Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Palestina. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Palestina. Vis alle innlegg

lørdag 11. juli 2020

Edward W. Said: "Kultur og motstand. Edward W. Said i samtale med David Barsamian"


Et knyttneveslag av en bok!

Edward W. Said (f. 1935 - d. 2003) betegnes som en av de mest innflytelsesrike litteratur- og kulturkritikere i verden. Han har gitt ut en mengde med bøker.
Said ble født i Jerusalem, og han er palestiner. Han ble utdannet ved Princeton University og Harvard University, og var professor i litteratur ved Columbia University i USA. Han er grunnlegger av det akademiske feltet postkoloniale studier. Aller mest kjent er han for sin bok "Orientalismen", som handler om vestlige oppfatninger av Orienten. Det han har engasjert seg mest for mens han levde, var utvilsomt Israel-Palestina-konflikten.

"Kultur og motstand" er en samtalebok, der David Barsamian intervjuer Edward W. Said om temaer som enstatløsningen (for israelere og palestinere), intifadaen i 2000 (palestinernes opprør etter Oslo-avtalen), om den problematiske ytringsfriheten for palestinere i USA, om terrorismens opprinnelse og et palestinsk perspektiv på konflikten med Israel. Barsamin (f. 1945) er armener, og han jobber med radio-kringkasting i USA. Han er også forfatter. Denne samtaleboka kom ut i 2003, samme år som Said døde av leukemi. Den ble første gang utgitt på norsk i 2004, og mitt eksemplar er fra 2007. Boka har dessverre blitt stående ulest i mine bokhyller i lang tid - i godt selskap både med "Orientalismen" og "Freud og det fremmede" (med forord av Finn Skårderud). 

Innledningsvis ønsker jeg å trekke frem et par bøker som er svært relevante for lesningen av Saids bøker. Den ene boka er syreren Adonis sin samtalebok "Vold og islam - samtaler med Houria Abdelouahed", og den andre boka er libaneseren Amin Maaloufs essay "Identitet som dreper". Disse to forfatterne, som begge fremdeles lever, tilhører i likhet med Edward W. Said den akademiske eliten i verden. Adonis (f. 1930) er 90 år, mens Maalouf (f. 1949) er 71 år. (Lenkene peker til mine bokomtaler på bloggen min.)

Da samtalene mellom Said og Barsamian fant sted i perioden 1999 til 2003, levde Yassir Arafat (f. 1929 - d. 2004) fremdeles. Arafat var åpenbart ikke frisk. Said mente at han sto i veien for en løsning i konflikten mellom palestinerne og israelerne. Han fnøs av Oslo-avtalen, som kun bidro til at palestinerne ga fra seg rettigheter som internasjonal lov ga dem. Det var åpenbart at konflikten ikke kunne løses av myndighetene, men av akademikere og mennesker som gjennom tålmodig lærdom må berede grunnen for mer dialog. Alt for å unngå ytterligere polarisering mellom partene. Dette fordrer klokskap og en vilje til å diskutere problemene åpent og ærlig, uten skjulte agendaer.

En myte det må tas et oppgjør med er israelernes fremstilling av at de i 1948 kom til et øde ørkenlandskap som de gjorde fruktbar. Dette er ikke sant. Det bodde folk der fra før av, og da Israel ble opprettet, ble 800 000 palestinere laget på flukt. Verken Europa eller Amerika ville ha jødene, og de hadde ingen andre steder å gjøre av seg enn i det som i dag kalles Israel. Et folk som hadde bodde der i tusenvis av år, ble altså jaget fra gård og grunn. (Dette skriver den jødiske forfatteren S. Yitzhar om i sin berømte roman "Khirbet Khizah". Lenken peker til min bokomtale.)

Said stiller spørsmål ved hvorfor det er nødvendig å stenge ute palestinerne. Hvorfor ikke opprette en samlet stat der det er plass til alle? Å reversere det som allerede har skjedd, det vil si opprettelsen av staten Israel, er ikke en mulig tilnærming. Den har kommet for å bli. 

"For meg er det ... helt nødvendig at det oppnås en form for virkelig normalisering, der israelerne kan bli en del av Midtøsten og ikke et isolert fristed som bare forholder seg til Vesten og som fornekter, forakter og ignorerer palestinerne. Et av tegnene som viser dette, er at uansett hvor i Israel man befinner seg, er veiskiltene skrevet på hebraisk og engelsk. Hvis man er arabisk og ikke kan lese hebraisk eller engelsk, finner man altså ikke veien. Dette er gjort med hensikt. Det er en måte å utestenge 20 prosent av befolkningen på. Derfor er det svært viktig at israelerne intellektuelt og moralsk tvinges til å konfronteres med realitetene i sin egen historie." (side 30)

Said fremhever som et paradoks hvordan verden ser på de modige studentene som kastet stein mot tanksene på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989, og hvordan den ser på ungdommer i Palestina som kaster stein mot israelske soldater. Sistnevnte fremstilles aldri som modige helter i vestlige medier. 

"De fleste mennesker tenker bare at nå er jødene og araberne i gang igjen. De tenker at det er to jevnbyrdige sider og at den ene siden, den israelske, er plaget og undertrykt. Det er araberne som angriper og truer. Og minnene om holocaust og antisemittismens redsler ligger selvfølgelig i bakgrunnen. Faktisk har 1948 og grunnleggelsen av den israelske staten for alle palestinerne betydd at 78 prosent av det som har vært det arabiske Palestina, er blitt til Israel. Det har man innrømmet. Vestbredden og Gaza utgjør tilsammen omtrent 22 prosent av det historiske Palestina, og det er dette dagens strid står om. Palestinerne kjemper ikke om de 78 prosentene de allerede har mistet. De kjemper om de 22 prosentene som er igjen. Av disse 22 prosentene har israelerne fremdeles kontroll over 60 prosent av Vestbredden og 40 prosent av Gaza. Så hvis det noen gang skulle bli en palestinsk stat, ville den ikke være et sammenhengende område. Den ville være hakket opp i småbiter og kontrollert ved hjelp av veiene israelerne har bygd, som omslutter hver eneste flekk av de palestinske områdene. Derfor er palestinerne nå beleiret i sitt eget lille territorium." (side 43

Historien har vist hvor viktig det er å rette opp urett gjort mot spesifikke befolkningsgrupper. Ikke fordi det som var noen gang kan gjenopprettes, men det hjelper i det minste å få aksept for at uretten faktisk har skjedd. Tyskerne gjorde dette overfor jødene, Polen har gjort det samme. Japanerne har tatt ansvar for det de gjorde mot koreanerne. (Ian Buruma skriver om dette i sin bok "Vekten av skyld". Lenken peker til min bokomtale.) Vi vet jo alt om hvor betent dette f.eks. har vært mellom tyrkerne og armenerne. Israelerne har heller aldri beklaget noe overfor palestinerne. Tvert i mot blir palestinerne oppfordret til å legge det hele bak seg og komme videre. Hva ville skjedd dersom verden ba jødene legge Holocaust bak seg, og komme videre? Retorikken er tvert imot "vi må aldri glemme!". Og vi må virkelig aldri glemme - bare for å ha presisert det! Samtidig er det ikke til å komme forbi at palestinerne er blitt ofrenes offer. Men bare å si dette høyt gjør faren for å bli kalt antisemitt svært stor.

Hatet mot USA er kanskje den største trusselen mot fred i denne delen av verden. USAs dobbeltmoralske rolle, der myndighetene på den ene siden snakker varmt om demokrati og menneskerettigheter og på den andre siden tjener store penger på våpenhandel og er den største garantisten for Israel, gjør at terrorismen vil fortsette. 

Said stiller for øvrig spørsmål ved hva terrorisme er. Vesten definerer terrorisme når mennesker protesterer mot okkupasjon. Said mener at angrepet mot USA 11. september 2001 var terrorisme. Den var uten mål og mening. Ingen påtok seg ansvaret for handlingene, og ingen flagget motiver bak handlingene. Disse hendelsene kan imidlertid ikke sammenlignes med den motstanden et undertrykket folk gjør mot sine okkupanter. Det er en helt annen sak, rett og slett. Han mener også at den nådeløse kampen mot terrorismen som USA påtok seg verdenspolitirollen for spesielt etter 11. september, nærmest er kriminell. Men også som da USA bombet "terroristenes fabrikker" i Sudan i 1998 - fabrikker som viste seg å være en farmasøytisk fabrikk som produserte landets medisiner. Alt for å fjerne fokuset fra den pågående Monica Lewinsky-saken ... En helt meningsløs handling, som førte til at da Sudan noen uker senere ble rammet av pest, hadde de ikke medisiner til å behandle de syke. Mange mennesker døde på grunn av dette. 

"Jeg mener at man ikke kan si om mujahedin-soldatene som sloss mot Sovjetunionen i Afghanistan i 1980, at de var "frihetskjempere", og deretter si at de i dag, når de forsøker å forsvare landet sitt mot inntrengere fra andre land, er "terrorister". (side 101)

Said reagerer på at Vestens fremstilling av islam og arabere har noe nærmest polemisk over seg. Denne delen av verden fremstilles som truende. Noe av årsaken er nok at man ikke finner veldig mye informativt om den islamske verden på pensumlistene til de fleste universiteter spesielt i USA. Det er til og med vanskelig å få vist palestinske filmer på amerikanske kinoer, for ikke å snakke om amerikanske TV-kanaler. Årsaken er pengesterke støttespillere som systematisk forhindrer at slike filmer blir vist. Konsekvensen er at stereotypene fortsetter å leve i beste velgående.

"Nå forsøker man å etablere en radiostasjon og sende signaler til araberne for å vinne dem over på amerikanernes side. Araberne er ikke idioter. De amerikanske verdiene Bush snakker om, eksisterer kanskje i hodet hans og i hodene til en håndfull mennesker rundt ham. Men det araberne, muslimer og europeere i stadig større grad ser, er et land som bryter internasjonale lover. USA river i stykker den ene traktaten og nekter å undertegne den neste. Landet ser på seg selv som enestående og hevet over andre i ethvert henseende. Det er dét mennesker ser, og ikke de amerikanske verdiene, hva nå de måtte bestå i. Det vi eksporterer fra dette landet ved siden av forbruksvarer, er noe som er svært annerledes enn demokratiet og friheten amerikanerne snakker om. Jeg tror vi er på vei inn i en forferdelig tid." (side 127)

Dette uttalte Said i et intervju i 2002, og han fikk sannelig rett ... Dessverre ...

Den kristne høyresiden, sionistene, har hele tiden støttet opprettelsen av Israel. For før Messias kan komme tilbake, må alle jøder være i Palestina. "Kristi tilbakekomst skal deretter innebære en krig der alle jøder som ikke konverterer til kristendommen, vil bli drept. Og så vil den nye tidsalderen begynne. Så til grunn for denne ekstraordinære interessen for Israel ligger det et dypt og radikalt antisemittisk mål, som er å ødelegge jødene så snart alle er samlet i Sion. Det er et fornuftsekteskap mellom den kristne og den republikanske høyresiden." (side 133-134) (Dette skriver Dag Hoel om i sin bok "Armageddon Halleluja!". Linken peker til min omtale av boka.) 

Said mener at vi må skille mellom fortidens europeiske antisemittisme og oppblomstringen av nye former for antisemittisme i Frankrike og Østerrike, der hatet er rettet mot jødene fordi de er jøder, og de oppfatningene om Israel i dag som er rådende i Midtøsten, og som egentlig ikke retter seg mot jødedommen som sådan, men mot den israelske stats handlinger. Dette siste handler om opprør mot en okkupasjonsmakt, ikke om et opprør mot en rase. Den fordømmelsen som f.eks. katolisismen har stått for overfor jødene, eksisterer ikke i islam. Jødene har der alltid blitt regnet som "bokens folk".

"Det som forundrer meg, er den palestinske fortellingens standhaftighet, de mange ulike vendingene den tar og det faktum at den ikke er en organisert fortelling ettersom vi er et statsløst folk i eksil. Vi må fortsette å fortelle historien på så mange måter som mulig, så overbevisende som mulig og så fengslende som mulig for å holde oppmerksomheten rettet mot den; det er nemlig alltid en fare for at den bare forsvinner.

Jeg tror at en av den intellektuelles roller i dag er å utgjøre et kontrapunkt ved å fortelle, ved å minne oss på lidelsens natur og ved å minne oss på at det er mennesker vi snakker om. Vi snakker ikke om abstraksjoner."
(side 161-162)
Som et paradoks nevnes også palestinske Elia Suleimans film "Gud griper inn". I den palestinske filmfestivalen "Dreams of a Nation", som Columbia University arrangerte i 2003, ble Suleiman kalt "en av vår tids mest enestående forfattere/skuespillere/regissører". Like fullt ble filmen nektet deltakelse i kategorien beste utenlandske film i Oscar-konkurransen, med den begrunnelse at det ikke finnes noe land som heter Palestina ... Said var for øvrig også invitert til å holde et foredrag om Freud i Wien, men dette ble avlyst på grunn av den spente situasjonen i Midtøsten. Som om foredraget hadde noe som helst med dette å gjøre. Årsaken var at israelske sponsorer nektet å gi penger til et annet prosjekt i Tel Aviv dersom Said fikk holde dette foredraget.

Jeg håper at jeg gjennom denne presentasjonen av boka "Kultur og motstand" har tent interessen hos flere til å ønske å lese den. Boka er fremdeles tilgjengelig på norsk. Jeg har skrevet om mange bøker om Israel-Palestina-konflikten på bloggen min. Det har jeg for øvrig også gjort om Holocaust og jødeforfølgelsen, i tilfelle noen skulle tvile på balansen i det jeg skriver om. Det går nemlig an både å mene at jødenes skjebne under andre verdenskrig er hjerteskjærende og vond, og aldri må glemmes, og å fordømme hvordan Israel behandler palestinerne. Dersom det er noe jeg beundrer Edward W. Said for, så er det nettopp evnen til å balansere dette. Han er nyansert, klok, humanistisk og har et nydelig menneskesyn, uansett hvem eller hva han snakker om.

"Kultur og motstand" er et knytteneveslag av en bok, dessverre like aktuell i dag som da den kom ut i 2003. Les den!

Utgitt på engelsk: 2003
Originaltittel: 2003
Utgitt på norsk: 2004
Forlag: Oktober forlag
Oversatt: Alexander Leborg
Antall sider: 200
ISBN: 978-82-495-0499-2
Jeg har kjøpt boka selv.

søndag 24. april 2016

"Roshmia" (Regissør: Salim Abu Jabal)

Et lite palestinsk drama fra virkeligheten

Det aldrende ekteparet Yousef og Amna har bodd i dalen Roshmia  i mer enn 50 år. Huset deres har etter hvert blitt en rønne, uten at det plager ekteparet. Dette er hjemmet deres, og der har de tenkt å bo til de dør. 


Roshmia ligger nord for Haifa i Israel, og her planlegger israelske myndigheter å bygge en ny vei. Dette vil innebære at det gamle ekteparet må flytte. Det motsetter de seg på det mest bestemte. 


Vi følger ekteparet i tiden etter at vedtaket om flytting er fattet, og frem til rivingen av hjemmet deres. Det er ikke mange ordene som utveksles, og det er heller ikke mye som foregår på gårdstunet deres. Penger har de ingenting av, så det meste av det de har er enten ødelagt eller nesten ødelagt. De overlever på frukten som vokser på eiendommen. Hva de ellers lever av, er og blir en gåte.


Ekteparet har ingen barn. De får ikke besøk fra andre enn journalistene som følger saken deres og en mann som fremstår som en megler mellom dem og israelske myndigheter, slik at de skal få mest mulig i økonomisk kompensasjon den dagen de må flytte. 



Huset i Roshmia-dalen
Ekteparet tilbringer dagene med å røyke, krangle og spise frukt. Kun avbrutt av besøkende som kommer innom for å få fremdrift i prosessen ... Det er ikke mange gjøremålene de får til - hun krokrygget som få, mens han for lengst har tapt styrke i armer og bein. 


Ekteparet viser stolt frem hjemmet sitt
Skal de frivillig gå med på å flytte, eller skal de protestere til det siste? Skal de dele erstatningen, eller skal de fortsette å bo sammen? Dette klarer de ikke å bli enige om. Det til å begynne med så fredfulle ekteparet har fremdeles temperament innabords. I alle fall hun, der hun etter hvert skriker ut ukvemsord mot ektemannen. 

Ekteparet røyker absolutt hele tiden. 
Vi får vite at Amna er Yousefs tredje kone. En døde fra ham, en annen skilte han seg fra. Selv er han overlykkelig over at de ikke har barn ... Et "høydepunkt" i løpet av dagen er å dele en appelsin og konstatere at den er tørr i fruktkjøttet. I mellomtiden røyker begge ektefellene med begge hender. Tobakk har de rikelig av. 


Kveldene tilbringer ekteparet i halvmørket.
Filmen fremstår som en dokumentar, men det er skuespillere som bekler rollene i dette dramaet. Det er i seg selv helt utrolig at filmskaperne har klart å få tak i dem, for de er som skapt for rollene. 

Filmen er basert på en virkelig historie. Den fikk juryens pris i forbindelse med den 13. Internasjonale filmfestivalen i Dubai i 2014. Den ble vist tre ganger i forbindelse med Arabiske Filmdager 2016.


I brosjyren til Arabiske Filmdager 2016 presenteres filmen slik:


"Filmen er en liten perle om dette utgamle ekteparet som lavmælt krangler og kjederøyker seg gjennom dagene som ubønnhørlig skrider mot rivningsdagen. Det er en film om å bli gammel sammen, en film om de små (og langsomme) kjærtegnene, med humor der man minst venter det, samt frykten for hva som venter dem når huset de har bodd i nesten hele sitt liv forsvinner." 


Jeg kan i grunnen ikke annet enn å slutte meg til dette! En liten perle av en film, totalt annerledes det meste jeg har sett! Dersom du får mulighet for å se denne filmen, anbefaler jeg deg å ta sjansen. Du blir garantert sjarmert! 


Innspilt: 2014

Originaltittel: Roshmia
Nasjonalitet: Palestina, Libanon, Qatar, Syria, De Forente Arabiske Emirater
Språk: Arabisk 
Sjanger: Drama
Skuespillere: Amna Abu Fodeh, Yousef Hassan, Ghaleb Kiwan
Spilletid: 70 min.

lørdag 16. april 2016

"The Idol" (Regissør: Hany Abu-Assad)

Feel good fra Gaza

For to år siden ble regissøren Hany Abu-Assads film "Omar" vist på Arabiske filmdager, som festivalens åpningsfilm. Regissøren var hedersgjest under filmfestivalen, og ble intervjuet etter den sterke filmen. (Linken peker til min omtale av denne filmen, som jeg så under de arabiske filmdagene i 2014.) 

Selv om "Omar" var en av de nominerte filmene til Oscar i klassen beste utenlandske film 2014, ble den (så langt jeg har klart å finne ut) ikke vist på norske kinoer. Kanskje nettopp takket være denne nominasjonen, er regissøren omsider satt på kartet som en man bør regne med, for hans siste film - "The Idol" - har premiere på norske kinoer den 22. april! Og bare for å ha presisert det: Det var på tide! Filmer som dette får et helt annet filmpublikum til å komme strømmende tilbake til kinoene, i stedet for å sitte hjemme og se på DVD´er på fredags- og lørdagskvelder!

I år presenteres altså den siste av Hany Abu-Assads filmer; "The Idol". Filmen er basert på den sanne historien om Mohammed Assaf, som vant den arabiske Idol-konkurransen i 2013 (Linken peker til Wikipedia-siden om sangeren). 

Første halvdel av filmen handler om Mohammeds oppvekst i Gaza. Familien hans klarer seg,  men har ikke flust med penger. Mens Mohammed, søsteren Nour og vennene deres springer rundt i gatene og leker, har de en stor drøm: å slå igjennom som band. 


Mohammed, Nour og vennene deres
Nour er en skikkelig gutte-jente, til morens store fortvilelse. Hun vil gjerne at datteren skal oppføre seg som jente, fordi hun må berede sjansene til en gang å bli gift. Nour synes dette er skikkelig kjipt, og det er faren hennes som sørger for at hun får fortsette å raljere i gatene på sykkel sammen med guttegjengen, og at hun får lov til å spille i bandet sammen med broren sin. Mens de sykler rundt i gatene i Gaza, er det ikke til å unngå at øynene våre trekkes mot alle de ødelagte bygningene i gatene.


Hvordan skal de få tak i skikkelige musikkinstrumenter? Her legges det en slagplan!
Vennegjengen opptrer på ulike gatehjørner, hvor de later som om de spiller på ekte musikkinstrumenter. Drømmen er imidlertid å få kjøpt en gitar, et trommesett og en forsterker. De selger stekt fisk på stranda for å skrape sammen tilstrekkelig med shekel, men opplever å bli lurt da de gir fra seg pengene til en mann som tilbyr seg å hjelpe dem. 

Mohammeds gudsbenådede stemme er innbringende!
Det kommer tidlig frem at Mohammed har en gudsbenådet stemme. Mohammed opptrer i moskéen, der han resiterer Koranen med sin vakre stemme. Endelig tjener de penger, og kan kjøpe ordentlige instrumenter! Dermed kan de opptre som et skikkelig band i brylluper. 

En sangpedagog ønsker å ta Mohammeds stemme opp til nye høyder, og Mohammed er med et stykke på vei. Men så blir søsteren hans syk. Hun lider av nyresvikt, og trenger en ny nyre. Dette koster mye penger, og er det noe familien deres ikke har, så er det så mye penger. Selv om hun tilbys dialyse, visner hun gradvis bort og dør hun til slutt. 

Mohammed er blitt voksen og drømmer om en musikk-karriere
I andre halvdel av filmen har det gått noen år, og Mohammed har blitt 23 år. Han går på universitetet og tjener penger til studieavgiften ved å kjøre taxi. Han har meldt seg på audition til den arabiske utgaven av Idol, men han kommer seg ikke til Operahuset i Kairo. I stedet forsøker han og bandet seg med en overføring via skype til TV-studioet som plukker ut talenter til konkurransen, men forsøket mislykkes. Mohammed gir opp. Han kommer ingen vei i Gaza ... Å komme seg ut fra Gaza, kan han bare glemme. 

En dag møter han en jente som fikk dialyse på det samme sykehuset som Nour. Hun er blitt en flott ung kvinne, og det oppstår noe mellom dem under denne taxituren. Hun gir ganske enkelt Mohammed mot til å skjønne at han synge! Han la verden høre ikke bare hans, men "vår" stemme!

Det våkner noe i Mohammed, og han bestemmer seg for at han skal rekke audition i Kairo. Underveis støter han på mange utfordringer, men fasiten kjenner vi jo. Han klarte å komme seg ut av Gaza, han fikk være med på konkurransen og han vant! I dag er han en veletablert verdensstjerne. 

Ikke la min spoling av historien forhindre deg i å se denne filmen! Den inneholder nemlig så utrolig mye mer enn den ytre rammehistorien. Humoren og varmen preger filmen fra start til slutt. Og ja - noen ganger blir det litt klisjéfylt og overdrevent feel good, men dette reddes av at historien faktisk er sann. Dette er en historie om en fattig gutt fra Gaza, som trosset alle hindringer og som nådde sine mål. Ja, mer enn det! Mohammed ønsket bare å synge, men ble i tillegg en verdensstjerne som i dag lever godt på sin sang. Underveis ble han overveldet av angst fordi han ikke visste om han ville klare å bære alles drømmer på sine skuldre.

Jeg har prøvd å finne ut om det er gitt ut et soundtrack til denne filmen, uten å lykkes. For nysgjerrige musikkelskere anbefaler jeg i stedet å gjøre et søk på Mohammed Assaf i Spotify. Den arabiske musikken hans er virkelig vidunderlig! 

For øvrig vil jeg understreke at Tawfeek Barhom gjør en flott rolletolkning som Mohammed Assaf. Det gjør også den unge skuespilleren i rollen som den 10 årige-Mohammed og hun som spiller søsteren Nour. Ellers bærer nok en del av skuespillerprestasjonene preg av å være dekket inn av amatører, uten at dette ødelegger helhetsinntrykket av filmen. Selv ble jeg sjarmert i senk og rørt til tårer av denne herlige filmen, som også har et dypere alvor bak all feel good´en. Det politiske budskapet er imidlertid aldri påtrengende. Det er heller ikke elendigheten i Gaza. Men vi ser den - ikke minst i form av ødelagte bygninger, krøplinger som går rundt i gatene og det nærmest umulige i å klare å komme seg ut av området, selv for å delta i en uskyldig sangkonkurranse. Uten at dette hadde kommet frem, ville filmen virkelig ha blitt en stor klisjé. Dette er nemlig en vesentlig del av livet for dem som bor i Gaza, og det kan man ikke skjule - selv ikke i en feel good-film som denne. Verdensstjernen Mohammed Assaf kan for øvrig heller ikke i dag bevege seg fritt ut og inn av Gaza. 

Denne filmen, som ble vist i Norge for første gang i går ettermiddag, vises under arabiske filmdager på Victoria kino i morgen søndag 17. april kl. 21.00. Og så kommer den på norske kinoer fra 22. april! Dersom du ikke går spesielt ofte på kino - få i alle fall med deg denne! Musikken er helt utrolig, historien er sann og du får innblikk i noen skjebner som de fleste av oss har godt av å få med oss!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Ya Tayr El Tayer
Nasjonalitet: Palestina
Språk: Arabisk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Tawfeek Barhom (Mohammed Assaf), Qais Attaallah, Hiba Attaallah, Ahmad Qasem, Abdel Kareem Barakeh, Saber Shreim, Ahmed Al Rokh, Nadine Labaki
Spilletid: 100 min.

onsdag 25. november 2015

Sidsel Wold: "Landet som lovet alt. Min israelske reise"

Interessant om dreiningen i israelsk politikk!

Sidsel Wold (f. 1959) er journalist og forfatter. I årene 2007 til 2011 var hun NRKs korrespondent i Midtøsten. Den 19. oktober i år utga hun sin fjerde bok: "Landet som lovet alt. Min israelske reise." Det var da ni år siden den forrige boka "Checkpoint: En beretning fra Midtøsten". 

Sidsel Wold drømte om å bli indianer eller jøde da hun var barn. I 19-årsalderen reiste hun til Israel for å jobbe i kibbutz, og etter hvert lærte hun seg hebraisk. Så sterk var hennes kjærlighet til landet at hun i en periode av sitt liv ønsket å konvertere til jødedommen. Hun fremmet Israels sak og hadde kontakter inn i det jødiske miljøet i Norge. Etter hvert lærte hun seg også arabisk og russisk. 


Få i Norge har så inngående kjennskap til hva som egentlig foregår i Midtøsten i dag, som Sidsel Wold. Ikke bare har hun studert og satt seg inn i det som er av litteratur på området, men hun har også vært der både på slutten av 1970-tallet og som korrespondent over flere år. I nesten 40 år har hun fulgt Israel tett. Hun har måttet tåle mye hets for sine synspunkter, særlig etter at hun snudde i sitt syn på Israel. At det i mange miljøer ikke er stuerent å komme med kritikk mot Israel, viser hun til fulle i sin bok. 


"Jeg har skrevet denne boken med et ønske om å vise konsekvensene av de store demografiske og politiske endringene som har funnet sted innad i det israelske samfunnet. Hvordan kan det ha seg at den sosialistiske pionerstaten fra 1948, i dag har sin mest nasjonalistiske regjering noensinne? Jeg forsøker å vise hvorfor Israels forhold til det internasjonale samfunnet har endret seg, og da først og fremst forholdet mellom Israel, Europa og USA. For hvordan har Israel mistet det meste av sympatien landet nøt i sine første tiår?" (side 7)


I boka er Sidsel Wold innom temaer som sionismen og det britiske mandatet, opprettelsen av staten Israel og krigene vi kjenner fra historiebøkene. FN vedtok som kjent en delingsplan som gikk ut på at det skulle etableres en arabisk og en jødisk stat. Fordi Jerusalem er en hellig by både for jøder, kristne og muslimer, ble det bestemt at denne byen skulle administreres av FN. Det jødiske samfunnet aksepterte planen, mens den arabiske ligaen avslo. Rett etter opprettelsen av Israel brøt det derfor ut krig. Denne krigen ble kalt selvstendighetskrigen, og et år senere ble det erklært våpenhvile. Midlertidige grenser ble trukket opp, betegnet som "den grønne linje". (Kilde: Wikipedia)


 Seksdagerskrigen (5. - 10. juni 1967) førte til at Israel okkuperte store deler av landområdene som FN hadde vedtatt skulle tilhøre den arabiske/palestinske staten. Siden har det vært flere kriger, og forsøk på fredsavtaler, hvorav Oslo-avtalen er den mest kjente. Israel har ført en bosettingspolitikk i de okkuperte områdene, og dette har vanskeliggjort mulighetene for fred. Noe av problemet er at Israel selv mener at de ikke er okkupanter, men frigjørere, og at det dreier seg om landområder som Gud i følge Bibelen ga til sitt utvalgte folk. 


"Den eksistensielle angsten er avgjørende for å forstå Israels psyke og politikk. Frykt er ikke synlig, frykt er ikke rasjonell, men den er en sterk drivkraft i Israels politiske valg. Frykt er nødvendig som overlevelsesinstinkt i Israel. I det trygge Europa er vi i liten kontakt med dette instinktet, rett og slett fordi vi ikke føler oss truet. Spørsmålet er om Israel skal kunne drive sin politikk og oppføre seg etter andre regler på grunn av holocaust-syndromet og posttraumatisk stress i flere generasjoner." (side 42)


Gjennom å gå Israels historie og politikk så sterkt i sømmene, viser Sidsel Wold oss hvilken utvikling som har funnet sted i det en gang så lovede landet, hvor pionérånden en gang var så sterk. Hva skjedde egentlig underveis? På den ene siden har de jødiske bosettingene blitt et stadig økende problem, som står i veien for fred. På den annen side har folkene som har kommet til Israel påvirket landets politikk i en stadig mer høyrevridd retning. Ikke minst har det hatt mye å si at sånn ca. 1 million russiske jøder immigrerte til Israel i løpet av noen få år. Det som kjennetegner denne gruppen er blant annet at de ikke har noen forhistorie med palestinerne, og derfor ikke synes å bry seg om dem i særlig grad. 


"Bosetterbefolkningen er sammensatt. Blant dem finner du helt sekulære barnefamilier som vil ha romsligere boliger enn det de hadde hatt råd til inne i selve Israel. Det er familier som trives med barnevennlig miljø og den fordelen det er å bo i billige og subsidierte samfunn. Mange russiske immigranter bor i bosetterbyen Ariel, som har fått sitt eget universitet og teater. Bosetterne som bor i Øst-Jerusalem, tenker sjelden på at de er bosettere. Andre igjen er ideologiske bosettere som Israel Harel. Den gruppen som gjør mest av seg, er de ekstreme og voldelige bosetterne som går løs på palestinsk eiendom og setter fyr på kirker og moskeer.


På Vestbredden bor de jødiske bosetterne under én type lov og regler, mens palestinerne er underlagt militære lover og det som litt misvisende heter The Civil Administration, som er en del av IDE. Enkelt sagt har bosetterne alle rettigheter, mens palestinerne er uten rettigheter under israelsk okkupasjon. De ideologiske bosetterne mener at slik må det være, siden "palestinere ikke hører til her"." (side 86-87)


Mens det fra israelsk side ropes opp om antisemittisme når kritikken mot landet blir for krass, handler det for resten av verden om en ulovlig okkupasjon som bryter med folkeretten, dvs. Genevekonvensjonen. Men så lenge kritikken kun er verbal og ikke følges opp med sanksjoner, skjer det ingenting. Sidsel Wold kommer inn på det i boka - etter at jeg selv hadde tenkt det selv: - når resten av verden ikke gjør noen ting, står dette i grell kontrast til hvordan verden forholder seg til Putins okkupasjon av Krim-halvøya. Egentlig handler det om det samme, dvs. okkupasjon av andre lands territorier. Krim-halvøya var opprinnelig sovjetisk, uten at dette gjør det mer legitimt å hente dette landområdet tilbake fra ukrainerne. Tilsvarende kan man si om Vestbredden o.l.


Israel har alltid hatt tette bånd til USA, men selv her skranter støtten. Da Obama besøkte Israel i 2013, uttalte han følgende:


"Israelerne må innse at fortsatt bygging i bosettingene er kontraproduktivt for fred og mot sin hensikt om palestinerne skal få en levedyktig selvstendig stat som krever at reelle grenser må trekkes opp."


Jødene er et sammensatt folk som kommer fra mange steder i verden. Det finnes irakiske jøder, nord-afrikanske jøder, iranske jøder, russiske jøder, polske og tyske jøder osv. - og fremfor alt arabiske jøder. Men å koble sammen arabisk og jøde er tabu. 


"Så mange ord er politisk betente. Under et foredrag i 2014 hørte jeg for første gang en israeler si at jødene fra Midtøsten og Nord-Afrika er arabere. Med ett falt en stor bit på plass. For det er vanskelig, av og til helt umulig, å se forskjellen på en jøde fra Irak eller Marokko og en arabisk israeler (altså en palestiner med israelsk statsborgerskap). Det gikk plutselig opp for meg at det ikke er noen forskjell, bortsett fra religionen. Begge grupper er arabere. Noen er kristne arabere, noen er muslimske arabere, og mange er jødiske arabere. Men i Israel er dette en av fornektelsene, en av fortielsene, en av de mange elefantene i det nasjonale rommet." (side 114)


Den som engasjerer seg i Israel-Palestina-konflikten, blir merket for livet, mener Sidsel Wold. Men hvorfor får denne konflikten så mye mer oppmerksomhet enn alle andre konflikter? Det dør jo langt flere mennesker i andre kriger? Stikkord som religion, Bibelen, jødenes historie, okkupasjon, frigjøringskamp, rettferdighet etc. har nok mye å si. Hele den kristne verden har et forhold til Jødeland. Og nettopp derfor er f.eks. kristensionistene så opptatt av at jødene må få komme hjem - også til de delene av landområdene som ikke var omfattet av FNs resolusjon. For når så skjer, vet vi at endetiden er nær og at Messias skal komme tilbake. Akkurat dette handler blant annet Dag Hoels bok "Armageddon Halleluja!" om (linken går til min bokomtale). 


"Politisk sett utmerker russerne seg negativt. Deres holdninger til demografti, demokratiske institusjoner og håndhevelse av loven står lavt i kurs i følge meningsmålinger. Spørreundersøkelser viser også at russerne står for sterkt rasistiske holdninger overfor både arabere og mizrahim, sier forfatteren av The Million that Changed the Middle East. Russerne kom fra et land der bruk av makt, også militær makt, hadde en verdi i seg selv. I tiden etter 1996 oppdaget israelske ledere at de kunne hente støtte fra en million russisktalende innbyggere om de ville bruke rå makt mot palestinere eller mot Libanon. I dag har hele det israelske samfunnet beveget seg mot høyre, russerne er ikke lenger de eneste." (side 137)


Samtidig som vi reagerer sterkt når Holocaust benektes, burde kunnskapen om det som skjedde i 1948 føre til at heller ikke al-Nakba benektes. Det var aldri FNs intensjon at de palestinerne som bodde i landet Israel skulle fordrives, men det var nettopp det som likevel skjedde flere steder. Dette skriver den israelske forfatteren S. Yitzhar om i romanen "Khirbet Khizah" (linken går til min omtale av denne boka).


"Etter 1948-krigen viser statistikken at jødene utgjorde 82 prosent av befolkningen og ikke-jødene bare 18 prosent i området som ble til Israel. Tallene forteller den dramatiske historien om al-Nakba, fordrivelsen og katastrofen. Det nye Israel skulle være for jøder. Det israelerne kaller frigjøringskrigen og selvstendighetskrigen, er katastrofen for palestsinerne. Flere hundre palestinske landsbyer sto tomme igjen eller var jevnet med jorden etter at de israelske styrkene hadde tvunget innbyggerne på flukt." (side 143


Begrepet al-Nakba har etter hvert vunnet anerkjennelse også i den israelske bevisstheten. I Benny Morris´ The Birth of the Palestinian Refugee Problem 1947-1949 (1988) og Ilan Pappés The Etnic Clensing of Palestine (2006) tas det et oppgjør med sionistenes narrativ om at rundt 750 000 palestinere forlot sine landsbyer frivillig i 1948, fordi deres arabiske ledere ba dem dra. Sannheten er at de ble fordrevet med makt og våpen. 


Det er imidlertid ikke bare mellom israelere og palestinere det er konflikter. Også innad i Israel er det konflikter mellom de ultraortodokse (haredim), som ikke jobber eller deltar i militærtjeneste, og resten av befolkningen. Denne gruppen føder mange flere barn enn resten av den mer sekulære delen av befolkningen, og de lever på det vi i Norge kanskje ville ha kalt sosialhjelp - uten at det kreves noe av dem. Deres tid går til studier av Toraen og andre hellige skrifter. Fordi de er så mange, representerer de mye makt i Israel. Akkurat hvor sammensatt Israel er, skriver blant annet Hanne Eggen Røislien om i sin bok "Israelerne - Kampen om å høre til" (linken går til min bokomtale).


"Antall israelske jøder som mener det er like viktig at Israel forblir en demokratisk stat som en jødisk stat, har sunket dramatisk de siste tre årene. I 2010 mente neste halvparten av de spurte at Israel må være demokratisk og jødisk, men i 2014 var antallet halvert. Bare hver fjerde jøde i Israel (24 prosent) mener de to verdiene er like viktige. ... Blant dem som mener at det er viktigere at Israel er jødisk enn demokratisk, finner vi nasjonalistene blant bosetterne og russerne. Men også den ultraortodokse befolkningen er sterkt representert her. Demokratiet blir stadig mindre viktig." (side 162)


Når et folk er kjørt så langt ned at det ikke lenger har noe å tape, blir det å sprenge seg selv i luften en siste utvei. Ser man ikke desperasjonen som ligger i en slik handling? Det går ikke an å holde et helt folk under støvelen og samtidig hevde at man selv representerer det eneste demokratiet i Midtøsten. Sidsel Wold har selv erfart hvordan ytringsfriheten i Israel arter seg i praksis. Hvordan man blir redd for å ytre seg fordi det kan skape vanskeligheter med å opptre som journalist i det samme området. Dette har ikke minst legen og forfatteren Erik Fosse fått erfare (forfatteren bak bl.a. boka "Øyne i Gaza" - linken går til min bokomtale). 


"- Folk har ikke peiling på hva som foregår, og så spør de hvorfor det finnes terror?" (side 176)


Sidsel Wold trekker opp noen historiske linjer fra 1970-tallet og frem til i dag. Den gangen forbandt alle palestinerne med terrorister. Vi hørte om flykapringer og terrorhandlinger og visste lite eller ingenting om det palestinske folket. I dag vet vi mye mer, og nå er sympatien tippet over til palestinerne og deres skjebne. 


"Seksdagerskrigen hadde gjort lille David til okkupant. Mens kartene før 1967 viste Israel som et knøttlite område omringet av store, fiendtlige araberland, viste kartene etter 1967 et stort Israel med de erobrede områdene Vestbredden, Golan, Sinai og Gaza. Med sin effektive hær hadde Israel tredoblet arealet sitt på mindre enn en uke. Det 19 år unge landet viste seg som en militær stormakt, og selvtilliten var det ingenting å si på. Seksdagerskrigen forvandlet israelerne fra å være "pionerer" til å "okkupanter". Israel var blitt den fryktinngytende Goliat som sto overfor hjemløse palestinske flyktninger." (side 205-206)


side 209 i boka skriver Sidsel Wold om forfatteren Edward Said, mannen bak verket "Orientalismen". Dette verket skulle påvirke amerikanernes syn på Palestina-konflikten, først og fremst ved å tegne et riktigere og mer nyansert bilde av det arabiske samfunnet. Tidligere hadde vesten behandlet araberne som en ensartet gruppe og skåret alle over en og samme kam. Denne folkegruppen ble fremstilt som aggressive, ville, uvitende og enkle mennesker - med andre ord ikke rent lite rasistisk betont. Å være orientaler var et negativt ladet ord. Men det var ikke bare Saids nye fremstilling som fikk betydning for hvordan amerikanerne så på Palestina-konflikten. Israels aggressive politikk bidro i seg selv til å endre den internasjonale opinionens syn på landet. Etter hvert begynte også jødiske intellektuelle og forfattere å stille ubehagelige spørsmål. I den forbindelse er det nærliggende å trekke frem Amos Oz, forfatteren bak boka "Hvordan helbrede en fanatiker" (linken fører til min bokomtale). 


"Noe skjedde med oss vestlige pressefolk som dekket Gaza-krigen i 2008-09. Og noe skjedde med forholdet vårt til israelere som ikke ante hva som foregikk i Gaza. Vi hadde sett en avgrunn. Og vi hadde sett folk som var flyktninger i 1948, bli hjemløse igjen. På nytt fikk de utdelt et hvitt telt og ulltepper. Enda en gang satt de i en teltleir uten håp. Med israelere flest ante ingenting om dette, for israelske pressefolk hadde forbud mot å reise inn i Gaza, og kunne i liten grad rapportere derfra." (side 220) (En bok jeg ønsker å trekke frem er Åshild Eidems bok "Spillet om Gaza", som viser hvor sammensatt konflikten er.)


Sidsel Wold hadde i mange år vært mest opptatt av det vakre og gode Israel, og lenge mente hun at bildet av det stygge Israel var overdrevent og at folk som ville landet ondt, snakket om okkupasjon hele tiden. Etter å ha sett okkupasjonen selv, og blitt meget opprørt over det hun så, oppdaget hun et styggere Israel. Som journalist mener Sidsel Wold at det er hennes oppgave å vise urett. Det ble vanskelig å balansere mellom det gode og det stygge Israel, og spørsmålet hun stiller er om det finnes et klart skille ... (side 222)


Noe av problemet er at ordet okkupasjon ikke er en del av den israelske dagligtalen. Det er faktisk et tabuord. Israelske politikere snakker derimot om frigjøring, og motparten i konflikten betegnes som terrorister. Israelerne lurer på hvorfor Norge ikke liker Israel. Når svaret er kombinasjonen av okkupasjon, arroganse, bygging av bosettinger og mangel på troverdig vilje til å skape fred, og dette blir møtt med "hvilken okkupasjon?", er det i følge Sidsel Wold vanskelig å komme videre i samtalen. Det at man oppfatter konflikten så grunnleggende forskjellig, er i seg selv et hovedproblem. 


"Hva er det å være anti- eller pro-israelsk? Journalisten Gideon Levy sier at om du er en venn av Israel i dag, da er du også en venn av okkupasjonen. Å være pro-israelsk på 1970-tallet hadde en helt annen betydning enn å være pro-Israelsk i 2015, i en tid da landet styres av den mest nasjonalistiske regjeringen noensinne. Begrepene antisemitt, antisionist og Anti-Israel skifter innhold og mening alt etter hvordan politikken og hasbaren utvikler seg. Begrepene brukes om hverandre for å stemple motstandere og bidrar til økt forvirring i et allerede komplisert landskap." (side 321)  


Breaking the Silence ble stiftet i mars 2004, og israelske soldater står bak denne organisasjonen. De har samlet inn vitnesbyrd fra mange soldater om overgep mot palestinere, i strid med folkeretten og Geneve-konvensjonen. Forut for dette opptrådte Yehuda Shaul som varsler overfor israelske medier, men ingen ville trykke bildebevisene hans. 


"Gjennombruddet fikk Breaking the Silence med utstillingen Bringing Hebron to Tel Aviv sommeren 2004. Publikum ble invitert inn i okkupasjonen. De fikk se bilder og høre vitnesbyrd som skulle hjelpe dem å sette seg inn i okkupasjonens system og tankesett. Interessen var enorm. Nå trykket avisene både vitnesbyrd og bilder. Hele 7000 mennesker besøkte utstillingen. Blant dem var Yehuda Shauls far.

- Han ropte fra den ene delen av utstillingslokalet til den andre:
"Yehuda, is this what you did?" Militærpolitiet brøt seg inn i utstillingen. Senere den dagen besøkte jeg familien. Ingen sa noe. Det sto tusen elefanter i rommet!" (side 238)

Da Sidsel Wold oppsøkte Yehuda Shaul tre år etter utstillingen, kunne han fortelle at mange soldater ikke ønsket å stå frem med fullt navn av frykt for at de kunne få problemer som anmerkninger i rullebladet. Det forhold at mange av vitnesbyrdene er anonyme har organisasjonen Breaking the Silence fått kritikk for. Like fullt hadde til sammen tusen soldater stått frem og fortalt sine historier. I dag står organisasjonen bak filmer, hefter og rapporter, og de inviteres verden over. Prisen Shaul har betalt for suksessen er at han har blitt utskjelt og arrestert flere ganger, og at han er høyresidens og bosetternes folkefiende. 


"Det er Israel som okkuperer og som sitter med de fleste kortene. Israel er parten som må gi fra seg land for fred, men etter som folket dreier mot høyre, er stadig færre velgere villige til å gi avkall på land for å avslutte konflikten med palestinerne. Trolig hadde bare ledere som Yitzhak Rabin og Ariel Sharon, begge generaler i IDF, format til å få velgerne med på en så kostbar fredsavtale. Netanyahu har verken samme styrke eller vilje til å gjøre det. Så lenge Israel deltar i noe som ligner samtaler, kan regjeringen slippe unna isolasjon og boikott-trusler. Forhandlinger som politisk skuespill blir som å sette fyr på et hus for å varme seg på flammene. Kulden kommer når huset ligger i aske." (side 240)


Kan Israel regne med en fortsatt støtte fra USA i fremtiden? I 1980 utgjorde 80 % av USAs befolkning hvite mennesker. I 2060 vil godt under halvparten av USAs befolkning være hvit. Endringen i befolkningssammensetningen vil påvirke hva flertallet i USA kommer til å stemme. De gruppene som vil tippe balansen i befolkningssammensetningen, er de samme som er mest kritisk til Netanyahus politikk, og som ikke vil tolerere fortsatt okkupasjon og undertrykkelse. En annen sak er at flere og flere jødiske amerikanere tar avstand fra Israels politikk, og blir kraftig provosert hver gang Netanyahu uttaler seg "på vegne av alle verdens jøder". Det Netanyahu samtidig gjør, er å nøre opp under et jødehat som eksisterer særlig blant konspiratorikere, som hevder at jødene har en plan om å overta verdensherredømmet. (Dette er det skrevet mye om i litteraturen, og John Færseth berører blant annet dette temaet i sin bok "KonspiraNorge". Linken fører til min bokomtale.)


"I kraft av sin stilling som statsminister i Israel inkluderer Netanyahu hele det jødiske folket når han snakker til verden. Han snakker altså på vegne av folk som er statsborgere av Frankrike, Danmark og USA, enten de vil eller ikke. Han inkluderer dem i det sionistiske prosjektet og gjør dem indirekte ansvarlig for israelsk politikk - og okkupasjon. Det finnes mange jøder som er dypt ulykkelige over Israels politikk av i dag, men som ikke vil si noe utad av frykt for å fremstå som illojale. I uker med Gaza-krig, der folk i Europa er i opprør, blir dette en umulig situasjon for jøder som synes angrepene mot sivile er forferdelige, men som ikke tør å protestere fordi det kan være vanskelig å ytre seg offentlig. Redselen for å bli angrepet av antiisraelske mobber i Europa er reell." (side 260-261)


I tillegg bidrar Netanyahu til å så tvil om hvor europeiske jøder har sin lojalitet. Dette kan skade jøder i tider med sterke antiisraelske følelser. Det er nemlig liten tvil om at antisemittismen i Europa har økt, og at dette har sammenheng med Israels politikk. Dette står i sterk kontrast til at jøder utenfor Israel er blitt mer kritiske til Israel og landets politikk. 


Israels jødiske befolkning aner ikke hva det militære utsetter palestinerne for. Årsaken er at det ikke skrives noe om dette i israelske aviser. 


I bokas nest siste kapittel skriver Sidsel Wold om sine opplevelser som journalist. Hun har blitt utskjelt og beskyldt for å hate jøder når hun har laget reportasjer om Israel-Palestina-konflikten. Blant dem som har kritisert henne hardest, er kristensionistene verst. Det er selvsagt mange nyanser i konflikten, men dette er det vanskelig å få frem i korte TV-innslag av et par minutters varighet. For å forklare de store linjene, må det bøker til, påpeker hun. (side 279


Sidsel Wolds bok "Landet som lovet alt" inneholder alt man trenger å vite for virkelig å forstå Israel-Palestina-konflikten. Jeg er selvsagt innforstått med at dersom man er kritisk til hennes tankegods, vil mange av påstandene og historiene kanskje være vanskelig å svelge.   Samtidig er det viktig å understreke at forfatteren har elsket landet Israel i flere år av sitt liv, enn hun har vært kritisk. Hun har gått svært langt i forsvare det hun oppfattet som en nødvendig politikk mot terrorisme. Da hun skjønte at hun ikke satt med hele bildet av konflikten, reiste hun ut og undersøkte dette nærmere. Det hun ble vitne til var så hjerteskjærende at det var vanskelig å forsvare Israels politikk etterpå. Det hele bunner i en aggressiv okkupasjonspolitikk, hvor det er gjort en del valg (jf. bosettings-politikken) som gjør det vanskelig å tenke seg varig fred i dette området. Samtidig har befolkningssammensetningen i Israel endret seg betydelig i årenes løp, og dette har medvirket til den uforsonlige linjen overfor palestinerne samt en stadig sterkere grad av nasjonalisme av den usunne sorten. 


Det jeg fant aller mest spennende med Sidsel Wolds bok er redegjørelsen for hva dreiningen fra venstre- til høyresiden i politikken egentlig skyldes. Alt det andre - overgrepene i Gaza, okkupasjonen(e), kristensionistene og deres rolle, forholdet mellom Israel og USA og ikke minst den gryende antisemittismen i Europa - kjente jeg til fra før av. Boka ga meg lyst til å grave mer i Israels politikk, og noen av litteraturhenvisningene fikk jeg også lyst til å forfølge videre. 


Sidsel Wold skriver både godt og levende, og det var interessant å bli mer kjent med hennes egne beveggrunner for å endre holdningene til denne vanskelige konflikten. Ingen bør etter å ha lest hennes bok, være i tvil om at hun kan mer enn de aller fleste om Israel-Palestina-konflikten, og at hun mer enn de aller fleste har sett følgene av konflikten på nært hold. Jeg opplevde fremstillingen som svært balansert, helt til på slutten av boka, der man kan merke hennes fortvilelse og oppgitthet over holdningene hun har møtt i ulike miljøer - både i Israel og i Norge - når konflikten er et tema. Det må være lov, tenker jeg. Som hun selv sier flere ganger i boka: dette er en konflikt som mer enn noen annen konflikt griper tak i den som først har gått inn i den. Det er sterke følelser i sving! For Sidsel Wold handler dette om en stor skuffelse overfor et land hun har elsket store deler av sitt liv. Men det var pioner-staten Israel hun elsket - ikke okkupant-staten Israel. 


Det kommer ut utrolig mye bra norsk sakprosa, men dette er likevel noe av det bedre jeg har lest! Boka er den reneste page-turner for den som interesserer seg for Israel-Palestina-konflikten! 


Jeg anbefaler denne boka på det sterkeste! Jeg håper også at de som ikke nødvendigvis deler Sidsel Wolds syn på konflikten, leser boka. Om ikke annet så i alle fall for å forstå også den andre siden i konflikten! 


Utgitt: 2015 

Forlag: Spartacus
Antall sider: 312
ISBN: 978-82-430-0947-9
Boka har jeg kjøpt selv 


Sidsel Wold - her fra debatten i Litteraturhuset i Oslo den 11. januar 2015 -
etter Charlie Hebdo-massakren. (Foto: RMC)

lørdag 1. november 2014

"When I saw you" (Regissør: Annemarie Jacir)

Om livet i en palestinsk flyktningeleir i 1967

Regissøren Annemarie Jacir er palestinsk filmregissør og poet, og hun har vunnet en rekke priser for sine filmer.

I filmens åpningsscene befinner vi oss i en flyktningeleir i Jordan og året er 1967. Mange palestinere har mer eller mindre vært på flukt i nesten 20 år, mens Tareq og moren hans nylig har kommet til flyktningeleiren. 

Seksdagerskrigen er nettopp over, og både Gaza og Vestbredden er okkupert. De aner ikke hvor Tareqs far befinner seg. Det eneste moren og de andre flytningene i grunnen vet er at det ikke bare er å vende hjem igjen. Akkurat dette skjønner imidlertid ikke Tareq. Han savner hjemmet sitt, senga si, faren sin, vennene, livet sitt ... Han vil hjem!

Tareq forgår av kjedsomhet og det fullstendig meningsløse livet i flytningeleiren. Han er godt over middels begavet innenfor matematikk, men får ikke brukt evnene sine. Læreren på skolen i flytningeleiren opplever det trøblete å bli korrigert av Tareq når han selv regner feil, og han finner et påskudd til å kaste Tareq ut av klasserommet. 


Tareq var en gang en glad gutt med et helt vanlig liv.
For Tareq blir tilværelsen om mulig enda mer meningsløs, og beundrende følger han de tøffe unge mennene som trasker av gårde mot noe ukjent og spennende, bort fra den traurige flyktningeleiren, som ingen andre får forlate, og som daglig fylles opp av enda flere flyktninger. De unge mennene er motstandskjempere, og de trener seg opp til å bli soldater ute i villmarken. Tareq brenner etter å følge dem, men han er bare 11 år ... 

Etter et fortvilet opprør mot moren stikker Tareq av gårde. Målet er å komme hjem. Bare flaks redder ham fra den sikre død i ørkenen. En av motstandsbevegelsens menn finner ham nemlig, og bringer ham til treningsleiren. Der blomstrer Tareq opp. Gløden kommer tilbake i øynene hans, og livet har plutselig fått en mening. Motvillig lar lederen for soldatene Tareq få være med på treningen - inntil moren, som er fortvilet over at sønnen er borte, plutselig dukker opp i leiren en dag. Hun ønsker å få med seg sønnen tilbake til flyktningeleiren, men må til slutt gi tapt. Da velger hun selv å bli i leiren, der hun gjør nytte for seg ved å vaske og reparere klær. I mellomtiden hører de på radioen om israelske angrep på den flyktningeleiren de nylig forlot ... Målet er motstandskjemperne, som israelerne er overbevist om at befinner seg i flyktningeleiren. 


Palestinske frihetskjempere.
"When I saw you" er en sår historie om å miste alt man har i en krig, og om å finne en slags mening i tilværelsen når alt annet virker håpløst og uten retning. Mahmoud Asfa spiller 11 åringen Tareq med en fantastisk innlevelse, og hans rolletolkning alene bar faktisk filmen, som ble valgt ut som Palestinas bidrag til Oscar-utdelingen for beste fremmedspråklige film i 2013. Selv om den ikke nådde opp i denne konkurransen, har den mottatt en rekke priser - bl.a. prisen for beste arabiske film under Abu Dhabi International Film Festival. 


Mor og sønn
Motstandsbevegelsens menn og kvinner fremstilles i filmen som heroiske, men like fullt først og fremst som svært menneskelige med sine lengsler og drømmer. Dessuten står en stolt kultur i fokus for de sosiale samlingene rundt leirbålet. Filmen inneholder ingen krigsscener. 

Dette er en film jeg håper flere får med seg! Den gir et innblikk i en del av vår nære historie, den gangen Midtøsten-konflikten var i sin spede begynnelse. 

Filmen har nokså nylig hatt release på DVD. 

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Lamma shoftak
Nasjonalitet: Palestina
Genre: Drama
Språk: Arabisk 
Skuespillere: Mahmoud Asfa (Tareq), Ruba Blal (Ghaydaa), Saleh Bakri (Layth), Anas Algarelleh (Mr. Nasser), Ali Elayan (Abu Akram), Ruba Shamshourn (Zain), Ahmad Srour (Touissant) og Firas W. Taybet (Majed)
Spilletid: 99 min.

Populære innlegg