Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Kairo. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Kairo. Vis alle innlegg

søndag 16. mars 2014

"Winter of Discontent" (Regissør: Ibrahim El Batout)

Den arabiske våren i Egypt

Det er alltid spennende når filmer fra Midt-Østen og omegn blir tilgjengelig for det norske filmpublikumet! I så måte var det et "must" å grabbe med seg denne filmen da jeg her om dagen kom over den på en av mine mange turer innom Platekompaniet. Noe av grunnen til at den i det hele tatt er på det norske markedet (som spesialimport), er at dette var Egypts bidrag som beste utenlandske film i forbindelse med årets Oscar-utdeling. Filmen ble ikke nominert. (Kilde: Wikipedia) Det er ikke enkelt å finne noe særlig informasjon om denne filmen - i alle fall ikke på engelsk - på nettet, og det som ligger der av informasjon er ytterst mangelfullt etter mitt skjønn. 

Jeg gjør oppmerksom på at det finnes en annen film med samme navn fra 1983, hvor Waris Hussein har regien. Tittelen "Winter of Discontent" kan best oversettes med "vinterens misnøye". Det som senere er blitt kjent som den arabiske våren startet i januar i 2011 ...

I filmens åpningsscene sitter journalisten Amr inne i en leilighet med balkongdøren åpen. I nærheten er det støy fra en folkemengde i fullt opprør, og vi skjønner fort at dette er de første tilløpene til demonstrasjoner på Tahrir Square/Tahrir-plassen. Amr våger seg ikke ut, og senere skjønner vi hvorfor. Han er en av de mange som har vært utsatt for tortur i egyptiske fengsler ... Noen av scenene er grusomme, og nettopp av den grunn er filmen gitt 15 årsgrense.


De første demonstrasjonene fant altså sted den 25. januar 2011, og demonstrantene ønsket at president Hosni Mubarak og hans regime, som hadde sittet med en eneveldig makt i nesten 30 år, skulle gå av. Hans styresett bar preg av politivold, tortur av fanger i fengslene, unntakstilstander, feilslåtte lover, mangel på ytringsfrihet og dårlig levestandard, for å sitere en artikkel om den arabiske våren, som finnes på Wikipedia

I løpet av filmen, hvor demonstrasjonene på Tahrir-plassen hele tiden kan høres i bakgrunnen, i alle fall der hvor handlingen er lagt til 2011 og ikke et par år før da Amr og flere med ham ble torturert, får vi innblikk i ulike sider ved det egyptiske samfunnet i tiden før den 11. februar - den dagen Hosni Mubarak fikk av. Pressen var kneblet og bidro til å opprettholde det narrespillet som var bestilt fra myndighetenes side - alt for å skape ro og orden. For menneskene som bodde i Kairo fremsto virkeligheten nærmest uforståelig. De befant seg midt i urosenteret, mens TV-nyhetene ikke inneholdt noe som helst om det som skjedde. På BBC og andre utenlandske nyhetskanaler kunne egypterne imidlertid se hva som skjedde i deres eget land ... Forsøk på å kutte forbindelsen til Facebook og Twitter, der det begynnende masse-opprøret faktisk startet (slik jeg har forstått det), var ikke tilstrekkelig til å stanse folkets opprør. 


Filmen, som ble innspilt i 2012, sier ingenting om fortsettelsen etter at Mubarak gikk av ... Ikke annet enn å vise lykkerusen i gatene over at deres fredelige demonstrasjoner faktisk hadde lyktes. Opprøret kostet noen hundretalls mennesker livet, og mangfoldige tusen ble skadet. Et opprør som i bunn og grunn var fullstendig upolitisk, og selv om dette i seg selv var bra, er det kanskje noe av årsaken til de fortsatte urolighetene i landet? 

Jeg er veldig glad for at jeg har fått anledning til å se denne filmen, samtidig som jeg skjønner at den aldri kan bli en internasjonal suksess-film. Til det er nok filmen litt for mye preget av det lavbudsjettet den er produsert under. Rent bortsett fra en del sterke tortur-scener, foregår det meste av filmen innomhus, og vi får knapt se en eneste menneskemengde - ikke før helt på slutten. Samtidig er budskapet i filmen meget sterkt, og det den får frem er i grunnen at folk er folk uansett hvor de bor og hvilken bakgrunn de har. Her er menneskene opptatt av de samme tingene som overalt ellers i verden - nemlig at deres barn skal få en trygg og god oppvekst, at det skal være ufarlig å ytre seg i offentligheten, at man ikke når som helst skal oppleve å få hjemmet sitt stormet og endevendt - for ikke å si ødelagt - av landets politistyrke ... ikke for noe du har gjort, men for noe du har tenkt eller ytret. Filmen viser også hva som skjer når myndighetene har gått så langt at deres befolkning faktisk er villig til å gjøre alt - også å ofre livet - for sine etterkommere, i håp om å være med på å bidra til å skape en bedre verden ...


Jeg anbefaler virkelig denne filmen - rett og slett fordi den bidrar til å gi økt forståelse for noe av det viktigste som har skjedd i verden i nyere tid!

Innspilt: 2012/2013
Originaltittel: El sheita elli fat / الشتا إللى فات
Nasjonalitet: Egypt
Språk: Arabisk (tekstet på engelsk)
Genre: Drama
Skuespillere: Tamer Abdul-Hamid, Salah Alhanafy, Salah Hanafy, Moataz Mosallam, Amr Waked, Farah Youssef m.fl.
Spilletid: 96 min.

torsdag 29. mars 2012

Hisham Matar: "Forsvinningens anatomi"

Om libysk eksil
Det begynner å bli noen år siden jeg leste Hisham Matars første bok "Ingen i verden", hvor handlingen i all hovedsak er lagt til Libya. Den boka grep meg dypt, og allerede da jeg kom over Oversetterbloggens innlegg om denne boka for ca. ett år siden i tilknytning til kommentarer om alle urolighetene som pågikk (og fremdeles pågår) i dette landet, bestemte jeg meg for at jeg også måtte få med meg Matars nyeste bok når denne utkom. Og det på tross av at boka senere har fått en noe lunken mottakelse, som i NRKs omtale den 9. januar tidligere i år. Det er noe med at det er atskillig mer spennende å lese en middelmådig bok om og fra Libya enn fra Norge ... tross alt! Dessuten er Hisham Matar en forfatter det skal bli spennende å følge i årene som kommer, og da hører også "Forsvinningens anatomi" med! Denne boka har for øvrig klare selvbiografiske trekk, selv om den står på egne bein som en ren fiksjon.

His
ham Matar (f. 1970) er oppvokst i Libya, skjønt han ble født i USA og levde der til han var tre år pga. farens stilling som delegat i USA. I forbindelse med revolusjonen i Libya i 1979, hvor faren ble beskyldt for å være revolusjonær, ble familien tvunget i eksil til Egypt. Der vokste forfatteren opp. I 1986 flyttet han til London, der han etter hvert fullførte sin utdannelse innenfor arkitektur.  Hisham Matars far ble i 1990 kidnappet i Kairo, politisk dissident som han var. Noen år senere mottok familien et par brev fra ham, hvor det fremgikk at han var arrestert av Egypts hemmelige politi og siden overlevert til regimet i Libya. (Informasjonen er hentet fra Wikipedia.)

Nuri har vokst opp i Libya, men i bokas åpningsscene bor han sammen med sin far i Kairo. De har flyktet fra Libya. Moren hans døde da han var 10 år, og dette har etterlatt et savn så stort at livet nesten ikke er til å holde ut. Faren hans er ikke flink til å vise følelser og langt mindre til å snakke om dem, og gutten overlates mye godt til tjenerskapet. Spesielt tjenestejenta Naima, som har blitt med fra Libya, har en egen plass i familien og spesielt i Nuris liv. Moren er et ikke-tema og det på tross av at både hun og faren elsket hverandre svært, svært høyt. I glimt ser Nuri tilbake på minnene han har om sin mor. Hun er alltid så vakker. Men de gangene han for eksempel var syk og trengte henne ekstra mye, overlot hun ham til Naima, som utrettelig satt ved hans side og pleiet ham 
til han ble frisk. Etter at moren døde, er faren mye bortreist. Han forteller aldri hvor han har vært, og Nuri får aldri vite hva han egentlig jobber med, eller om han jobber i det hele tatt.

Under en badeferie i Aleksandria treffer Nuri og faren Mona. Dvs. det er Nuri som treffer henne først, og han blir så forelsket som en 12 åring er i stand til å bli. Da han introduserer henne for faren, forelsker imidlertid disse to seg i hverandre, og Nuri føler seg både forrådt og forsmådd. Det var tross alt han som fant henne først. Med barnslig sjalusi betrakter han faren og Monas gryende forelskelse, som etter hvert ender med at de to gifter seg. Da får Nuri i det minste ha henne i nærheten. Inntil faren (og Mona) bestemmer seg for å sende ham på kostskole i England ... Tilværelsen faller nesten sammen for Nuri, men han reiser av gårde, slik det er forventet av ham. I sine mørke stunder ønsker han faren av veien, slik at han kan få Mona helt for seg selv. Og akkurat dette oppnår han i forbindelse med et ferieopphold i Sveits, hvor han og Mona skal komme noen dager før faren. Men faren kommer aldri, og etter hvert får de vite at han er blitt kidnappet mens han oppholdt seg hos en annen kvinne i Kairo. For sent innser Nuri at det ikke var dette han ønsket ... Hvordan skal det gå med dem nå som faren er borte? Lever faren eller er han død? Og hvem er egentlig Naima?

Det er sagt om denne boka at den
 mangler den nerven som var så intenst til stede i forfatterens første bok "Ingen i verden". Jeg kan langt på vei si meg enig i dette. For meg var magien i den første boka nokså fraværende i "Forsvinningens anatomi". På den annen side ble jeg drevet frem fra side til side, og jeg opplevde absolutt boka som spennende i den forstand at jeg måtte vite mer om hva som skjedde. Boka er dessuten godt skrevet, uten at jeg vil betegne den som stor litteratur. Den var for øvrig så lettlest at det var gjort på en-to-tre å lese den ferdig. I likhet med i "Ingen i verden", er det som skjer i herværende bok også sett gjennom et barns øyne. Savn, ensomhet, tomhet og meningsløshet i kjølevannet av de forsvinningene som finner sted - først moren, så faren - er godt beskrevet. Og bokas tittel - "Forsvinningens anatomi" - refererer til hva som skjer med dem som må leve videre etter at noen er blitt borte.

I og med at
Hisham Matar på en måte har spesialisert seg på å skrive om Libya, med undertoner av politiske dramaer uten at dette nødvendigvis har det største fokuset, gleder jeg meg allerede til hans neste bøker! Litt synd riktignok at det meste av den litteratur som finnes om diktaturstater nesten alltid skrives av folk i eksil og ikke av dem som rent faktisk har levd midt oppi dramaet, men det er nå en gang slik det er, tenker jeg. Kanskje er det nødvendig med noe distanse for å skrive godt om såvidt dramatiske hendelser i historien? Alt i alt synes jeg at "Forsvinningens anatomi" er en meget lesverdig bok som fortjener terningkast fire

U
tgitt på engelsk: 2011
Originaltittel: Anatomy of a Disappearance
Utgitt på norsk: 2011
Oversatt: Toril Hanssen
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 202


Hisham Matar

søndag 26. februar 2012

"Cairo Time" (Regissør: Ruba Nadda)

En skikkelig Kairo-teaser!

Kanadiske Juliette er redaktør i et magasin for kvinner, og reiser til Kairo for å feriere sammen med sin mann Mark, som jobber i FN. Mark sitter imidlertid fast i Gaza, og ber derfor sin venn Tareq om å ta hånd om Juliette inntil han kan komme.

I begynnelsen tenker Juliette at hun fint kan klare seg på egen hånd. Etter nokså kort tid innser hun likevel at det rimelig slitsomt å bevege seg rundt i Kairo uten mannlig følge. Årsaken er at hun hele tiden får massivt med uønsket oppmerksomhet fra andre menn - til sin store overraskelse betydelig yngre enn henne selv. Til slutt har hun et helt haleheng av menn hengende etter seg. I desperasjon oppsøker hun Tareq og ber om hans hjelp.

Tareq stiller mer enn gjerne opp for Juliette, og tiden de tilbringer sammen, gjør noe med dem begge. Tareq tar henne med rundt i Kairo og hun fascineres av hvor annerledes han forholder seg til ting enn hva hun selv er vant til. Samtidig savner hun sin mann så sterkt at hun en dag hopper på en buss som skal ta henne til Gaza. Selvsagt kommer hun ikke så langt, og igjen er det Tareq som redder henne fra en nokså ubehagelig situasjon ...

Underveis blir Juliette og Tareq invitert til et bryllup i Alexandria, og det blir mer og mer klart at de begge er i ferd med å få varme følelser for hverandre. Klarer de å motstå fristelsen til å gå et skritt videre? Og når kommer egentlig Mark seg bort fra Gaza?

Sjelden har jeg sett en film med Kairo som k
ulisse, hvor jeg har fått se mye av denne byen som her! Alle fargene, alle lydene, den orientalske musikken, alle inntrykkene ... Jeg ble voldsomt fascinert! Rolletolkningene til Patricia Clarkson og Alexander Siddiq som hhv. Juliette og Tareq er dessuten noe av det nydeligste jeg har vært vitne til på film! Begge har for lengst nådd middagshøyden i livene sine, og dette preger deres tilnærming til hverandre. Her er det ikke ungdommelig impulsivitet uten tanke på konsekvensene som styrer hovedpersonene. Og kanskje er det nettopp dette som gjør denne filmen til det den er - en liten perle, som samtidig virker som den reneste teaser på min reiselyst.

Jeg har
aldri vært i Kairo, og hadde det ikke vært for det siste årets uroligheter, ville byen kommet høyt opp på prioriteringslisten min allerede i år. I stedet får jeg "nøye meg med" Istanbul i første omgang ... Det jeg for øvrig likte aller best med denne filmen er utvilsomt all den nydelig filmingen av Kairo, soloppgangen ved pyramidene - og sist, men ikke minst den elektriske spenningen som oppstår mellom hovedpersonene, og som preges av en noe tilbakeholden blyghet som til forveksling virker svært ekte ... Dette er skuespillerkunst på sitt aller, aller beste! Her blir det terningkast fem!

Inns
pilt: 2009
Originaltittel: Cairo Time
Nasjonalitet: Canada, Irland
Genre: Drama
Skuespillere: Patricia Clarkson (Juliette Grant), Alexander Siddiq (Tareq Khalifa), Elena Anaya (Kathryn), Amina Annabi (Yasmeen), Tom McCamus (Mark), Andrew Cullen (Jim), Mona Hala (Jameelah), Fadia Nadda (Hanan)
Spilletid: 1 t 29 min.


På utflukt i den hvite ørkenen
Stemningsfullt på hotellets terrasse
Tareq og Juliette trives i hverandres selskap
Spiller sjakk i Tareqs café

søndag 24. juli 2011

Amin Maalouf: "Leo Afrikaneren"

Mesterlig historisk roman om maurerne og deres skjebne i årene etter 1492


Utgitt på fransk: 1986
Originaltittel: Léon L´Africain
Utgitt første gang på norsk:  1993
Oversatt fra fransk til norsk: Christina Amadou
Forlag: Pax forlag
Antall sider: 380

Etter å ha reist gjennom Andalucia tidligere i sommer, hvor det fremdeles er så tydelige tegn etter maurernes/arabernes herredømme fra 711 til 1492 e.Kr., har jeg lyst til å lese absolutt alt jeg kommer over av litteratur om denne epoken. Da jeg ble tipset om Maaloufs "Leo Afrikaneren", måtte jeg bare ha den! Og jeg ble virkelig ikke skuffet, for dette er en fantastisk roman om en periode i Europas historie som var preget av uroligheter, grusomheter og krig gjennom flere år. Ingen som har lest denne boka, kan være i tvil om at de spor araberne etterlot seg i Andalucia bar preg av en kultur så velutviklet at det er helt forfeilet å kalle okkupasjonen barbarisk. Ja, at man faktisk kan stille spørsmål ved hvem som i realiteten var barbarere på den tiden ... Da araberne og jødene - rundt 300 000 i alt - ble fordrevet fra den iberiske halvøy på slutten av 1400-tallet, var de spanjoler på lik linje med landets øvrige innbyggere. Og den landflyktighet de andaluciske araberne og jødene ble sendt ut i, skulle vedvare i atskillige år ... Det er dette denne boka 
handler om.

Leo Afrikaneren - eller Johannes Leo av Medici - som bokas jeg-person ble hetende etter at han kom til Roma, het egentlig Hassan, sønn av Muhammed al-Wazzan. Han ble født av muslimske foreldre i Granada i 1487. I årene forut for 1492 levde sultanen et liv i stor overflod på palasset
Alhambra. Hans livsførsel førte til vrede blant folket, og dette bidro vesentlig til at det var relativt enkelt å nedkjempe maurerne da de kristne med kong Ferdinand og dronning Isabella i spissen, gjenerobret Andalucia i 1492. På denne tiden sto inkvisisjonen i fokus i den kristne delen av Europa, og alle som ikke frivillig gikk med på å omvende seg til kristendommen, ble drept. Jøder og muslimer, som tidligere hadde levd fredelig sammen med de kristne, fikk nå tre år på seg til å bli omvendt eller forlate Andalucia. Men i inkvisisjonens ånd hjalp det likevel ikke å bli omvendt, fordi det var lite som skulle til for å bli anklaget for å utøve sin opprinnelige religion i smug. Både jøder og muslimer måtte derfor flykte over til det afrikanske kontinent for å komme i sikkerhet. Underveis lurte landeveisrøvere, som visste at karavanene med flyktninger inneholdt absolutt alt de eide ... Man var heldig om man kom seg unna med livet i behold.

Da Hassans foreldre flyktet fra Andalucia til Fez, var han kun syv-åtte år. I Fez var flyktningene på mange måter uønsket. Jødene var ikke ønsket noe sted - verken hos de kristne eller hos muslimene. Området ble oversvømmet av folk i nød, og skuffelsen over at de andaluciske muslimene heller ikke fikk hjelp av sine egne, var stor. Etter hvert begynte ryktene om at de kristne var på erobrertokt i Nord-Afrika å florere. Dessuten var trusselen fra ottomanerne sterk. Men før det kom så langt at Fez var truet på alvor, rakk Hassan å vokse opp, få seg familie, bli velhavende på grunn av sin velutviklene forretningssans og evne til å ta visse risiki i en urolighetens tid. Og hadde det ikke vært for et mord på en av stedets despoter, kunne nok Hassan ha levd i Fez en god stund til. I stedet blir han sendt ut i landflyktighet, forvist av stedets hersker, og havner denne gangen i Kairo. Så fører skjebnen ham til Roma, hvor han etter hvert blir vitne til opptøyer grunnet lutheranernes protester, som først starter i Tyskland og til slutt nesten ender med Romas fall i 1527 ... I mellomtiden blir han satt i lære og tvangskonvertert til kristendommen, noe som gjorde ham velegnet som diplomat når kristne og muslimer sto mot hv
erandre.

Leo Afrikaneren er en historisk korrekt person, selv om man vet relativt lite om hans liv. Forfatteren Amin Maalouf har plassert ham i en del av de viktigste historiske hendelsene på denne tiden. Som reisende og diplomat befant Leo Afrikaneren seg i Granada under Boabdils herredømme - den siste mauriske herskeren i Granada. Videre var han i kontakt med Selim I og Suleiman den store, og i årene i Roma pleiet han nær omgang med pave Leo X, Adrian VI og Clement VII. Gjennom dette fortellergrepet får vi som lesere en spesiell nærhet til de viktige og skjellsettende historiske hendelsene på den tiden. Maalouf skriver svært godt - så godt at jeg er fristet til å kalle denne boka
et mesterverk! Jeg vet allerede nå at dette er en bok jeg kommer til å lese igjen på et senere tidspunkt.

Fortellerformen har preg av memoarer - ført i pennen av Leo Afrikaneren, som opptrer som jeg-person - og boka er delt inn i fire; en om Granada (1488 - 1494), en om Fez (1494 - 1513), en om Kairo (1513 - 1519) og til slutt en om Roma (1519 - 1527). Hele tiden er det kontroverser mellom kristendommen og islam som står i fokus, uten at det egentlig handler så mye om religion i seg selv. Religionene bidrar derimot mer til å skape skillelinjer mellom dem som er med eller i mot, slik religion i all tid er blitt (mis)brukt når det hisses til motsetninger og krig. I dette perspektivet er dette er en ytterst interessant og velskrevet bok! Jeg gir terningkast seks!

Amin Maalouf debuterte med "Leo Afrikaneren" i 1986, og han har senere skrevet en rekke bøker om møtet mellom religioner og kulturer. Jeg kommer helt klart til å bestrebe meg på å få tak i flere av hans bøker!



Amin Maalouf

søndag 23. januar 2011

Naguib Mahfouz: "Gebelawis barn"

Mytisk om det gamle Kairo


Utgitt i Egypt: 1959
Utgitt i Norge: 2005
Originaltittel: Awlád Al-Háratiná
Oversatt fra arabisk: Anne Aabakken
Forlag: Pax forlag A/S
Antall sider: 447
Priser: Nobels litteraturpris i 1988

Patriarken Gebelawi har bygget et palass av et hus, som er omkranset av en høy mur som skal beskytte klanen mot inntrengere. Alle som lever innenfor disse murene har det nærmest paradisisk. Hagen beskrives som så vakker at mine tanker går hen til Bibelens Eden. Å få være her er ensbetydende med å leve i fred og harmoni. Hadde det ikke vært for den eneveldige Gebelawi som bestemmer absolutt alt ... Like fullt: det er definitivt bedre å være innenfor enn utenfor!

Gebelawi vokter over en hemmelighet. Ingen andre enn ham vet hva de såkalte 10 statuttene inneholder, bortsett fra at alle vet at dette løser gåten med hvordan arven skal fordeles. Statuttene er omspunnet med mystikk.

Idyllen blir brutt da Gebelawis eldste sønn Idris forvises fra palasset og må friste en heller kummerlig tilværelse utenfor murene. Deretter overlates bestyrelsen av eiendommene til halvbroren Adham, som er godheten selv. Med klare paralleller til Bibelens Adam og Eva-lignelse og slangens fristelser, som til slutt fører til at de forvises fra Paradis, eller for den saks skyld historien om Kain og Abel, går også Adham i fellen. Idris oppsøker ham nemlig og ønsker å få vite om han er omtalt i statuttene - altså om det blir noen arv på ham ... Adham skjønner at det vil være fryktelig galt å gå i mot patriarken, og ønsker ikke dette. Men så klarer hans kone å overtale ham. Det hele ender med at også han og kona forvises fra palasset.

Deretter følger vi livet utenfor murene. Gjennom flere generasjoner følger vi Gebelawis etterkommere, der de gjør de samme feilene om og om igjen. Det er en evig kamp mellom det gode og det onde, om hvem som skal være bosser og kreve inn beskyttelsespenger, om hvem som er inne med hvem etc. Gode figurer kommer og går - etter Adham kommer Gebel, så Rifaa, deretter Qasem og til slutt Arafa. Man skulle tro at disse skulle bringe samfunnet fremover en gang for alle, men neida. Hukommelsen er kort blant Gebelawis etterkommere. Misunnelse og sjalusi skaper maktkamper som ingen ende vil ta. Det er et hardkokt gangstermiljø som beskrives, med drap og hevndrap, blodhevn og bakholdsangrep. Det imidlertid alle har til felles, er drømmen om en gang for alle å bli akseptert av stamfaren Gebelawi, som underlig nok overlever de fleste ... Får hans undersåtter noen gang vite hva som står i statuttene?

Historien er noe av det merkeligste jeg har lest. Den er nærmest mytisk i formen, og foregår uten referanser til tid og sted, selv om jeg har forstått at den visstnok foregår i en bydel i Kairo. Det er sagt om denne boka, som Mahfouz skrev et par år etter den mer berømte Kairo-triologien (som jeg snart må få lest!) at dette er den mest kontroversielle romanen han har skrevet. Den provoserte det konservative muslimske miljøet fordi man oppfattet den som blasfemisk. Det synes jeg er underlig fordi gud omtrent er totalt fraværende i boka. På den annen side har patriarken Gebelawi egenskaper som til forveksling kan ligne en gudeskikkelse. Det er enormt mye symbolikk ute og går i boka, jf. mine tanker om parallellene til Bibelhistorien. Og jeg har sikkert ikke fått øye på mer enn en liten flik i dette bildet. Utgivelsen holdt på å koste forfatteren livet da han i 1994 ble knivstukket av et par ekstremister.

Selv om dette er en svært spesiell bok, hadde den et vanvittig driv som gjorde at jeg ble helt fjetret! Ikke bare er boka meget godt skrevet - og oversatt! - men den handler om det universelle ved det å være menneske på godt og vondt. Jeg gir toppkarakter til denne boka! Terningkast seks!

lørdag 3. april 2010

Alaa Al Aswany: "Yacoubian-bygningen"

Fabelaktig romankunst!

Handlingen
finner sted i Kairo, og alle hovedpersonene har på en eller annen måte tilknytning til Yacoubian-bygningen. Denne bygningen er fasjonabel, med mange velstående beboere. På taket bor tjenerskapet og de fattige.


Persongalleriet i boka beskrives fargerikt og levende, med ytterpunktene fra kvinnebedåreren Zaki el Dessoki og den homofile Hatem Rashid til den fattige vaktmestersønnen Taha el Shazli som ender som islamsk ekstremist. Vi møter også ulike kvinneskjebner - noen inntar offerrollen, mens andre tar skjebnen i egne hender.

Det egyptiske samfunnet beskrives som meget korrupt. Dersom man vil oppnå makt og fordeler, trenger man fremfor alt penger. Men også de mindre velbeslåtte har sine metoder; kjennskap til de rikes hemmeligheter og skampletter kan og blir utnyttet til fulle ...

Det er ikke ofte det utgis romaner av dette kaliberet! Da siste side var vendt, ønsket jeg bare m
er! 

Bok
a er
filmatisert.

Utgitt: 2008
Originaltittel: Imarat ya'qoubian
Oversatt: Linda Kjosaas
Forlag: Gyldendal

Antall sider: 259

Populære innlegg