Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

søndag 29. mai 2016

"Shanghai Dreams" (Regissør: Wang Xiaoshuai)

Hverdagsrealisme i 1980-tallets Kina

Wang Xiaoshuai (f. 1966) er både filmregissør, manusforfatter og skuespiller. Han slo for alvor gjennom internasjonalt med filmen "Bejing Bicycle" (2001), som han vant Sølvbjørnen for under Berlin Film Festival. Den hadde noen paralleller til Vittorio De Sica´s "Sykkeltyvene" fra 1948, kan jeg lese på Wikipedia (linken peker til min omtale av denne filmen). "Drifters" (2003) ble nominert i forbindelse med Cannes Film Festival i 2003, men vant ingen pris. 

Regissøren ble svartelistet i Kina for sine to første spillefilmer ("The Days" (1993) og "Frozen" (1997)), og noen påbegynte filmer måtte ferdigstilles av andre etablerte regissører. Mange av hans tidligere filmer er vist på norske filmfestivaler etter at Xiaoshuai slo gjennom internasjonalt med "Beijing Bicycles". "Shanghai Dreams" er hans sjette spillefilm, og er den første som er blitt importert til kinodistribusjon i Norge. (Kilde: vaskeseddelen på DVD´en). "Shanghai Dreams" ble vist på norske kinoer i 2006. 

Som ledd i kulturrevolusjonen ble mengder med kinesere flyttet fra byene - mer eller mindre frivillig - og ut på landet for å opprette en industriell tredje front. I "Shanghai Dreams" møter vi flere slike familier, blant annet familien til ungjenta Wu Qinghong. Vi befinner oss nå i 1980-årene, og hennes far har aldri sluttet å drømme om at de skal få vende tilbake til Shanghai, der han og kona opprinnelig kommer fra. Denne drømmen har holdt ham oppe i alle år, og aldri har drømmen vært mer realistisk enn nettopp nå. Han ønsker at datteren skal studere og benytte de muligheter hun har i det moderne Kina. 

19 årige Wu Qinghong og venninnen Xiao Zhen er mer eller mindre uberørt av foreldrenes drømmer. De er i ferd med å bli unge kvinner, som drømmer om et annet liv enn det som har blitt foreldrene til del. De er opptatt av gutter og skjønner ikke helt viktigheten av å ta seg en utdannelse. Kina har begynt å åpne seg opp, og det strømmer på med vestlig musikk og vestlige klesmoter. Da faren oppdager at Wu Qinghong kommer stavrende på knallrøde, høyhælte sko, oppfører han seg som om det er en vederstyggelighet. Han kaster skoene - til datterens store fortvilelse. 


Snart voksne kvinner
Venninnene bruker de vanlige triksene all ungdom til alle tider har brukt overfor foreldrene sine. Jo strengere foreldrene er, desto mer overbevisende og utspekulert må løgnen være. Alt for å komme seg på dans og treffe det annet kjønn! Wu Qinghong klarer likevel ikke helt å slå seg løs, for hun er så engstelig for hva faren kan finne på dersom hun blir oppdaget. Og oppdaget blir hun - og hun straffes på det hardeste av faren. Moren fortviler, men hun har ikke noe hun skulle ha sagt. Wu Qinghong legger seg til sengs og nekter å spise. Først da går alvoret opp for faren. Han lever i en helt annen tid og må innse at datteren er voksen. Det hun ikke har lært så langt i livet, er det for sent å ta inn i noen form for oppdragelse nå. 


Faren er vettskremt pga. datterens frigjøringsprosess og forsøker å kontrollere henne,
slik han har gjort gjennom hele hennes barndom
Wu Qinghong er imidlertid langt mer fornuftig enn hva faren hennes tror hun er. Hun er forelsket i en gutt, men skjønner at det aldri kan bli noe mellom dem siden de jo skal flytte til Shanghai. Underveis blir vi vitne til mange fortvilede situasjoner i ungdomsmiljøet i den lille landsbyen. En gutt har gjort en jente gravid, og nekter å gifte seg med henne. Faren hans kjeppjager ham. En annen gutt gifter seg med en jente han har gjort gravid, men han er dypt ulykkelig under bryllupet. Det er også Xiao Zhen, som trodde at denne gutten elsket henne ... Men verst av alt er reaksjonene til gutten Wu Qinghong får da hun forteller ham at det ikke kan bli noe mer mellom dem. Tragedien vil egentlig ingen ende ta ... 


Fortvilet og deprimert
"Shanghai Dreams" er en sterk film med mange lag. Den underliggende samfunnskritikken ligger der, selv om den er kamuflert av frivilligheten det fokuseres på - dvs. at familiene i sin tid flyttet frivillig fra Shanghai til landsbygda. Ellers beskrives eksakt det samme ungdomsopprøret som fant sted i Europa og Vesten for øvrig på 1950- og 60-tallet. Bare med den forskjell at ungdomsopprøret i Kina kom 20-30 år senere. Fortvilelsen foreldregenerasjonen opplevde da den ble vitne til ungdommenes annerledes klesstil, sminke og musikk, med  derav følgende "moralsk forfall", er også svært gjenkjennbar. Noe av det som løfter filmen er det komiske i en del av situasjonene. Som gutten som har fått seg nye kule bukser, og drar så mye damer på disse buksene at han kommer i trøbbel ... Hans vaggende, "kule" gangelag fikk meg til å knegge i latter. Ellers er det mye alvor i denne filmen, og samtlige problemkomplekser er hårfint balansert for å unngå svartelisting, samtidig som filmen som sådan selvsagt må være så pass interessant at det er noen vits i å lage den. Noen av skuespillerprestasjonene er kanskje litt overdrevent melodramatiske, men ikke så mye at det ødela helhetsinntrykket av filmen. Tidskoloritten er for øvrig meget autentisk, og dette er den første (og eneste?) filmen som er laget om Kinas industrielle tredje front. Dette gjør filmen ekstra spennende å få med seg, dersom man er interessert i Kinas nyere historie. 

Jeg anbefaler denne filmen sterkt!

Innspilt: 2005
Originaltittel: 青红/Qīng hóng
Nasjonalitet: Kina
Språk: Mandarin og Shanghainese
Sjanger: Drama
Skuespillere: Gao Yuanyuan (Wu Qinghong), Yao Anlian as (Wu Zemin, Qinghong's far), Li Bin (Fan Honggen, gutten Wu Qinghong er forelsket i), Tang Yang (Meifen, Qinghong's mor) m.fl.
Spilletid: 121 min.

lørdag 28. mai 2016

"Søstre" (Regissør: Kore-Eda Hirokazu)

Japansk feel good om søskenkjærlighet

Den japanske filmen "Søstre" (med originaltittelen "Umimachi Diary" eller med den mer kjente engelske tittelen "Our little sister") ble i 2015 nominert i forbindelse med Cannes Film Festival 2015. Filmen mottok ingen priser under denne filmfestivalen, mens den vant publikumsprisen under San Sebastián International Film Festival samme år. Uansett - filmer som blir nominert i forbindelse med slike prestisjefylte filmfestivaler er det som regel verdt å merke seg. Særlig for den kresne filmelsker!

Det er den japanske filmregissøren Kore-Eda Hirokazu (f. 1962) som står bak "Søstre". Han har regissert en rekke kjente filmer (linken peker til Wikipedia-siden om ham), og fellesnevneren er familien. Innenfor denne tematikken er variasjonsmulighetene nærmest uendelige. 

De tre søstrene Sachi Kouda (29 år), Yoshino Kouda (22 år) og Chika Kouda (19 år) har levd sammen i bestemorens hus siden i Kamakura (en liten by ca. 3 mil fra Tokyo) moren deres overlot dem til seg selv. Bakenfor dette ligger en skilsmisse mellom moren og faren, etter at faren valgte å starte et nytt liv sammen med en yngre kvinne. 


Fire søstre
Sachi er utdannet sykepleier og det er hun som tar seg av og forsørger søstrene sine. Hun er en flott og ansvarsfull kvinne. Men fordi søstrene på ingen måte kan sies å være "flyvedyktige" enda, har hun valgt å sette sitt eget voksenliv til side. Dette innebærer at hun ikke forplikter seg i kjærlighetslivet, selv om hun er ettertraktet. Kanskje er det nettopp derfor hun har et forhold gående med en gift mann? Han vil ha henne, men tør hun å forplikte seg?


Suzu blomstrer i sitt nye liv
Yoshino er en søkende ung kvinne, som virkelig er attraktiv blant menn. Men hvorfor innleder hun kun forhold med menn som svikter henne? I dyp kontrast til dette står Chika, som har valgt det tryggeste av det trygge - en mann som må være overlykkelig over å få nettopp henne ... mens hun kanskje burde ha foretatt et dristigere valg?

En dag får søstrene vite at deres far, som de ikke har sett på 15 år, er død. De reiser i hans begravelse, og der treffer de halvsøsteren Suzu. Hun er 14 år. Etter farens død er det ingen som egentlig bryr seg om henne. Da Sachi inviterer Suzu til å bo hos dem, kommer Suzu nærmest løpende. 


Sterk søskenkjærlighet
De søsterlige scenene vi blir vitne til i filmen, der Suzu blomstrer sammen med søsknene sine, er meget rørende. Samtidig er det et stort alvor under all feel good´en. Det handler mye om svik. Samtlige søstre er preget av foreldrenes svik. De tre søstrene som i sin tid ble sviktet av faren, ønsker at Suzu skal fortelle mest mulig om ham. Var han kanskje litt glad i dem likevel? Suzu forsøker så godt hun kan å gi dem det de er ute etter. Men dekker hun til sannheten? Var faren så edel og god når det kommer til stykket? Da også moren til de tre eldste søstrene kommer på banen, skjønner vi at også hun har sviktet sterkt. Dersom hun hadde blitt i familien, kunne Sachi ha begynt på sitt eget voksenliv. I stedet er hun låst til å ta seg av søstrene. Etter hvert har dette blitt en så stor del av henne at det har blitt det livet hun faktisk foretrekker. Der vet hun hva hun har å forholde seg til, mens alt annet fremstår som svært utrygt og lite forutsigbart. Søstrene blir også utfordret av tradisjonelle holdninger i sine omgivelser. Hvordan kan de orke å ta seg av datteren til kvinnen som ødela deres liv?

"Søstre" er en herlig, sjarmerende film om det moderne Japan, der gamle familietradisjoner er i sterk endring. Noen ganger kjente jeg at det hele kunne vippe litt over i det sentimentale, men ikke mer enn i kortvarige blaff. Skuespillerne som spiller søstrene er helskjønne. Og for meg som drømmer om å reise til Japan, er filmen som sådan veldig inspirerende. Jeg anbefaler filmen varmt!

"Søstre" har gått på norske kinoer, og det er ikke veldig lenge siden den hadde relase på DVD. 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Umimachi Diary
Engelsk tittel: Our little sister
Nasjonalitet: Japan
Språk: Japansk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Haruka Ayase (Sachi Kōda), Masami Nagasawa (Yoshino Kōda), Kaho (Chika Kōda), Suzu Hirose (Suzu Asano) m.fl.
Spilletid: 126 min. 


mandag 23. mai 2016

John Irving: "Mysterieavenyen"

Langdrygt fra John Irving!

John Irving (f. 1942) er en forfatter som har fascinert lesere over hele verden i årtier. For mitt vedkommende begynte det med "Garps bok" tidlig på 1980-tallet, og det fortsatte med "Hotel New Hampshire", "Siderhusreglene" og "En bønn for Owen Meany". Joda, jeg hang fremdeles med da "Sirkusbarn" og "Enke for et år" kom på 1990-tallet, men da var det også klart for meg at noe av magien ved John Irvings bøker var på hell. Likevel leste jeg "I en og samme person", og den boka fikk meg faktisk til å få lyst til å lese John Irvings bøker igjen. 

Den 27. januar i år var John Irving på Litteraturhuset i Oslo, og jeg kunne rett og slett ikke la muligheten til å treffe ham, gå fra meg. Jeg har også skrevet om dette arrangementet på bloggen min. (Linken peker til mitt blogginnlegg.) Under dette arrangementet fortalte Irving om bakgrunnen for "Mysterieavenyen". Skuffende nok kunne han ikke møte sine lesere etter arrangementet, slik vi er vant til at forfattere gjør når de er på Litteraturhuset ... 

Handlingen i "Mysterieavenyen" er enkel nok. Det handler om Juan Diego som vokste opp i slummen i Mexico. Der var han et såkalt "søppelbarn", som levde av å samle og selge søppel. Senere ble han og søsteren Lupe plukket opp av jesuittene, og trent opp på et sirkus. Slik ble han en "himmelvandrer", dvs. en som gikk på line (uten sikkerhetsnett). Jesuittene fant ham interessant fordi han var et lesende søppelbarn. Lupe var tankeleser, men ute av stand til å kommunisere med omverdenen. Broren Juan Diego var hennes tolk. Moren livnærte seg som prostituert og var dessuten vaskedame. Begge møtte etter hvert en ublid skjebne. 

Juan Diego ble bortadoptert til USA, og oppdratt av en transvestitt og en homofil mann. Han utdannet seg til lærer og ble senere forfatter. Han giftet seg aldri, og er i bokas åpningsscene en aldrende mann som ser tilbake på livet sitt. Han er avhengig av betablokkere. For å kunne fungere seksuelt må han ta Viagra, og akkurat dette - seksuallivet hans - har en nokså sentral plass i boka. En mor og en datter blir hans elskerinner, og vi får inngående kjennskap til det som skjer mellom laknene. 

Underveis følger vi ham på en reise til Filippinene, via Manila og Hong Kong. Innimellom drømmer han, og ikke bare får han problemer med å skille drøm og virkelighet, men det får også vi lesere ...

"Mysterieavenyen" har absolutt sine gode øyeblikk, men mest av alt ble dette langdryg lesning. Jeg har ingenting imot tykke bøker og mye detaljer, men her ble det i meste laget. Detaljeringsnivået i dialogene mellom hovedpersonene ble så voldsomt at jeg til tider lurte på om jeg kom til å orke å høre lydboka ferdig. Lydboka er på mer enn 20 timer, bare for å ha nevnt det. Kyrre Haugen Bakke leser fantastisk - det står ikke på dét! Men boka er og blir for lang, og i perioder blir det hele rett og sett usigelig kjedelig. Jeg kjente også på at detaljeringsgraden på Juan Diegos seksualliv ikke klarte å engasjere meg, og at jeg ikke fant forvekslingen mellom betablokkere og Viagra særlig morsomt. Forfatteren gjør nemlig et stort poeng av akkurat dette - dvs. at Juan Diego tar feil medisiner til stadighet. Når det er sagt er rammen for historien spennende nok, men et strammere fortellergrep hadde gjort seg her! Kanskje handler det om at forlaget hans har vært tilbakeholden med å redigere boka, fordi den feterte forfatteren kunne bli fornærmet og velge et annet forlag i stedet? Ikke vet jeg. Uansett sitter jeg igjen med et inntrykk av en forfatter som enten snart burde gi seg, eller som burde lytte til noen velmente råd på veien. Og så er det vel noe der med at han uansett selger et tilstrekkelig antall bøker på sitt gode navn og rykte ... For meg ble dette for kjedelig! Og når jeg likevel kom gjennom boka, skyldes det at jeg hørte den siste halvdelen mens jeg sto og malte noen vegger i heimen. Da var det greit nok at det ble en del gjentakelser og treg fremdrift. 

Dersom du er ihuga John Irving-fan, bør du sikkert får denne boka med deg. For meg tror jeg det holder å vende tilbake til Irvings tidligere bokutgivelser og lese disse om igjen. Akkurat dét tror jeg ville ha gitt meg mye mer! 

Bare for å ha nevnt det: Det er ulike oppfatninger av denne boka! Bokblogger Tine likte den godt, og fremhever John Irvings helt spesielle litterære stemme. Blant de profesjonelle bokanmelderne får boka alt fra stryk til terningkast fem. 

Utgitt: 2015
Originaltittel: Avenue of Mysteries
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Gyldendal (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbokutgaven)
Oversatt: Halvor Kristiansen
Opplest: Kyrre Haugen Bakke
Antall sider: 544
Spilletid: 20 t 9 min.
ISBN (lydfil): 9788242163301
ISBN (papirutgave): 9788205487413
Jeg har mottatt et lytteeksemplar fra forlaget 


John Irving (Foto: RMC)

søndag 22. mai 2016

Den forbudte by i Beijing

Den forbudte by (Foto: RMC)
I begynnelsen av mars i år besøkte mannen min og jeg Beijing, Kinas hovedstad. I løpet av en ukes tid fikk vi med oss riktig mye av byen, og dette har jeg oppsummert i et tidligere blogginnlegg

Den første severdigheten vi oppsøkte etter å ha ankommet Beijing, var Den forbudte by. Dessverre var det mye smog de to første dagene av vårt Beijing-opphold. Beijing er sterkt preget av forurensning, og når det ikke er bevegelse i luften, blir smogen hengende over byen som et grått teppe. Mine bilder fra Den forbudte by er følgelig preget av dette.



Den forbudte by (Foto: RMC)
Noen dager senere var vi tilbake ved hovedinngangen/Den himmelske freds port, og da var inntrykket et helt annet. Den røde bygningsmassen lyste bokstavelig talt opp med den blå-blå himmelen som kontrast.

Inngangen til Den forbudte by - med Den himmelske freds plass i bakgrunnen (Foto: RMC)
Foran Den forbudte by ligger Den himmelske freds plass, med Mao-mausoleet midt på denne plassen. Mens vi oppholdt oss i Beijing, var plassen dessverre stengt. Og jeg som hadde sett slik frem til å se Mao! Han er nemlig balsamert, og kan beskues dersom man altså er så heldig å slippe inn i mausoleet. 

Utenfor Den forbudte by (Foto: RMC)
Vi ankom Den forbudte by fra en annen kant (enn hovedinngangen), og på vår vei inn i byen, ble vi fotografert av kinesiske turister som hadde ankommet i hopetall. Vi stilte opp for at bildene skulle bli best mulig - hvor de nå måtte havne. Jeg oppfattet dessuten at det var litt stas for dem å bli fotografert av oss også. I alle fall virket det slik, fordi folkene gjerne lyste opp når jeg dro frem kameraet. 

Elven som omkranser Den forbudte by (Foto: RMC)
Den forbudte by er omgitt av en elv. Riktig vakker var den der den lå tåkelagt av forurenset luft - med bygninger som speilet seg i det blikkstille vannet ... 



På vei inn til Den forbudte by (Foto: RMC)
Den forbudte by er et tidligere keiserlig palass, som siden 1924 har vært underlagt Palassmuseet. Først i 1949 ble byen gjort tilgjengelig for allmennheten. Området er på 720 000 kvadratmeter, og det er 800 bygninger med over 8 000 rom i byen. Palasset var Kinas regjeringssete under Ming- (1368 til 1644 e.Kr.) og Qing-dynastiene (1644 til 1912 e.Kr.) fra 1422, da byen sto ferdig. Navnet "Den forbudte by" har sin opprinnelse i at byen var stengt for vanlige folk, og at det kun var keiserfamilien og hoffet som hadde adgang. (Kilde: Wikipedia)



Ved billettlukene i Den forbudte by (Foto: RMC)
Dersom du ønsker å få mer utbytte av en tur i Den forbudte by, anbefaler jeg en guidet tur. Det er enkelt å finne en engelsktalende guide, for de står som regel ved billettlukene, klare til å "kapre" turister. Vi betalte 2-300 kinesiske Yuan, noe som tilsvarer 2-300 norske kroner. Tro meg! Det er vel anvendte penger! Vår guide var riktig skjønn, og vi benyttet selvsagt anledningen til å spørre om langt mer enn kun det som hadde med Den forbudte by å gjøre. Hun hjalp oss blant annet med å bestille billetter til et anerkjent akrobat-show, og hun sendte oss informasjon med adresser både på engelsk og kinesisk, noe vi hadde stor glede av under oppholdet vårt. I Beijing kommer man ingen vei uten å ha med lapper med adresser på kinesisk. Engelskkunnskapene er nemlig elendige. Og blant taxisjåførene er engelskkunnskapene så godt som ikke-eksisterende. Vi opplevde flere ganger at vi regelrett ble kastet ut av taxien - som en konsekvens av stor frustrasjon over ikke å forstå hvor vi skulle. 

Regn med at det tar noen timer å komme seg gjennom Den forbudte by. Vår guide var sammen med oss i nesten tre timer, og detaljnivået i hennes kunnskaper var formidabelt. Vi fikk naturlig nok ikke med oss alt. Hun fortalte også historier som levendegjorde det hele. Da vi spurte henne om bakgrunnen hennes, hadde hun selvsagt universitetsstudier innenfor historie og språk. 

Ganske stemningsfull all denne smogen ... (Foto: RMC)
Den forbudte by ble i 1987 oppført på UNESCOs verdensarvliste. Det er sparsomt med antikviteter inni bygningene i Den forbudte by, og dette skyldes at museets gamle samlinger nå befinner seg i Det nasjonale palassmuseet i Taipei, Taiwan. 

Den forbudte by (Foto: RMC)
Området er svært fascinerende, og underveis passerte vi den ene monumentale bygningen etter den andre, den neste mer viktig enn den foregående. Senere skulle vi erfare at dette er en veldig typisk måte å bygge kinesiske palasser. Vi så det blant annet da vi senere besøkte Sommerpalasset, Lama-tempelet og Ming-gravene. 

Det gyldne vannløp i Den forbudte by (Foto: RMC)
Det gyldne vannløp flyter fra vest til øst i en bane som er modellert etter jadebeltet som ble båret av hoffets embetsmenn, kan jeg lese i min guidebok (Gyldentals topp 10 Beijing). 

Den forbudte by (Foto: RMC)
Antall vakter inne på området var nokså lavt, men på denne plassen sto to. Pur unge gutter som avtjener førstegangstjenesten, vil jeg anta ... 

Den forbudte by (Foto: RMC)
Noe annet jeg også bet meg merke i var at både vakter og politi stort sett var ubevæpnet. Antakelig er det ikke nødvendig med bevæpning, fordi det er forbundet med strenge straffer å utsette offentlige tjenestemenn for fare. 

Reparasjonsarbeider i Den forbudte by (Foto: RMC)
Guiden vår fortalte oss at det for noen år siden ble innført restriksjoner på hvor mange som får lov til å slippe inn på området i løpet av en dag. Jeg mener å huske at grensen går ved 80 000 besøkende pr. dag, men her kan det hende at jeg husker feil. Tidligere var det nemlig et problem at alt for mange slapp inn, og dermed var det ikke mulig å få tatt bilder av noe som helst. Dessuten ble slitasjen på området svært stor ... Siden vi besøkte Beijing i begynnelsen av mars, var det ikke noe problem å slippe inn. Det kan imidlertid være lurt å møte opp tidlig dersom man er i Beijing midt i turistsesongen. Man kan jo bare ikke besøke Beijing uten å få med seg Den forbudte by!

Den forbudte by (Foto: RMC)
Mens vi ellers under Beijing-opholdet opplevde at det å være nordisk av utseende ikke vakte spesielle reaksjoner, opplevde vi det motsatte mens vi gikk rundt i den forbudte by. De fleste gikk rundt med smart-phoner som de mer eller mindre diskret tok bilder av oss med, mens de lot som om de fotograferte bygningene. Vi skilte oss godt ut. Ikke bare er vi nordiske, men vi er i tillegg svært høye - også i norsk målestokk. Mens de kinesiske turistene jevnt over var nokså små ... Jeg tok også bilder av menneskene - men dette gjorde jeg helt åpenlyst. Inne i Den forbudte by var det også morsommere, fordi menneskene, som kom fra provinsen, var annerledes enn byfolkene ellers i Beijing. 

Den forbudte by (Foto: RMC)
I alt 24 keisere hersket fra bygningene i Den forbudte by over en periode på ca. 500 år. Som det så dekkende fremgår av en av mine guidebøker - "Turen går til Beijing" 2. utgave - 2011), side 24:

"Som en Pandoras æske åbner Den forbudte by sig i en næsten uendelig symmetri, og en majestætisk labyrint utfolder sig for den besøgende i Kinas gamle kejserpalads." 

Og videre lenger ned på samme side: 

"Det er ikke tilfældigt, at den store leder Mao Zedongs billede hænger over dørtærskelen til kejserens bolig, eller at den kinesiske præsident Hu Jintao bor kun et stenkast væk. Det er en aura omkring Den forbudte By, som selv dagens politiske ledere ikke kan ignorere."

Den forbudte by (Foto: RMC)
Noen få steder kunne vi betrakte noe inventar, men det var ikke veldig mye å se. 

Interiør i Den forbudte by (Foto: RMC)
Mest av alt var det tomme bygninger, som vi spaserte gjennom. Guiden vår fortalte oss at alle keiserlige palasser har gule tak. Gult var en kongelig farge, og folket kunne derfor ikke bruke denne fargen. Rødt symboliserer lykke, og denne fargen var for alle. 

Den forbudte by (Foto: RMC)
Bygningene er fulle av symbolikk. På takmønene er det figurer av små dyr, og jo flere dyr, desto høyere rang hadde den som bodde der. Kun keiseren hadde ni dyre-figurer. 

Den forbudte by (Foto: RMC)
På samme måte har dørene ni "knotter" - dvs. ni ganger ni, som til sammen blir 81 knotter. Igjen symboliserer tallet ni den høyeste rang - den rangen det kun var keiseren forunt å ha. 

Den forbudte by (Foto: RMC)
Etter å ha vandret gjennom alle bygningene i Den forbudte by, kom vi til Den keiserlige hagen. Trærne i denne hagen er mange hundre år gamle.



Den forbudte by (Foto: RMC)
Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra Den forbudte by. Jeg kommer tilbake med flere innlegg om Beijing!

Den forbudte by (Foto: RMC)
Den forbudte by (Foto: RMC)
Bygningsdetalj i Den forbudte by (Foto: RMC)
Den forbudte by (Foto: RMC) 
Den forbudte by (Foto: RMC) 
Den forbudte by (Foto: RMC) 
Den forbudte by (Foto: RMC) 
Den forbudte by (Foto: RMC)
Utenfor Den forbudte by (Foto: RMC)

onsdag 18. mai 2016

"The Assassin" (Regissør: Hou Hsiao-Hsien)

Mesterlig om kinesisk kampsport

Den taiwanske filmregissøren Hou Hsiao-Hsien (f. 1947) har en rekke prisbelønte filmer bak seg. "The Puppetmaster" (1993), "Flowers of Shanghai", "Café Lumière (2003), "Three Times" (2005), "Flight of the Red Balloon" (2008) og "La Belle Epoque" (2011) er blant de mest kjente. 

Filmen "The Assassin" er løslig basert på den kinesiske kampsports historie fra det åttende århundre e.Kr. Tidsepoken er Tang-dynastiet, som varte fra 618 - 907 e.Kr., kun avbrutt av Zhou-dynastiet i årene 690-705. 

Nie Yinniang var en gang forlovet med sin fetter. Forlovelsen ble brutt, og Nie Yinniang ble sendt til nonnen Jiaxin, som oppdro henne fra hun var i tiårs-alderen. Her blir hun opplært til å bli leiemorder. 

Nie Yinniang får i oppdrag å drepe korrupte embetsmenn av Jiaxin. Hun er en meget talentfull leiemorder fordi hun behersker kampsport-kunsten til fingerspissene. Med en smidighet det er få forunt å ha, kommer hun seg hele tiden unna sine fiender. 


Nie Yinniang
I forbindelse med et oppdrag klarer ikke Nie Yinniang å drepe. Jiaxin blir rasende, og som hevn sender hun henne til provinsen Weibo nord i Kina. Oppdraget består i å drepe guvernøren Tian Ji´an, mannen hun en gang elsket ... Dette blir et oppdrag der hun både blir konfrontert med sin fortid og må ta stilling til hva hun vil med livet sitt. 


Leiemorderen ...
"The Assassin" har vært nominert til en rekke priser, og den har også vunnet mange av disse. Blant annet ble Hou Hsiao-Hsien belønnet med en pris som beste regissør i forbindelse med Cannes Filmfestival 2015. Filmen gikk også på norske kinoer nå i vår, og den har nylig hatt release på DVD. 


Kampscene fra filmen
Selv forventet jeg en ganske annen film enn hva "The Assassin" faktisk er. "The Assassin" betyr som kjent leiemorder, og dette ga assosiasjoner til drap og mye vold. I stedet er dette en meget estetisk film, der filmscenene fremstår som en serie av vakre tablåer. Det handler om lys, farger og helt utrolige kostymer. Kampscenene er akkurat så fantasy-aktige som de pleier å være i asiatiske filmer, der heltene og heltinnene nærmest flyr gjennom luften, overjordiske og full av selvbeherskelse og kroppskontroll. Idet sverdene flerrer luften og akkurat ikke treffer motstanderne, hører vi swish-lyder egnet til å få oss til  hoppe i stolen. Effektfullt og fremfor alt skremmende vakkert, om man kan si det på den måten. Jeg kan derfor ikke annet enn å stemme i når filmen betegnes som en av de vakreste filmene man har sett, og det stort sett er trillet terningkast seks over en lav sko. 

Dette er en må-se-film! I alle fall for alle som er interessert i asiatisk film spesielt og kultur generelt. 

Innspilt: 2015
Originaltittel: 刺客聶隱娘
Nasjonalitet: Taiwan, Kina og Hong Kong
Språk: Mandarin
Sjanger: Action/drama
Skuespillere: Shu Qi (Nie Yinniang), Chang Chen (Tian Ji´an), Zhou Yun (Fru Tian) m.fl.
Spilletid: 105 min.


William Trevor: "Å jukse i canasta"

Stor novellekunst!

William Trevor (f. 1928) er en irsk forfatter, som fremfor alt er mest kjent for sine noveller. Samtidig må det understrekes at han også har skrevet mange romaner og skuespill.  Han har bodd mesteparten av sitt liv i England, men han skriver visstnok alltid om Irland og irske forhold.


Trevor anses som en av Irlands viktigste nålevende forfattere, og han har skrevet en rekke prisbelønte romaner og novellesamlinger. Han regnes som en av novellekunstens store mestre, kan vi lese på bokas smussomslag. "Å jukse i canasta" er den første novellesamlingen hans som er oversatt til norsk. Fra før av er det bare romanen "Kjærlighet og sommer" som finnes på norsk. 


"Å jukse i canasta" inneholder 12 noveller. Felles for samtlige av novellene er at de tilsynelatende beskriver hverdagens trivialiteter, men så er det likevel noe uventet som skjer ... 


I "Sydamens barn" møter vi Cahal og faren som driver et bilverksted. En dag kommer det to fremmede, en mann og en kvinne, til verkstedet. De ønsker å få skyss ut til den hellige jomfru. Jomfruen skal visstnok kunne velsigne et ekteskap. Cahal kjører dem dit, og paret er henrykt. På vei tilbake kjører Cahal på noe ... 


"Det var da, like etter at de hadde kjørt forbi de døde trærne, at barnet kom løpende. Hun kom ut av den blå hytta og løp mot bilen. Han hadde hørt om det før, barnet ved denne veien som løp ut mot bilene. Det hadde aldri skjedd med ham selv, han hadde ikke engang sett noe barn de gangene han hadde kjørt forbi, men det ble ofte nevnt. Han kjente dunket bare et sekund etter at frontlysene hadde fanget opp den hvite kjolen ved veggen og deretter den plutselige bevegelsen til barnet som kom løpende ut. 


Cahal stoppet ikke. I speilet var veien blitt mørk igjen. Han så noe hvitt som lå der, men sa til seg selv at det var noe han hadde innbildt seg. I baksetet på Cortinaen fortsatte omfavnelsen ..." (side 16)


Noe av den samme uhyggen fortsetter i flere av novellene, toppet av den aller siste - "Folie á Deux" - der to gutter, Anthony og Wilby, dytter en luftmadrass til sjøs, vel vitende om at hunden Jericho, som ikke innser sine egne begrensninger, vil følge etter for å hente inn madrassen. Det klarer han ikke, og han drukner der ute i sjøen ... uten at det var bølger å snakke om i det hele tatt ... Hemmeligheten som de to vennene deler, preger dem for resten av livet. 


"Gulfargen på luftmadrassen, som allerede var langt borte, ble utflytende på vannet, forsvant, dukket opp og forsvant så igjen, og bjeffingen tok til og ble til jamring ..." (side 212-213)


William Trevors noveller rører ved noe eksistensielt, noe som utfordrer det menneskelige i oss, som skiller oss fra dyrenes verden - eller rettere: som burde skille oss fra dyrenes verden ... Når vi tror oss usett og innbilder oss at vi kan slippe unna med det, følger det oss like inn i døden ... For hvem har vi å stå til ansvar for, om ikke andre enn oss selv? 


Novellen "Fortrøstning" begynner slik:


"Hun var en vanskelig kvinne, hadde vært et viljesterkt barn, en humørsyk, trassig ungjente med hang til sinneutbrudd; strengheten og mistenksomheten kom senere. Folk visste ikke alltid hva de gjorde, likte hester å påpeke, nølte ikke med å si akkurat hva hun mente, noe hun oftest gjorde til broren, Bartholomew. Hun var førtito nå, han tre år yngre. Hun hadde aldri giftet seg, hadde aldri villet." (side 183)


Vi trekkes med fra første linje, der tonen i novellen er satt. Noen ganger er det skam og anger som er tematikken - andre ganger sorg og tilgivelse. Felles for samtlige noveller er at det er mellommenneskelige forhold som skildres og at det alltid er Irland som utgjør bakteppet. Selv om det er mye mollstemte følelser i novellene, vil jeg ikke trekke det så langt som å hevde at novellene av den grunn er dystre. Selv novellen "En ettermiddag" har på et vis noe vakkert over seg, selv om vi aner at en meget troskyldig jente er i ferd med å bli dratt inn i noe hun ikke helt skuer konsekvensene av. 


I den rørende tittelnovellen møter vi Mallory og hans demente kone Julie, som han har lovet å spille kort med, "uansett hva som skjer". Og spille kort gjør de hver gang han besøker henne ... 


"... for selv nå som hukommelsen var borte, litt mer for hver dag - barna var tatt fra henne, huset, blomsterbedene, eiendelene, klærne - var partiene i fellesstuen en virkelighet sykdommen fortsatt tillot. ... Han tok kongene og knektene, åtterne og tierne som falt på gulvet fra de fomlende fingrene hennes. Han la dem til den ene siden, det var ikke viktig hvor. Han jukset i canasta, og hun vant ..." (side 62)


William Trevors "Å jukse i canasta" er etter mitt skjønn stor novellekunst! Selv har jeg veldig sans for forfattere som legger vekt på den første setningen i en novelle - en setning som får oss til å få lyst til å lese videre med en eneste gang. Dessuten liker jeg noveller som har fyndige poeng. Her innfrir Trevor til fulle. Jeg opplever også at han beskriver persongalleriet på en svært troverdig og levende måte, skarpt observerende som han er. 

Jeg anbefaler denne novellesamlingen varmt! Og jeg kan ikke skjønne annet enn at det må komme flere oversettelser av William Trevors bøker etter hvert!


Utgitt: 2007

Originaltittel: Cheating at Canasta
Utgitt på norsk: 2015
Forlag: Solum
Oversatt: Hilde Lyng
Antall sider: 221
ISBN: 978-82-560-1796-6
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Bokbloggeren Tine har skrevet om boka. 



William Trevor (Jeg har lånt bildet av forlaget)

søndag 15. mai 2016

"Sicario" (Regissør: Denis Villeneuve)

Kvalitetsfilm om kampen mot narko-kartellene i Mexico

Den fransk-canadiske regissøren Denis Villeneuve (f. 1967) ble nominert til Gullpalmen for "Sicario" under Cannes Film Festival 2015, men vant ikke. I de senere år har han blitt nominert til flere priser for "Incendies" (2010), "Prisoners" (2013) og "Sicario" (2015), og han har også vunnet et par av dem. Han har deltatt med sine filmer en rekke ganger under Cannes Film Festival. Ingen skulle derfor være i tvil om at han er en regissør man bør merke seg.

De fleste land har en spesialstyrke innenfor politiet som tar seg av høyrisiko-sakene. I USA er det FBI Special Weapons and Tactics Teams (SWAT) som tar seg av oppdrag der f.eks. gisler er involvert. 

Agent Kate Macer og hennes samarbeidspartner Reggie Wayne er ansatt i FBI SWAT. De inngår i et team som jobber med å avsløre mexicanske narkotika-karteller. Denne narkotikatrafikken har hardnet betydelig, fordi det nå er involvert en rekke gisler som behandles på det verst tenkelige. Når FBI SWAT lykkes i å avsløre slike karteller, hører det med at et hus eller to går i luften fordi de kriminelle har plassert ut bombe-feller. Under et slikt oppdrag blir et par av kollegaene deres drept. 

Samme kveld spør Kate´s sjef Matt Graver henne om hun er interessert i å være med i et spesialteam som skal gå dypere til verks i etterforskningen, slik at de en gang for alle kan bli kvitt denne hardkokte kriminaliteten. Dessuten spør han henne om hun noen gang har følt at de er i ferd med å vinne krigen mot narkotika ... Har det blitt noe mindre narkotika i gatene etter at de har knust noen karteller? Kate svarer umiddelbart ja til oppdraget, uten egentlig å vite hva hun går til.


Klar til å ta opp kampen mot bakmennene 
Dagen etter blir hun satt på et fly sammen med flere andre agenter til El Paso i Texas. Der blir hun presentert for han som skal være hennes sjef; Alejandro Gillick. Her inngår hun i Delta-troppen. Målet er å knuse Senora Cartel Manuel Díaz og hans folk, de som står bak narkotikatrafikken. 


Benicio del Toro i rollen som Alejandro Gillick
Under et oppdrag blir en av Diaz´menn tatt til fange. Han blir torturert og under torturen avslører han en tunnel mellom Mexico og USA. Dermed har teamet et utgangspunkt for den videre jakten. 


Hva skjuler seg i den andre enden av den underjordiske tunnelen?
Ettersom oppdraget utvikler seg, blir det for Kate tydeligere og tydeligere hvor lite hun vet om oppdraget hun er hyret inn til. Hvem er egentlig Alejandro Gillick, og hva slags agenda har han? Hvilken risiko tar hun selv? Og hvordan kan hun egentlig beskytte seg selv når hun vet så lite? Dette kommer ytterligere på spissen når det går opp for henne at det finnes korrupte medarbeidere blant hennes egne ... 

Det er ikke første gang Benicio del Toro - her som Alejandro Gillick - er medvirkende i en film om narkotikakarteller. Den siste filmen jeg så ham i en tilsvarende film var "Escobar: Paradise Lost" (2014). Der var han skurken selv - den beryktede Escobar. Man skal for øvrig lete lenge etter en mer prisbelønt skuespiller, og årsaken er åpenbar: Han er helt i toppsjiktet! I "Sicario" får han riktignok ikke mye å spille på, men han fyller rollen som den mystiske og kyniske etterforskeren Alejandro Gillick til fulle. Emily Blunt gjør også en flott innsats i rollen som Kate Macer. Men hvorfor - og det er ikke Emily Blunt´s skyld - er kvinnene i slike thrillere først og fremst så redde? I denne filmen er det riktignok et poeng at Kate Macer er så lite involvert i det som skjer i kulissene at hun har god grunn til å føle seg utrygg. Men likevel? 

Tematikken i filmen er altså kampen mot narkotikasmugling, et tema som (i tillegg til menneskesmugling og etter hvert også terror) mye godt har overtatt etter at filmer om den kalde krigen gikk av moten. Her er det uendelig mye å ta av, fordi dette er en kamp som dessverre aldri kan vinnes. "Sicario" skiller seg godt ut fra mengden av slike filmer (som jeg for en stor del aldri ser, fordi det er så mye dårlig film på dette området). Dette er nemlig et godt stykke kvalitetsfilm! 

Det er også en annen bunn i denne filmen. Man kan selvsagt velge å se det umoralske i at tortur, som offisielt er avskaffet i USA, likevel benyttes. Men man kan også velge å se at vanlige etterforskningsmetoder ikke er tilstrekkelig overfor denne typen kriminalitet. Konsekvensen av at man ikke greier å ta bakmennene, er at de fortsetter å terrorisere mennesker, at de fortsetter å utøve en brutalitet som det nesten er umulig å forestille seg, at noen få blir så ustyrtelig rike at de får mer makt enn den til enhver tid sittende styresmakt i landet ... Hva er viktigst? Å ta disse bakmennene med de midlene som må til, eller å la moral og etikk være styrende? I utgangspunktet ikke særlig kompatible størrelser ... Det er dette vi seere blir sittende og tenke på mens rulleteksten går ... Dette er nemlig ikke helt enkelt. Det er tilstrekkelig å tenke på Guantanamo ... Hvor går eventuelt grensen? Og hva er vitsen med et lovverk når dette likevel ikke følges? Hvem skal i så fall overprøve at man har holdt seg innenfor grensene av det som var nødvendig, og ikke trådt over streken? Makt i fri utfoldelse - uten systemer for tilsyn og kontroll - går aldri bra, uansett hva det måtte dreie seg om.

For øvrig er det verdt å merke seg at "Sicario" i Mexico betyr leiemorder ... 

Jeg anbefaler denne filmen sterkt! Vær riktignok forberedt på en del voldelige scener. Det er ikke uten grunn at filmen fikk 15 års -grense da den gikk på norske kinoer i fjor høst. "Sicario" hadde nylig release på DVD.

Innspilt: 2015
Originaltittel: Sicario
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk og spansk
Sjanger: Thriller/drama
Skuespillere: Emily Blunt (Kate Macer), Benicio del Toro (Alejandro Gillick), Josh Brolin (Matt Graver), Daniel Kaluuya (Reggie Wayne) m.fl.
Spilletid: 121 min. 

Populære innlegg