Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Kinnunen Tommi. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Kinnunen Tommi. Vis alle innlegg

søndag 24. september 2017

Tommi Kinnunen: "Lyset bak øynene"

Mesterlig oppfølger av "Der fire veier møtes"!

Tommi Kinnunen (f. 1973) debuterte med romanen "Neljäntienristeys" i 2014. Boka kom ut på norsk i 2016 med tittelen "Der fire veier møtes". 

Som tittelen på debutboka så talende antyder, handler romanen om fire skjebner eller veier som møtes; Maria (hennes historie fortelles fra 1895 til 1955), Lahja (Marias datter - 1911 til 1977), Kaarina (Lahjas svigerdatter - 1964 til 1996) og Onni (Lahjas ektemann - 1930 til 1959). Alle har sine helt spesielle historier å fortelle. Alle har de levd svært tett på hverandre, men likevel virker det som om de har levd sine helt egne, separate liv. 

Vi hører om svigermoren fra helvete (Lahja, som ikke behandler Kaarina pent), om det kjærlighetsløse ekteskapet mellom Lahja og Onni, om foregangskvinnen Maria, som livnærte seg som jordmor og som fikk datteren Lahja utenfor ekteskap, og om hvordan tabuene i familien og fortielsen av disse utgjør det skjøre reisverket som holder familien oppe på et vis. 

Jeg skrev blant annet dette i min anmeldelse av "Der fire veier møtes":

Det er mange tabuer som preger denne familien. Alt det usagte som ligger der, men som ingen kan snakke om. Vi lesere får et helt annet innblikk i det som foregår enn hva som er mulig for enkeltpersonene, fordi vi gjennom forfatterens fortellergrep kommer tett på og dermed får noe mer innsikt i beveggrunnene til familiemedlemmene. Hvorfor søker Onni hele tiden ut av huset? Hvorfor er Lahja så bitter og vanskelig å ha med å gjøre? Hvordan overlever Kaarina å bo i dette huset? Hva er det som gjør dem til den de er? Hvor forløsende det måtte være om noen brøt tausheten! Men antakelig ville det vært farlig, siden tausheten, fortielsen av alle tabuene og rollene hver enkelt er tildelt, nettopp er det som holder reisverket i familien oppe. Et skjørt reisverk, men dog et reisverk.


Lahja og Onni får barna Helena, Johannes og Anna. Kaarina er gift med Johannes, og de får blant annet sønnen Tuomas. Helena blir blind som barn, og det er hun og nevøen Tuomas som er hovedpersonene i oppfølgeren "Lyset bak øynene" (med originaltittelen "Lopotti") som nylig utkom på norsk. 

Tidligere i høst var Tommi Kinnunen i Norge for å lansere sin bok. Jeg var på Last Train den 29. august 2017, og jeg har skrevet om dette på bloggen min. Under bokmøtet fortalte Kinnunen om skriveprosessen og ikke minst researchen han gjorde på hvordan verden oppleves for en som er blind. 

Helena sendes til en blindeskole i Helsingfors da hun er ni år gammel. Dette er på femtitallet, lenge før det ble vanlig for blinde f.eks. å gå med hvit stokk eller førerhund. Foreldrene sendte henne nok bort i beste mening, men vi kan selvsagt forestille oss hvordan det må ha vært for et ni år gammelt barn ikke lenger å få bo hjemme i familien sin. Sviket Helena opplever skal komme til å prege henne resten av livet. Hennes sansning av det som skjer rundt henne, er autentisk og rørende beskrevet på en slik måte at jeg som leser levde meg inn i hvordan det må være å leve et liv som blind. Der jeg tidligere har tenkt at det er som å slå av lyset og leve i et mørke, har denne boka fått meg til å tenke annerledes. For de øvrige sansene skjerpes - som lyder av ekko, svak trekk i et rom, type lyder som høres rundt en osv. 

Noen år senere reiser Toumas, Helenas nevø, til sørover for å studere. Han tar en rekke opptaksprøver ved forskjellige universiteter, og er nervøs for om han er god nok. Selvtillit på dette punktet kommer ikke automatisk når man er oppvokst i en arbeiderklassefamilie. 

"Ved middagsbordet la han ut om vriene spørsmål og innviklede veier, men far beroliger han. Går det, så går det. Kommer du ikke inn, får vi finne på noe annet. Far hadde ikke gått på gymnaset, men mor hadde handelsskole. Farmor ergret seg over det, for hun skulle gjerne sett at sønnen sto på et høyere trinn enn kona. 

- Du trenger ikke å studere, du heller. En blir bare høy i hatten av det.

Endelig kom resultatene. Han var tatt opp ved tre forskjellige læresteder, riktig nok fra reserveplass ved ett av dem. Foreldrene syntes at han, slik som Tapio, skulle tatt imot plassen i Uleåborg, men det hadde han ikke lyst til. Broren hadde reist hjem i helgene, han kom med skittentøyet for å få det vasket og tømte kjøleskapet når han dro. Nokså fort ga mor beskjed om at vaskemaskinen ikke var reservert for henne. Hver og en fikk selv gi seg i kast med den. Maten ble ikke nevnt. Et barn må jo spise. 

Toumas overveide alternativene lenge før han valgte handelshøyskolen på sørvestkysten, den lå lengst borte fra hjemstedet. Han ville ikke leve et halvt liv, et liv der ukene og helgene var forskjellige ting. Han ville være den samme hver dag." (side 115-116)

Etter hvert skjønner vi at det er flere grunner til at Toumas vil flytte langt bort fra foreldrehjemmet. Som sin tante er han en outsider, en som ikke passer inn på hjemstedet i nord, men av en annen grunn enn henne. Han dekker over dette så godt det lar seg gjøre, men etter hvert blir det mer og mer åpenbart at han ikke elsker kvinner, men menn. Det er mye enklere å være homofil i en storby enn nordpå, der fordommene er sterke. 

Den dagen Toumas´farmor og Helenas mor Lehja dør, samles alle til begravelse på hjemstedet Lopotti. 

"Farmors død kom ikke som noen overraskelse. Hun drev selv og mante den fram i femten år, minst. Hver jul var den siste, for snart ville hun bli hentet så de slapp å ha henne å plages med. Men nei. Hun var magrere år for år, og knoklene truet med å sprenge den stramme huden. Men innvendig ble hun mykere mot slutten. Hun ble vel lei av å herse, eller innså av den seige og høflige motstanden at mor var umulig å bli kvitt? Hun snakket ganske pent til barnebarna også og begynte å la seg begeistre for studier og eksamener. De kom til å bli velstuderte alle sammen. Presidenter, minst. Men stien var grodd mellom dem. De hadde lært å leve uten farmor Lahja." (side 203)

Helena undrer seg over at barna til Kaarina er blitt så forstandige, og tror det skyldes at hun har gjort alt motsatt av svigermoren. Dermed fikk barna hennes en helt annen grobunn enn den hun selv, Johannes og Anna fikk. Helena tenker at det ikke ville ha vært lurt å lage spillkort av familien, for det ville blitt altfor mange svarteperer ... Hun innser også at noe av årsaken til at moren hennes avskydde sin svigerdatter var fordi hun lot til å oppnå alt i livet som hun selv ville ha. 

"En mann helt for seg selv. Friske barn. Latter. Er Kaarina klar over at hun blir det neste matriarken i slekten? Anna vil ikke, og jeg kan ikke. De som venter utenfor, trenger noe som forener dem. Vi vil alle ha noen som er bedre enn oss selv, noen å sammenligne oss med, få aksept av, tilgivelse også. Den rollen velger en ikke, den kommer ubedt og uspurt. Mor bandt slekten sammen, det er sant nok, om enn ikke med kjærlighet. Hun var den vi i fellesskap omgikk og unngikk. ... Anna kan påstå hva hun vil, men Kaarina tok seg godt av mora vår." (side 273-274)

Og slik fortsetter forfatteren, med Helena som jeg-person og Toumas i tredje person entall, og sammen gjør de sine observasjoner av den slekten de kommer fra. En slekt der de universelle problemstillingene står i kø - som at de som ikke får det til her i livet er misunnelig på de som får det til, som at det ikke er plass til dem som går litt utenfor vanlig allfarvei og de må derfor komme seg vekk, som at det ikke er noen anerkjennelse å hente i familien for dem som har fått til noe, som at det er noe i alle familier, som at virkelig inkludering av alle familiens medlemmer i en slekt kanskje er utopi uansett hvor man kommer fra ... Det er nettopp derfor Tommi Kinnunen treffer så godt med sine romaner! Her er gjenkjennelse i bøtter og spann, og det er noe alle kan relatere seg til. Det gjør godt-vondt å lese, og andre ganger er det så det virkelig svir. Det skjer selvsagt mye mer i denne romanen, men jeg har ikke lyst til å røpe mer. 

Det er med stor psykologisk innsikt Tommi Kinnunen går inn i sitt persongalleri og skildrer samspillet mellom det nye og det gamle, det dysfunksjonelle og det funksjonelle. Heldigvis er det det sunne og friske som synes å vinne til slutt, selv om veien frem dit er både lang og kronglete. Kinnunens presise beskrivelse av dynamikken i en familie der alt ikke er som det burde være, gjør denne boka til en leseopplevelse av de virkelig sjeldne! Blurben fra Politiken, som er sitert på bokas smussomslag - "Et litterært mesterstykke" - er virkelig ikke gjort til skamme! Romanen er nemlig mesterlig! Og bare for å ha nevnt det: det er den første boka ("Der fire veier møtes") også! Jeg håper det kommer flere bøker om denne familien!

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Boka er også tilgjengelig som lydbok.

Et par bloggere har skrevet om boka; Kleppanrova ("Fantastisk bra bok!"), Tine sin blogg ("Boken anbefales ... på det varmeste!").

Utgitt: 2016
Originaltittel: Lopotti
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Pax
Antall sider: 330
ISBN: 978-82-530-3958-9
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget


Tommi Kinnunen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

onsdag 30. august 2017

Møte med Tommi Kinnunen på Last Train i Oslo 29. august 2017



Forfatteren av "Der fire veier møtes" på visitt i Oslo

Det er tre år siden den finske forfatteren Tommi Kinnunen (f. 1973) debuterte med romanen "Neljäntienristeys". Den norske utgaven kom ut på norsk med tittelen "Der fire veier møtes" i 2016. Jeg anmeldte boka her på bloggen 17. februar 2016. (Linken peker til min anmeldelse.)


Oppfølgeren
 "Lopotti" kom ut i Finland i 2016, og på norsk med tittelen "Lyset bak øynene" i forrige uke.

Janicken Von der Fehr presenterte Tommi
Kinnunen og Janneken Øverland
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Forlagets presentasjon av arrangementet

Dette skrev forlaget på arrangementets Facebookside:

Velkommen til bokmøte med Tommi Kinnunen i samtale med kritiker Janneken Øverland om sitt forfatterskap og sin nye roman "Lyset bak øynene". Den finske forfatteren Tommi Kinnunen ble møtt med stor begeistring for sin debutroman «Der fire veier møtes» i fjor. Nå er han aktuell med en ny roman.

I «Lyset bak øynene» møter vi ni år gamle Helena som sendes fra den vesle hjembyen til en blindeskole i femtitallets Helsingfors. Førti år senere flytter også Helenas nevø Tuomas sørover. Han ønsker å leve opp til familiens krav og forventninger, men bærer på en hemmelighet. Tommi Kinnunen skriver med innsikt og innlevelse om ensomhet og om nødvendigheten av å finne sin egen vei, om ønsket om å bli far og om kunsten å være forelder.

Tommi Kinnunen (1973) er født i Kuusamo i det nordøstlige Finland. For debutromanen «Der fire veier møtes» var Kinnunen nominert til Finlandia-prisen og ble tildelt prisen for Årets roman 2014 og den finske bokhandlerprisen. «Lyset bak øynene» er hans andre roman. Den var nominert til Finlandia-prisen i 2016 og ble stemt fram som lesernes Finlandia-favoritt.

Janneken Øverland er kritiker og tidligere forlegger.


Janicken Von Der Fehr fra forlaget Pax presenterte forfatteren på Last Train i går kveld. Hun siterte blant annet følgende fra Janneken Øverlands anmeldelse av debutboka i Klassekampen 17. februar 2016:


"Skarp, scenisk familieroman .... en slags verbal sudoku, der loddrett og vannrett først stemmer når [leseren] får satt sammen alle bitene. En bevegende roman om de nære ting, om krise, krig og kjærlighet."
Om arrangementet på Last Train
Tommi Kinnunen fortalte at han savnet karakterene fra den første boka da han planla sin andre bok. Han hadde da allerede "tatt livet av" tre av personene i "Der fire veier møtes", sa han smilende. Det er slike ting man har makt til å gjøre når man er forfatter. Samtidig understreket han at han har et avslappet forhold til døden.

Da Kinnunen skulle begynne på sin andre bok, hadde han nettopp fått sitt første barn. Dette fikk ham til å tenke på sin egen barndom. Dermed stoppet han opp ved Helena, som var et lite barn i den første boka. Å sende et blindt barn til en blindeskole i en annen by var godt ment sett fra familiens side, men dette var ikke helt enkelt for Helena. Akkurat dette hadde han lyst til å skrive om.


Tommi Kinnunen (Foto: Rose-Marie
Christiansen)
I den første boka er det en jordmor som er den sterke personen. Visste han hvem som kom til å bli den sterke personen i den neste boka da han begynte skrive? lurte Øverland på. Kinnunen svarte at han ikke helt vet hvor en bok ender når han begynner å skrive. Noen ganger blir han overrasket selv.

I alle familier er det et senter hvor det enten kommer noe godt eller vondt fra. Selv tenker han at det bør være kjærlighet og en konflikt for at det skal bli god litteratur. I den første boka er det blant annet en konflikt mellom den første svigerdatteren og svigermoren. Dessuten er det en konflikt mellom Onni og Lahja. I finsk litteratur er det for øvrig ingen "big deal" at det er en sterk kvinnelig hovedperson.

I litteraturen blir handicappede mennesker ofte fremstilt som svært vennlige - som om de må kompensere for det minuset det er å være handicappet i møtet med andre mennesker. Derfor gjorde det sterkt inntrykk på Kinnunen da han møtte en kvinnelig leser som selv satt i rullestol, og som ba ham innstendig om ikke å gå i denne fellen. I ettertid mailet han med denne leseren, og dette var svært interessant for ham som forfatter.

Da Tommi Kinnunen bestemte seg for å skrive om Helena som er blind, kontaktet han Blindeforbundet, og fikk fire kontaktpersoner som han kunne bruke underveis i skriveprosessen. Han sendte dem skriftstykker og fikk deres tilbakemeldinger på måten han beskrev Helenas utfordringer som blind. Hver gang fikk han korrigeringer fordi han hadde tatt feil. Hvordan virker lukt på et blindt menneske? Hvordan tolker blinde lyder rundt seg? Ekkoet som lyder lager forteller den blinde om rommets størrelse, lyder kan fortelle hvilke rom som befinner seg hvor i huset, lett trekk kan fortelle hvor vinduer og dører er osv. Det var som om en helt ny verden åpnet seg for ham, og han lærte mye.

Kinnunen har brukt atskillig flere informanter under skriveprosessen denne gangen. Janneken Øverland påpekte at beskrivelsen av hele livsløpet til Helena, der hun etter hvert blir en gammel kvinne, gjør henne til en svært virkelig person. Som leser lærer man mye om hvordan det er å være blind.

Flere personer i Kinnunens bøker er veldig flinke i praktiske yrker. Enkelte er handy og bygger hus, noen er flinke til å fotografere osv. Selv beskriver Kinnunen seg som passe handy, men ikke nok til at han kan leve av det. Til vanlig jobber han som lærer, men for noen år siden kjøpte han og kona en hytte. De hadde ikke så mye penger og han var derfor nødt til å gjøre alt selv. Da oppdaget han gleden ved å bygge, at han kom i flow mens han holdt på. Han har samme opplevelsen når han skriver. Tiden flyr uten at han merker det. Plutselig har mange timer gått mens han har vært helt oppslukt av arbeidet, og har glemt seg selv.

Tommi Kinnunen vokste opp med mange historier om bestemoren sin. Selv møtte han henne aldri, for hun døde mange år før han ble født. Han har brukt noen enkelthistorier om henne i boka, særlig når han skriver om jordmødre i Nord-Finland. Kinnunens far var en dyktig fotograf, mens han selv er ganske middelmådig. Faren forteller historier med bildene sine, mens han selv forteller historier med ord. Han har hentet mye inspirasjon fra farens yrke i disse bøkene.

Tommi Kinnunens bøker (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Et par av personene i hans siste bok er outsidere. Toumas skjønner at han må reise bort, fordi det er lettere å være outsider (dvs. homofil) i en storby - selv på 1990-tallet.

Kinnunen tenker om seg selv at han er melodramatisk i skrivingen. Det er en fin ting når man er forfatter, medga Janneken Øverland smilende.

Tommi Kinnunen vokste selv opp i Nord-Finland, og måtte flytte sørover for å studere. Ingen av hans søsken ble igjen i nord, og dette har ført til konstant dårlig samvittighet for en aldrende mor.

Janneken Øverland lurte på om han har en spesielt god hukommelse om egen barndom, siden han skriver så levende om barndom i bøkene sine. Kinnunen mener at han har god hukommelse, men ikke på de typiske tingene man kanskje tenker på. Han kan huske mange detaljer om interiør, mens han er dårlig på å huske ansikter. Øverland mener at han er god på å beskrive forholdet mellom yngre og eldre mennesker, og at han er en veldig ivaretakende skribent ("caring writer"). Dette fikk Kinnunen til å trekke frem at han var yngst i en søskenflokk. Han var den alle tok vare på. Samtidig ga dette ham følelsen av at alle de viktige tingene hadde skjedd før han ble født
.

Som
lærer er Kinnunen veldig oppmerksom på at folk sørpå vet svært lite om hva folk nordpå opplevde f.eks. under krigen. Hele landsbyer ble brent ned i sluttfasen av krigen, og dette påførte dem som opplevde dette store traumer. Dette ønsket han å fortelle om i sin bok.

Historiene Kinnunen forteller er ikke kronologiske. Er det slik hjernen hans fungerer (med mange hopp frem og tilbake i tid)? lurte Øverland på. Dette fikk Kinnunen til å le. Han medga at han ikke klarer å skrive en historie fra begynnelse til slutt, etter en kronologisk linje. Øverland mente at det uansett er enklere å lese den siste boka sammenlignet med den første, der det virkelig er mange hopp frem og tilbake i tid.



Tommi Kinnunen (Foto: Rose-Marie
Christiansen)
Er bøkene realistiske? spurte Øverland. Kinnunen dro på det. Detaljene i boka er meget korrekte, for han har brukt mye tid på research, og ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Men historiene som sådan er diktet, selv om han har brukt mye som har skjedd i virkeligheten, og som er flettet inn i boka.

Er Kinnunen ferdig med denne familien nå? spurte Janneken Øverland. Kinnunen opplyste at han er i gang med sin tredje bok, og at den ikke handler om denne familien. Han har vært nødt til å distansere seg fra karakterene i de to siste bøkene. Samtidig er det et par karakterer han er litt nysgjerrig på, så hvem vet?

Kinnunen røpet at den siste boka handler om en glassdesigner. Også dette er et yrke han har hentet fra sin egen slekt. Å skrive om dette krever mye research ...

Og med dette var bokmøtet over, og alt jeg kjente på var et sterkt behov for å gå løs på "Lyset bak øynene". Det gjorde jeg også da jeg kom hjem!

Tommi Kinnunen skrev dedikasjoner i bøkene til oss som var til stede etter bokmøtet.



En personlig hilsen fra forfatteren i min bok!

onsdag 17. februar 2016

Tommi Kinnunen: "Der fire veier møtes"

Rå finsk slektskrønike fra debutant!

Tommi Kinnunen (f. 1973) er en finsk forfatter som til daglig arbeider som lektor i Åbo. Han debuterte med romanen "Der fire veier møtes" i 2014. Forfatteren har mottatt den finske bokhandlerprisen og den finske journalistprisen for årets roman i 2014, og boka har dessuten vært nominert til Finlandia-prisen. 


I bokas åpningsscene er året 1996, og Lahja ligger for døden. Det er hun som forteller historien. Hos seg har hun sønnen Johannes og svigerdatteren Kaarina, som hun aldri ble dus med, til tross for at de har bodd i samme hus i førti år. Det er definitivt ikke Kaarinas skyld. I glimt ser hun tilbake på sitt eget levde liv. 

"Han var en god mann, Onni. Verken drakk eller slo. Ble ikke stum etter krigen, svettet ikke senga gjennomvåt. Kjempet ikke ved Kiestinki og Syväri i søvne. Etter krigen fant han på alt mulig. Da han hadde fått opp nye hus, begynte han å lage møbler og fylte de tomme rommene hos folk. Og når det var bord og seng og skjenk i alle rom, fant han på å knytte garn.


Han tok seg av barna. Og var glad i dem, i Helena også. Han lekte alltid med dem." (side 14)


I neste kapittel kastes vi tilbake til 1895, den gangen Lahjas mor Maria var en ung kvinne, og nyutdannet jordmor. Ute på landsbygda prøver folk i det lengste å unngå unødvendige utgifter til jordmor, så når Maria først tilkalles, er det gjerne for sent. I alle fall for barnet. Her gjelder det å være hardfør, for noen ganger må hun i verste fall skjære ut døde barn som har satt seg fast i morens underliv. 


Etter hvert får Maria datteren Lahja, og i de tider var dette noe som ikke gikk upåaktet hen. Lahja var "lausungen", og lenge svevde Lahja i den villfarelse at dette betydde at hun var  helt spesiell. 


"Maria er glad for at hun ikke skaffet seg mann. Et barn har hun riktignok. Men hun grøsser ved tanken på at noen skulle ha noe å si over henne, at en istervom skulle bestige henne så ofte han lystet, og i det hele tatt bestemme hva de skulle gjøre, og når. At hun skulle gå to skritt bak mannen på bygdeveien som det sømmet seg kristenfolk. Hun la merke til at de samme tankene hadde festet seg hos dattera, og var redd for at hun også skulle bli enslig, men så hadde Lahja funnet Onni. Og en godlynt mann var han, annet kunne en ikke si." (side 63


Onni er en god mann. Ikke bare gifter han seg med Lahja selv om også hun har et utenomekteskapelig barn, men han verken drikker eller slår, og han er dessuten usedvanlig barnekjær og flink med hendene sine. Det er bare en ting Lahja ikke skjønner, og det er hvorfor han etter hvert ikke vil ha noe å gjøre med henne som kvinne. Hun lengter seg nesten syk etter et kjærtegn eller en berøring, men det kommer ikke ... Og på midten av 1900-tallet kunne man ikke klage til omgivelsene over at ektemannen oppførte seg som en likeverdig kompis, ikke som en ektemann som begjærte sin kone, slik andre menn gjorde ... Man snakket ganske enkelt ikke om seksuallivet - eller mangel på sådan - med andre mennesker. 


Lahja er fotograf, og som sin mor en fri og selvstendig kvinne. De eneste mennene i deres liv er Lahjas ektemann Onni og deres sønn Johannes. Johannes gifter seg etter hvert med Kaarina, og det livet som blir henne til del i dette kjærlighetsløse huset, der svigermoren aldri blir dus med henne, krever en ryggrad det er få forunt å ha. For Lahja blir etter hvert en bitter kvinne, slik kvinner som lever uten kjærlighet gjerne blir. 


"Fire år har hun bodd i dette kronglete og gledesløse huset. Allerede da hun flyttet inn, visste hun at hun ikke likte det. Det var uforholdsmessig stort, til tross for at det var oppført i den verste krisetida, og svigermor glemte ikke å fortelle at det var det største trehuset i bygda. Blant de andre bygningene var det bare kirka som var høyere. Kaarina syntes huset vitnet om en lyst til å vise seg fram, men beboerne stengte seg likevel inne bak tykke, brune gardiner straks det begynte å gry av dag. Den låste ytterdøra hadde ingen dørklokke." (side 159)


Det er mange måter å fortelle en slektshistorie på. Noen forfattere velger å fortelle historien(e) kronologisk, mens andre hopper frem og tilbake i tid. Kinnunen har valgt en litt annen vri. Han forteller historien om Maria fra 1895 til 1955, Lahjas historie fra 1911 til 1977, Kaarinas historie fra 1964 til 1996 og til slutt Onnis historie fra 1930 til 1959. Alle har sine helt spesielle historier å fortelle, og selv om de alle har levd tett på hverandre, er det som om de har levd sine helt egne, separate liv. Mens det første kapittelet i boka er ført i pennen av Lahja i jeg-form, og det siste kapittelet av Kaarina i jeg-form, er samtlige andre kapitler fortalt i tredjeperson entall. Det gjør noe med opplevelsen av intensitet. 

Romanen har mange lag. På den ene siden har vi forholdet mellom mor og datter, Maria og Lahja. Så har vi ekteskapet mellom Lahja og Onni, hvis hemmeligheter avsløres litt etter litt. Og så har vi forholdet mellom svigermoren Lahja og svigerdatteren Kaarina - der Lahja lever opp til myten om svigermoren fra helvete. Det var vondt å lese, samtidig som jeg beundret forfatterens evne til å få frem sympatien for Lahja selv når hun er på sitt verste. For hun lengter seg jo syk etter en kjærlighet hun aldri får, og dette gjør henne lite snill. 


Det er mange tabuer som preger denne familien. Alt det usagte som ligger der, men som ingen kan snakke om. Vi lesere får et helt annet innblikk i det som foregår enn hva som er mulig for enkeltpersonene, fordi vi gjennom forfatterens fortellergrep kommer tett på og dermed får noe mer innsikt i beveggrunnene til familiemedlemmene. Hvorfor søker Onni hele tiden ut av huset? Hvorfor er Lahja så bitter og vanskelig å ha med å gjøre? Hvordan overlever Kaarina å bo i dette huset? Hva er det som gjør dem til den de er? Hvor forløsende det måtte være om noen brøt tausheten! Men antakelig ville det vært farlig, siden tausheten, fortielsen av alle tabuene og rollene hver enkelt er tildelt, nettopp er det som holder reisverket i familien oppe. Et skjørt reisverk, men dog et reisverk.


Det er ikke ofte jeg kjenner meg så til de grader berørt som jeg ble av å lese denne historien. At romanen er rå gjør at den lever opp til myten om det typisk finske. Men selv om også denne historien handler om en jordmor, og det sånn sett er nærliggende å trekke noen paralleller til finske Katja Kettu og hennes roman "Jordmora", ønsker jeg å understreke at der stopper også de fleste likheter. I "Jordmora" kan vi lese om eksplosiv kjærlighet, mens kjærligheten stort sett er totalt fraværende i "Der fire veier møtes". Kjærligheten gjør på et vis slitet til å holde ut tross alt, mens det er en stor gåte hva som får menneskene i herværende bok til å ønske å leve videre. Kanskje er de ytre rammene tilstrekkelig, selv om substansen er så fraværende at det er til å gråte av? Livene deres tåler ikke dagslys, og antakelig er det derfor de forskanser seg i det store huset, der ingen utenforstående slipper inn ... 


Denne boka anbefaler jeg på det varmeste! Fortsetter det slik i neste bok, kan jeg føye nok en forfatter til min liste over favoritter. 


Og for de som har frydet seg over denne boka, kan jeg røpe at fortsettelsen av fortellingen i "Der fire veier møtes" allerede er utgitt i Finland! Boka heter "Lopotti". Det er med andre ord bare å glede seg!


Utgitt i Finland: 2014

Originaltittel: Neljäntienristeys
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Pax
Oversatt: Turid Farbregd
Antall sider: 308
ISBN: 978-82-530-3839-1
Jeg har kjøpt boka selv.


Tommi Kinnunen (Foto: Kristian Tervo - lånt av forlaget)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Marta Norheim - 14. februar 2016 - Original og intens slektsromanPersonane er dregne til ytterpunkt, dei balanserer heilt på grensa og står i fare for å bikke over i det ekstreme. Men det er gjerne her, pressa mot yttergrensene at ei historie er på sitt mest intense og spennande, og til all lykke greier romanen å halde balansen.
Kinnunen er ingen lovande debutant, han lovar og innfrir i same roman og dersom han greier å halde det nivået han har lagt seg på i «Der fire veier møtes», har vi ein nordisk forfattar å rekne med framover.

- Aftenposten v/Rune Hallheim - 15. februar 2016 - Et blodfylt portrett av et finsk århundre og en passiv-aggressiv familieKinnunen er annerledes, definitivt. Korte kapitler, tydelige scener og en ekstremt realistisk tilnærming. Samtidig har han et usedvanlig øre for det usagte, noe det er mye av i denne slekten. Altfor mye.
- VG v/Sindre Hovdenakk - 22. januar 2016 - Inntrengende finsk slektsdramaSelv om historien hele veien balanserer på kanten av det sentimentale, er det likevel lenge siden jeg har lest en så presis skildring av ensomhet i familien.
Finsk fjernsynsteater i ny drakt, altså. Det gjorde seg med et gjensyn.

- Randi Reading - 9. november 2017 - "Dette er en roman som berører og gjør inntrykk."

Populære innlegg