Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Østerrike. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Østerrike. Vis alle innlegg

tirsdag 9. desember 2014

Wien, Østerrike

Belvedere, Wien (Foto: RMC)
Sist helg var jeg (og mannen min) en tur i Wien, og jeg sitter igjen med mange inntrykk. Og bilder. I dette innlegget ønsker jeg å dele noe av dette, samt et og annet reisetips
Utsikten fra et av tårnene i Stephans-
domen, Wien (Foto: RMC)

Det bor i overkant av 1,7 millioner innbyggere i Wien, og byen er strategisk plassert ved Donau, i likhet med de fleste byer av viktighet i denne delen av Europa. Bratislava er bare en liten båttur unna, og tilsvarende gjelder Budapest. Dersom man er i Wien i noen dager, er det absolutt å anbefale å ta en slik tur.

Å reise til Wien i desember er noe helt for seg selv, fordi byen bugner over av julemarkeder. Dette skaper en helt spesiell stemning! Særlig på ettermiddagene og etter mørkets frembrudd samles mengder med glade mennesker på julemarkedene, og det går heftig unna av både glühwein og punch. I tillegg kan man få seg noe enkelt å spise - som pølser i brød, suppe i brød, bakevarer og annet. 

På julemarkedene finner man julepynt i alle prisklasser - fra det helt enkle til rådyr, håndmalt pynt. Dermed kan man si at markedene passer for alle typer lommebøker, skjønt noen av markedene - kanskje spesielt det som er på rådhusplassen - har turistpriser som ikke er tilpasset en gjennomsnittlig østerriksk husholdning. Derfor er det stort sett turister som kommer hit også. I alle fall mens prisene er på topp ...


På julemarked i Wien (Foto: RMC)
Kvaliteten på varene som bys frem, er høyst variabel. På de fleste julemarkedene, og kanskje i særdeleshet det som ligger foran Rathaus, er det enkle (men som sagt relativt sett dyre) ting å få kjøpt. På julemarkedet foran Karlskirche er det derimot en større grad av kvalitetsvarer (i form av brukskunst) som tilbys i salsgbodene. Etter å ha fartet Wien på kryss og tvers i noen dager, mener jeg absolutt av julemarkedet foran Karlskirche er for de mer kresne. Men en høvelig Wien-nisse til samlingen var derimot ikke å oppdrive, hvilket forundret meg stort. Kanskje har ikke østerrikerne noen tradisjon for å fylle huset med et halvt tonn med nisser i advents- og juletiden?

Selv hører jeg blant dem som synes det er morsomt å samle på julepynt fra ulike steder av verden, så det å sikre seg en eller to spesielle ting til juletreet, hører liksom med. 


Juletrepynt for enhver smak! Wien (Foto: RMC)
Selv om julemarkedet foran Rathaus er det mest turistifiserte i Wien, vil jeg likevel anbefale å få dette med seg. Om ikke annet så for å gå rundt å se, ta seg en punch eller to, titte på trærne i parken som er dekorert med fantastisk lysende pynt, studere hordene av turister som hele tiden kommer strømmende på, kjenne på stemningen etter som kvelden mørkner ... Og om du opplever at trengselen er stor, er dette ingenting mot hvordan det f.eks. er på julemarkedet foran Schönbrunn slott litt utenfor byen! Der var det omtrent ufremkommelig. .. skjønt det kan skyldes at vi var der en lørdag ettermiddag.


Stephansdomen, Wien (Foto: RMC)
Ett av de stedene man bare besøke, er selvsagt Stephansdomen. Katedralen regnes som Østerrikes flotteste gotiske bygning, og de eldste delene av den ble bygget på 11-1200-tallet. 

Stephansdomen har to tårn, og det er virkelig et "must" å komme seg opp i ett av disse. Det går heis opp i det ene tårnet, mens man må gå opp selv dersom man vil opp i det andre tårnet. Utsikten er svimlende, og man får virkelig et godt inntrykk av byens storhet fra toppen. 

Noe av det jeg liker spesielt godt med katolske kirker er muligheten for å tenne lys. Dette er virkelig noe protestantiske kirker burde ta opp i seg, fordi det er med på å heve kirkebesøket til noe mer sakralt på et vis. 

Østerrikerne kaller katedralen for "Stefi". Den fikk store skader under andre verdenskrig, men dette er i dag reparert. 


Stephansdomen, Wien (Foto: RMC)
Dersom du er interessert i å vite mer om Stephansdomen, kan du lese mer på Wikipedia.

En annen ting man "må" gjøre når man er i Wien, skjønt det selvsagt kan være ulike oppfatninger om dette, er å spise Sacher TorteSacher Hotel. Javisst er det en turist-greie, noe ikke minst prisen indikerer, men jeg vil på det mest bestemte protestere mot at det er en turist-felle


Sacher Torte på Sacher Hotel, Wien (Foto: RMC)

I  mitt begrepsapparat er en felle noe man går uforvarende inn i, og noe man betaler overpris for uten at kvaliteten på noen måte står i forhold til dette. 

Regn uansett med at to kaker og to kaffekopper kommer på rundt 20 Euro, hvilket er sånn ca. to-tre ganger så mye som du må betale nesten et hvilket som helst annet sted  i Wien. Sammenlignet med prisene som en gang gjaldt på Halvorsens konditori i Oslo, er det imidlertid ingen grunn til å få åndenød over prisnivået. 

Kaken smakte for øvrig utmerket! Et snev av appelsin ga den en særpreget smak. Og bare for å ha nevnt det: når man har spist Sacher Torte på Sacher Hotel, har man fått med seg et viktig referansepunkt. Her er nemlig originalen! Alt annet er kopier. 

Wien er selvsagt et shopping-mekka for dem som er interessert i dette. Mange spennende butikker ligger i gågaten Kärntner Strasse, som går mellom statsoperaen og Stephansdomen. På Stephansplatz kan man fortsette til venstre, og her ligger kjente merkevarebutikker på rekke og rad. 


Gatebilde fra Wien (Foto: RMC)
Et av de mer eksklusive shopping-sentrene i Wien heter Ringstrassen Gallerien, og jeg rakk en tur innom. For meg fremsto senteret som ganske kjedelig, men det er absolutt mulig at det skyldes fravær av "shopping-ånd". 

Wien har mange slott og det er spesielt to-tre man bør få med seg (Belvedere, Schönbrunn slott og Hofsburg slott - det siste fikk jeg ikke med meg denne gangen). Først og fremst er Belvedere, som i dag er et kunstmuseum, helt essensielt å få med seg. I tillegg til at museet er vakkert rent arkitektonisk, inneholder det østerriksk kunst - blant annet den mest spennende delen av Gustav Klimts kunst. Som "Kysset", "Judith", "Fritza Riedler" osv. Å se "Kysset" i levende live var faktisk en sterk følelsesmessig opplevelse! Knapt noen kan vel ha unngått å ha et eller annet forhold til dette bildet. Selv minnes jeg mang en studenthybel med plakat av "Kysset" på veggene på 1980-tallet. 


Hageanlegget ved Belvedere, Wien (Foto: RMC)
Det som kalles øvre Belvedere inneholder kunst i tre etasjer, og noe av det fine med å komme litt opp i høyden, var å se hagen med alle sine kunstferdige snirkler. Det var flott selv om været ikke viste seg fra sin beste side akkurat den dagen jeg var der. 

I nedre Belvedere er det i disse dager en Monet-utstilling. Rent bortsett fra noen bilder av Waterloo bridge, synes jeg utstillingen ikke var den mest spennende. Nedre Belvedere var imidlertid i seg selv vel verdt et besøk. Interiøret er nemlig utsøkt vakkert!


Interiøret ved nedre Belvedere, Wien (Foto: RMC)
Et annet slott som man bør få med seg, er Schönbrunn slott. Det ligger et lite stykke utenfor byen. U-bahn 4 går fra Karlsplatz utenfor statsoperaen, og seks stopp lenger ut ligger altså slottet. 

Mitt inntrykk er at det kan lønne seg å ha kjøpt billetter til slottet på forhånd. Mengden av besøkende er formidabel, og uten forhåndskjøpt billett kan man risikere ikke å komme inn. 

Billetten til slottet inkluderer en audio-guide, og dette er helt essensielt for å få noe ut av besøket. Det beste er selvsagt en levende guide, men dette er nok forbehold gruppereisende. 


Schönbrunn slott, Wien (Foto: RMC)
Schönbrunn slott var Habsburgernes sommerresidens og dette ble bygget på 1500-tallet. Mye av den opprinnelige konstruksjonen er borte, og årsaken er at keiserinne Maria Theresia beordret det meste ombygd til rokokkostil, kan jeg lese i reiseguiden min. 

Det flotteste rommet på slottet er det 40 meter lange og 10 meter brede galleriet, med malt himling. Rokokkointeriør, høye vinduer, krystallspeil, lysekroner og stukkatur i hvitt og gull preger rommet. 

Nei, det var ikke lov å ta bilder inne på slottet, og jeg måtte derfor tåle tilsnakk for mitt bilde av ovennevnte galleri ... 


Konsert-programmet i Orangeriet på
Schönbrunn slott, Wien (Foto: RMC)


I Orangeriet på Schönbrunn slott er det mulig å få med seg en konsert. Programmet nå for tiden består av to deler; en Mozart-del og en Strauss-del. 

Dersom du skulle få tilbud om en pakke på slottsbesøk, middag og konsert, vil jeg anbefale alt unntatt middagen på restauranten Residenz. Menyen påstås å være keiser Franz Josefs favoritt-rett, uten at maten ble noe bedre av den grunn. Da er det mye morsommere å bruke litt tid på julemarkedet foran slottet, der det absolutt er mulig å få seg en matbit eller to. Riktignok et måltid uten tilhørende hvit duk, men så får man heller ta dette et annet sted dersom det skulle være ønskelig. 

Konsertbillettene i Wien er relativt dyre, men vit at det er tale om et høyt nivå på det som tilbys. Det er vel verdt å få med seg dette! 


Konserten på Schönbrunn slott, Wien (Foto: RMC)
Konserten inneholdt for øvrig både operaduetter, solosang og ballett, så her var det noe for en hver smak. Lett og lystig er stikkord som er relevant i den sammenheng. 

Et besøk i statsoperaen er også fint å få med seg når man er i en by som Wien. Denne helgen kunne man velge mellom Verdis La Traviata og Rossinis La Cenerentola. Valget falt på La Traviata med Ermonela Jaho i rollen som Violetta og Saimir Pirgu i rollen som Alfredo. Det var en minneverdig forestilling på alle vis!


Staatsoper i Wien (Foto: RMC)
Statsoperabygningen er i seg selv verdt et besøk, så dersom du ikke får med deg en operaforestilling, anbefales i alle fall en omvisning på dagtid. Det er også en egen operabutikk i bygget, hvor man kan kjøpe musikk-effekter av ymse slag. 

Et annet tips: Dersom du ønsker å få med deg en operaforestilling, anbefales det å kjøpe billetter i god tid på forhånd. Når du først er i Wien, må du regne med at det ikke er en eneste billett igjen å oppdrive og at den eneste muligheten du har er å kjøpe billetter på gata - til dobbel pris. Mitt inntrykk er at de som selger billetter foran operaen er seriøse, men sjekk for ordens skyld at du kjøper billetter fra selgere anbefalt av dem som har ID-kort fra operaen (de kan ikke selv selge billetter, men samarbeider tett med de seriøse oppkjøperne). 


Staatsoper i Wien (Foto: RMC)
Hver lørdag er det loppemarked i Kettenbrückengasse. Selv om du ikke har planer om å kjøpe noe, anbefaler jeg en tur dit. Bare det å gå rundt og se er moro i seg selv. Og skulle du være interessert i å gjøre et varp, bør du være der allerede når det åpner, dvs. i ni-tidenpå morgenen. 

Selv fant jeg faktisk et par ting jeg kunne hatt lyst til å kjøpe, men jeg rygget bakover da jeg hørte prisen. Det er godt mulig at det ikke var noe sjakk-trekk å ha et Nikon speilreflekskamera hengene rundt halsen ... 


På loppemarked i Kettenbrückengasse, Wien (Foto: RMC)
Loppemarkedet er digert, og man kan uten problem bruke mye tid der - selv om man bare observerer folkelivet, og med et skråblikk på vareutvalget sånn for sikkerhets skyld ... 

Når man har vandret nedover langs loppemarkedet, kommer man til Naschmarkt. Dette er et matmarked - fortrinnsvis med tanke på å ta med seg mat hjem. Det er også en del restauranter, hvor man både kan få mat og drikke. Selv fikk jeg "mathall-stemning" av å være der. Smake litt her og smake litt der - det meste med gourmet-kvalitet! 


Punch og glühwein er en stor greie
på Wiens julemarkeder (Foto: RMC)
Også på Naschmarkt er glühwein og punch en stor "greie". Variasjonene er mange, og man kan velge blant eple-punsj, appelsin-punsj, egge-punsj etc. 

Jeg vil hevde at loppemarkedet i Kettenbrückengasse og matmarkedet på Naschmarkt var blant turens definitive høydepunkter. 

Hundertwasser-huset må man også få med seg når man er i Wien. Kunstneren Friedensreich Hudertwasser (f. 1928 d. 2000) er viden kjent for sin kunst. Hundertwasser-huset i Wien er preget av skjeve linjer, et vell av fargede kasser og et lekent og naivistisk uttrykk. Noe av dette, kanskje særlig keramikken, minner litt om Gaudi (f. 1852 d. 1926), synes jeg. Hundertwasser var imidlertid ikke arkitekt, og selve huset er det Josef Krawina som tegnet. Det sto ferdig i 1983 -86. En artig fargeklatt i et ellers nokså kjedelig og alminnelig strøk! Hundertwasser er nok i Norge mest kjent for sine herlige kattemotiver.


Hundertwasser-huset, Wien (Foto: RMC)

I museumskvarteret ligger det mange interessante museer, blant annet Leopold-museet. Jeg registrerte også et filmmuseum som må være ganske nytt, siden det ikke sto i noe om dette i noen av mine reisehåndbøker fra 2012. Jeg rakk ikke å besøke noen av disse museene, men nevner dem for at de ikke skal være glemt. (Wien er underlig nok ikke den byen som har fått høy prioritet når reiseguider skal lages og oppdateres - forstå det den som kan.)

Helt til slutt har jeg lyst til å nevne at det har bodd en del kjente personer og familier i Wien. Jeg fant det interessant å oppsøke noen steder hvor disse har bodd. 

I første rekke ønsker jeg å trekke frem Stefan Zweig. Hans memoarer "Verden av i går" handler for en stor del om Wien. Mange av hans år ble riktignok tilbrakt i Salzburg, men han bodde altså i noen år i Rathaus-strasse 17. I dag huser denne bygningen Hotel Rathauspark. 

Alle som har lest Edmund de Waals roman "Haren med øyne av rav" vil, når man er i Wien, lure på hvor Ephrussi-palasset er. 


Ephrussi-palasset i Wien (Foto: RMC)
Palasset ligger like i nærheten av Rathaus, og huset er i dag er kjøpesenter. Når jeg tenker på husets storhetstid før andre verdenskrig, er jeg forundret over at ikke noe av det er laget til et museum. Kun et lite skilt på bygningen røper bygningens fortid ... 


Zedlitzgasse 7 i Wien - der Bertha
von Suttner bodde (Foto: RMC)
Bertha von Suttner bodde også i Wien - nærmere bestemt i Zedlitzgasse 7. Selvsagt måtte jeg dit, og også denne gangen ble jeg en smule skuffet. For heller ikke her er det noe museum - til tross for at Bertha von Suttner var den første kvinnen som fikk Nobels fredspris (i 1905). Dessuten er det på det rene at hun påvirket Alfred Nobel til å testamentere store deler av sin formue til fredsarbeid. Historien om forholdet mellom disse to har Anne Synnøve Simensen skrevet bok om - "Kvinnen bak fredsprisen - Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel". 

Dermed er jeg ved veis ende i denne artikkelen. Jeg håper at jeg har inspirert flere til å turen til Wien, og at det underveis har fremkommet noen tips som kan være nyttige i den forbindelse! 

Helt til slutt tar jeg med flere bilder.


Belvedere, Wien (Foto: RMC)
Nedre Belvedere, Wien (Foto: RMC)
Stefan Zweig i Wien (Foto: RMC)
På julemarked i Wien (Foto: RMC)
I Rathaus-strasse 17 i Wien bodde Stefan Zweig en gang (Foto: RMC)
Hest og kjerre i Wien (Foto: RMC)
Palais Ephrussi, Wien (Foto: RMC)
Ephrussi-palasset, Wien (Foto: RMC)
Julemarked i Wien (Foto: RMC)
Julemarked i Wien (Foto: RMC) 
Detalj fra bygning, Wien (Foto: RMC)

tirsdag 1. januar 2013

Thomas Bernhard: "Havaristen"


Et helt, helt særegent forfatterskap!

Thomas Bernhard (f. 1931 d. 1989) var en østerriksk forfatter og dramatiker, kjent for sin kritiske refsing av småborgerskapet, jf. Wikipedia. Spesielt kritisk var han til den østerrikske kulturen, som han mente stort sett var forfalsket. Hans arbeider anses for å være "den mest betydningsfulle litterære prestasjon siden andre verdenskrig", og forfatteren regnes for å være en av de viktigste tyskspråklige forfattere i etterkrigstiden.


"Havaristen" er mitt første møte med denne forfatteren, som har atskillige romaner, noveller, skuespill og annet på samvittigheten. Jeg har ikke klart å finne noen samlet oversikt over hvilke av hans bøker som er oversatt til norsk, men Gyldendal forlag står bl.a. bak utgivelser som "Betong", "Utslettelse" (1986), "Gamle mestere" (1985) og "Goethe dauer", mens Bokvennen forlag utga "Mine priser" i 2010 og "Forstyrrelse" i 2004 (det er fremdeles mulig å få tak i begge bøker). For øvrig finnes det en biografi om forfatteren, også den utgitt av Bokvennen forlag - "Thomas Bernhard - et liv" av Hans Heller. På den norske Wikipediasiden om forfatteren kan jeg imidlertid lese at "Amras" (1962), "Ja" (1978), "Billigspiserne" (1980), "Witgensteins nevø" (1983) og "Trær som faller" (1984) også er oversatt til norsk. Felles for de fleste av Bernhards bøker er at de dessverre ikke er tilgjengelige for salg lenger, og det virker også som om alle antikvariater er fullstendig støvsugd for hans bøker. Jeg har i alle fall lenge forsøkt å få tak i hans bøker, men til ingen nytte. Her er imidlertid bibliotekene redningen! Det var der jeg fant "Havaristen" til slutt. 

I "Havaristen" møter vi den navnløse fortelleren (forfatterens alterego?), hans venn Wertheimer (begge østerrikere) og mer indirekte canadiske Glenn Gould (f. 1932 d. 1982). Alle tre er lovende klaverviritouser, og de har møtt opp på et klaverkurs hos den berømte pianisten Horowitz. Vi får aldri vite Horowitz´fornavn, men dette kan utvilsomt ha vært en annen enn Vladimir Horowitz, en pianist som anses som en av de største pianistene som har levd i det tyvende århundre, for å sitere Wikipedia. Hos Horowitz skal de lære å spille to musikkstykker; Bachs "Goldbergvariasjoner" og "Kunst der Fuge".

Etter å ha hørt Glenn Gould spille noen strofer av "Goldbergvariasjonene", skjønner både fortelleren og Wertheimer at de aldri kommer til å bli annet enn middelmådigheter. Glenn Gould overgår til og med sin læremester Horowitz. Wertheimers tap av musikken skildres mer dramatisk enn fortellerens, og etter dette går det virkelig nedover med vennen, som til slutt - riktignok mange år senere - ender med å ta sitt eget liv kort tid etter at Gould døde av slag mens hans spilte nettopp "Goldbergvariasjonene" ... 

Språket i "Havaristen" - og visstnok i alle Bernhards bøker - er spesielt og kjennetegnes gjennom et manende og repeterende fortellingsmønster. Dette kombinert med at bøkene hans ikke inneholder et eneste avsnitt og heller ingen form for kapittelinndeling, gjør det svært krevende å lese dem. Samtidig er teksten nærmest suggererende, som en strøm av tanker uten noen andre knagger å henge dette på enn fortellerens stadig tilbakevendende minner, som ikke på noe tidspunkt tidfestes eller knyttes til noen handling i egentlig forstand. Like fullt opplevde jeg boka som vanskelig å legge fra seg, og den ble derfor lest ut i løpet av en dag - skjønt det må legges til at det tok atskillige timer, fordi alt måtte fordøyes underveis. Boka krevde sin leser!

Thomas Bernhard var i likhet med Stefan Zweig knyttet både til Wien og Salzburg, og begge var jødiske forfattere. Der slutter imidlertid all likhet mellom disse to. Der Zweig lovpriser disse to østerikske byene, der har Bernhard stort sett bare forakt til overs for dem. På side 12 i "Havaristen" skriver han blant annet - riktignok gjennom bokas forteller:

"Selve byen Salzburg, som idag, nymalt som den er helt inn i den minste krok, er enda mer avskyelig enn dengang for åtteogtyve år siden, var og er fortsatt mot alt i et menneske og tilintetgjør det med tiden, det hadde vi skjønt med en gang og hadde dratt ut av byen til Leopoldskron. Folk i Salzburg var alltid like forferdelige som klimaet og kommer jeg idag til denne byen, får jeg ikke bare bekreftet min oppfatning, men alt er bare enda mer forferdelig. Men å studere hos Horowitz nettopp i denne ånds- og kunstfiendlige byen, var sikkert en stor fordel. Er miljøet vi studerer i, fiendtlig stemt overfor oss, studerer vi bedre enn i et miljø som er vennlig stemt overfor oss, den studerende gjør alltid klokt i å velge et studiested som er fiendtlig innstilt overfor ham, ikke et som er vennlig innstilt, for det vennlige stedet tar en stor del av konsentrasjonen om studiet fra ham, det fiendtlige gjør det derimot mulig for ham å studere hundre prosent fordi han må konsentrere seg hundre prosent om dette studiet for ikke å fortvile, i så måte er Salzburg sannsynligvis, i likhet med alle andre såkalte skjønne byer, absolutt å anbefale for et studium, riktignok bare for en sterk karakter, en svak går uvegerlig på kortest mulig tid til grunne." 


Dermed er tonen satt i en bok, som jeg for min del satte pris på ikke var lenger enn i underkant av 150 sider - i alle fall da jeg for første gang leste en bok av denne helt spesielle forfatteren, med en helt spesiell fortellerstil og en helt spesiell stemme. Som mye godt er fyllt av forakt for alt og alle, kan det virke som - med unntak av det store geniet Glenn Gould så klart! Kun han fremstår som enestående, genierklært som han både var i sin samtid og fremdeles er den dag i dag.

For et par måneder siden sikret jeg meg for øvrig Glenn Goulds "The Goldberg Variations", og denne musikken lyttet jeg til under store deler av lesingen av boka. Denne anbefalingen, som jeg fikk av den samme som anbefalte meg boka, sender jeg videre til alle andre som vurderer å lese boka. "Goldbergvariasjoner" er nemlig så sentral i boka at man bør vite hvilken musikk det er tale om. Glenn Goulds tolkning av Bachs musikkstykke står fremdeles som den aller beste av dem alle. På linken under har jeg tatt med en fullversjon av Bachs "Goldsbergvariasjoner"



Det har vært spekulert en del på hvor mye av handlingen i boka som er sann, og hvor mye som er ren fiksjon - i tillegg til at det har vært spekulert på om Wertheimer egentlig var Witgenstein. Det sistnevnte har jeg imidlertid litt vanskelig for å tro, siden jeg ikke finner spor av noen musikkutdannelse i Witgensteins livshistorie - i alle fall ikke slik denne vanligvis blir presentert. Møtene med Glenn Gould er visstnok fiktive, idet slike ikke skal ha funnet sted, jf. en artikkel på Wikipedia om "Havaristen", eller "The Loser" som den heter på engelsk. Men så kan man spørre seg - er fortelleren forfatteren selv, eller rett og slett en annen? Her er det mulig at lesing av biografien om Thomas Bernhard vil gi atskillig flere svar.

Jeg er i tvil om jeg skal gi denne boka terningkast fem eller seks. Boka er på mange måter helt genial, og det eneste som jeg må medgi trekker ned helhetsinntrykket som jeg personlig har av boka, er alt det negative - hele tiden mørk og svart kritikk av alt og alle. Dessuten er den krevende å lese på grunn av det repeterende språket og mangelen på avsnitt og kapitler, mens det rent tekstlige er fullt ut overkommelig. Og kanskje var jeg bitte litt skuffet over at forfatteren ikke var mer lik Stefan Zweig, en forfatter jeg nesten er tilbøyelig til å fremheve som den aller, aller beste blant alle mine yndlingsforfattere. Alt i alt - jeg tror det må bli terningkast fem denne gangen. Og så er jeg veldig nysgjerrig på å lese flere av Bernhards bøker etter hvert!

Utgitt på tysk: 1983
Originaltittel: Der Untergeher
Engelsk tittel: The Loser
Utgitt på norsk: 1994
Oversatt: Sverre Dahl
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Antall sider: 149


Thomas Bernhard som ung mann

tirsdag 24. april 2012

Stefan Zweig: "Verden av i går"

Et mesterverk!

Stefan Zweig (f. 1881 d. 1942) vokste opp som sønn av en velstående østerriksk-jødisk tekstilfabrikant i Wien. Hans mor var italiensk. Han studerte filosofi ved universitetet i Wien og tok senere en doktorgrad i sitt fag. I mellomkrigstiden slo han seg ned i Salzburg, men pga. Hitler-Tyskland og de stadig strengere restriksjonene som ble innført for jøder, valgte han etter hvert å reise i landflyktighet - i første rekke til England og senere til Brasil, hvor han i fortvilelse over den europeiske kulturs undergang valgte å ta s
itt eget liv.

Stefan Zweig var en meget allsidig forfatter, idet han både var forteller, essayist, lyriker, biograf og dramatiker av internasjonal rang og berømmelse, for å sitere informasjonen som kan leses på bokas smussomslag. Etter hvert gikk han over til å skrive "mesterlige noveller om kaotiske følelser og sjelelige kriser", inspirert som han var av Sigmund Freud. Hans mest kjente novelle er "Sjakknovelle", men han er også kjent for sine biografier om bl.a. Marie Antoinette, Marie Stuart, Tolstoj og Balzac. For øvrig livnærte han seg også som oversetter og han hadde også et samarbeid med komponisten Strauss (bl.a. om operaen Die Schweigsame Frau).

"Verden av i går" med undertittelen "En europeers erindringer" inneholder Stefan Zweigs memoarer, skrevet i Bath i årene 1940-1941, altså mens han fremdeles oppholdt seg i eksil i England. I boka får vi høre om hans oppvekst i Wien, om hvordan de gamle latiner-puggeskolene fungerte og hva som ble forventet av en ung og lovende mann av fin familie. Uansett hvor meningsløs mange av skolefagene fortonet seg - man holdt ut og gjorde det som ble forventet av en! Slik var det bare!

Den mest interessante delen av boka, synes jeg, er der hvor Zweig forteller om de strømninger som preget Europa både i årene forut for første verdenskrig, under selve krigen, i mellomkrigsårene med all
dens galskap og kaos, og ikke minst i årene forut for andre verdenskrig, hvor Hitler gjorde seg mer og mer gjeldende, uten at verden var i stand til å ta ham alvorlig. Zweig sammenstiller også sine opplevelser av disse to verdenskrigene og hva som utgjorde de viktigste forskjellene. Før første verdenskrig var det en rørende naivitet i en tid hvor krig ble romantisert - i motsetning til før andre verdenskrig, da viktige verdier sto på spill på en helt annen måte. Som Zweig skriver på side 177:

"Dette var det som var forskjellen. Krigen i 1939 hadde en åndelig mening, den gjaldt friheten; det gjaldt å bevare et moralsk gode. Og når en kjemper for noe bestemt, blir en hard og besluttsom. Men krigen fra 1914 kjente ikke virkeligheten. Den var en illusjon, en drøm om en bedre og mer fredelig og rettferdig verden. Og det er illusjonen som skaper lykke, ikke realitetene. Derfor gikk ofrene dengang drukne og jublende til slaktebenken, derfor hadde de pyntet hjemmene med blomster og eikelauv, og derfor syndet og lyste det i gatene som til en fest."


Og enda mer tankevekkende er det når han på side 238 
skriver:

"Alt var som før - nei, det var enda mer hjertelig. Jeg pustet ut: Krigen var begravd. Krigen var over.

Men den var ikke over. Vi visste det bare ikke. I vår troskyl
dighet lurte vi oss selv og forvekslet vår personlige beredskap med hele verdens. Men vi behøvde ikke å skamme oss over denne feilvurderingen, for politikerne og økonomene og bankfolkene har lurt seg selv vel som mye som vi. De forvekslet en bedragersk konjunktur med sunne tilstander, og trodde at utmattelse var det samme som tilfredsstillelse. I virkeligheten var kampen bare skjøvet over fra et nasjonalt til et sosialt plan ..."

Etter første verdenskrig begynte galskapen for alvor - først i Østerrike og deretter i Tyskland. Det handlet om en vanvittig inflasjon, som gjorde at pengene mistet sin funksjon som et betalingsmiddel. Med en skarpsindig innsikt og en durkdreven penn beskriver Zweig både det som hendte og ikke minst stemningen blant folkene som opplevde dette. Alt kaoset som fulgte forklarer langt på vei hvordan Tyskland faktisk kunne la seg forføre av en mann som Hitler, som ordnet opp og som skapte struktur og ikke minst infrastruktur i landet. Og fordi ingen helt tok ham alvorlig - i alle fall ikke utenfor Tysklands landegrenser - kunne Hitlers makt øke uten at noen fant noen grunn til å gripe inn. Som historisk dokument er Stefan Zweigs bok om det som hendte i disse uro
lige tider, helt unik.

Det er dessuten en annen dimmensjon ved Zweigs bok, og det er beskrivelsen av jødenes skjebne. Et forhold som blir ekstra sterkt fordi forfatteren selv var jøde. Helt mot slutten av boka - på side 329 - oppsummerer han dette slik:

"Med det tragiske i denne det tyvende århundrets jødiske tragedie var at de den gikk utover, ikke kunne finne noen meningen med den og ingen egen skyld. Alle middelalderens fordrevne, deres forfedre, hadde i det minste visst hvorfor de led: for sin tro og for loven. De hadde enda en sjelens talisman, som jødene i dag forlengst har mistet, en fast tillit til sin Gud. De levde og led i den stolte drøm at de var et utvalgt folk, som menneskenes og verdens skaper hadde bestemt til en stor skjebne og en stor oppgave. Bibelens forgjettede ord var deres bud og lov. Når de ble kastet på bålet, presset de sine hellige skrifter mot brystet i en begeistring som gjorde flammene mindre pinefulle. Når de ble jagd gjennom landene, beholdt de likevel et siste hjem, hjemmet i Gud; derfra kunne ingen jordisk makt, ingen keiser, ingen konge, ingen inkvisisjon fordrive dem. Så lenge religionen bandt dem sammen, var de ennå et fellesskap og derfor en kraft; når de ble utstøtt og forjagd, bøtet de for at de bevisst hadde skilt seg ut fra de andre folkene på jorden ved sin religion og sine skikker. Men det var ikke lenger noen samhørighet mellom det tyvende århundrets jøder. Ingen felles tro bandt dem sammen, de følte at det å være jøde snarere var en byrde enn en heder, og de var seg ikke lenger bevisst at de hadde en oppgave. De bøker som en gang hadde vært hellige for dem, betydde ikke noe lenger, og de ville ikke lenger bruke det gamle, felles språket. De ville bare ha fred for all forfølgelse, hvile fra den evige flukten; derfor strevde de med stadig større utålmodighet etter å leve seg inn i og bli ett med folkene omkring seg, de ville ikke lenger være noe for seg selv. Derfor forstod de ikke lenger hverandre, men smeltet sammen med andre folk. De var for lenge siden blitt franskmenn, tyskere, engelskmenn, russere mer enn jøder."

Deretter avslutter Zweig med å fo
rmidle noe om det påtvungne fellesskapet som jødene ble en del av, og om det å være uønsket nær sagt over alt. Med dette som bakteppe, og uten å øyne noe håp om at Europa kom til å bli reddet til slutt, er det kanskje ikke til å undres over at Stefan Zweig ikke lenger orket å leve ... Hans bøker ble forbudt i alle land som Hitler la under seg, fordi det i det tredje rike ikke var plass til jødene eller noe av det de sto for. Følgelig måtte også litteratur, kunst og annet produsert av jøder utryddes i likhet med selve folket ... 

For øvrig inneholder boka, som ikke kan betegnes som en selvbiografi, men mer en slags tidsskildring, flere av Stefan Zweigs møter med andre europeiske forfattere og åndsmennesker. Måten Zweig formidler disse møtene på, gjør at fortellingene hans får verdi utover det de må ha vært for ham selv.

"Verden av i går" e
r et mesterverk, verken mer eller mindre. Boka er ikke bare godt og høylitterært skrevet, men den er i tillegg så innsiktsfull og klok at den burde vært pensum i den videregående skolen. Få - om noen - forteller våre nære historie på en spennende måte som Zweig her har gjort. Siste halvdel av boka var nærmest thrilleraktig om utviklingen i Europa, særlig om forløpet til andre verdenskrig. Fortettet og med et meget presist språk formidler Zweig den surrealistiske stemningen som hvilte over Europa i de kritiske årene før utbruddet av andre verdenskrig. Jeg bør i grunnen også nevne at "Verden av i går" er en nokså krevende bok å lese, men etter å ha lest boka er jeg litt i tvil om årsaken til min nokså langsomme lesehastighet mens jeg holdt på med den. Zweig skriver ikke tungt, og derfor tror jeg kanskje at langsomheten skyldtes at jeg ikke hadde lyst til å bli ferdig med den. Hver eneste setning krevde å bli tatt på alvor og bli lagt merke til. Her blir det terningkast seks! Bare tanken på at jeg ikke eier denne boka selv, men må levere den tilbake til biblioteket gjør meg litt sørgmodig ... 

(I mellomtiden har boka utkommet i pocket på Aschehoug forlag våren 2013 ...)

Utgitt førs
te gang: 1944
Originaltittel: Die Welt von Gestern
Utgitt første gang på norsk: 1949
Oversatt: Inger og Anders Hagerup
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 336


Stefan Zweig

søndag 12. september 2010

Stefan Zweig: "Amok"

Utgitt i Tyskland: 1922
Utgitt i Norge: 1928
Forlag: M. Aschehoug & Co.
Oversatt: Barbara King
Antall sider: 192


"Amok
" inneholder to noveller; "Amokløper" og "Brennende hemmelighet". Selv om novellene er svært forskjellige i innhold, er dramaturgien den samme som vi f.eks. finner i Zweigs mesterlige novelle "Sjakknovelle". Som i en kriminalroman bygges spenningen opp, og som leser satt jeg i åndeløs spenning absolutt hele tiden. Fordi novellene ble utgitt i 1928, er språket nokså gammelmodig, men det vendte jeg meg overraskende fort til å lese.

I " Amokløpe
r" treffer vi en reisende med skipet Oceania fra Kalkutta til Napoli. Ombord treffer han en lege som har forlatt Asia pga. en hendelse som nær har gjort at han holdt på å gå fra forstanden. Han trenger desperat en tilhører, og tilfeldighetene vil ha det til at det er vår jeg-person som får høre hans betroelser.

Legen befinner seg på en avsidesliggende post da han blir oppsøkt av en meget dominerende og bestemt hvit kvinne, som forlanger at han skal utføre en ulovlig abort på henne. Legen blir meget provosert av hennes arroganse og manglende ydmykhet. Han ønsker at hun skal komme krypende og trygle. Dette finner ikke kvinnen seg i, fordi hun har svært høye æreskodekser. Hals over hode flykter hun fra legen. Desto mer overraskende er det at legen - antakelig fordi han begjærer kvinnen - følger etter henne for å gjenopprette det han plutselig oppfatter som sitt livs fadese ...

I boka " 1001 bøker du må lese før du dør", er novellen betegnet som en freudiansk utforskning av den underbevisste og latente seksualitetens makt.

Novellen " Brennende hemmelighet" er kanskje ikke så kjent som "Amok", men den er noe av det beste jeg har lest innen novelle-genren! Her treffer vi kvinneforføreren som kun omtales som "baronen". Gjennom å utnytte et barns troskyldighet - Edgar på 12 år - planlegger han å nedlegge guttens mor som bytte for sitt begjær. Og ved enkle knep vinner baronen guttens tillit, og bruker ham som et redskap for å forføre moren.

Alt i alt to meget vellykkede noveller, som fortjener terningkast seks!

Mitt håp er at jeg ved å sette fokus på Stefan Zweigs forfatterskap skal bidra til å få fart på gjenutgivelsen av hans bøker. Det er virkelig en skam at de knapt er tilgjengelig for noen lenger!

"Hun var i de
n farlige alder, hvor en kvinde begynner å angre at hun har været tro mot en mann hun egentlig aldrig har elsket, og hvor gløden av hendes skjønhets solnedgang ennu muliggjør et siste uopsetsig valg mellem det moderlige og det kvinnelige."

Det som imponerte meg med denne novellen er Zweigs evne til kort og presist å sette ord på hva som skjer i kommunikasjonen mellom de voksne og barnet. Barnets mistenksomhet stiger etter hvert som han blir vitne til at baronen og moren stikker seg bort, prøver å komme vekk fra ham, men han skjønner ikke hvilke hemmeligheter de forsøker å skjule for ham. Derimot ser han sviket hos de voksne. De lyver for ham, holder ikke løfter etc. Og moren holder ham i tømme ved bokstavelig talt å begå det ene overgrepet etter det andre mot barnet. Hans virkelighetsoppfatning benektes, han låses inne som straff, han holdes nede ... mens morens formål er å skjule sine uredelige hensikter.

"Han forstod ikke noget av livet lenger efterat han hadde set at de ordene, som han trodde der stod virkelighet bak, bare var sepebobler som blev pustet op og sprang istykker. Med hvad for en fryktelig hemmelighet kunde det være, som kunde drive voksne mennesker så vidt som til å lyve for ham, et barn, og stjele sig vekk som forbrytere?"

"Det er jo så
usigelig let å føre barn bak lyset; disse troskyldige, til hvis kjærlighet der så sjelden blir beilet!"

torsdag 26. august 2010

Stefan Zweig: "Sjakknovelle"

Utgitt i Østerrike: 1943
Utgitt første gang i Norge: 1951
Original tittel: "Schachnovelle"
Forlag: H. Aschehoug & Co.
Antall sider: 113


Etter å ha forelsket meg i Stefan Zweigs bok "I følelsenes vold", har jeg nedlagt mye arbeid i å få tak i flere av hans bøker. Denne boka var jeg så heldig å få tak i fra et antikvariat, og jamm
en tror jeg at det er en førsteutgave også. I alle fall er den trykket i 1951, og det står intet i den om at den har vært utgitt tidligere.

Bokas navnløse jeg-person har nettopp gått ombord i en passasjerdamper på vei fra New York til Buenos Aires da han får øye på den ungarske sjakkmesteren Mirko Czentovic. Mange myter er spunnet rundt denne bondetampen av en udannet og lite skolert sjakkmester. Blant annet sies det at han er analfabet, og at det eneste han egentlig kan er å spille sjakk. Rent sosialt er han fullstendig hjelpeløs. Hans inntreden i den nokså snobbete sjakk-verdenen har derfor vakt stor forbauselse og ikke rent lite forargelse. Sjakk anses nemlig som en stor kunst som krever høy grad av intelligens. Like fullt har Czentovic, sin manglende skolegang til tross, seilt opp som en mester og en man nødvendigvis må forholde seg til i de probre sjakk-kretser.

Jeg-personen brenner etter å komme i kontakt med sjakkmesteren, men dette skal vise seg svært vanskelig. Sjakkmesteren holder seg for seg selv og ønsker åpenbart ikke kontakt med de andre passasjerene. Han skjønner derfor at han må bruke kløkt for å tiltrekke seg sjakkmesterens oppmerksomhet, og hva er vel mer naturlig enn å starte med å spille et slag sjakk med en annen passasjer?

Etter noen dager sirkler omsider sjakkmesteren seg inn på de sjakkspillende. Passasjeren McConnor utfordrer sjakkmesteren, som går med på å spille med ham dersom han får betalt. Det viser seg snart at McConnor har lite å stille opp med mot sjakkmesteren, men selvinnsikten står det heller skralt til med. Gang på gang utfordrer han mesteren - bare for å gå på det ene sviende nederlaget etter det andre. Helt til en ukjent passasjer dukker opp og kommer ham til unnsetning i siste øyeblikk ... Hvem er så denne passasjeren, og hvordan har han klart å tilegne seg så mesterlige evner i denne edle sjakk-kunsten? En man aldri har hørt noe om, en som aldri før har gjort seg gjeldende i sjakk-kretsene ... Og som er i stand til å slå selveste mesteren ... ?

Sjelden har jeg lest en så til de grader gjennomarbeidet novelle, hvor hver eneste setning er fullkommen helt ned til den minste detalj! Det språklige er imidlertid en ting. Oppbyggingen av spenningen i historien og ikke minst de psykologiske aspektene ved den, er en annen. Og jeg som ikke er det minste interessert i sjakk - i alle fall ikke på dette nivået - ble helt fjetret av fortellingens kraft. Særlig beretningen om den ukjente sjakkspillerens bakgrunn var fascinerende lesing! I løpet av historien er vi innom temaer som spilleavhengighet og tortur i regi av Hitler-Tyskland. Underveis tenkte jeg at mon tro om ikke sjakkmesteren Czentovic hadde Aspergers syndrom ... ?

Av boka "1001 bøker du må lese før du dør" side 422 følger det at boka ble utgitt posthumt i 1943, året etter at forfatteren og hans kone hadde begått selvmord. Novellen regnes som et av Zweigs mest kjente litterære verker.

Her kan det selvsagt ikke bli noe annet enn terningkast seks.

Noen burde sørge for at denne novellen blir utgitt igjen, slik at den blir tilgjengelig for flere lesere! (Og det har også Heinesen forlag gjort!)


Andre bokblog
gere som har omtalt denne boka:
- Lines bibliotek

søndag 25. juli 2010

Stefan Zweig: "Evige øyeblikk - tolv historiske miniatyrer"

Opprinnelig utgitt i Tyskland: 1927
Utgitt for første gang i Norge: 1952
Original tittel: "Sternstunden der Menschheit"

Oversetter: Ursula Monsen
Forlag: Den norske Bokklubben
Antall sider: 226


Uvitende om at jeg
 faktisk hadde hatt en perle av en bok stående ulest i mine bokhyller i hele syv år (helt siden jeg fant den på et eller annet loppemarked), førte tilfeldighetene til at denne boka heldigvis ble gravd frem fra glemselen.  For det er en makeløs bok, denne lille saken som Stefan Zweig skrev i 1927, og som utkom på norsk for første gang i 1952. Opprinnelig hadde den tittelen ”Historiske øyeblikk”, men den tyske tittelen er langt flottere: ”Sternstunden der Menschheit” – menneskehetens stjerneøyeblikk! 

Gjennom 12 historier forteller Zweig om skjebnesvangre hendelser som fikk helt avgjørende betydning for menneskehetens historie. Måten han har bygget opp hver av historiene på, gjorde at jeg leste i åndeløs spenning – selv om jeg kjente utfallet av de fleste av historiene.

Jeg hadde nok aller størst glede av historiene om hhv. erobringen av Bysants og skjebneminuttene ved Waterloo. At SÅ lite skilte mellom det totale nederlag og seirende triumf, var ukjent for meg. Ellers var historien om tilblivelsen av Händels Messias besnærende. Likeså historien om oppdagelsen av Eldorado og hva dette medførte for den for meg totalt ukjente J.A. Suter.

Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så vanskelig å få tak i Zweigs bøker! Noen burde sørge for at disse utgis på nytt! For øvrig er jeg interessert i å komme i kontakt med noen som ønsker å selge bøker av Stefan Zweig.

Jeg gir terningskast fem. Når boka ikke når helt opp til terningkast seks, har dette intet med måten boka er skrevet på. Derimot skyldes det at det er med to-tre nokså uinteressante historier, som Zweig kanskje med fordel kunne ha redigert bort i sin tid.

tirsdag 13. juli 2010

Stefan Zweig: "I følelsenes vold"

Få øynene opp for Stefan Zweig!



Utgitt i Tyskland: 1927
Utgitt første gang på norsk: 1983
Original tittel: Verwirrung der gefühle
Oversetter: Einar Ness
Forlag: Solum Forlag, Oslo
Antall sider: 103


I forbindelse med sin 60 årsdag opplever bokas jeg-person at elever og kollegaer har utgitt et festskrift for å hedre ham. Det meste av hans meritter innen filologi er med. Til og med hver minste lille bokanmeldelse som er skrevet om hans utgivelser i løpet av den 30 år lange karrieren hans som lærer, har de funnet frem. Det har blitt en imponerende bok! Så hvorfor er han like fullt betenkt? Svaret får vi nokså tidlig i boka:

“Gjennom et helt liv har jeg beskrevet og karakterisert mennesker, vekket til live skikkelser fra forgagne århundrer og gjort dem tilgjengelige for øyeblikkets følelsesmessige opplevelse. Men han som kom meg nærmere enn noen annen - ham har jeg utelatt, ikke tenkt på. Derfor vil jeg - slik skikken var på Homers tid - la denne elskede skygge få drikke mitt eget blod, slik at han som for lengst er gått bort, igjen kan tale til meg og være hos meg i min alderdom. Det som nå offisielt er blitt skrevet, skal suppleres med det som til nå har vært fortiet. Følelsenes skriftemål skal få sin plass ved siden av det lærde verk og meg selv.”

Og videre:

"Alt som står om meg, er jo sant. Det er bare det at det vesentligste ikke er nevnt. I boken blir det skrevet om meg, men jeg blir ikke beskrevet. Den belyser meg bare - uten at jeg blir gjennomlyst."

Hans historie eller biografi, som er inntatt i festskriftet, er ikke fullstendig. Noe helt vesentlig mangler, og det er denne historien han ønsker å fortelle – slik at det hele skal bli komplett.

Det hele starter på et vis med at Roland motstrebende reiser til Berlin for å studere engelsk filologi, slik hans far forlanger. Men i stedet for å bli en seriøs student, hengir han seg til det glade og utsvevende liv, utelukkende fokusert på nytelse. Da faren etter noen måneder kommer på overraskende visitt, kunne han knapt valgt et mer ubeleilig øyeblikk. Roland har knapt åpnet en bok, og i hans seng befinner en av hans siste erobringer seg. Hans skam er så stor pga. avsløringene som hans far blir vitne til at han uten videre finner seg i å bli forflyttet til en bitte liten universitetsby, hvor det knapt skjer noe som helst.

Møtet med en aldrende professor ved universitetet i den lille byen skal vise seg å få avgjørende betydning for vår unge jeg-person. Han innlosjeres på kvistværelset i samme hus som professoren og hans unge kone bor. Grunnet professorens iver og glød for faget, fanges Roland fullstendig av arbeidet. Hans beundring for professoren er hinsides enhver fornuft, og dette får ham til å strekke seg svært langt blant annet for å hjelpe professoren til å ferdigstille i det minste ett av sine mange ufullførte verk. Men jo mer han knytter seg til sin læremester, jo mindre forstår han av ham. Der han forventer å bli møtt med tilsvarende respekt og varme, støtes han gang på gang ut i kulden. Når deres samarbeid er som best, forsvinner professoren like plutselig hver gang, for så å dukke opp igjen etter noen dager.

Roland kommer også tett inn på professorens kone. Så tett at han stiller spørsmål ved hvilket ekteskap hun og professoren egentlig har. Hva er det med professoren som gjør at det er så vanskelig å forstå ham? Og hvorfor denne kulden der man burde kunne forvente varme?

Bare for å ha sagt det først som sist: Denne lille romanen er intet mindre enn mesterlig! Jeg fikk tidvis nesten åndenød av formuleringene i boka, som er så treffende, så presise og så ordknappe. For eksempel når forfatteren på side 48 skriver:

“Intet griper vel et ungt menneske mer enn tungsinn som blir båret med maskulin verdighet: Michelangelos tanker som stirrer ned i sin egen avgrunn, eller Beethovens bitre drag om munnen. Det uferdige sinn blir sterkere grepet av disse tragiske lidelsesmasker enn av Mozarts klokkeklare melodiger og det klingende lys rundt Leonardos skikkelser. Fordi ungdommen selv representerer det vakre, er den ikke så opptatt av skjønnheten. Med et overskudd av livskraft blir de unge trukket mot det tragiske og lar seg - med sin mangel på opplevelse og erfaring - også gjerne fange inn av tungsinnet. Derfor er de unge også alltid parat til å møte farer og til å strekke den lidende en broderlig, hjelpende hånd imøte.”


Uten å røpe for mye av handlingen, kan jeg si så mye som at professorens dilemma er hans homoseksuelle legning. Dette var et tema som da boka kom ut i 1927 utelukkende vakte avsky og forakt hos de fleste. Like fullt oppnådde Zweig å bli respektert for at han tok opp temaet i denne boka, som ble en bestselger. Som det er sitert i forordet i boka, så maktet Zweig med denne romanen å forstå, "for deretter å gjøre det forståtte forståelig for andre". Dette var en viktig ledetråd i hans forfatterskap. Man må jo føle sympati med professoren til slutt! I Hitler-Tyskland snudde dessverre Zweigs suksess seg til det motsatte, idet et hvert forsøk på å forsvare seksuelle avvikere ble slått hardt ned på. Forfatteren tok sitt eget liv i 1942. Det var ikke plass til slike fritenkere som ham i Hitler-Tyskland.

Boka er så gnistrende godt skrevet at det var en opplevelse å lese den! Det er virkelig synd og egentlig litt underlig at det i dag er bortimot umulig å få tak i noen av bøkene hans, rent bortsett fra herværende bok som ble utgitt for noen få år siden. Særlig
 fordi Zweig betegnes som en av de mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere i mellomkrigstiden. Jeg tror jeg må innom biblioteket en av de nærmeste dagene …

Jeg gir toppkarakter til denne boka!

Populære innlegg