første Juledag var den fortært." (side 7-8)


Lengselen etter vakre kvinner hadde våknet i ham, og selv ble jeg sittende og tenke på Aksel Vinding-triologien, hvor så mye inspirasjon er hentet fra forfatterens eget liv. Mens han drømmer om Aimée, tilbringer han atskillige timer alene på kino, der han ser franske filmer med Catherine Deneuve i hovedrollene ... Filmer som er så langt fra mainstream at han stort sett sitter nokså alene i kinosalen også. På et tidspunkt våkner en lyst i ham til å ha sjangs på dem han forelsker seg i, og det er da han bestemmer seg for at han skal slanke seg. Etter noen opp- og nedturer klarer han til slutt å kvitte seg med 54 kilo - i løpet av et knapt år. Dette klarer han ved hjelp av astronaut-dietten, en ekstremvariant av lavkarbo. Siden skulle livet hans handle om en dyptfølt angst for igjen å bli tykk. Overfor Aimée oppnår han imidlertid ingenting. 


"Og det skjer heller ingenting. Han kommer ingen vei. Ikke engang med roser. Hun vil snakke om den boken han hadde gitt henne forleden kveld, Catch 22, hvordan Joseph Hellers roman hadde gjort inntrykk på henne. Galskapen i denne paragrafen, selve Catch 22, som presenteres på en flystasjon på den italienske øya Pianosa under andre verdenskrig. Hvis man var sinnssyk, kunne man bli fritatt fra å fly. Alt man hadde å gjøre, var å be om det. Men så snart man gjorde det, var man ikke lenger sinnssyk. Da måtte man fortsette å fly. Man måtte altså være sinnssyk for å fortsette å fly, og frisk hvis man ikke gjorde det. Men hvis man var frisk, måtte man fly. Og hvis man fløy, var man sinnssyk, og behøvde ikke å gjøre det. Men hvis man ikke ville det, var man frisk og måtte." (side 156)


De neste årene tilbringer Ketil i barndomshjemmet på Frogner, hvor han og flygelet har okkupert en hel etasje i huset. Mormoren flytter også inn hos dem. Gjennom et fortellergrep som veksler mellom tredjeperson entall og jeg-person, kommer vi tett på forfatteren i noen svært sårbare år av hans musikerkarriere og etter hvert også forfatterkarriere. Løsrivelsen fra andres forventninger skjer gradvis etter at Ole Paus kommer inn i livet hans, men fremdeles sliter han med å følge sitt eget hjerte fullt og helt. Som at han skuffer faren med ikke å fullføre gymnaset - heller ikke som brevkurs som faren betaler. Som at han bryter med forventningene om at han skal bli klassisk pianist og i stedet slår seg på jazzen. Han gjør det han selv ønsker, men det gjør vondt å skuffe andre. 


I dette andre bindet i det som skal bli en seksbindsserie, gir Ketil Bjørnstad atskillig mer av seg selv, og han avslører forhold i sin fortid som det må ha gjort vondt å skrive om. Å bli slank førte ikke til at selvtilliten som mann kom over natten, men etter hvert ble han mer selvsikker. Han innledet et samboerskap og flyttet til Sandøya på Sørlandet. Kvinnen omtales konsekvent som "den andre" fordi hun ikke har ønsket å opptre med fullt navn i hans bok. Dette er kjærlig ivaretatt av forfatteren som på sin side berømmer henne for alt hva forholdet deres tilførte hans liv ... Og påvirkningen fra Ole Paus, som fikk ham til å gå utradisjonelle veier ... For meg som har lest om islomani (i forhold til øyene i Skottland) i sommer, var det ekstra spennende å lese om forfatterens forhold til det å bo nettopp på en liten øy, der alle kjente alle.


Alle vi som har fulgt Bjørnstads forfatterskap og musikerkarriere i en del år, kjenner godt til hans fascinasjon for Kristiania-bohemen. Dette munnet blant annet ut i den legendariske trippel-LP´en "Leve Pategonia" og bøker om henholdsvis Oda Krogh, Hans Jæger og Edvard Munch. Selv elsket jeg både musikken og boka om Oda, mens jeg har et heller lunkent forhold til de to andre bøkene (men som sikkert burde ha fått en ny sjanse). Påvirkningen kom fra ingen ringere enn Ole Paus. 


Kjente kulturpersonligheter dukker opp i "Syttitallet". Vi møter blant annet Jon Eberson, Arild Andersen, Radka Toneff, Erik Bye... alle kulturpersonlighetene som satte sitt bestemte preg på 1970-tallet, og som vanket på Club 7. Og jammen dukker ikke også Jens Bjørneboe opp mens Ketil sitter barnevakt for Ole Paus og hans kone Henny Moan. Scenen som beskrives gir meg flashback til Bjørnstads bok "Barnevakt, en bok jeg har lest et par ganger og også har omtalt på bloggen min. I denne romanen er det riktignok en kvinne som sitter barnevakt, men scenene som utspiller seg er lett gjenkjennelige når man kjenner det som må ha vært inspirasjonskilden. Det handler om et fortettet nattlig møte mellom en lærer og en tidligere elev. Beskrivelsen av det kyniske musikermiljøet, der utroskapen florerer, kjenner jeg også igjen fra romanen "Ensomheten". 


Redaktør Vindalen i Aschehoug forlag skulle etter hvert få stor betydning for Bjørnstads forfatterskap. 


"Husk det, Ketil, at litteraturen kan gi deg denne følelsen av et annet menneskesinn, med styrker og svakheter. Ofte liker man forfatteren bedre enn selve boken. En bok uten en synlig forfatter i teksten, kan lett bli en kjedelig bok."


Og akkurat dette lyttet han ekstra til. (side 565)


Og tenke seg til at Ketil Bjørnstads aller vakreste sangtekst og melodi - "En sommernatt ved fjorden" - var nær ved å ende i søppelbøtta ... 


Etter å ha lest "Syttitallet" kan jeg konkludere med at jeg ikke ble skuffet. Boka innfridde mine forventninger og vel så det! Jeg opplevde dette andre bindet i serien som enda bedre enn "Sekstitallet", og tror at årsaken er svært sammensatt. Fordi jeg selv var eldre på 1970-tallet, ga dette meg økt grad av gjenkjennelse i teksten. Og kanskje handler det ikke rent lite om at jeg fra før av er veldig fascinert av den norske jazzmusikken fra denne tiden. Jeg hadde dessuten glede av den gjenkjennelsen som jeg opplevde i parallellene mellom forfatterens eget liv og de romanene han har skrevet, og som jeg gjennom flere år har hatt så stor interesse for. Jeg liker også Ketil Bjørnstads fortellerstemme svært godt, og synes han skriver veldig lett og ledig. Kanskje er det også noe i det som redaktør Vinding prediket overfor den litteraturdebuterende forfatteren - at jeg som leser har veldig sans for forfatteren og føler at jeg har tilbrakt et helt liv sammen med bøkene hans? Det er nok noe der! Nettopp derfor opplever jeg heller ikke at det blir for mye med nesten 800 sider om hans "Syttitallet". Tvert imot kunne det godt ha vært mer, for det ble i snaueste laget om de siste årene av 1970-tallet.


Jeg anbefaler også denne boka på det aller varmeste, og gleder med veldig til "Åttitallet"!


Randi har også skrevet om boka på sin blogg. Boka er tilgjengelig som lydbok. Dessuten har Tine skrevet om boka. 


Utgitt: 2016

Forlag: Aschehoug
Antall sider: 796
ISBN: 978-82-03-36081-7
Jeg har mottatt et leseks. fra forlaget/forfatteren


Ketil Bjørnstad (Foto: Trine Hisdal)

mandag 20. juli 2015

Ketil Bjørnstad: "Verden som var min - Sekstitallet - Historien om et liv. Historien om en tid."

Historisk tilbakeblikk på et ti-år preget av brytning

Ketil Bjørnstad (f. 1952) er en forfatter (og musiker) jeg har fulgt gjennom mange år. I rundt 30-35 år, for å være mer spesifikk. Det er noe med måten han skriver på, følsomheten i tekstene og ikke minst tematikken som alltid har fascinert meg. Da jeg leste hans siste roman "Veien til Mozart" (linken fører til min bloggomtale av boka) tidligere i år - en roman som inneholder to musikkportretter; både Mozarts og hans eget - avsluttet jeg min bloggomtale blant annet med følgende ord:

"Det har også vært ekstraordinært interessant å få mer innblikk i forfatterens eget liv frem til han valgte en annen vei enn den klassiske musikken. Parallellene til mange av bøkene hans lå der hele veien, lett gjenkjennelig synes jeg. Mitt ønske er at Ketil Bjørnstad en eller annen gang skriver om livet sitt etter at han tok dette valget. Det tror jeg må bli en interessant bok!"


Da var jeg intetanende om Ketil Bjørnstads store prosjekt. Han har for øvrig ikke planer om bare én bok. Hele seks bind skal det bli til slutt; en bok for hvert ti-år. 

Jeg har vært så heldig å få et forhåndseksemplar av den første boka i serien: "Sekstitallet". Dermed har jeg kunnet lese boka før den offisielle utgivelsen som finner sted i neste måned. Da er nemlig boka månedens bok i Bokklubben. Jeg kan allerede nå røpe at jeg likte boka så godt at jeg også skal sikre meg den innbundede utgaven av den. 

"Da jeg skrev Veien til Mozart, merket jeg hvilken befrielse det var, for første gang, å skrive om mitt eget liv i tilnærmet romanform. Helt siden jeg begynte å lese Hans Jæger på syttitallet, hadde jeg tenkt tanken. Men hva skulle jeg skrevet om, den gangen jeg sto midt oppi det, uten avstand til noe? Tid gir avstand. Men tid gir også nærhet. Ny innsikt. For å omskrive en sang av min kjære venn Ole Paus: "Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en roman." (fra forfatterens hilsen og forord - sitatet er hentet fra forhåndseksemplaret av boka, som ikke er korrekturlest)

For meg som ble født på midten av 1960-tallet, har det vært ekstraordinært interessant med en samlet innføring i hva som skjedde i dette spesielle ti-året. Bjørnstad tar i sin bok for seg år for år. Samtidig som han forteller historien om sitt eget og familien Bjørnstads liv, fletter han inn de fleste - for ikke å si alle? - viktige historiske hendelser i boka. Fordi han var 8 år da 1960-tallet begynte, husker han mye selv, men neppe alt. Han ble dessuten født inn i en svært samfunnsengasjert familie, som nærmest levde med historien. Det var tårer og sorg når kjente personer ble drept, og trusselen om atomkrig lå der hele tiden. Det økonomiske oppsvinget familien Bjørnstad opplevde særlig på slutten av dette ti-året var nok et hovedstadsfenomen, for i resten av landet kom det virkelige oppsvinget først på begynnelsen av 1970-tallet, med oljen.

"Det er borgerkrig i Kongo og regn i Oslo. Det regner hele tiden, faktisk. En kald og ekkel sommer da far får den fikse ideen at vi skal dra til Tolga og ha noen ukers ferie. Det har vi fortjent, alle sammen. Været er bedre der oppe i dalsøkka innover mot Røros, men det er også mer mygg. Vi skal installere oss i en liten hytte som far har blitt tipset om gjennom en bekjent på jobben. Det er ikke den slags hytter som averteres til leie i Aftenposten, i hvert fall. En eneste stue som også fungerer som soverom for fire personer. Mor er ikke glad. Men alle finner seg i det." (side 51)

Slike beskrivelser som dette bringer oss tilbake til tider da hyttene virkelig var hytter - primitive og uten innlagt vann og strøm - fordi vi (det vil si hele familien, unntatt mor som ble stående med all matlaging og vask - det tok absolutt all tid, og dermed var hun unntatt fra feriefølelsen) ønsket oss tilbake til naturen - ikke luksushjem slik som i dag. En problematikk som i alle fall hjemme hos oss har ført til diskusjoner rundt hva som er å "dra på hytta" og hva som er å "dra på hytten" (uttalt med Montebello-aksent).  

Fordi det er så mye gjenkjennelse i teksten, både av personlig art og av mer historisk art, er lesingen av "Sekstitallet" interessant på flere nivåer. Samtidig blir vi bedre kjent med Ketil Bjørnstad, en kulturpersonlighet som ikke bare har satt spor etter seg innenfor litteraturen, men også innenfor musikklivet. Denne gangen byr han i rikt monn på seg seg selv. 1960-tallet er også historien om hans tenåringstid - innledet med at han var åtte år og avsluttet med at han var 18 og under øvelseskjøring med faren bokstavelig talt kjørte ut av og bort fra sin barndom. Tenåringstiden var preget av overvekt og en voldsom interesse for jenter. Samtidig bakket han ut av skolen og satset på en musikk-karriere. Foreløpig med fokus på den klassiske musikken, men med lengselsfulle blikk på populærmusikken - mest i smug siden moren, suffløren i Den norske opera og bokhandlerske, kun hadde forakt til overs for popmusikk og dens like. Og for alle oss som har fulgt Ketil Bjørnstads karriere innenfor litteraturen, er bøkene hans lett gjenkjennelige fra privatlivet hans. Slik tror jeg for øvrig det er for de fleste forfatterskap som har pågått over lang tid. Skillet mellom det fiktive og det virkelige liv er nok ikke så markant som mange forfattere ønsker at vi skal tro. 

Noe av det jeg likte best med boka - i tillegg til at den er deilig tykk! - er at forfatteren er så personlig når han forteller om sin egen barndom. Han legger ikke to fingre mellom når han forteller om egen sårbarhet og prestasjonsangst. Selv om familien klarte å skaffe seg et hus på Frogner, var han ingen selvsikker vestkant-gutt som tok det meste for gitt. Han var tvert i mot svært bekymret for familiens økonomi og i særdeleshet for at foreldrene skulle gå fra hverandre. 

Preferansene til litteraturen og årene på Steinerskolen er den en hel del av i denne boka. Enkelte lærere var med på å sette sitt preg på ham i disse årene - som Lindholm som snakket om hvordan ordet gjør oss til mennesker, gjør at vi kan forstå og begripe også det vi ikke kan forstå. 

"Og den dagen dere skjønner dette, med deres egne, selvstendige tanker, vil dere skjønne at litteraturen er det viktigste i deres liv. Den vil bli en kilde til forståelse, til trøst, til sinnets helbredelse, eller, motsatt: til helvedestanker, skrekksyner og skremsler som dere må kjempe imot, dag etter dag, for å overleve. Det er risikoen vi tar, ved å være i live. En eneste setning tvinger dere til å dikte videre. Og det er derfor dere sitter her, dag etter dag, tenker på Olav Åteson og er så stille at vi akkurat nå kan høre en knappenål falle." (side 379 - sitatet er hentet fra forhåndseksemplaret, som ikke er korrekturlest)

Den unge Bjørnstad, som også skulle få kjenne mobbing på kroppen, ble fascinert av hvordan to mennesker kunne oppfatte en og samme situasjon så totalt forskjellig. 

"Jeg tenker på det Lindholm sa den gangen, om hvordan vi, når vi leste en historie, skapte oss hvert vårt personlige bilde av det vi leste. Kanskje var det slik i virkeligheten også. En lærer kunne stå ved kateteret og snakke. Noen av oss lyttet, betatt og interessert. Andre følte seg truet, oversett, misforstått." (side 494)

Når vi tror at det handler om den andre, så handler det mest om oss selv, hva vi har med oss i bagasjen fra før av, filteret vi tolker omverdenen med - som altså sier mest om oss selv og lite om andre. Mens vi opplever at det er omvendt ... At Ketil Bjørnstad beskriver akkurat dette, som jeg selv har interessert meg så veldig for særlig gjennom coachinglitteraturen hvor kognitive strategier står sentralt, kjente jeg var sterkt. 

Kameraten hans betror seg en dag til ham med følgende ord:

" ... Vet du, Ketil. Jeg vil bare ut av denne barndommen hurtigst mulig. Jeg vil ta kontrollen over mitt eget liv. Det er nok nå." (side 498)

Dette minner meg faktisk om en av Karl Ove Knausgårds Min kamp-bøker, der han vel egentlig oppsummerer barndommen som en sum av krenkelser. Men der Knausgård opplevde at hans egne grenser til stadighet ble krenket, opplevde Bjørnstad å leve i en familie der hans valg i all hovedsak ble respektert av foreldrene. Derfor er også tonen her en annen. Selv om alt ikke var bare idyll, inneholder "Sekstitallet" historien om en lykkelig barndom. Så vet vi alle likevel at livet er tornefullt og vanskelig for de aller fleste, og i så måte skiller ikke Ketil Bjørnstads barndomsbeskrivelser seg fra dette. Også han hadde mange ting som ikke gikk som det skulle; overvekten, at han ikke fikset skolen, at han vokste opp i skyggen av sin superflinke storebror (traumatisk nok i seg selv), at han følte en dragning mot popmusikken (tabu i det Bjørnstadske hjem) og at han ble mobbet og det temmelig stygt. Uten at dette gjorde ham til en miserabel person av den grunn. Tvert i mot må dette ha gjort ham svært modig og sterk.

Som alltid skriver Ketil Bjørnstad lett og ledig, med en skarp observasjonsevne til det som skjedde rundt ham. Vi skjønner selvsagt at det ikke er barnet eller tenåringen som gjør alle disse observasjonene, men at det er den nå godt voksne Bjørnstad som med distanse ser tilbake på ting som skjedde, setter dette inn i sin historiske kontekst og lar tankene spinne rundt hvordan det må ha vært. Resultatet er en tykk bok som jeg vil tro slår godt an hos de aller fleste! De historiske tilbakeblikkene er i seg selv spennende. Hvordan var det i Norge da hunden Leika ble sendt opp i rommet, da Cuba-krisen oppsto, da John F. Kennedy ble skutt, da romfartkappløpet eskalerte, da Vietnamkrigen raste og da et gryende studentopprør til slutt tok av? Alt dette og mer til skriver Ketil Bjørnstad om i sin bok "Sekstitallet".

Selv kan jeg nesten ikke vente på neste bind - "Syttitallet"! I denne neste boka vil forfatteren Ketil Bjørnstad tre tydelig frem, i og med at han utga intet mindre enn åtte bøker i løpet av dette tiåret. Og jeg sitter og tenker at det er på tide å grave frem de gamle bøkene, og lese dem på nytt. Dessuten var det i dette tiåret han turte å satse på noe annet enn utelukkende klassisk musikk.

Jeg anbefaler "Sekstitallet" på det aller varmeste!

Utgis: august 2015
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 796
ISBN:978-82-03-35943-9
Boka har jeg mottatt fra forlaget/forfatteren


Ketil Bjørnstad (Foto: Lars Eivind Bones)
Andre omtaler av boka/forfatteren:
- Dagsavisen v/Kristin Bukvik Sivertsen - 24. juni 2015 - Skjønnlitterær erindring (intervju av forfatteren) - Når Bjørnstad ser tilbake på de ulike tiårene, forteller han at han ser de for seg i farger.
– Da jeg begynte å skrive merket jeg at jeg tenkte i tiår og at de hadde forskjellige farger. Nittitallet er veldig hvitt og sekstitallet er gult. Jeg har det sånn med tonearter også. D-dur er for eksempel gul. ...

– Jeg har stort sett valgt hendelser ut fra det jeg selv husker. Jeg har hatt et forhold, på en eller annen måte, til alle tingene som skrives om. Særlig det politiske, siden far var veldig politisk. ...
– Det var uaktuelt å skrive en tradisjonell selvbiografi. Mitt liv har ikke noen interesse for andre i seg selv. Ordene du velger for å beskrive et minne gjør noe med minnet og når man skriver i romanform blir det noe eget. Det handler om å få historien opp på et kunstnerisk nivå der det kunstneriske legger premissene. Samtidig kan det skjønnlitterære språket skjule. Jeg vil ikke at folk skal føle seg utlevert.
- Tine sin blogg - 30. juli 2015 - Sekstitallet av Ketil Bjørnstad - første del av en biografiDenne romanen handler ikke bare om Ketil Bjørnstads tanker, følelser og drømmer, men aller mest tar romanen oss med til sekstitallet og skildrer en tid som noen av oss kan kjenne oss igjen i. Vi er med når bare noen få av oss har TV, og heller ikke alle har kjøleskap. Barn som må på sykehus må greie seg uten foreldrene, og det er IKKE greit å være keivhendt. Selv på Steinerskolen får Ketil gjennomgå fordi han skriver med "feil" hånd.
- Aftenposten v/Torsteinn Hvattum - 1. august 2015 - "Sekstitallet er gult, akkurat som D-dur" (intervju) -  Holder kritikerne mål?
- Jeg sukker litt på litteraturkritikkens vegne. Skulle gjerne sett flere analytiske, velfunderte anmeldelser. Enda mer bekymret er jeg over utviklingen i musikk-anmelderiet. Svært mange dyktige musikere får aldri anmeldernes oppmerksomhet.
For egen del har han det siste året kunnet glede seg over et samstemt anmelderkorps' begeistring for biografien Veien til Mozart. Boken er også en selvbiografi om Bjørnstads egen oppvekst i Oslo på seksti- og syttitallet.
I form og atmosfære ikke helt ulik de gulfargede skildringene i forfatterens gigantiske prosjekt Verden som var min.

- VG v/Guri Hjeltnes - 7. august 2015 - Feelgood erindring«Verden som var min» er en varm og velopplagt bok, og blir bedre for hvert år han skriver seg inn i barndommen, fra nyttårsaften 1959 til og med nyttårsaften 1969. Man formelig ser Bjørnstad humre og trives ved tastene. Her er humor, gode observasjoner, snertne situasjoner, men ikke bare idyll, livet er både spisst og krasst for en gutt som nok er litt einstøing, fet blir han også.
Her er ingen Knausgårds direkthet, Bjørnstad er langt mer indirekte i formen. Det kler prosjektet, Bjørnstad makter å skrive ut fra barnets horisont og verden, ikke ut fra fasit: Om barnet som ikke vet at han er eslet til å sitte ved tangentene. Om barnet som ikke helt fatter fedmen som fester seg rundt livet. Om en gutt som snubler inn i puberteten.
- Reading Randi - 4. januar 2016 - Det som gjorde denne romanen mest positiv for meg, er kanskje først og fremst alt det gjenkjennbare fra tidsepoken, i tillegg til en fin historie om den trygge, varme kjernefamilien - og kanskje også dette å kunne følge en forfatter, en musiker på veien til sine mål - og selvsagt er det et stort pluss at dette er formidlet med språklig eleganse.

mandag 6. april 2015

Ian Buruma: "År null - En fortelling om 1945"

Fantastisk historie-fortelling med mange nye perspektiver

Ian Buruma (f. 1951) er en nederlandsk-amerikansk forfatter og akademiker med atskillige bokutgivelser bak seg. Han vokste opp i Nederland med en nederlandsk far og en britisk mor, og han har studert kinesisk litteratur og japansk film. Hans forfatterskap handler for en stor del om asiatisk kultur, særlig om Kina og 1900-tallets Japan. Han ble professor i menneskerettigheter og journalistikk ved Bard College i New York i 2003, og i 2008 fikk han Erasmusprisen. (Kilde: Wikipedia)

"Year Zero" utkom i 2013, og den norske oversettelsen "År null" kom i midten av mars i år på norsk. For dem som følger med i avisene er det neppe til å unngå å se at boka har fått strålende kritikker over alt. Ja, for dette er en bok som de profesjonelle bokanmelderne har skrevet om - og det i en tid hvor antall bokanmeldelser på retur i de fleste store avisene. Og selvsagt er årsaken til dette at "År null" er en viktig bok, en bok det rett og slett er nødvendig å forholde seg til. Man kommer ganske enkelt ikke utenom denne boka dersom man ønsker å forstå andre verdenskrig og det som skjedde etter 1945, og som var med på å forme den verden vi lever i i dag.

Innledningsvis i boka gjør forfatteren rede for hva det er som har fått ham til å interessere seg for krigen, eller nærmere bestemt "år null" som 1945 må sies å ha respresentert - som et skille mellom før og nå. Hvordan var hendelsene forut for år null med på å forme den verden vi etter hvert har fått? Det var spesielt Burumas egen fars historie om krigen som, nettopp fordi den var så forvirrende, tente en gnist av interesse hos ham. En tilfeldighet førte faren til en "avskyelig liten konsentrasjonsleir" i Berlin i 1941, og der tilbrakte han resten av krigen. En ting var den ensformige og trettende fabrikkjobben - noe annet var skammen ved å arbeide for fienden. Dessuten var de hygieniske forholdene kummerlige, og utøy fulgte "selvsagt" med. Fordi faren tross alt var arier, fikk han noen privilegier - som konserter med berlinerfilharmonien. Og dét var kanskje det "verste". Samtidig var det dette som på mange måter fikk ham til å holde ut ... Å komme hjem etter krigen var heller ikke enkelt. Selv bombingen av Berlin var på et vis mer håndterlig ... 

Hva skjedde egentlig rundt omkring i verden da freden "endelig" kom? En ting er i alle fall sikkert: det tok lang tid før folk flest merket noen endring i retning av en bedre fremtid. Først ble det betydelig verre! Det var jo ikke slik at alt bare var lutter glede og jubel. Hevnlysten sto dessverre i veien for dette. 

I Norge kjenner vi til mobbens lemlesting av "tyskertøsene", og det nokså vilkårlige landssvikoppgjøret. Dessuten kjenner vi til den straffen som samfunnet aldri ble ferdig med å dele ut til dem man oppfattet som skyldige - det at man ikke handlet i den ene eller andre butikken fordi vedkommende kjøpmann hadde en fortid fra krigen. Var dette ille i Norge, er det ingen grunn til å tro at det var annerledes i andre land. Samtidig var det ikke mulig å straffe alle som hadde skitnet til navnet sitt under krigen. I Tyskland ville en slik prosess ha vært direkte lammende for fremtiden. Likeså i Japan. Og også i Norge. Hvem skulle være med på å bygge opp landet igjen dersom alle som på et eller annet vis hadde hatt befatning med fienden, skulle straffes? Samtidig trengte samfunnene å statuere noen eksempler, fordi et skille mellom "dem" og "oss" var helt nødvendig når en ny fremtid skulle stakes ut. 


Illustrasjon fra boka
I de fleste land ble seiersgleden institusjonalisert i form av en frigjøringsdag, som i ettertiden har blitt feiret. Nederland fikk 5. mai som sin frigjøringsdag - Norge fikk 8. mai. For et land som Frankrike ble dette annerledes, fordi dette landet jo ble fritt som en følge av D-dagen og invasjonen av Normandie allerede i juni 1944. For dem ble krigens avslutning faktisk et slags antiklimaks. 

Voldshandlingene fortsatte lenge etter at krigen var slutt. Buruma skriver at det var som om alle de som hadde grunn til å ha dårlig samvittighet for sin feighet under krigen, følte et ekstra hat mot dem som vitterlig hadde trådt over noen grenser. Disse ble "lovens" håndhevere ... 

I forbindelse med krigens avslutning kom sjokket over det som hadde hendt med jødene. Selvsagt visste mange statsledere langt mer enn de har villet innrømme i ettertid, men omfanget og måten det hele foregikk på, visste man nok ikke den fulle og hele sannheten om. I forbindelse med befrielsen av Bergen-Belsen 12. april 1945 skriver Buruma følgende på side 44:

"Da soldatene kjørte forbi haugene med lik og brakkene som stinket av avføring og råtnende lik, kunne de knapt tro det de så. Bilder fra Belsen var blant de første som ble publisert i den vestlige pressen, og i Storbritannia ble Belsen det fremste symbolet på nazistenes massemord. Brian Urquhart kunne fortelle at han hadde kjent til nazistenes antisemittisme: "Likevel var "den endelige løsningen", den faktiske utryddelsen av millioner av mennesker, simpelthen umulig å forestille seg. Vi var fullstendig uforberedt på Belsen." Hva hverken han eller de andre britiske soldatene visste, var at Belsen ikke en gang var en utryddelsesleir. Disse leirene lå i Polen, og de fleste var allerede blitt ødelagt av tyskerne før de trakk seg tilbake vestover."


Illustrasjon fra boka
Buruma påpeker at kampen om overlevelse etter krigen ofte hvisket ut klasseforskjeller. Det var dessuten stor forskjell på om man var blant dem som var beseiret eller blant dem som "vant" krigen. Prostitusjon florerte i de første årene etter krigen, rett og slett som en følge av ren nød. Dessuten var det stor forskjell på Tyskland og Japan; i det ene landet var det fremdeles mange som elsket sin "Führer" etter at krigen var over - i det andre var det overveldende flertallet lykkelig over at det gamle regimets tid var over. Selv om det selvsagt fant sted en del overgrep fra de alliertes side overfor lokalbefolkningen i de beseirede landene, er hovedkonklusjonen likevel at dette gikk for seg nokså etterrettelig. Man - dvs. de styrende myndighetene - hadde skjønt såpass (etter den første verdenskrigen) at hevn ikke skaper fred, og la seg på en forsonlig linje, samtidig som amerikanerne ønsket å avnazifisere Tyskland og fjerne fascismen fra de øvrige aksemakt-landene. Fordi også denne prosessen innebar sensur av kritikk, var forsøket på amerikanisering lite vellykket. Samtidig var de beseirede lettet over at de i all hovedsak ble behandlet på en human måte. 

"Noe positivt kom likevel ut av etterkrigstidens kaos, hvor kortvarig det enn var. Benoîte Groults ønske om å skape sin egen frihet hvilte ikke på en illusjon tvers igjennom. I Frankrike ga den provisoriske regjeringen kvinnene stemmerett i mars 1944, selv før Frankrike var befridd. Denne retten sprang direkte ut av mangelen på menn: Begrunnelsen var at kvinnene ville representere sine fraværende ektemenns synspunkter og meninger. Den samme retten ble tilkjent italienske kvinner i 1945, japanske kvinner ett år senere, rumenske og jugoslaviske kvinner i 1946, og belgiske kvinner i 1948. Uansett hvor sterkt enkelte ønsket det, kunne verden aldri helt bli hva den en gang var." (side 67)

De
allierte ønsket ikke å tvinge Japan og Tyskland fullstendig i kne, fordi de skjønte at "Jo lenger Europa får lov til å synke ned i gjørmen, desto lengre tid vil det bruke på å reise seg - og desto lenger vil okkupasjonen måtte fortsette." (side 89)      

Men uansett hvor "fornuftig" de styrende myndighetene tenkte om krigsoppgjøret, skjedde det dessverre mange grusomheter i tiden umiddelbart etter frigjøringen. 

"I Dachau sto amerikanske soldater og så på mens SS-vakter ble lynsjet, druknet, knivstukket, kvalt eller slått ihel med spader, og i det minste ved ett tilfelle fikk halsen skåret over med en bajonett, utlånt av en amerikansk menig til en tidligere fange nettopp til dette formålet. Iblant skjøt de amerikanske soldatene selv de tyske vaktene. Og i Dachau henrettet en amerikansk løytnant egenhendig over tre hundre vakter med maskinpistolen sin. Raseriet hans var forståelig; han hadde nettopp sett likhaugene utenfor leirens krematorium." (side 103)      

"Å voldta tyske kvinner, særlig dem som lot til å være rike, og særlig foran herrefolkets vingestekkede eks-krigere, fikk de foraktede Untermenschen til å føle seg som menn igjen. Som en høyere russisk offiser i Berlin sa det: " ... i den første seiersrusen fant karene våre utvilsomt en viss tilfredsstillelse i å gjøre det hett for disse Herrenvolk-kvinnene." Det fortsatte imidlertid langt ut over den første seiersrusen. Voldtekten av tyske kvinner, uhemmet og uhindret, fortsatte hele sommeren 1945. Etter den tid forsøkte russiske militære og sivile myndigheter å sette en stopper for det, i det minste sporadisk, og iblant med røffe virkemidler, deriblant trussel om dødsstraff. Faren for å bli voldtatt av russiske soldater opphørte først i 1947, da bevegelsesfriheten deres ble sterkt begrenset og de ble holdt inne i forlegningene sine." (side 111)

Enkelt var det heller ikke for jødene å vende tilbake til sine hjem. Det vanlige var at andre hadde overtatt boligene deres og eiendelene deres, og at de sto på bar bakke. Og som om dette ikke var nok, ble det i Krakow satt ut et rykte om at jøder hadde drept et kristent barn i synagogen - en eldgammel antisemittisk løgnhistorie. Hatet mot jødene blusset opp igjen, og det ble en stemning mot dette folket som gjorde at det var farlig å bli værende der. De ble også beskyldt for å være kommunister.

"Men selv om mange kommunister var jøder, var de fleste jøder ikke kommunister. Å angripe jødene for det som ble kalt "jødekommunisme" var i beste fall malplassert, og politikk var kanskje ikke hovedkilden til hevnen i det hele tatt. Etter krigen ble de fleste jødene nemlig ikke angrepet fordi de var kommunister, men fordi de var jøder. Og den folkelige antisemittismen forbandt ikke jøder bare med bolsjevisme, men også med kapitalisme. Man antok at de hadde penger, at de var bedre stilt enn andre mennesker, til og med privilegerte. Kommunistene unnså seg ikke for å spille på antisemittisme selv, hvilket er grunnen til at de fleste jødiske overlevende i Polen endte med å forlate landet de var født i." (side 116)

Utover i boka beskriver Buruma på en tankevekkende og interessant måte hvordan verden fant frem til en slags normaltilstand etter krigen. Dette var ikke noe som skjedde helt av seg selv. Tvert i mot krevde denne prosessen klokskap på mange plan, skjønt det skjedde en hel del som må kunne betegnes som dobbeltmoral. Som at friheten alle mente var en menneskerett ikke gjaldt for koloniene ... Som at landene som Sovjetunionen hadde annektert, ikke fikk være med ved forhandlingsbordet da FN ble etablert, mens voldelige diktaturer var med ... Mennesker ble sendt tilbake til sine opprinnelsesland, selv om man visste at de der risikerte både tortur og dødsstraff. Det var viktig å ha med både Sovjet og Kina, og ikke få kameler ble svelget for å få dette til. Og riktig på spissen kom det hele da forhandlingsstedet måtte foregå å et bestemt hotell i USA (Bretton Woods hotell i New Hampshire) som faktisk tillot jødiske gjester ... Man klarte å bli enige om fire prinsipper: ytringsfriheten, trosfriheten, frihet fra nød og frihet fra frykt. "Alle folks rett til å velge den styresform de selv ønsker å leve under", gjaldt som sagt ikke for koloniene (fordi dette ville støte Storbritannia). 

"Samtidig som de seksten polakkene ble torturert i Moskva, diskuterte stormaktene en menneskerettighetserklæring som skulle tas med i innledningen til FN-chartret (Verdenserklæringen om menneskerettigheter kom senere, i 1948). Denne noble frukt av opplysningstidens tenkning så vel som av kristen universialisme, tanken at menneskerettigheter ikke burde komme bare én gruppe til gode, definert ut fra tro, kultur eller politiske grenser, men hele menneskeheten, ble av Stéphane Hessel og mange andre ansett som etterkrigstidens viktigste bidrag. Universelle menneskerettigheter var forbundet med loven, vedtatt under Nürnberg-prosessene, om "forbrytelser mot menneskeheten". Denne var i sin tur forbundet med begrepet "folkemord", definert i 1944 av den polske juristen Raphael Lemkin som "den forsettlige og systematiske utslettelsen, helt eller delvis, av en etnisk, rasemessig, religiøs eller nasjonal gruppe". (side 390)
        
Tanken om et slags forenet Europa for å forhindre senere krig, forløperen til det vi i dag kjenner som EU, var ikke noe nytt, men dette tankesettet fikk nytt fotfeste etter krigen. En annen ting som skjedde var at maktforholdene i Midtøsten endret seg. Mens det tidligere hadde vært England og Frankrike som hadde sterke posisjoner i dette landområdet, ble dette nå overtatt av USA og Sovjet. 

"I London håpet man at Storbritannia og USA sammen ville holde orden i verden etter krigen ved å etablere militærbaser under FNs overoppsyn; USA i Asia og britene i Midtøsten.  ... Det britene ikke helt hadde forstått, var at de var dømt til å spille en beskjeden rolle i den nye verdenen." (side 394)

Alle gode tanker og motiver forhindret likevel ikke utvikling av den kalde krigen i kjølvannet etter andre verdenskrig. Men det skjedde samtidig en del positive ting også. En del kolonier fikk selvstendigheten sin tilbake, og for noen var det dessuten en seier at Israel ble opprettet. Sistnevnte kommer ikke Buruma i særlig grad inn på. Det han derimot behandler svært grundig, er forholdene i Asia, med fokus på Kina og Japan spesielt. 

Buruma avslutter sin bok med følgende:

"År null er i verdens hukommelse blitt overskygget av årene med død og ødeleggelse som gikk forut for det, og de nye dramaene som ventet, i Korea, Vietnam, India-Pakistan, Israel, Kambodsja, Rwanda, Irak, Afghanistan. Men for de som vokste opp etter år null, da så mye ble skapt midt i krigens ruiner, var det kanskje det viktigste året av alle. De av oss som ble født i Vest-Europa, eller i Japan, kunne lett ta for gitt det våre foreldre hadde bygget: velferdsstaten, økonomier som bare lot til å vokse og vokse, internasjonal rett, en "fri verden" beskyttet av et tilsynelatende uangripelig amerikansk hegemoni. 

Det skulle selvfølgelig ikke vare. Ingenting gjør det. Men det er ingen grunn til ikke å gjøre ære på de menn og kvinner som var i live i 1945, gjøre ære på deres strev og sorg, deres håp og drømmer, selv om mange av dem skulle bli til aske, slik det til slutt går med alt." (side 402)

"År null" er en kompleks historiebok, der forfatteren virkelig graver dypt for å forsøke å forstå dynamikken i det som skjedde i vår nære historie. Det handler om kampen for overlevelse, om hvorfor menneskene festet og hadde seg i fredsåret 1945 (et år med rekordmange barn født både i og utenfor ekteskapet, og hvor kjønnssykdommer florerte), om hvorfor hevn ble så viktig og om hva som skulle til for å få en verden som ble betydelig bedre å leve i enn forut for krigen. 

Noe av det som bergtok meg mest med boka var Ian Burumas evne til å knytte historiske hendelser til enkeltskjebner. Hans analyser er preget av både klokskap og raushet. Der andre antakelig bare ville ha sett forfall og umoral, ser han etter nødvendige sammenhenger og han dømmer derfor ikke menneskene for hardt. De var et produkt av sin tid, og ingen som ikke har prøvd skoene til dem som faktisk gikk med dem, har rett til å dømme. Dette minner meg faktisk om noe av det dualistiske forholdet jødene har til dem som overlevde Holocaust. Hva gjorde de for å overleve, for eksempel? Men hvem har rett til å dømme når det handlet om liv og død i helt ekstreme situasjoner? 

Et annet tankevekkende forhold Buruma tar opp i sin bok er vår hang til å romantisere motstandsbevegelsen. Vår tro på motstandsbevegelsens nytte under selve krigen er sterkt overdrevet, mener han. Samtidig erkjenner han at vi etter en krig trenger å tenke at motstand var viktig, fordi dette i seg selv er med på å gjøre verden normal igjen. Det fantes nemlig gode krefter oppi alt det onde ...

Det plager meg noe at en så kunnskapsrik mann som Ian Buruma er så pessimistisk i forhold til fremtiden. Samtidig ser vi en utvikling der ulike regimer spiller på frykt, og hvor folket velger politikere med en politikk som avler mer vold. Vold har aldri løst noen problemer, men tvert i mot skapt en hel del nye problemer. 

Fortellerstemmen i "År null" er intens og krevende, og jeg er ganske sikker på at denne boka bør leses to ganger - minst! - for at man skal få fullt utbytte av den. Forholdene rundt de europeiske landene er for så vidt godt kjent for de fleste som interesserer seg for andre verdenskrig og samfunnet generelt, mens mange av forholdene i Asia (som forfatteren har inngående kjennskap til), opplevdes som noe mer vanskelig tilgjengelig. Men det er sikkert fordi jeg selv ikke kan så mye om dette fra før av. 

Det er spennende at det kommer så mange bøker om andre verdenskrig, som snur opp-ned på vår forestilling om hvordan det var den gangen. Vi ser det særlig i Norge etter at en del sentrale personligheter er døde. Først nå er det stuerent å snakke om hva som egentlig skjedde ... ("9. april - Et historisk bedrag", "Den største forbrytelsen", "Her lå Tirpitz", "Den vennlige fienden" og "Morfar, Hitler og jeg" - bare for å nevne noen (alle linker fører til mine egne omtaler av disse bøkene).)

"År null" er en fantastisk historiebok som det er helt nødvendig å få med seg! Den tar deg med storm fra første side, og den holder deg fast hele veien frem. En pageturner for historieinteresserte!

Utgitt: 2013
Originaltittel: Year Zero
Utgitt i Norge: 2015 
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: Christian Rugstad
Antall sider: 433
ISBN: 978-82-7547-765-9
Boka har jeg kjøpt selv.


Ian Buruma (Foto: Michael Childers)
Andre omtaler av boka og forfatteren:
- VG v/Guri Hjeltnes - 14. mars 2015 - Da verden lå i knas - Mange har forsøkt seg på å skrive en slags biografi over verden ved 2. verdenskrigs slutt. Nylig utkom Keith Lowes bok på norsk om «Råskapens Europa», og Tony Judt har i sin suverene bok «Postwar» tegnet verden med skarpt blikk.
Men Ian Burumas bok skiller seg fra disse. For det første er det en bok skrevet med en varme, med en personlig tone, for det andre er dette ikke en akademisk forskningsbasert bok, men bredt anlagt, basert på velvalgt faglitteratur og skjønnlitteratur, andre kulturuttrykk og noen intervjuer.

- NRK v/Hilde Bjørnskau og Nina Stensrud Martin - 22. mars 2015 - (Intervju) Normaliteten etter krigen måtte skapes – Kanadiere, amerikanere og briter kom inn som frigjørere, og var som rockestjerner. De var glamorøse i sine flotte uniformer, hadde med seg silkestrømper og sjokolade som de strødde rundt som gaver. Kvinnene kastet seg etter dem, som med Beatles på 60-tallet.
I boken skriver Buruma mye om at folk i den første tiden etter at krigen var over, hadde veldig mye sex.
Hvorfor er det viktig å snakke om at folk hadde mye mer sex etter 1945?
– Det er mange grunner til at det skjedde. En av dem er at mennene i landene som hadde vært okkupert, var blitt svært demoraliserte av fattigdom og underernæring. Kvinnene led også. Etter årene med elendighet hadde folk behov for å feste.
– Det ble full fest da de glamorøse soldatene kom hjem. Dette varte i 4-5 måneder. Frigjørerne utnyttet nok situasjonen litt, og det ble født mange barn i årene som fulgte.

- Aftenposten v/Mala Wang Naveen - 19. mars 2015 - (Intervju) Forfatter Ian Buruma er ikke optimistisk på vegne av verden Putin skremmer vettet av verden. Syria er et mareritt. Kina er alliert med Putin. Og i Israel er Netanyahu tilbake i sjefsstolen. Noen grunn til å være optimistisk?
- Nei, jeg er pessimistisk, vi går gjennom en dårlig periode nå. Jeg synes vi skal bekymre oss over alt det du nevnte. Det handler ikke bare om truslene i vår umiddelbare fremtid, eller IS, men om hvordan våre myndigheter reagerer. Netanyahu viser oss en fryktens politikk. De velges ved at de garanterer for sikkerhet. Ut av frykt vil derfor folk støtte ledere og en politikk som vil skape mer vold.

- Morgenbladet v/Ivo de Figueiredo - 12. mars 2015 - Historikeren og engelen - Boken innledes med Walter Benjamins kjente refleksjon over Paul Klees maleri Angelus Novus. I det stiliserte maleriet ser Benjamin en engel med ansiktet vendt mot fortiden, historien, som for den fortoner seg som en eneste rykende ruinhaug. Forferdet ønsker engelen å hele det som er ødelagt, men vinden fra paradiset driver den ubønnhørlig videre, med ryggen først, mot fremtiden.
Der historiens engel er dømt til å suse videre, hensetter Buruma seg til ruinhaugen, med ansiktet vendt fremover. Heller ikke han kan hele noe, men som historiker og forfatter gjør han det engler ikke kan; han tar språket, innlevelsesevnen og fantasien i bruk for å skape en slags mening, en sammenheng av det hele.
(Omtalen er dessverre ikke tilgjengelig for andre enn Morgenbladets abonnenter.)

- Aksel Braanen Sterri - 25. mars 2015 - Bokanmeldelse (har stått på trykk i Dagbladet) - Det er viktig å forstå bokas ramme. Burumas bok er ikke et forsøk på å forklare hele etterkrigshistorien. Det er 1945 som er tema for boka, et år han forholder seg relativt strengt til.
En styrke med denne vinklingen er at vi virkelig får føle begivenhetene på nært hold. Med sine mange fortellinger om det å leve i en istykkerskutt verden som forsøker å komme seg videre, gir boka et godt og troverdig bilde av følelsen og utfordringen ved å leve i en slik verden.
En svakhet er at det blir mindre plass til å sannsynliggjøre hvordan hendelsene kom til å bli og hvordan de igjen påvirket sin ettertid. Buruma peker stadig framover, men sammenhengene sannsynliggjøres i liten grad.
Som litterært produkt og populærvitenskapelig framstilling er den likevel en slager. År null kan leses av akademikeren så vel som den som ønsker noe lettlest i påskeferien.

- Klassekampen v/Geir Pollen - 21. mars 2015 - Hjem til menneskene - Å få plass til alt mellom to permer er umulig. En påminnelse om dette får jeg som norsk leser ikke minst av det faktum at Buruma helt utelater de nordiske landenes 1945-historie. Nordgrensen for «År nulls» Europa går ved Hamburg, omtrent. Og det til tross for at det var Norge, med sine 10.000 falne, som gav verden ordet for alle de små og store håndlangerne som gjorde forbrytelsene mulig: quisling.
De nordiske landene slapp billigere unna katastrofen enn landene lenger sør på kontinentet, og i Asia, og kunne derfor også gjennomføre et ryddigere rettsoppgjør. Men oppdratt til å mene at de få som våget å yte aktiv motstand, «gutta på skauen», var (er) uantastelige nasjonalhelligdommer, skulle jeg gjerne ha sett mitt eget fedreland trukket inn i framstillingen, for eksempel i forlengelsen av linjer som dette:
Motstandskampen, som bevisst ble romantisert etter krigen, spilte en svært liten rolle for Nazi-Tysklands og det keiserlige Japans militære nederlag. Voldelige opprørshandlinger, fulgt av brutale represalier mot uskyldige borgere, gjorde ofte mer skade enn gavn.
Men for all del: les Burumas bok! Han tenker og skriver velgjørende selvstendig og overveldende kunnskapsrikt. «År null» vil gjøre deg klokere, men vær samtidig forberedt på å lese langsomt, og to ganger, minst.
- Aftenbladet v/Tom Hetland - 23. mars 2015 - Kaos og kamp mellom krig og fred"År null" er eit portrett av året 1945. Det er ei historieframstilling av sjeldsynt kaliber, både i breidde og innsikt. Så har då også Ian Buruma eit uvanleg godt utgangspunkt. Den engelsk-nederlandske historikaren er spesialist på Asia og islam, professor i menneskerettar og journalistikk ved Bard College i New York, og hadde attpå til ein far som var i tysk arbeidsleir under krigen, og som i motsetning til mange andre gjerne snakka om opplevingane sine. Dermed blir boka også delvis eit personleg prosjekt, sjølv om Buruma er fødd seks år etter krigen.
Forfattaren er på heimebane ikkje berre i Tyskland, Storbritannia og Nederland, men også i Japan, Indonesia og på Filippinane. "År null" er eit meisterverk i samanliknande historie, men også i mentalitetshistorie. Buruma bruker skjønnlitteratur, populærkultur, dagbøker, samtidige skildringar og minnestoff til å teikna tidsbildet sitt. Og i dette bildet er sex og svartebørs like interessant som storpolitikk.


Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Populære innlegg