Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Norsk litteratur utgitt i 2016. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Norsk litteratur utgitt i 2016. Vis alle innlegg

onsdag 1. mai 2019

Kjell Arild Pollestad: "Bibelen i kortversjon"

Med Bibelen som inspirasjon

Det begynner å bli atskillige år siden sist jeg var i befatning med Bibelen. I min ungdom leste jeg den faktisk fra begynnelse til slutt et par ganger. Historiene er fascinerende, og flere av dem har dannet grunnlag for verdifull livsfilosofi, også for meg. Da jeg kom over Kjell Arild Pollestads kortversjon av Bibelen, var det derfor med stor nysgjerrighet jeg nærmet meg den. Mannen min og jeg brukte et par kvelder i påsken hvor vi lyttet til lydbokutgaven. Det er Bernhard Ramstad som er oppleser. Lydboka fant vi på Storytel. 

Kjell Arild Pollestad (f. 1949) er forfatter, teolog og filolog. Frem til 2018 var han pater i den katolske kirke i Norge. (Kilde: Wikipedia) 

Pollestad har utgitt en hel haug med bøker, og selv om jeg ikke har lest noen av dem eller vet hva de inneholder, kjenner jeg på at titlene på bøkene hans tiltaler meg. Som "Lofottorsk på nonnebord" (1984), "Skål for Norge" (1987), "Maten er halve føda" (1991), "Humørpiller" (1992), "Livet er bedre enn sitt rykte" (1999), "Gleden er gratis" (2002), "Peters svar: kristendom for dannede hedninger og lunkne kristne" (2007) og "Jærsk kokebok. Mat frå fire generasjonar." (2013) - bare for å nevne noe. Her har vi åpenbart å gjøre med en forfatter som både har masse humor og livsglede! Etter å ha lest hans nydelige "Bibelen i kortversjon", kommer jeg til å ha øyne og ører åpne nest gang jeg kommer over en av hans bøker. 

Pollestads hensikt med "Bibelen i kortversjon" er å gjøre Bibelen mer kjent for folk flest. Han har en litterær tilnærming til tekstene, og han har konsentrert seg rundt de klassiske tekstene som jeg vil anta at de fleste godt voksne mennesker kjenner til. 

Bibelen har opp gjennom tidene gjennomgått mange endringer som er fremskyndet av et ønske om å modernisere tekstene og gjøre dem mer tilgjengelig. Trenden i dag er imidlertid at man har trådt et skritt tilbake, og dette har Pollestad sansen for. Det er noe med at dersom tekstene i Bibelen skal fremstå som guddommelige, trenger de en litt gammelmodig eller høytidelig innpakning. Alt kan rett og slett ikke moderniseres. Dette trenger heller ikke å gå på bekostning av tekstenes tilgjengelighet. 

Selv opplevde jeg det som interessant å få et gjensyn med de fem Mosebøkene, skapelsesberetningen, syndefallet, oppgjøret mellom Kain og Abel, kong Salomo og hans klokskap (derav "salomonisk dom" som begrep), med etiske dilemmaer som f.eks. begjær, fristelser og utroskap som Bibelen er rikelig utrustet med, Sara på over 90 år som fikk barn, utryddelsen av Sodoma og Gomorra, den babelske forvirringen, de ti landeplagene som rammet Egypt, Moses´ og jødenes 40 årige vandring i ørkenen, hyllest til kjærligheten osv. Det gamle testamentet har naturlig nok fått størst plass i denne boka, men vi får også høre om Jesus og hans virke på jorden fra Det nye testamentet. 

Som forlaget skriver i sin presentasjon av boka:

Bibelen i kortversjon er alt du trenger: Alle de klassiske historiene i Bibelen, levende gjengitt fra hebraisk og gresk til et moderne norsk, men med vekt på å beholde den opprinnelige meningen intakt.

De fleste vil mene det hører med til dannelsen å ha lest Bibelen. For å forstå vår egen kultur, og ikke minst kunne avkode tidlige tiders kulturuttrykk, må man kunne sin Bibel. Men en så stor og mangslungen tekstmengde kan virke vanskelig og komplisert å ta fatt på. 


Pollestad mener at de som tror at Bibelen bare er til for dem som søker den av religiøse grunner, går glipp av storartet litteratur. Historiene i Bibelen har hatt stor betydning i vår kristne kultur, og disse bør man ganske enkelt kjenne til for å kunne oppleve seg som et "dannet menneske". Dette handler om vår kultur!

Denne boka anbefaler jeg varmt! Lydboka er nydelig opplest av Bernhard Ramstad, og dersom du abonnerer på Storytel, bør du faktisk prøve denne utgaven! 


Utgitt: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 57 min.
Antall sider: 240
Oppleser av lydboka: Bernhard Ramstad
ISBN: 9788202484705 (papirutgave)
ISBN: 9788202532673 (lydbok)
Jeg hørte på lydboka på Storytel


torsdag 31. august 2017

Nina Lykke: "Nei og atter nei"

Avskrekkende om utroskap

Nina Lykke (f. 1965) debuterte med ungdoms-novellesamlingen "Orgien, og andre fortellinger" i 2010. "Nei og atter nei" er hennes andre roman. I følge Wikipedia er dette en satire over middelklassen og "de store forventningers misnøye", og boka kom ut i flere opplag. 

Egentlig var dette en roman jeg hadde tenkt å la passere uten nevneverdig oppmerksomhet fra min side.  Da den kjente samlivseksperten/ psykologen og Aftenpost-spaltisten Frode Thuen trakk frem nettopp denne boka i et svar til en mann eller kvinne som vurderte mulige konsekvenser av utroskap, våknet imidlertid min interesse. Det er som regel alltid interessant å få med seg samlivsdramatikk innenfor litteraturen - særlig den norske. 

Jan og Ingrid har vært gift i nesten 25 år, og de har to voksne, hjemmeboende sønner. De bor i et hus på Nordstrand, og det oser vellykkethet over dem. Det er i grunnen "bare" én hake ved deres liv: ekteskapet er nærmest lidenskapsløst og sexlivet bærer mer preg av plikt enn lyst. 

Da Jan blir forfremmet til avdelingsdirektør, kommer energien tilbake og han blomstrer mer enn han har gjort på flere år. Dette går ikke upåaktet hen blant kvinnene, og den atskillig yngre Hanne (hun er 15 år yngre enn Jan) fatter interesse for ham. Jan gjenoppdager sin egen seksualitet og brunst, og han klarer ikke å stå imot. I flere måneder har de et forhold bak Ingrids rygg, og endelig føler Jan at han lever. Samtidig slites han i stykker av samvittighetskvaler, og han tenker mye over hva det skal bli av Ingrid dersom han svikter henne. Hun som tross alt er over 50 år ... Men ikke mer enn at han synes at han fortjener sin nyvunnede lykke, og "må" leve dette ut ... 

Lite aner Jan om hvem Hanne egentlig er. Vi får innblikk i hennes tankeverden, desperat som hun er etter et utall elskere og skadeskutte forhold. Alltid fordi hun av diverse grunner ikke orker kjærestene sine ... Vi aner også et alkoholproblem. Det er et patetisk bilde som tegnes av henne, den andre kvinnen. Såpass patetisk og klisjéfylt at jeg kjente på at dette utgjorde det svakeste leddet i denne romanen, som inneholder mange tankevekkende lag. Kunne hun ikke fått i alle fall ett formildende trekk?

Historien er tankevekkende på den måten at romanen får en til å tenke på om dette med forelskelse egentlig bare handler om biologi ute av balanse, og som lokker mennesker utpå glattisen, slik at de blir fullstendig ute av stand til å treffe fornuftige valg i livene sine. En periode opplever Jan å finne roen i Hannes ustrukturerte tilværelse, der rot og kaos dominerer, mens han føler seg kvalt i den ordnede tilværelsen med Ingrid. Men kan det vare? 

Ingrid blir på sin side gjenstand for seksuell oppmerksomhet fra sin bestevenninnes mann, den notorisk utro mannen som har ligget med halve lærerværelset på skolen der de begge er lærere. I en periode havner hun midt mellom dem og må tåle å høre ektefellenes klagesang i det uendelige. Ingen levner den andre noen stor ære, og det hun får høre er til sammen egnet til å ta bort enhver respekt for noen av dem. 

Dette er en klassisk utroskapshistorie der en eldre mann med makt forlater sin jevnaldrende kone til fordel for en yngre kvinne. I trekantdramaet som oppstår får vi både høre den utro mannens historie, den bedrattes historie og den andre kvinnens historie. At noen hver kan miste fotfeste i større eller mindre grad når grunnen så til de grader rykkes vekk under dem, er forståelig. Her synes jeg imidlertid at det kanskje gikk litt vel langt. Var det nødvendig å gjøre den andre kvinnen så til de grader usympatisk og kynisk? Jeg greide nesten ikke å tro på denne delen av historien. Jeg synes også at forfatteren dro det vel langt i forhold til Ingrid på slutten. Midt i dramaet står Jan, som til slutt nesten ikke vet hva han vil. Kaos og enda mer kaos er hva som venter ham. Sånn sett kan man si at denne romanen har en tydelig moral. Den viser utro menn hva de kan regne med dersom de er så "dumme" at de gir seg driftene i vold når de er godt over middagshøyden. De risikerer å gå fra asken til ilden, og selv om det er deilig og varmt til å begynne med, vil de før eller siden brenne fullstendig opp ... Ikke til å undres over at samlivsekspert Frode Thuen ber den utro tenke seg godt om før han/hun forlater ekteskapet, og anbefaler lesning av denne boka.

Et annet tankevekkende poeng ved historien, som egentlig bare er et lite sidespor, er hva det gjør med lykken til et middelaldrende ektepar å ha voksne barn boende for lenge hjemme, der de kommer og går som om de bor på hotell, og at på til behandler "betjeningen" dårlig ... Ingrid som føler at hun fremdeles skifter bleier på sine voksne sønner, fordi hun vasker trusene deres med bremsespor. De greier ikke engang å tørke seg skikkelig når de går på do ... Kjøkkenet som er nedgriset hver gang de har tatt seg mat ...  Ikke en gang TV´n har hun og ektemannen kontroll på, med den følge at Ingrid som regel trekker ut på kjøkkenet mens pistolskudd og skrik gjaller gjennom huset på fredagskveldene, der guttene sitter og ser på B-filmer med C-skuespillere ... Ingen av dem har maktet å be sønnene flytte. Det hele føles som å bo i kollektiv med fire voksne - bare at det er du som betaler hele gildet for alle .. Var det dette som var lykken ved å få barn? Lurer Ingrid på ... 

Nina Lykke treffer godt på det satiriske i romanen, og mange ganger ble jeg sittende og humre og le. Samtidig opplevde jeg ikke boka som stor litteratur. Til det er nok persongalleriet for karrikert og det på en slik måte at jeg ikke helt klarte å tro på alt. Jeg irriterte meg også over beskrivelsen av Hanne, som godt kunne ha blitt tildelt noen flere sympatiske trekk. Hun ble for endimensjonal. Det er noe med at de fleste - også den andre kvinnen - har både gode og dårlige sider. 

Det var fint å høre denne boka som lydbok, og Anne Rygs oppleserstemme passet fint til historien! 

Boka vil garantert egne seg godt for gode diskusjoner med høy temperatur i en boksirkel. 

Bloggerne Artemisias Verden og Beathes Bokhjerte har også skrevet om denne boka. 

Utgitt: 2016
Forlag: Oktober (papirutgave) / Lydbokforlaget (lydfil)
Antall sider: 269
Spilletid: 7 t 22 min.
Oppleser: Anne Ryg
ISBN: 978-82-495-1592-9 (papirutgave)
ISBN: 978-82-421-6508-4 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget, og har kjøpt papirutgaven selv.


Nina Lykke (Foto: Jo Michael)

søndag 6. august 2017

Inghill Johansen: "Bungalow"

Om mor-datter-forholdet og et hus

Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren da jeg her om dagen ble anmodet sterkt om å lese "Bungalow". Fordi den er så nydelig skrevet, så annerledes ... og fordi forfatteren virkelig fortjener flere lesere. Det var tilstrekkelig til å få meg nysgjerrig. 

Inghill Johansen (f. 1958) debuterte som forfatter med romanen "Hjertehvitt" i 1991. Siden har hun utgitt prosatekstene "Suge" (1996), "Klage" (2001) og "Forsvinne" (2009). Disse bøkene ble utgitt i en samleutgave i 2011 med tittelen "Suge. Klage. Forsvinne." Cappelen Damm, som utga disse bøkene, skriver på sine nettsider at tekstene er "preget av språklig presisjon, sterkt menneskelig nærvær og en til tider både svart og underfundig humor". Forfatteren er utdannet adjunkt og jobber som lærer i Drammen. Hun mottok Tanums kvinnestipend i 2002, og ble nominert til Brageprisen i 2001. 

Jeg-personen i "Bungalow" er lærer og sørger fordi moren hennes er død. Tekstene i boka er fragmenterte, og tar utgangspunkt i hverdagslige så vel som skjellsettende øyeblikk. Det meste med utgangspunkt i et hus, barndomshjemmet, bungalowen ... Og moren, som er borte ... Huset blir på et vis et symbol på forfallet, det forgjengelige ...

"Jeg kunne aldri avgjøre om foreldrene mine syntes ordet bungalow var et ord for noe fint, eller om det var et ord på linje med de andre ordene de brukte. Ordet valmet, derimot, ble uttalt med en stolthet som ikke var til å ta feil av. For husets tak var preget av å være forseggjort på en måte som skilte det fra de andre, spisse takene." (side 13)

Hvordan beskriver man en mor som alltid var der, uten å gjøre for mye vesen ut av seg? Forfatteren sliter med å finne de rette ordene, og så begynner hun med hendene og leggene til moren. Hendene som alltid var virksomme, leggene som aldri ble brune. Kanskje manglet de pigment? De hvite leggene fikk det til å se ut som om moren var delt i to. 

På ett punkt skilte moren hennes seg ut, og det var at hun lagde en waleskringle det virkelig sto respekt av. 

"Mor bar alltid kaka inn på et brett. Brettet var dekket med sølvpapir, og når hun bar det inn, vendte hun alltid ansiktet litt bort. Hun så likegyldig ut, som om hun kom bærende inn med hva som helst. Men sannheten var en annen. Sannheten var at hver trevl og hver fiber i kroppen hennes var full av øyne og ører som registrerte alles ansiktsuttrykk og fanget opp de begeistrede utropene, kort sagt alt det som hører til når en bærer denne kaka inn." (side 21)

Alle var ville etter å få oppskriften på kringlen, og oppskriften fikk de. Men ingen fikk det til. Hva gjør jeg feil? spurte de. Moren repeterte oppskriften for dem og antydet at kanskje var ikke eggene friske nok, eller kanskje var de rørt for hardt inn i deigen? Sannheten var imidlertid at deigen - den glatte massen - måtte stå litt før eggene ble rørt inn. Dessuten burde man bruke en pinne som man stakk litt rundt i blandingen med mellom hvert egg. Men dette fortalte moren aldri. Hvorfor skulle hun det? Skulle hun ta fra seg selv anledningen til virkelig å skinne? Sånn helt alene? Vår jeg-person tar seg i  gjøre det samme. Hun holder igjen detaljer. 

"For det er sånn denne oppskriften er. Jeg vil ikke kalle det å lyve heller. Det er bare å hoppe over. Akkurat som mor gjorde i de korte øyeblikkene gjennom et langt liv da hun satt og var dronning ved et bord." (side 24)

Så er vi tilbake til alderdomsforfallet og morens siste dager. Beskrivelsen av omsorgen hun gir moren sin er rørende beskrevet. Hun får moren til å forstå at hun må drikke mer for ikke å bli for tørr. Samtidig forstår hun at det går mot slutten. 

"Jeg lot som det var noe som virkelig hadde hendt. I tankene raderte jeg henne ut. Jeg ville øve meg. Når hun lå sånn, gjorde jeg henne til en liten prikk. Jeg prøvde å kjenne etter hvordan det ville føles. Jeg ville ikke at mors fravær skulle komme overraskende på meg." (side 31)

Sorgen beskriver vår jeg-person som et tre. Hun føler seg som et tre som har blitt stående for tett inntil et annet for lenge, slik at greinene på den ene siden ikke har fått utvikle seg i det hele tatt. "Et sånt en nesten ikke vet eksisterer før det blir stående alene, og man tenker å, så fint, nå får det lys, luft. Så godt for det treet." (side 77) Men det vokser likevel ikke ut noen nye grener, og man tenker at kanskje er det bare snakk om litt tid. 

"Så man venter, lar det gå tid, men det ser nesten enda verre ut, der det andre treet stod, er det ikke noe, bare luft. Til slutt begynner man å lure på om det ikke er like greit å ta det ned. Det treet er ikke til noe. Det ser ikke ut til å trives. Man har ventet lenge nok, og nå begynner det å irritere på samme måten som sånne folk som går med sorgen klint utover ansiktet år ut og år inn og som man til slutt ender med å snu seg bort fra." (side 78)

Innimellom møter vi jeg-personen i undervisningsrommet, men det er ikke disse tekstene som festet seg mest hos meg. Tekstene som handler om mor-datter-forholdet, om sorgen, om huset og alt rundt - disse er sterke og trengte gjennom meg med en styrke som nesten rystet. Det er sterkt, og kanskje er det sterkest det som ikke står der, men som man må lese mellom linjene. Den såkalte underteksten, som gjør leseopplevelsen så mye mer betydningsfull enn om alt sies rett ut ... 

Jeg-personen vender tilbake til huset og lurer på om det er hun som bor i huset, eller om det er huset som bor i henne. 

"Det huset jeg forteller om, er ikke et sånt hus du ville flyttet inn i eller hatt som bilde på en vegg. Det ser temmelig forfallent ut, men når folk kommer inn i stua her, ser de seg likevel entusiastisk rundt. Øynene deres leter seg fram til alt jeg har prøvd å skjule, som at listverket bak stolen holder på å råtne, eller at taket på visse steder har skader fra fukt, men ikke for å kritisere det eller le. Tvert imot ser det ut til at blikkene deres kjærtegner disse stedene, og når de skal gå, er de alltid merkelig oppstemte og ivrige etter å besøke meg." (side 104

Hun kjenner på at det ikke er henne, men huset folk kommer for å besøke. Ja, for det kan jo umulig ha noe med henne å gjøre. Selv tror hun at huset er som en trøst, at det får folk til å føle seg bedre. Huset får også frem det beste i folk, blant annet et ønske om å hjelpe. Huset som bestefaren hennes en gang bygget ... 

Inghill Johansens tekster gir åpning for hele følelsesregisteret. Det handler om alt fra sorg som blir for vond og som man derfor må distansere seg fra, og om forfall for mennesker og hus. Humoren er tidvis svært brutal. Jeg-personen gjennomborer det meste med sitt blikk. Nettopp derfor berørte tekstene hennes meg på så mange ulike nivåer. Dette er ikke en bok man kaster likegyldig til side, ganske enkelt. Det som står der er tanker rundt et levd liv, det er autentisk og ekte - enten det handler om eget liv, andres liv eller et hus i forfall. Det meste er svært gjenkjennelig, og likevel får forfatteren oss til å tenke på gjenkjennelige ting på en litt annen måte enn vi kanskje vanligvis pleier.

Denne boka anbefaler jeg ømt! 

Utgitt: 2017
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 135
ISBN: 978-82-495-1773-2
Boka har jeg kjøpt selv.


Inghill Johansen (Foto: Pernille Marie Walvik)

lørdag 8. juli 2017

Torbjørn Færøvik: "Orientekspressen - En vårreise"

En togreiseskildring helt utenom det vanlige

Torbjørn Færøvik (f. 1948) er forfatter, historiker og tidligere journalist (utenriksjournalist i NTB, Arbeiderbladet og NRK). Han er den eneste norske forfatteren som har vunnet Brageprisen tre ganger; for "India - Stevnemøte med skjebnen" i 1999, "Kina - En reise på livets elv" i 2003 og for "Maos rike - En lidelseshistorie" i 2012. I 2006 ble han tildelt Cappelenprisen for sitt fremragende forfatterskap. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren.)

Torbjørn Færøvik har skrevet 10 bøker i årene fra forfatterdebuten i 1997 og frem til i dag. Jeg var selv og hørte på ham på Bekkestua bibliotek i desember 2012, og dette har jeg skrevet om her på bloggen.

De fleste tenker nok på Agatha Christie og hennes bok "Mordet på Orientekspressen" når begrepet "Orientekspressen" dukker opp. Orientekspressen er et av verdens mest berømte togspor - i tillegg til Den transsibirske jernbanen. Det går fra London til Istanbul, via byene Paris, Saarbrücken, München, Salzburg, Linz, Wien, Budapest, Timisoara, Bukurest, Sofia og Plovdiv. I Torbjørn Færøviks siste bok "Orientekspressen" får vi anledning til å bli med ham på en helt spesiell reise langs dette jernbanesporet. Han tar oss også videre via byene Ankara, Erzurum, Kars, Batumi, Tblisi, Baku, Turkmenbasji, Asjkhabad, Mary, Turkmenabat og Bukhara - inntil vi til slutt ender i Samarkand. Dette var opprinnelig Silkeveien fra Kina (i alle fall en av dem). 22 byer og 12 land besøker vi på denne reisen. I og med at boka handler om forfatterens reise, er den svært personlig. 

"Kloke mennesker har understreket hvor viktig det er å reise, å være i bevegelse, å oppdage selg selv og enda viktigere: å oppdage andre. De har også funnet ut at reisen ikke må ha et spesielt geografisk mål. Som Henry Miller skal ha sagt: "Reisens mål er ikke et bestemt sted, men en ny måte å se tingene på." I beste fall er den et utmerket middel mot trangsynthet og fordommer. Den er til og med et effektivt antikrigsvåpen. Når du ser små barn leke i Iran, Irak eller Afghanistan, får du ikke lyst til å bombe dem. Tvert om, du blir en sterk tilhenger av fredsskapende arbeid og dialog over landegrensene." (side 9)

Selv elsker jeg reiseskildringer og andre sakprosabøker som åpner øynene mine for andre kulturer, som åpner opp flere perspektiver og måter å se tingene på og som fjerner mine tidligere fordommer (som jeg har en hel del av - også i forhold til vestlige land, bare for å ha presisert det) - i det hele tatt bøker som gjør at jeg blir litt klokere enn jeg var fra før av. F.eks. Orhan Pamuks "Istanbul", Elias Canettis "Stemmene fra Marrakech", Ivo Andrics "Broen over Drina", Te-Nehisi Coates`"Mellom verden og meg", Erika Fatlands "Englebyen - Historier fra Beslan", Kirsti MacDonald Jaregs bok "Øyene i vest - Hebridene, Orknøyene og Shetland", Claudio Magris´"Donau", James Rebanks "En sauebondes liv", Stefan Zweigs "Verden av i går" eller Xinrans "Tapte døtre - fortellinger om savn og kjærlighet" ... bare for å nevne noen. (Samtlige linker peker til mine bloggomtaler av disse bøkene.) 

Tematisk minner Færøviks bok meg kanskje aller mest om Claudio Magris´"Donau", dog med noen viktige forskjeller. Begge forfattere følger en linje - den ene en togstrekning, den andre en elv. Begge knytter mange historier til stedene de oppsøker - historier som går langt tilbake i tid - i Færøviks tilfelle helt tilbake til mongolene og deres grusomheter. Men der stopper i grunnen all likhet. For mens Magris´ bok er svært tung (både pga. språket og detaljrikdommen), er Færøviks bok lettlest og lett tilgjengelig. Færøviks bok er dessuten personlig, fordi den først og fremst handler om hans personlige reise og det han opplever underveis. Han byr på seg selv, noe vi ikke minst merker på måten maktforholdene i de landene han besøker, beskrives, og hvilke tanker han gjør seg rundt dette. 

Underveis får vi blant annet høre om Hausmanniseringen i Paris, om bokhandelen Shakespeare and Company, om ølfestivalen i München, om diktatorene i Europa under andre verdenskrig og senere. Hva kjennetegnet disse diktatorene?


Schönbrunn Schloss (Foto: Rose-Marie Christiansen)
"Speer tilføyer at Hitler trivdes utmerket i deres selskap. (Min kommentar: omtrent ingen av maktpersonene han omgikk, hadde særlig utdannelse utover middelskolen, og de skulle styre et land.) Stalin og Mao falt også til ro blant middelmådigheter. Siden de gjorde krav på å vite best, ble intellektuelle som truet deres allviterstatus, lagt for hat. Stalin sendte dem til Sibir, og Mao sperret dem inne og sa de tilhørte "den niende stinkende kategori". Pol Pot utryddet dem helt." (side 95)

Når Færøvik kommer inn på Wien og Salzburg, er det særlig to personer man ikke kommer utenom, og det er Mozart og Stefan Zweig. Heller ikke Hitler når det er tale om Linz og Wien ... Færøvik skriver om Zweig blant annet på side 126 og 127 i sin bok, et liv som endte med selvmord i Brasil i 1942 fordi forfatteren ikke lenger hadde noen tro på sivilisasjonen. 


Statue av Mozart i Salzburg
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mens forfatteren var i Wien, fikk han med seg Guiseppe Verdis "La Traviata". Han var også på omvisning på Schönbrunn Schloss, spiste den berømte sjokoladekaken sachertorte på Café Sacher og gjorde i det hele tatt mange av de samme tingene som mannen min og jeg gjorde da vi besøkte Wien i desember 2014. Denne gjenkjennelsen i forhold til store deler av reisen til Færøvik - i byer som London, Paris, Salzburg, Wien, Budapest og Istanbul - tilførte for mitt vedkommende lesningen en ekstra dimensjon. Og så var det ekstra spennende med de stedene jeg ikke har vært, og kanskje ikke engang vet om jeg hadde turt å oppsøke, og jeg tenker da selvsagt på Silkeveien frem til Samarkand (Silkeveien fortsetter videre til Kina). Mange av regimene som beskrives underveis gjør det nødvendig å være ytterst forsiktig i forhold til hvilke bøker man velger å ha med i bagasjen ... 


Basilikasisternen i Istanbul (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Høydepunktet i Færøviks bok om Orientekspressen er uten tvil Istanbul, slik jeg opplevde dette. Selv om jeg har begrenset erfaringsbakgrunn, står Istanbul for meg som en av verdens vakreste byer. Det er en by jeg lengter tilbake til, men et nytt besøk må vente til jeg oppfatter byen som tryggere enn den er i dag. I alle fall - måten Færøvik beskriver byen på, traff meg rett i hjertet. Han skriver om Basilikasisternen, Topkapi-palasset, Hagia Sofia, Galatatårnet, Bosporos-stredet og mye annet som preger denne byen. Dessuten kommer han ikke utenom Pera Palace Hotel, hotellet der de prominente reisende med Orientekspressen bodde når de kom frem til Istanbul. (Jeg har selv vært der.) Etter hvert får vi også høre den tragiske historien om armenerne, og om Orhan Pamuks rolle i bringe dette frem i lyset i 2005. 

Etter Tyrkia reiser Færøvik inn i Georgia, med byer som Batumi og Tblisi. Også Knut Hamsun har en gang vært i Tblisi, og han bodde den gangen på Hotel London, som ikke lenger eksisterer. Det vil si bygningen er der, men det er også alt. Med skuffelse skildrer Færøvik gamlebyen i Tblisi, som i dag består av "søte butikker og velduftende spisesteder", og som reisende med sans for bevaring vil mislike. En beskrivelse jeg selv ville ha brukt om gamlebyen i San Diego i California, som "alle" sa at vi "måtte" få med oss da mannen min og jeg nylig var der i forbindelse med en roadtrip på Vestkysten i USA. Jeg så kun det banale, og ble ikke rørt i hjertet mitt av den altfor sukkersøte gjenskapelsen av det som en gang var en autentisk mexicansk småby ... Jeg skjønner derfor så altfor godt hva han mener. 

Senere entrer Færøvik Aserbajdsjan, Turkmenistan og Usbekistan. I den forbindelse skriver han blant annet dette om Silkeveien:

"Silkeveien var ikke bare én vei. I praksis var den et nettverk av handelsruter. Krig og andre forhold kunne tvinge karavanene til å skifte spor. Slik oppsto handelsveier både nord og sør for det velbrukte hovedsporet. I sin glanstid hadde ikke veiene noe fellesnavn. Navnet Silkeveien oppsto først på 1800-tallet, da den tyske geografen Ferdinand von Richthofen begynte å omtale den som "Seidenstrasse". På det tidspunktet hadde den mistet mye av sin betydning. Tre hundre år tidligere hadde europeiske sjøfarere oppdaget sjøveien til Asia. Dermed ble det enklere å frakte varene med båt." (side 379)

Innimellom humret og lo jeg av skildringene til Færøvik. Som da han var på vei inn i Turkmenistan og grensevaktene viser ekstra interesse for notatene hans. De norske notatene blir karakterisert som et "hemmelig språk" av vaktene, og de vil gjerne vite hva som står der. En tilfeldig side blir plukket ut og Færøvik blir bedt om å lese høyt. "Mozart var bare fem år da han skrev sitt første musikkstykke, Andante i C-dur ..." leser forfatteren. Et annet sted er det et regnskap fra hans opphold i Budapest ... "Det er nok" sier grensevakten og han får slippe inn i landet. 

Færøviks reiseskildringer er både spennende, interessante og lærerike på en gang. Samtidig som boka fremstår som den reneste pageturner, hadde jeg ikke lyst til å bli ferdig med den. Jeg koste meg med skildringene, både fra steder jeg selv har vært og fra steder jeg enda ikke har rukket å reise til. Jeg synes han skriver godt, og liker også at han byr på seg selv underveis. Det kunne han faktisk gjort enda mer av! Alle som liker å reise og som har sansen for historie, vil elske denne boka! Han har et vell av historiekunnskaper som han pøser ut over oss, og dette er med på å levendegjøre og utdype stedene han har besøkt og beskriver, på en særdeles givende måte. Selv brukte han to måneder på denne reisen, som også kan gjøres på et par uker. Som han sier i et intervju i Dagavisen 5. oktober 2016

– Verden krymper. Istanbul er på mange måter nærmere oss nå enn byen var i Orientekspressens storhetstid. Med min bok vil jeg vise at det i dag fint går an å reise enda lenger østover. Det er faktisk mulig å ta tog hele veien fra Norge, Storbritannia eller Portugal til Ho Chi Minh-byen i Vietnam, men jeg nøyde meg med å avslutte i den praktfulle oldtidsbyen som var et viktig knutepunkt langs silkeveien, forteller Torbjørn Færøvik.

Med denne boka har Færøvik faktisk brakt mange land i Sentral-Asia mye nærmere oss! 

Jeg anbefaler denne boka sterkt! 

Utgitt: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 504
(fra side 451 litteraturreferanser, noter og sideregister)
ISBN: 978-82-02-44579-9
Forfatterens blogg
Boka har jeg kjøpt selv



lørdag 27. mai 2017

Kaja Nordengen: "Hjernen er stjernen - Ditt eneste uerstattelige organ"

Med hjernen i sentrum

Det kommer stadig ut bøker om temaer man ikke ante at man noen gang skulle komme til å interessere seg for. Fengende titler har disse bøkene også - som "Sjarmen med tarmen", "Gleden med skjeden", "Trærnes hemmelige liv", "Dyrenes indre liv" osv. Når det da dukker opp en bok med tittelen "Hjernen er stjernen", er det klart at jeg blir interessert! Og bare for å ha nevnt det - jeg vurderer å lese den om trærne også" ! Etter hvert! (Ikke visste jeg at trærne har hemmelige liv ... Så dette er jeg jo bare nødt til å finne ut av.)

Kaja Nordengen (f. 1987) debuterte som forfatter i fjor med "Hjernen er stjernen - Ditt eneste uerstattelige organ". På Wikipedia kan jeg lese at hun er utdannet lege og tok doktorgraden i nevrologi i 2014. Dette samt det faktum at hun har skrevet denne boka i en alder av 29 år, er nok til at jeg er seriøst imponert! Nobelprisvinner i 2014, May-Britt Moser, som er psykolog, hjerneforsker og professor i nevrovitenskap, har skrevet forordet i boka. 

Hjernen er det mest vidunderlige, komplekse og gåtefulle organen vi kjenner til. Som psykologistudent på åttitallet fikk jeg lære at årsaken til autisme hos barn var en følelseskald mor. I dag vet vi bedre. Vi vet at autisme skyldes en utviklingsrelatert endring i hjernen hvor et mangfold av faktorer er inne i bildet. For meg fungerer dette minnet fra studiedagene som en målestokk på hvor fort kunnskapsutviklingen innen hjerneforskningsfeltet har gått. (fra May-Britt Moser´s forord, side 9)

"Hjernen er stjernen" er ment som en underholdende introduksjon til noe av det nyere forskning har avdekket om hjernens organisering, mekanismer og funksjoner. Forskningsfunnene vever forfatteren sammen med anekdoter fra eget liv, og dette gjør hun med en leken entusiasme. 

Det har tatt flere tusen år å komme frem til at jeg-et befinner seg i hjernen. Du ville altså ikke vært deg selv uten din hjerne. Når hjernen er død, er det ganske enkelt ingen vei tilbake til livet. I boka stiller forfatteren spørsmål ved "hvem er vi?", "hva er personlighet?", "hvor starter tanken?" og "hva er den frie vilje?" (side 14)

Vi har vel alle hørt om thalamus, amydala, hippocampus, lillehjernen, hjernestammen og reptilhjernen? I boka forklarer Nordengen forskjellen på de ulike delene av hjernen, og også hvorfor det ikke er størrelsen det kommer an på. Det handler mer om at jo større kropp, jo større hjerne - og forholdet mellom disse er viktigere enn hvor mange kilo hjernen i seg selv måtte veie. IQ måles som kjent ikke i kilo. 

Ingen annen art har flere nerveceller i hjernebarken enn mennesket. Hjernebarken er sete for tanker, språk, personlighet og problemløsning. Hjernebarken gjør mennesker til mennesker. (side 25)

Hjernebarken deles opp i lapper etter hvor de ulike delene ligger i kraniet; pannelapp (viktig for å kunne kontrollere bevegelsene, og gjør oss i stand til å planlegge frem i tid), isselapp (gjør at vi f.eks. kan kjenne at noen stryker oss på kinnet), prefrontal hjernebark, tinninglapp (viktig for hukommelse, lukt og hørsel, her ligger også senteret for følelser) og bakhodelapp (avgjørende for at vi skal kunne se). Dersom en av disse lappene skades, går det ut over funksjonene de regulerer. 

Synapser, membranpotensialer og signalstoffer utgjør til sammen din personlighet. Synapser er forbindelsen mellom nervecellene. Tanker, følelser og vilje oppstår fra de kjemiske og fysiske prosessene i hjernen. Vi er biologi, men vi er ikke slaver av den. Hjernen er påvirkelig. Holdninger kan endres, vonde vaner kan vendes og temperament kan kontrollereres. Dersom en del av hjernen din sender signal til språksenteret om at den kjelen var så varm at du skal komme med ukvemsord, så kan pannelappen din komme deg til unnsetning slik at du ikke banner foran nabokona. Eller dersom du akkurat idet du skal trykke "send" på en e-post du har hamret ned i sinne, heller velger å slette den og begynne på nytt, kan du stryke deg lettet over pannen og takke barken som befinner seg bak den. (side 37)

Kan personligheten bli syk? Ja, dersom man er slem nok, egosentrisk nok, impulsiv nok, dramatisk nok eller tvangspreget nok, regnes dette som en personlighetsforstyrrelse, sider Kaja Nordengen på side 41 i boka. Fordi selvinnsikten mangler ved slike diagnoser, er det lite sannsynlig at korrigeringer utenfra vil endre personen som har forstyrrelsen. Potensialet for læring er med andre ord nokså fraværende. 

Læring og hukommelse er selve grunnlaget for en kultur. Uten lærdom ville utviklingen stått stille. Uten hukommelse og minner ville vi ikke gjenkjent familie og venner. (side 47)

Hukommelsen er imidlertid ikke til for å kunne gjenskape fortiden, men for å hjelpe oss til å ta riktige fremtidige valg. Mens læring handler om å tilegne seg kunnskap, handler hukommelse om å lagre den. Derfor er hukommelse essensiell for all læring. For å bedre læringsevnen, er det blant annet viktig å unngå store søvnunderskudd. Stress reduserer også innlagringskapasiteten. Nordengen kommer også inn på demens (som er hjernesvikt) og falske minner.

Vi blir gladere av å smile. Botoxbehandling gir mindre aktivering av amygdala, og har derfor innvirkning på humøret. En del av det Kaja Nordengen skriver om rundt dette, minner om en annen bok jeg leste i fjor - "Kroppen snakker" av Åse Dragland. Nå hadde riktignok Dragland den tilnærming at botox gjør oss dummere (fordi det går ut over evnen til speiling og altså vår empati), mens Nordengen skriver om at fjerning av sinnarynken i pannen kan gjøres oss mindre deprimerte. Budskapet er imidlertid i bunn og grunn det samme: botox påvirker humøret

Det er hjernen du kan skylde på når du prokrastinerer, og hjernen din du kan takke når du er effektiv og unngår prokrastinering. Det er måten signalene går mellom nervecellene i hjernen som avgjør om du klarer å holde deg til nyttårsforsettet ditt eller er en som trykker på slumreknappen om morgenen. Det betyr ikke at du er født som en slumrer. Nervecellenenettverk kan svekkes og nye dannes. Det kalles læring, og det er sånn vi endrer atferd. Det går faktisk an å tenke seg til en fysisk endring i hjernen. Det er sånn hjernen fungerer. (side 105)

Dopamin er essensielt når det kommer til motivasjon, hukommelse, oppmerksomhet, søvn, humør, læring og belønning. Og det er ikke nok at dopaminnivået øker - det må øke på riktig sted i hjernen! 

Angst er naturlig frykt som har løpt løpsk. Frykt holder oss i live. Den gjør at vi holder oss unna åpne flammer eller mørke bakgater i belastede områder av byen. Det er hovedsakelig den mandelformede kjernen i tinninglappene, amygdala, som gjør at turister blir klamme i håndflatene nr de går for langt ut på kanten av Preikestolen i Lysefjorden. Hadde ikke mennesker hatt amygdala, måtte Preikestolen hatt gjerde og advarselskilt langs hele kanten. Amygdala beskytter oss. (side 111)

Det er når hjernen reagerer for kraftig og overvurderer hverdagslige situasjoner at vi snakker om en angstlidelse. Dersom det ikke hjelper å forstå hva som skjer, å tenke seg frisk,  går det faktisk an å trene seg frisk. "Fysisk trening bidrar til nydannelse av nerveceller, og også økt frigjøring av en rekke signalstoffer i hjernen som kan bidra til å redusere stress. Spesielt synes dette å gjelde utholdenhetstrening. Regelmessig trening kan hjelpe deg med å holde angst og depresjon på avstand, men også med å bli kvitt angst eller depresjon hvis du først har blitt rammet." (side 112)

Nordengen skriver også om intelligens og IQ, om det er arv eller miljø som påvirker vår intelligens, om multitasking, om den sosiale koden og den kreative hjernen, om matvanenes innvirkning på hjernen, om mat og sex, om virkningen av sminket mat, om hvorfor kunstig søtning ikke lurer hjernen og om avhengighet. 

Det er hjernen som gjør at vi kan elske, men også at vi kan bli redde eller sjalu. Tankene våre er fysiske prosesser i hjernen og et resultat av at nervecellene sender signal i egne netverk. Følelsene våre likeså. Også intelligens er et resultat av hvordan hjernen vår er bygd opp og hvordan nervecellene kommuniserer med hverandre, og dette gjelder uansett om man bruker IQ som mål for intelligens, eller benytter Howard Gardners definisjon, der intelligens deles inn i ulike typer, som språklig, musikalsk, kroppslig eller sosial. Læring er også fysisk. Vi kan lære oss å søke trøst i rus eller usunn mat, men vi kan også lære oss nye språk eller finne frem på nye steder. De norske forskerne May-Britt Moser jobber videre med sin forskning på sistnevnte felt. De vet at det fortsatt er uendelig mye vi her ikke kjenner til. (side 185)

Mange spørsmål står fremdeles ubesvart. Vi vet fremdeles ikke hvor tankene våre starter eller om vi har en fri vilje. Vi kjenner heller ikke til gåten bak Alzheimers sykdom eller hva vi kan gjøre for å forhindre utviklingen av den. Sykdommer og skader i nervesystemet rammer en av tre i løpet av livet. I tillegg kommer sykdommer i hjernen. Dermed koster dette samfunnet like mye som hjerte- og karsykdommer, kreft og sukkersyke til sammen. Det er med andre ord fremdeles behov for mer forskning. 

"Hjernen er stjernen" er en lettlest og lett tilgjengelig bok, som alle uavhengig av forkunnskaper vil kunne ha glede av å lese. Tilnærmingen er morsom og samtidig meget seriøs, og alle eksemplene underveis bidrar til å levendegjøre stoffet slik at det ikke blir for teoretisk. Det fine er at boka er lest inn på lydbok med Cathrin Gram som oppleser. Hun leser behagelig, og det er fint å høre på henne. Jeg hadde allerede kjøpt papirutgaven da jeg oppdaget at den også var tilgjengelig som lydbok. Jeg hadde glede av begge utgavene under min lesning av boka. Dette gjorde det mulig å stoppe opp underveis og lese avsnitt i papirutgaven. I motsatt fall ville jeg nok ha valgt å spole tilbake i lydboka. (Noe jeg for øvrig ofte gjør når jeg lytter til lydbøker. På den måten sikrer jeg meg at jeg får med alt.) Kaja Nordengen er kunnskapsrik og har en fin formidlingsevne. Boka er veldig interessant, selv om man (som meg) har lest en del bøker om hjernen, synapser, hukommelse, IQ m.m. 

Denne boka anbefaler jeg for alle som ønsker å lære mer om hvordan hjernen fungerer! 

Utgitt: 2016 (lydboka kom i 2017)
Forlag: Kagge forlag (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Cathrin Gram 
Spilletid: 5 t 17 min.
Antall sider: 208
ISBN: 9788248918776 (papirutgave)
ISBN: 9788242164797 (lydfil)
Jeg har mottatt lytteeks. av boka fra Lydbokforlaget. Papirutgaven har jeg kjøt selv.


Kaja Nordengen (Bildet har jeg lånt av forlaget)

fredag 26. mai 2017

Ingrid Brekke: "Angela Merkel - Et europeisk drama"

En døråpner inn til forståelsen av europeisk politikk!

Helt siden denne boka om Angela Merkel kom ut på Kagge forlag i fjor sommer, har jeg sett frem til å lese den. Nå har jeg omsider fått lest boka. Jeg var begeistret for Angela Merkel fra før av, og begeistringen har ikke avtatt etter lesningen! For en bok og for ei dame! 

Forfatteren bak boka, Ingrid Brekke (f. 1969), er en norsk journalist og forfatter. Hun var korrespondent for Aftenposten i Berlin i årene 2010-2012, og har tidligere utgitt boka "Da øst ble vest. Livet i Europa etter kommunismens fall" (2014). 

Angela Merkel (f. 1954) vokste opp i det tidligere DDR og er opprinnelig utdannet fysiker med doktorgrad. Etter murens fall i 1989 ble hun raskt pressetallskvinne i Lothar de Maizieres kristendemokratiske regjering. Hun ble innvalgt i Forbundsdagen etter Tysklands gjenforening i 1990, og var en nær medarbeider av Helmut Kohl. Allerede i 1991 ble hun medlem av regjeringen - i første omgang som familieminister og senere som miljø- og atomsikkerhetsminister. CDU/FDP gikk av etter valget i 1998, og Merkel ble da generalsekretær i partiet. Fra før av hadde hun vært nestleder i CDU helt siden 1991. I 2002 ble hun partileder, og etter valget i 2005 ble hun Tysklands første forbundskansler. Pt. har hun sittet som forbundskansler i tre fireårsperioder. Høsten 2017 er det nytt valg i Tyskland. (Kilde: Wikipedia) Det blir spennende å se om hun blir valgt for fjerde gang! 

Forfatteren skriver følgende i bokas forord på side 7:

Første gang jeg ble nysgjerrig på Angela Merkel, var under en pressekonferanse i Berlin i 2010. ....

Jeg fikk raskt sans for den tyske kanslerens manglende interesse for all slags tant og fjas, enten det gjelder å omgås berømtheter eller eget utseende. Med sin bakgrunn fra DDR fridde hun også til min interesse for historien om det kommunistiske Europa. Angela Merkels første minne om en politisk hendelse er byggingen av Berlinmuren. Hennes politiske karriere startet først da Muren falt. Slik bærer hun i seg det største europeiske drama i etterkrigstiden: den kalde krigen og ettervirkningene vi fortsatt står midt oppe i. 

Med sin bakgrunn fra det andre Tyskland, diktaturet bak jernteppet, er hennes karriere en rekke usannsynligheter. Hvordan kunne den klønete prestedatteren fra en småby i DDR havne på maktens tinde i det nye Europa?

Etter å ha lest denne boka er jeg ikke i tvil om hvorfor! Hennes like finnes knapt, og maken til uegennyttig, idealistisk, troverdig og ujålete politiker skal man lete lenge etter! Hun har et sterkt og positivt menneskesyn, og en aldri sviktende tro på hva mennesker kan få til bare de står sammen. Dessuten har hun en integritet som det står stor respekt av. Og sist, men ikke minst har hun en stil og en måte å fremme sine synspunkter på som gjør det enkelt å følge henne, nær sagt uansett hvilket politiske ståsted man måtte ha. Europa trenger en politiker som henne! Og for alle dem som tenker at det skulle finnes noen likheter mellom Angela Merkel og Storbritannias Margaret Thatcher, har jeg følgende å si: Dere tar feil! Der Thatcher var beinhard og overhode ikke fremmet de svakes interesser, der stiller Merkel seg på motsatt side! Her handler det om å dele godene med hardt trengende mennesker. 

"Hvis vi nå skal begynne å unnskylde oss for at vi i nødsituasjoner viser et vennlig ansikt, da er det ikke mitt land," har Angela Merkel uttalt i forbindelse med flyktningekrisen.  Mantraet hennes er "Vi klarer det!" 

Noe av det som særpreger tyskerne, er evnen til å løfte i flokk og finne kollektive løsninger, hevder Ingrid Brekke. Dette viser ikke minst måten gjenforeningen av Øst- og Vest-Tyskland ble gjort på. Dette har kostet dyrt, men belønningen i den andre enden er en statsgjeld under kontroll, lavere arbeidsledighet enn noen sinne og en sunnere økonomi. Riktignok er statlig pensjoner og andre sosiale ytelser kuttet, men dette har det vært politisk vilje til. Det betinger dessuten at folk er villige til å betale sin skatt. (side 13

Ingen andre land i Europa har tatt imot så mange flyktninger som Tyskland. Etter hvert har riktignok Angela Merkel uttalt at Tyskland ikke kan ta imot alle, og da andre europeiske land begynte å sette opp restriksjoner for mottak av flyktninger, var også Tyskland nødt til å gjøre det. Episoder der flyktningemottak har blitt angrepet og satt i brann av nazipartiet NPD (Nationaldemokratische Partei Deutschlands) har også vært skremmende. Uforholdsmessig mange av disse har skjedd i det som tidligere var DDR, særlig i nærheten av Dresden. Noe av  forklaringen ligger i at dette området tidligere var det mest isolerte, og at idealet om et homogent samfunn fremdeles står sterkt. Manglende erfaringer med utlendinger er også en forklaring. Fremmedfiendtlighet står sterkere i øst enn i vest. 

I boka får vi vite mer om Merkels bakgrunn fra DDR, og hvordan man innrettet seg. Mye av dette - f.eks. at man for å få rett til å gå på universitetet måtte være medlem av visse grupper - fremstår uforståelig for oss i vesten, men var en dyd av nødvendighet for dem som vokste opp i et kommunistisk land med mye angiveri og overvåkning. Å gå mot regimet kostet mer enn det smakte. For øvrig handlet det mye om å gjøre akkurat det som måtte til, men heller ikke mer. 

Vi møter en kvinne som knapt sminket seg og ikke var opptatt av sitt ytre. Etter hvert som Angela Merkel fikk mer makt, måtte hun imidlertid også tenke på sitt image. I dag fremstår hun derfor slik vi forventer at en forbundskansler skal te seg; pen på håret, sminket, fin i tøyet ... Men inni er hun fremdeles den samme. Veldig privat, og en som liker å gjøre innkjøpene sine til helgen selv. Hun lytter mer enn hun snakker, og det er vanskelig å vite hva hun tenker fordi hun ikke forteller dette til hvem som helst. Staben hun har rundt seg er meget lojal, og det forekommer ingen lekkasjer. Hun er dessuten et menneske som tenker med hodet, ikke med hjertet. Det betyr ikke at hun er hjerteløs, men at hun er opptatt av rettferdighet og likhet for loven. Hun lar seg derfor ikke vippe av pinnen av enkeltskjebner, selv om hun vet at hun som person kommer dårligere ut av det der og da, fordi hun ikke gir særfordeler til folk som er så heldige å få møte henne. 

Hva motiverte Angela Merkel til å engasjere seg politisk? Hun har for eksempel sagt at hun bare holdt ut i DDR fordi hun alltid hadde noen å snakke med om hvorfor ting var som de var, ikke minst i familien. "Livet var uhørt politisk preget, men selvsagt totalt teoretisk. Vi kunne jo ikke forandre noe. Men å reflektere over det var ganske enkelt viktig, ellers ville jeg jo ha blitt syk i hodet." (side 82)

Ingrid Brekke skriver at det neppe finnes maken til Angela Merkels vei til toppen. Hun skal en gang ha sagt følgende: "For meg sto tre ting umiddelbart klart etter Murens fall. Jeg ville i Forbundsdagen. Jeg ville ha en rask tysk gjenforening, og jeg ville ha markedsøkonomi." (side 89)

For å forstå Angela Merkel i dag, må man både se hennes bakgrunn fra DDR og til det politiske miljøet som formet henne de første ti årene i politikken; det vesttyske med sin høye bevissthet om krigens konsekvenser, troen på Europa og den ydmyke holdningen til Tysklands rolle i verden. (side 99)

I en verden der USAs rolle er sterkt svekket, har Merkel hatt en samlende rolle i Europa. Krisene har bokstavelig talt stått i kø; finanskrisen, eurokrisen, Ukraina-krisen og flyktningekrisen. Tyskland har blitt den sterke nasjonen i Europa, og det er i stor grad dette landet som har bestemt hvilken politikk EU skal føre. Nå handler det ikke om militær makt, men om økonomisk makt. Det handler i dag i stor grad om hvorvidt Europa skal forenes eller gå i oppløsning ... Noe av det vi ser i dag er en manglende vilje til å ville dele med andre som lite eller ingenting har - som f.eks. tidligere østblokkland, flyktninger fra Syria og Afrika ... Brexit handlet i stor grad om folkets manglende vilje til å ta imot flere flyktninger, og en frykt for at dette ville føre til økonomisk utrygghet. Merkels håndtering av flyktningekrisen, der man har valgt å spille mer på lag med Tyrkia for å hjelpe folk der de er, er en direkte konsekvens av flere europeiske lands uvilje til å ta imot flere flyktninger. 

Uansett hvilken leir man tilhører, viser avtalen at Merkel er en realpolitiker av rang. Teorien om at hun ble revet med av følelser og åpnet hjertet sitt for flyktninger i september, har med Tyrkia-avtalen falt til jorden. Hennes mål har vært løsninger i regi av et samlet EU, og da måtte Hellas hjelpes, grensene inne i Schengen-området holdes åpne og nasjonale særordninger hindres. På veien måtte hun riktignok sluke noen kameler: For et tiår siden var hun sterk motstander av at Tyrkia skulle forespeiles et mulig medlemskap i EU, og hun fornærmet Erdogan med sin avvisende holdning. Siden har forholdet vært iskaldt, og hun har ansett machopolitikeren Erdogan som en Putin i "brystlommeformat", slik en journalist uttrykte det. Nå er det nettopp Merkel som åpner døren for Tyrkia inn i Europa, selv om det er vanskelig å forestille seg at et fullt medlemskap noen gang vil bli resultatet.

I det lange løp er det uansett neppe Tyrkia som er det største problemet i avtalen, men at mennesker fortsatt vil bli drevet på flukt - de vil finne nye ruter, og kvotene vil i aller beste fall bli vanskelige å få gjennomført. (side 187)

Helt mot slutten av boka - på side 203 - kommer Ingrid Brekke med noen tankevekkende ord:

For øvrig passer det her med en kritisk bemerkning til egen ordbruk, nemlig når det gjelder ordet "flyktningekrise". Vi mener jo ikke flyktningenes krise, men snarere vår egen krise fordi det kommer så mange reisende til oss. I virkeligheten er dette slett ingen krise, for det å ta inn en million, eller to eller tre, på et kontinent med 500 millioner, burde virkelig ikke være noe problem dersom ønsket om å hjelpe hadde vært jevnt fordelt. Svært få har fått sine liv direkte berørt av dem som er kommet. Og ville det strengt tatt vært urimelig om vi faktisk ble påvirket av krig og elendighet, av folkeforflytninger? Dette er et spørsmål om politisk og menneskelig vilje, ikke økonomisk evne, og kanskje er det her den virkelige krisen ligger: at Europa faktisk ikke har felles verdier, at verken vår historie eller vår økte velstand gjør oss vennligere innstilt til krigsflyktninger på vår egen dørterskel, at vi ikke klarer å trå til når det gjelder. Akkurat denne skuffelsen ligner på det Angela Merkel selv atskillige ganger har uttrykt: at når Jordan, Libanon og Tyrkia tar imot millioner av fortvilte flyktninger, klarer ikke store, rike Europa å yte en brøkdel. 

Men - i virkeligheten er Europa fortsatt den mest tolerante, humane og liberale flekken på vår jord, understreker forfatteren. For henne er Merkels største bidrag at hun er en motkraft til alt svartsynet "med sin avslappede, nøkterne pragmatisme, sin rasjonalitet og sin forestilling om hva en politisk leders ansvar er: å være optimistisk, søke løsninger og prøve å finne veier fremover." Sosiologer og journalister kan stelle med katastrofescenarier. "Slik demonstrerer hun at de største truslene ikke kommer utenfra, men fra oss selv." (side 205) Når angsten tar overhånd, søker man enkle løsninger og blir lett offer for det autoritære. Svartsynet får alle til å tenke på seg selv. Hvor blir det av dem som er villige til å sloss for våre verdier? De verdiene vi i Vesten er så stolte av og som vi soler oss i glansen av når vi kritiserer andre regimer som vi mener ikke holder vår standard? Er det egentlig bare egoisme tilbake?

Denne boken om Angela Merkel er virkelig en bok etter min smak! Her åpner Ingrid Brekke for nye perspektiver, utdypende kunnskap og redegjørelse for et verdisyn som det er lett å slutte seg til, nær sagt uansett hvilken politisk tilhørighet man måtte ha. Den eneste bremsen måtte eventuelt være hva slags menneskesyn man selv har. Ingrid Brekke skriver godt, og jeg skulle ønske at denne boken hadde funnet veien til flere lesere! Mens noen kanskje vil tenke at forfatterens egne refleksjoner, som kommer sterkt frem i boken, er en svakhet, tenker jeg det motsatte: Jeg kjente på at det var fint at hun flagget sine synspunkter så tydelig! Dette ga fremstillingen et personlig preg, og dermed ble det mer interessant å lese den. 

Denne boka anbefaler jeg sterkt! 

(Og så håper jeg at Angela Merkel blir gjenvalgt i høst!)

Utgitt: 2016
Forlag: Kagge 
Antall sider: 224
ISBN: 978-82-489-18842-4
Jeg har mottatt leseeks- fra forlaget.


Ingrid Brekke (Bildet har jeg lånt av forlaget)

onsdag 18. januar 2017

Åsne Seierstad: "To søstre"

Viktig bok om radikalisering!

Åsne Seierstad (f. 1970) har vunnet en rekke priser for bøkene sine fra hun debuterte i 2000 og frem til i dag. I høst mottok hun Brageprisen for dokumentaren "To søstre", og boka står for tiden også på langlisten til Bokbloggerprisen. Det vil forundre meg sterkt om boka ikke kommer med på kortlisten når denne offentliggjøres i slutten av januar. 


Jeg har lest fem av Seierstads seks bøker, og har også blogget om "De krenkede" (2007) og "En av oss - En fortelling om Norge" (2013). 


Jeg har hele tiden tenkt - uavhengig av prisene som måtte bli denne boka til del - at jeg skulle lese "To søstre". Historien som boka er basert på, gjorde nemlig et meget sterkt inntrykk på meg den gangen den verserte i mediene. Det handlet om en somalisk familie, som var godt integrert i Bærum. Døtrene gjorde det bra på skolen, og virket tilsynelatende tilfredse med tilværelsen. Plutselig en dag høsten 2013 var de borte. Det viste seg at de hadde reist til Syria for å kjempe for IS. Etter kort tid giftet de seg og fikk barn. Hvordan kunne det skje? I ettertid har det vist seg at Ayan (19) og Leila (16) hadde planlagt dette i et helt år. Mens foreldrene trodde at deres tekkelige og sunne døtre satt på pikerommet og gjorde lekser, satt de i realiteten på internett og ble mer og mer radikalisert. Faren reiste etter dem til Syria, men døtrene ville ikke hjem ... Når han i ettertid har valgt å fortelle familiens historie, er dette for å advare andre. Han tror at han kunne ha stoppet døtrene sine dersom han hadde hatt mer kunnskap om radikalisering, har han uttalt i et intervju. 


Åsne Seierstad kan dette med å skrive litterær journalistikk. Det er innenfor denne sjangeren hun stort sett har operert. Mens hun for "Bokhandleren i Kabul" måtte tåle mye kritikk pga. de etiske sidene ved prosjektet, har hun siden stort sett høstet ros. Samtidig er det på sin plass å presisere at hun fikk Bokhandlerprisen for boka, og at hun i utgivelsesåret ble kåret til årets frilanser. 


"To søstre" er på en måte motstykket til historien om Anders Behring Breivik i "En av oss". Begge historier bærer bud om hva som kan skje når unge, uferdige mennesker havner på siden av samfunnet og fortaper seg i alt elendet som er å finne på internett. Ja, vi kunne vel i samme åndedrag ha trukket inn konspirasjonsteoriene, som har ført mange mennesker på ville veier. I mer eller mindre lukkede rom på internett opptrer de store forbildene, som ved hjelp av moderne teknologi forfører lett påvirkelige mennesker i den retning de måtte ønske.   Faren for dette er tilstede ikke bare i de muslimske miljøene, men også i de høyreekstremistiske vestlige miljøene.

Forfatteren har i bokas forord redegjort for metoden hun har brukt. Det meste er basert på vitnemål, og mye hviler på enkeltpersoners fremstilling. Ayan og Leila har ikke bidratt, og har heller ikke ønsket offentlighet rundt sine historier. Her har forfatteren bygget på e-poster og beskrivelser av deres handlinger. I etterordet forklarer hun mer om arbeidet. Som faren Sadiq Juma sier det:


"Jeg vil at folk skal gjenkjenne faresignalene ..." Han opplevde at samarbeidet mellom hjem, skole, moské og politi kunne ha vært bedre. Åsne Seierstad har samtalt med mange, og familien har fått lov til å påvirke det som er skrevet om dem. Hun har dessuten fått tilgang til notater fra korantimene og kurskvelder i Islam Net, referater fra arrangementskomiteen, misjoneringsoppskriften, underskriftkampanjen for niqab og mailer. Hun har hatt møter i Oslo-moskeer, vært i kontakt med somaliske foreninger og annet. Gjennom dette møysommelige arbeidet har hun sett et nettverk av venner og bekjente vokse frem, og dette har sammen med foreldrene utgjort viktig kildemateriale til boka. 


"Bortsett fra farens redningsforsøk, som de (les: søstrene) avviste, har de ikke visst om eller deltatt i hans planer, noe som har kommet klart fram i loggen mellom faren og den syriske smugleren han hyret inn. Det har hele tiden vært snakk om å kidnappe døtrene mot deres vilje. I loggene med broren framstår det også at søstrene fullt og helt står bak kalifatet. De har aldri, verken skriftlig eller muntlig, ytret seg negativt om Den islamske staten. Politisk og religiøst har de brutt med sin far, noe som kommer klart fram i denne boken. Hans uttalelser om dem og om Den islamske staten skal dermed ikke være en belastning for dem i Syria." (side 475)


Forfatteren har selv stilt spørsmålet om det er etisk forsvarlig å gå såpass tett på to jenter som ikke har gitt sitt samtykke til boka. Hun mener at svaret er ja. Fenomenet radikalisering blant muslimsk ungdom er så interessant at det er nødvendig å finne ut hva som gjør at tenåringer gir opp utdannelse og et liv i et fredelig land for å være med i terrororganisasjonen IS. Det finnes ikke én forklaring, men mange. Noe handler om søken etter identitet, noe om romantiske forestillinger og opprørstrang, mens atter andre ting handler om religiøs vekkelse. Gjennom historier som dette kommer vi imidlertid litt nærmere en mulig forklaring.


Kunne foreldrene ha skjønt hva som skjedde med døtrene på et tidligere tidspunkt? I ettertid er det enkelt for faren og moren å se at det skjedde endringer med døtrene deres. De ble mer og mer strengt praktiserende muslimer, begynte å gå med hijab og etter hvert også med niqab, til allesbestyrtelse. Inntil de altså en dag forsvant. Faren valgte å gå til politiet, og for dette møtte han mye kritikk innad i det somaliske miljøet. Noen mente at det var en skam at han ikke hadde kontroll over døtrene sine, mens andre mente at han i alle fall ikke burde ha gått til politiet. 


Moren og faren til Ayan og Leila var svært fortvilte da døtrene hadde forsvunnet. Nokså tidlig ble de enige om at faren skulle reise etter å forsøke å få dem ut av Syria. Dette skulle vise seg å bli svært farlig. Flere ganger var Sadiqs liv i fare. Det handlet hele tiden om utpressing for mer penger, noe som førte til at ekteparet pådro seg store gjeldsproblemer. Selv om vi som har fulgt med i media vet at døtrene ikke kom tilbake, er historien som sådan både tragisk og interessant. For vi sitter på en måte helt til det siste og håper på et mirakel, nemlig at jentene skal skjønne hvilken tabbe det var å forlate sin elskede familie og det fredfylte landet Norge til fordel for et krigsherjet Syria og medlemskap i en terrororganisasjon. 


Noe av det mest interessante i boka er mailutvekslingen mellom søstrene og broren deres, fordi de tross lik oppvekst, er så forskjellige. At sønner blir radikalisert ... jo, det skjer. Men når dette skjer med to jenter, er det noe som skurrer. Jentene fortsatte å ha kontakt med venninner på Facebook, men etter hvert trakk de seg unna. Jentenes synspunkter ble for ekstreme og provoserende ... Særlig i synet på voldtektene av unge kvinner. Ayan mente at dette var krigsutbytte, og at menn må ha utløsning ... I den konteksten var voldtekter helt greit. Dette ble for mye for deres norske venninner. 


Selvsagt slipper ikke Åsne Seierstad helt unna kritikk for kildebruken i boka. Ingunn Økland fra Aftenposten mener at kildegrunnlaget er for vagt og spinkelt. Begrunnelsen for dette er at det ikke er mulig å gå henne etter sømmene. Jeg forstår på et vis kritikken, samtidig som jeg tenker at da ville det ikke vært mulig å fortelle historier som dette. Samfunnet trenger å få innsyn i slike historier, og så vet selvsagt den våkne leser at sannheten kan være mangfoldig, alt etter hvilket øye som ser og hvilket perspektiv som velges. Historien i denne boka er sterkt farget av en fars fortvilelse. En fortvilelse så sterk at han var villig til i verste fall å dø for å få dem ut av Syria. Vi tar den for det den er. Og så vet vi at siste ord i denne saken antakelig ikke er sagt. Nå ramler nemlig hele Kalifatet sammen som et korthus, og det skal bli svært interessant å følge den videre utviklingen ... Hvor mange av dem som har vært med på dette får vi i tale etter hvert? 


Jeg er ekstraordinært interessert i alt som har med Midtøsten-problematikk å gjøre, og tenker at denne boka presenterer enda et perspektiv på det hele. Fremveksten av IS er meget spesiell, og det skal vel en del til for at lignende bevegelser skal dannes i fremtiden. (Interesserte som ønsker å få vite enda mer om IS, oppfordres til å lese Mah-Rukh Alis bok "Trusselen fra IS" og Francesca Borris bok "I krigen - Et vitnesbyrd fra Syria". Linkene peker til mine omtaler av bøkene.) 


Åsne Seierstad skriver som vanlig meget godt, og hun fikk raskt et meget godt grep om denne leseren. Det er gruoppvekkende ting vi underveis får innblikk i, og jeg kjente at jeg ble sterkt berørt. Som i all verving til ekstreme miljøer handler det om å skape et bilde av "vi og dem", der det gode settes opp mot det onde, og hvor målet helliger alle midler. Religion misbrukes for å gi det hele en høyere mening, og for å gjøre budskapet uangripelig. Ingen kan sette seg opp mot Allah/Gud, og dette utnyttes grovt overfor lett påvirkelige mennesker. 


Jeg anbefaler denne boka sterkt! Lydbokutgaven er fin!


Mange har skrevet om denne boka. Blant annet gjelder dette VG (Åsne Seierstad skriver krystallklart, effektivt og stramt. Handlingen er ofte bygget opp som scener, konkret og håndfast skildret. Hun vet hvordan man skal disponere et såpass omfattende materiale, og legger inn dramaturgiske grep der det trengs.), NRK («To søstre» viser, ved hjelp av dette nærbildet av noen ungdommers liv i og rundt organisasjoner som Islam.net og Profetens Ummah, også hvordan det norske sivilsamfunnet forholdt seg til dem.), Vårt Land (Spørsmålet er hva samfunnet kunne korrigert, og hva som ligger i den private sfæren av hemmeligheter og valg som umulig kan avdekkes i en liberal rettstat. En annen norsk jente Seierstad skriver om, Aisha, som også dro til Syria, gjennomgikk en skarp religiøs dreining etter at foreldrene skrev henne inn på en streng, muslimsk skole i England. Og det var de somaliske mødrene, deriblant Ayan og Leilas mor Sara, som ikke var fornøyd med koranundervisningen barna fikk, og som betalte for en mer konservativ lærer av egen lomme. Jentene selv valgte å bli med i Islam Net. Lærere og oppfølgingstjeneste antok at de mer konservative klærne og meningene handlet om snarlig tvangsgifte, altså noe pådyttet utenfra, ikke noe som oppsto inne i jentene selv. Hvem har ansvar, og hvordan fordeler man det?), Aftenposten (Det kan være sannheten hun forteller. Poenget er at leseren mangler muligheten til å gå Seierstad etter i sømmene. Man må bare stole på forfatteren, og hun tar i liten grad forbehold som kan åpne for andre versjoner.
Seierstad kaller sin metode «litterær journalistikk», noe som signaliserer en friere form enn nyhetsjournalistikken. Det finnes da heller ingen Vær varsom-plakat for journalistikk i bokform, så forfatteren behøver ikke å forholde seg til pressens regelverk.
), Reading Randi, KleppanrovaBokelskerinnen, Ellikken, Melucines Place og Artemisias Verden.


Utgitt: 2016
Forlag: Kagge Forlag (papirutgaven) / Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Ane Dahl Torp
Spilletid: 15 t 19 min.
Antall sider: 491
ISBN: 9788248916826 (papirutgave)
ISBN: 9788242163783 (lydbok)
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget

Populære innlegg